Ørebetennelse, ørebetennelse, fellesbetegnelse for flere typer betennelser i øret, både i det ytre øre, øregangsbetennelse, otitis externa, trommehinnen, myringitis, mellomøret, otitis media, og det indre øre, otitis interna eller labyrinthitis.
Øregangsbetennelse
otitis externa, kan være utbredt i hele øregangen, otitis externa diffusa, eller være begrenset til et mindre område, otitis externa circumscripta. Ved den utbredte formen kan det dreie seg om allergisk eksem hvor øregangshuden reagerer på hårsjampo, hårspray eller nikkel (klø seg i øret med binders). Ved øregangseksem kommer ofte sekundærinfeksjoner med bakterier eller sopp. Ved begrenset øregangsbetennelse dreier det seg om betennelse i en hårfollikkel eller kjertel i øregangen. Ved begge typer er det sterke smerter ved drag i ytre øre. Behandles med antibiotika.
Mellomørebetennelse
I vanlig språkbruk brukes ørebetennelse nesten bare om mellomørebetennelse, som forekommer i akutt og kronisk form.
Symptomene ved akutt mellomørebetennelse er smerter, nedsatt hørsel og feber. Smertene skyldes trykk på trommehinnen fra ansamling av puss i mellomøret. Ved spontanperforasjon av trommehinnen vil det renne puss fra øregangen, og smertene opphører. Årsaken til mellomørebetennelse er bakterier (pneumokokker, hemolytiske streptokokker eller Hemophilus influenzae) eller virus. De fleste har hatt en eller flere mellomørebetennelser i småbarnsperioden.
I dag regnes akutt mellomørebetennelse for en godartet sykdom som ofte spontanhelbredes. Ved sterke smerter og høy feber er behandlingsalternativene å lage hull på trommehinnen (paracentese) for å skaffe avløp for puss, evt. i kombinasjon med antibiotika. Hørselen vil som regel normaliseres etter 3–4 uker.
Akutt mellomørebetennelse var inntil 1950/60-årene regnet som en alvorlig sykdom som kunne kompliseres med døvhet, evt. mastoiditt.
Ved kronisk mellomørebetennelse er symptomene langvarig renning av puss fra øret og som oftest nedsatt hørsel. Det er to typer av kronisk mellomørebetennelse, en alvorlig og en mindre alvorlig form.
Ved den alvorlige formen er slimhinnen i mellomøret delvis erstattet av flerlaget, forhornet plateepitel. Det avstøtte, forhornede plateepitelet samler seg i mellomøret til kolesteatom. Kolesteatomet er infisert og bryter ned det omkringliggende benvevet ved en enzymatisk prosess. Bennedbrytingen kan gi komplikasjoner: hørselstap som følge av ødeleggelse av amboltens lange ben, ansiktslammelse når kanalen til 7. hjernenerve affiseres, svimmelhet, evt. også døvhet når betennelse bryter gjennom til det indre øret, og hjernehinnebetennelse når betennelsen bryter gjennom taket i mellomøret. Pusset i øregangen ved kronisk mellomørebetennelse med kolesteatom er som oftest stinkende. Behandlingen er kirurgisk, og målet er å fjerne kolesteatomet for å hindre komplikasjoner, samt sjenerende stinkende puss, evt. rekonstruere mellomøret (tympanoplastikk) og trommehinne (myringoplastikk) for å bedre hørselen.
Ved den mindre alvorlige formen for kronisk mellomørebetennelse er det ingen omdannelse av slimhinnen i mellomøret, og selv om hørselen ofte er nedsatt som følge av perforasjon av trommehinnen og betent fortykket slimhinne i mellomøret, er komplikasjonene sjeldne. Sekresjon fra øregangen forekommer som regel i forbindelse med øvre luftveisinfeksjoner, og sekretet har vanligvis ingen sjenerende lukt. Behandlingen er kirurgisk og tar sikte på å lukke perforasjonen i trommehinnen (myringoplastikk).
En spesiell form for kronisk mellomørebetennelse er sekretorisk otitt. Ved denne betennelsen fylles mellomøret med mer eller mindre seigtflytende væske, og det eneste symptomet er nedsatt hørsel.
Betennelse i det indre øret
otitis interna eller labyrinthitis, kommer oftest fra en akutt eller kronisk mellomørebetennelse eller fra en hjernehinnebetennelse, men kan skyldes en generell infeksjon som kusma og andre virusinfeksjoner. Labyrintitt fører vanligvis til døvhet og ødeleggelse av likevektssansen på det affiserte øret.