[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Synkopetiden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Synkopetida»)

Synkopetiden er den delen av norsk språkhistorie som ligger mellom urnordisk og norrønt (gammelnordisk). Det er allmenn enighet om at synkopetiden begynner ca. år 500 e.Kr., men sluttidspunktet settes av noen til ca. 800 e.Kr. (bl.a. Didrik Arup Seip[1]), av andre til ca. 700 e.Kr. (bl.a. Gustav Indrebø[2]). Navnet på perioden er dannet av ordet synkope, som vil si bortfall av staving eller vokal inni et ord (når dette hender med enden til et ord kalles det apokope).

Et eldre navn på perioden er Yngre urnordisk, idet perioden ble regnet som del av den urnordiske tiden. Denne betegnelsen er mindre vanlig nå.

Innskriftene ble skrevet i eldre runer til ca. 700, da yngre runer ble tatt i bruk.

Lydutvikling i synkopetida

[rediger | rediger kilde]

Perioden er preget av bortfall av trykksvake vokaler: Av de korte trykklette vokalene falt en stor del bort, og resten falt sammen med de lange vokalene. Samtidig dannet det seg nye vokaler: omlydsvokalene. Ottar Grønvik delte i 1987[3] synkopetida i ulike trinn ut lydutvikling, og daterte hvert trinn ut fra arkeologiske holdepunkter. Synkopetida er trinn II-III. Vi viser for hvert trinn lydutvikling som skjer når trinnet starter:

  • Trinn Ia, Ib og Ic er urnordisk (til år 500).
  • Trinn IIa (fra 500 til 540):
    • Trykklett a og i faller etter lang stavelse, a også etter kort.[4] Eksempel: Urnordisk *armaR 'en arm' > trinn IIa *armR > norrønt armr. Trykklett -ja og -wa går over til -i og -u, f.eks. urnordisk *nasja 'et nes' > trinn IIa *næsi > norrønt nes.
    • I-omlyd: Trykklett i og j påvirker vokalen i trykkstavelsen, og lager en omlydsvokal.[5] Språket får nå flere nye vokaler. Eksempel: Urnordisk gastiR 'gjest' > trinn IIa gæstR > norrønt gestr.
    • A-omlyd: Trykklett a påvirker en u i trykkstavelsen, slik at den endres til o.[6] Eksempel: Urnordisk *burda 'et bord' > trinn IIa og norrønt borð.
    • A-brytning: I mange tilfeller går en kort e over til ja når en a følger.[7] Eksempel: Urnordisk *sternō 'stjerne' > trinn IIa *stjarnō > norrønt stjarna > norsk stjerne.
    • Utlydende -n faller bort, samtidig som vokalen umiddelbart foran blir nasalvokal.[8] Eksempel: Urnordisk *beran 'å bære' > trinn IIa *berã > norrønt bera.
    • To vokaler med w imellom faller sammen til en lang vokal, som iwa > ī.[9] Eksempel: Urnordisk *hrawaR 'rå' (adj.) > trinn IIa *hrāR > norrønt hrár /r̥aːr/ > norsk rå.
    • Innlydende h holder på å falle bort på dette trinnet.[10] I runeinnskriftene er de av og til angitt, av og til ikke.
  • Trinn IIb (fra 540 til 560):
    • Trykklett u faller bort etter lang stavelse.[11] Eksempel: Urnordisk *valþuR 'voll, grasvoll' > trinn IIb *vǫlþR > norrønt vǫllr /vɒlːr/.
    • U-omlyd: Trykklett u og w påvirker vokalen i trykkstavelsen, og lager en omlydsvokal.[5] Særlig er det a som går over til ǫ (' o med kvist', dvs. /ɒ/): Eksempel: Urnordisk habuda 'hode' > norrønt hǫfuð.
  • Trinn IIc (fra 560 til 580):
    • Lang nasalert trykklett õ går over til u.[12] Eksempel: Urnordisk skūtōn 'skute' (hunkjønn akk., dat. og gen. entall) > trinn IIa skūtõ > trinn IIc skūtu > norrønt skútu.
    • w faller bort i framlyd føre u.[13] Eksempel: Urnordisk wulfaR 'ulv' > trinn IIa wulfR > trinn IIc ulfR > norrønt ulfr.
  • Trinn IIIa (fra 580 til ca. 650-700):
    • Lang trykklett vokal blir kort. Lang trykklett ō blir kort a.[14] Eksempel: Urnordisk rūnōR 'runer' > trinn IIIa rūnaR > norrønt rúnar.
  • Trinn IIIb (fra ca. 650-700 til ca. 800-830):
  • Trinn IV = norrøn (gammelnordisk) tid (fra ca. 800-830):
    • Trykklett i og u faller etter kort stavelse.[16] Eksempel: Urnordisk og fram til trinn IIIb winiR 'venn' > norrønt vinr.

Plassering av noen runeinnskrifter etter trinn:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Didrik Arup Seip (1955).
  2. ^ Gustav Indrebø (1951).
  3. ^ Grønvik (1987) side 167-189.
  4. ^ Grønvik (1987) side 183. Voyles (1992) side 120f.
  5. ^ a b Voyles (1992) side 115-118.
  6. ^ Voyles (1992) side 51, men Voyles antar at denne utviklingen skjer tidligere.
  7. ^ Voyles (1992) side 110.
  8. ^ Grønvik (1987) side 183. Voyles (1992) side 118.
  9. ^ Grønvik (1987) side 183
  10. ^ Grønvik (1987) side 183.
  11. ^ Grønvik (1987) side 184. Voyles (1992) side 120f.
  12. ^ Grønvik (1987) side 184.
  13. ^ Grønvik (1987) side 184. Voyles (1992) side 108f.
  14. ^ Grønvik (1987) side 184f. Voyles (1992) side 121.
  15. ^ Grønvik (1987) side 184f.
  16. ^ Grønvik (1987) side 173. Voyles (1992) side 120f.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Gustav Indrebø (1951): Norsk målsoga. John Grieg.
  • Didrik Arup Seip (1955): Norsk Språkhistorie til omkring 1370. Aschehoug.
  • Ottar Grønvik (1987): Fra Ågedal til Setre. Sentrale runeinnskrifter fra det 6. århundre. Oslo. ISBN 82-00-18436-6. Side 167-189.
  • Joseph B. Voyles (1992): Early Germanic Grammar. Academic Press. ISBN 0-12-728270-X.
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Synkopetiden&oldid=22906353»