Den yngre futharken

En runerad eller futhark ristet inn på et ben som er funnet i Lund i dagens Sverige.

Det yngre futharken er et runealfabet med kun 16 tegn eller runebokstaver. Dette alfabetet er en redusert utgave av den eldre futharken, og kom gradvis i bruk fra omtrent år 800. Det er et paradoks at antallet tegn ble redusert i en periode da antallet fonem i talespråket faktisk økte.

I tiden mellom 500- og 800-tallet ble språket i Norden endre påtagelig. Fra å være et gammeldags germansk språk som er relativt vanskelig for å oss å forstå i dag, oppsto norrønt språk, et samnordisk språk med kortere ord og endrede vokaler.^[1] Det ble stadig vanskeligere å bruke det eksisterende runealfabetet, den eldre futharken, til de nye lydene og løsningen ble å forenkle runerekken slik at en enkelt rune dekket eller tilsvaret flere lyder. Omkring år 800 hadde disse endringene nærmest standardisert seg på en futhark med 16 tegn og ble det runealfabet som ble benyttet i den tidsepoken som kalles for vikingtiden. Forenklingen kan ha vært motivert ut fra at flere hadde behov for å lære seg skrive runer i sin virksomhet, eksempelvis nordiske handelsmenn.^[1] Det fleste runer som er bevart i dag er risset ved hjelp av denne futhark.

Det opptrer i noen ulike varianter med forskjellig utforming av runetegnene. De to viktigste variantene i Norden kalles for normalruner eller «danske runer», og kortkvistruner eller «svensknorske runer». En mer sjelden variant er «stavløse runer» som først var kjent utelukkende fra Hälsingland og Medelpad. Disse tre variantene representerer antagelig ulike behov: normalrunen var mest monumental og passet best på runesteiner, kortkvistrunene var noe enklere og raskere å risse og ble trolig benyttet mest ved rissing på tre og bark, mens stavløse runer var en form for hurtigskrift.^[2] Beklageligvis er det knapt bevart noen inskripsjoner i tre fra vikingtiden slik at denne teorien er ikke bekreftet.^[1] Kortkvistruner, som også kalles stuttruner, svensk-norske runer og Rök-runer, er en av to hovedvarianter av runer i den yngre futhark.^[3]^[4] Den andre kalles langkvistruner (eller danske runer, dansk-svenske runer, vanlige runer og normalruner). I tillegg finnes en rekke varianter av runer.

Den eldre futharken	ᚠ f	ᚢ u	ᚦ þ	ᚨ a	ᚱ r	ᚲ k	ᚷ g	ᚹ w	ᚺ h	ᚾ n	ᛁ i	ᛃ j	ᛇ æ	ᛈ p	ᛉ z	ᛊ s	ᛏ t	ᛒ b	ᛖ e	ᛗ m	ᛚ l	ᛜ ŋ	ᛟ o	ᛞ d
Den yngre futharken	ᚠ f	ᚢ u/v/w/, y, o, ø	ᚦ þ, ð	ᚬ ą, o, æ	ᚱ r	ᚴ k, g	—	—	ᚼ h	ᚾ n	ᛁ i, e	ᛅ a, æ	—	—	ᛦ ʀ	ᛋ s	ᛏ t, d	ᛒ b, p	—	ᛘ m	ᛚ l	—	—	—

Referanser

^ ^a ^b ^c Enoksen, Lars Magnar (1998): Runor. ISBN 91-88930-32-7
^ Jansson, Sven B. F. (1984): Runinskrifter i Sverige, 3. oppl., ISBN 91-20-07030-6
^ Seim, Karin Fjellhammer (1998). De vestnordiske futhark-innskriftene fra vikingtid og middelalder. no#: Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. ISBN 8278611475.
^ Skard, Vemund (1973). Norsk språkhistorie. no: Universitetsforl. ISBN 8200022870.

Eksterne lenker

(en) Younger Futhark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Younger Futhark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Runer funnet i austerled, i øst
En engelsk ordbok av runeinskripsjoner i yngre futhark (Universitetet i Nottingham)

Autoritetsdata

[Enoksen-1] Enoksen, Lars Magnar (1998): Runor. ISBN 91-88930-32-7

[Jansson-2] Jansson, Sven B. F. (1984): Runinskrifter i Sverige, 3. oppl., ISBN 91-20-07030-6

[3] Seim, Karin Fjellhammer (1998). De vestnordiske futhark-innskriftene fra vikingtid og middelalder. no#: Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. ISBN 8278611475.

[4] Skard, Vemund (1973). Norsk språkhistorie. no: Universitetsforl. ISBN 8200022870.

[1]

[2]

[3]

[4]