DNA-vaksine er DNA som injiseres under huden eller inn i muskulaturen for å stimulere til en immunrespons. Immunresponsen er rettet mot protein som dannes fra DNA-et, ikke mot DNA-et i seg selv.
DNA er arvematerialet i levende organismer, og DNA-vaksiner kan bestå av gener som koder for deler av bakterier eller virus som er viktige for disse organismenes sykdomsfremkallende evne, men som isolert er ufarlige. DNA-vaksiner kan også brukes som kreftvaksiner, og genene i DNA-vaksinen vil da ofte kode for proteiner forbundet med kreftceller og stimulere immunsystemet til å angripe kreftceller.
DNA-et i DNA-vaksiner blir ofte festet til mikroskopiske gullpartikler som gjør DNA-et mer egnet til å stimulere immunsystemet. For å kunne avleses, må DNA tas inn i levende celler i vevet der vaksinen injiseres. Når protein er produsert fra DNA-et, vil proteiner frigjøres fra cellen eller vises på overflaten slik at celler fra immunsystemet som finnes i vevet starter en immunrespons mot proteinet.
En fordel med DNA-vaksiner sammenlignet med tradisjonelle vaksiner, som består av inaktiverte smittestoffer eller proteiner isolert fra disse, er at DNA er mer stabilt med lang holdbarhet uten kjølelagring. I tillegg kan DNA festet til gullpartikler injiseres med genpistol, som er en type vannpistol med sterk nok sprut til at væskestrømmen kan trenge gjennom huden. Disse egenskapene gjør DNA-vaksiner egent for massevaksinering.
En utfordring med DNA vaksiner er at de gir svakere immunresponser sammenlignet med tradisjonelle vaksiner, og kun få DNA-vaksiner er godkjent for bruk i mennesker.