Ørene er kroppens høre- og balanseorgan. Ørene inndeles i det ytre øret, mellomøret og det indre øret. Hele øret, bortsett fra øremuslingen og den ytre øregangens ytre del, ligger i tinningbeinets pars petrosa.
Det ytre øret
Det ytre øret (auris externa) består av øremuslingen (auricula, hos dyr kalt pinna) og den ytre øregangen (meatus acusticus externus).
Øremuslingen er bygd opp med et brusket skjelett (elastisk brusk) og er derfor bevegelig. Noen små muskler forbinder øremuslingen til skallebeinet. Hos mennesker har dette ingen funksjon, men mange dyrearter kan bevege øremuslingen og rette den mot lydkilden, slik at denne lettere lokaliseres. Formen på øremuslingen er svært forskjellig, og det er sagt at ikke to mennesker har helt like ører. Vanligvis er formen på den ytre folden (helix) jevn, men hos noen kan det forekomme en liten spiss øverst, kalt Darwins øretapp eller -knute (tuberculum auriculae).
Menneskets ytre øregang er bygd på et delvis brusket skjelett, mens den indre delen ligger inne i tinningbeinet. Øregangen er kledd av tynn hud som inneholder tallrike apokrine kjertler (glandulae ceruminosae) som avsondrer gulbrun, klebrig ørevoks, og blir med alderen gjerne forsynt med hår. Den ytre øregangen ender blindt, idet bunnen dannes av den tynne, perlemorglinsende trommehinnen (membrana tympani) som skiller øregangen fra mellomøret. Den står på skrå, er traktformet og er forbundet med skaftet (manubrium mallei) til ørebeinet hammeren.
Øremuslingen og den ytre øregangen fanger opp lydbølger og leder dem inn til mellomøret.
Mellomøret
Mellomøret (auris media) ligger inni tinningbeinets 'pyramide' (pars petrosa) og er avgrenset fra øregangen av trommehinnen. Det er skilt fra kraniehulen med storhjernen og lillehjernen ved en tynn beinplate. Oppad baktil i trommehulen finnes en åpning som fører inn til et system av små luftfylte hulrom (cellulae mastoideae) i beinet bak øret, ørebeinsknuten (processus mastoideus), som danner feste for muskler på halsen.
Mellomøret består av et stort hulrom som kalles trommehulen (cavum tympani). Det har forbindelse til nesesvelget gjennom den 3-4 centimeter lange øretrompeten (tuba auditiva eller Eustachis rør). Den er kledd med slimhinne og er delvis av brusk, delvis av bein. Øretrompeten ventilerer mellomøret slik at lufttrykket på innsiden av trommehinnen blir det samme som utenfor. Den er normalt lukket, men åpner seg ved svelging, og da utjevnes eventuelt trykkforskjellen. Dette er en betingelse for god hørsel.
I mellomøret er det tre små knokler som kalles hammeren (malleus), ambolten (incus) og stigbøylen (stapes). De tre ørebeina er leddet sammen til en kjede. Hammerskaftet ligger innleiret i trommehinnen, og hammerhodet ligger an mot ambolten. Amboltens lange bein er forbundet med stigbøylen. Stigbøylens fotplate er passet inn i en åpning i inngangen til det indre øre, kalt 'det ovale vindu' (fenestra ovalis). Lydbølgene som trommehinnen mottar og som får den til å vibrere, skaper tilsvarende bevegelse mellom ørebeina, slik at vibrasjonen overføres til det indre øret hvor de skaper trykkbølger i væsken der. Like nedenfor det ovale vindu er det en annen åpning i beinet som skiller mellomøret fra det indre øre. Denne åpningen, det runde vindu, fenestra rotunda, er lukket med en elastisk membran.
Til hammeren og stigbøylen er det festet to små muskler (musculus tensor tympani og musculus stapedius). De trekker seg sammen ved sterk lydpåvirkning, slik at ørebeinskjeden avstives, og lyden blir noe dempet, særlig for lavere frekvenser.
Det indre øret
Det indre øre (auris interna), også kalt labyrinten, er bygd opp av et hulrom (den beinete labyrinten), som ligger godt beskyttet inne i tinningbeinets harde pyramidedel og som omslutter den egentlige labyrinten (eller den hinnete labyrinten) innenfor. Den beinete labyrinten er fylt med en klar væske, perilymfe, og i denne væsken befinner den hinnede labyrinten seg. Også den hinnede labyrinten er fylt med en væske, kalt endolymfe.
Labyrinten består av to deler som anatomisk utgjør et sammenhengende hele, men som funksjonelt representerer to forskjellige sanser: hørselen og likevektssansen. Den forreste delen er et spiralformet rør og kalles sneglehuset (cochlea). Det er sneglehuset som er det egentlige hørselsorganet. Den bakerste delen kalles forgården (vestibulum) og er bygd opp av tre bueganger (canales semicirculares). I buegangene er organet for likevektssansen.
Forgården
Forgården er delt i to blæreformede avsnitt, sacculus og utriculus, som hver inneholder et område, macula, med sanseceller som har fine sansehår. Over hårcellene ligger en geléaktig substans som inneholder noen små krystallkorn, statolitter, også kalt otoconia eller otolitter. Hver buegang har på overgangen til forgården en utvidelse, ampulla, som har kamlignende strukturer, cristae, forsynt med tilsvarende sanseceller, men her er det ingen krystallkorn i den geléaktige substansen.
Ved bevegelse av endolymfen og trykk fra krystallkornene, påvirkes hårcellene slik at de produserer elektriske potensialer (piezoelektrisitet) som igjen gir nerveimpulser som via likevektsnerven, nervus vestibularis, som er en del av den åttende hjernenerve, ledes til hjernen, først og fremst til hjernestammen. Forgården sammen med buegangene har en statisk funksjon og registrerer hodets stilling i forhold til tyngdekraften. Buegangene ligger i tre plan og registrerer hodets bevegelser.
Likevektsorganet informerer oss om vår stilling i rommet, både når vi er i ro og i bevegelse. Likevektsfunksjonen er automatisk og arbeider hovedsakelig via reflekser. Det er lite som oppfattes bevisst. Ved kraftig irritasjon av likevektsorganet, som ved sjøsyke, Ménières sykdom, eller betennelser i det indre øre, får man likevektsforstyrrelser, kvalme og brekninger. Balansen opprettholdes, i tillegg til impulser fra likevektsorganet i det indre øret, også ved impulser fra ledd og sener, samt ved hjelp av synet.
Sneglehuset
Sneglehusets basis har membrankontakt med mellomøret på to steder, nemlig det ovale vindu og det runde vindu. Sneglehusets vindinger, som snor seg 2½–2¾ ganger rundt aksesøylen, inneholder, sett i tverrsnitt, tre fra hverandre atskilte kanaler. Den øvre, scala vestibuli, og den nedre spiralkanal, scala tympani, er fylt med perilymfe og står i forbindelse med henholdsvis det ovale og det runde vindu. De to kanalene kommuniserer med hverandre i sneglehusets spiss. Mellom de to spiralkanalene ligger sneglegangen, ductus cochlearis, som inneholder hørselens sanseorgan, spiralorganet (Cortis organ), og er fylt med endolymfe. Sneglegangen er delvis vokst sammen med beinveggen omkring labyrinten, slik at veggen, basilarmembranen, som bærer spiralorganet, blir utspent som i en ramme og kan settes i svingninger.
Spiralorganets sanseceller, som har sansehår, sitter sammen med ulike støtteceller på basilarmembranen. Øvre spiralkanal er skilt fra sneglegangen med den tynne vestibularmembranen. Stigbøylens fotplate får det ovale vindu ved basis av øvre spiralkanal til å vibrere, og bevegelsene forplanter seg som trykkbølger i den øvre spiralkanalens perilymfe. Gjennom forbindelsen i sneglehusets spiss overføres trykkbølgene til den nedre spiralkanalen og fortsetter nedover denne kanalen til de når den elastiske membranen i det runde vindu, som vil bremse opp bølgene.
Trykkvariasjonene i spiralkanalene påvirker basilar- og vestibularmembranene, slik at sansecellene på basilarmembranen presses oppover så sansehårene forskyves mot dekkmembranen, membrana tectoria, som ligger ovenpå sansecellene som en markise av gelé. Basilarmembranens elastisitet avtar gradvis mot sneglehusets spiss. Det gjør at trykkbølger med ulikt svingetall påvirker ulike deler av basilarmembranen og følgelig ulike områder med sanseceller i spiralorganet. Lavfrekvente toner virker mest på basilarmembranen ved sneglehusets spiss, mens høyfrekvente toner virker på membranen ved basis, der basilarmembranen er smalest. Med stigende alder går en del av sansecellene i spiralorganet til grunne. Dette er en av årsakene til hørselstap hos eldre, presbyacusis.
Spiralorganets sanseceller produserer elektriske potensialer (piezoelektrisitet) som igjen omsettes til nerveimpulser som via hørenerven, nervus acusticus, den andre delen av åttende hjernenerve, ledes til hjernen og kommer til bevissthet som hørselsinntrykk. Både i sneglehus og likevektsorgan er det bevegelser av sansecellenes sansehår som omdannes til nerveimpulser.