Stortingsvalg 1945–

Stortingsvalg 1945– er en oversikt over alle valg til det norske Stortinget etter andre verdenskrig. Slike valg avholdes hvert fjerde år, hvor det seneste valget ble avholdt 13. september 2021.^[1]

Arbeiderpartiet har vært største parti i alle stortingsvalg i etterkrigstiden, og frem til 1961 hadde partiet også rent flertall i Stortinget. Einar Gerhardsen var den ledende Ap-politikeren i denne perioden, og var leder i Arbeiderpartiet i 20 år og Norges statsminister i 17 år.

John Lyngs regjering høsten 1963 var de borgerliges første forsøk på å danne en koalisjonsregjering, og på tross av at den kun varte kort tid banet den vei for Per Bortens regjering i 1965–1971. I tiåret som fulgte hadde Norge igjen Arbeiderparti-regjeringer, med unntak av året Lars Korvalds regjering satt etter at Trygve Brattelis første regjering gikk av etter nederlaget i EF-avstemningen i 1972. Arbeiderpartiet hadde imidlertid ikke lenger flertall i Stortinget, og Trygve Brattelis andre regjering, Odvar Nordlis regjering og Gro Harlem Brundtlands første regjering var alle mindretallsregjeringer.

Ved stortingsvalget 1981 fikk Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet flertall, og Kåre Willochs regjering satt frem til 1986 da Fremskrittspartiet sammen med venstresiden felte Willoch. I tiåret som fulgte hadde Norge igjen mindretallsregjeringer fra Arbeiderpartiet (med unntak av et kort mellomspill med Jan P. Syses regjering 1989–1990). Gro Harlem Brundtland (Ap) var den dominerende politiske figuren i Norge i denne perioden.

Etter stortingsvalget 1997 gikk Thorbjørn Jaglands regjering av etter det berømte 36,9-ultimatumet, og Jagland ble erstattet av Kjell Magne Bondevik (KrF). Bondeviks sentrumsregjering hadde imidlertid liten støtte i Stortinget, og i 2000 tok Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet over regjeringskontorene.

Jens Stoltenbergs første regjering måtte gå etter valget i 2001, og de neste fire årene var Bondevik tilbake med en Høyre-, KrF-, og Venstreregjering. I Stortingsvalget 2005 ble det rød-grønt flertall, og Stoltenberg kunne igjen bli statsminister. Den rød-grønne regjeringen fikk fornyet mandat ved Stortingsvalget 2009, og hadde et flertall bak seg på Stortinget også i den perioden.

I valget i 2013 fikk Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 96 mandater på Stortinget, mot de rødgrønne partienes (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne) 73 mandater. Erna Solberg kunne dermed danne en Høyre-Frp-regjering, med støtte fra Venstre og KrF i Stortinget. Stortingsvalget 2017 ga de fire borgerlige partiene et fornyet parlamentarisk flertall på 88 mandater, mot den rødgrønne blokkens 81 mandater (Ap, Sp, SV, MDG og Rødt). Erna Solbergs regjering hadde i denne perioden fire forskjellige sammensetninger: først gikk Venstre inn, deretter Kristelig Folkeparti, og deretter gikk Fremskrittspartiet ut. I ett år fra januar 2019 til januar 2020 var regjeringen en flertallregjering bestående av fire partier.

Stortingsvalget 2021 gav rødgrønt flertall, og Erna Solberg varslet sin regjerings avgang.^[2] Rødt kom for første gang over sperregrensen, mens KrF for første gang havnet under. De tre partiene Ap, Sp og SV forhandlet om en regjeringsplattform, men kom ikke til enighet, og Jonas Gahr Støres regjering ble dannet med Ap og Sp.

Stortingsvalg

2021

Utdypende artikler: Stortingsvalget 2021 og Liste over stortingsrepresentanter 2021–2025

Partier		Stemmer			Mandater
Partier		#	%	± pp	#	±
	Arbeiderpartiet	783 394	26,3	-1,1	48	-1
	Høyre	607 316	20,4	-4,7	36	-9
	Senterpartiet	402 961	13,5	+3,2	28	+9
	Fremskrittspartiet	346 474	11,6	-3,6	21	-6
	Sosialistisk Venstreparti	228 063	7,6	+1,6	13	+2
	Rødt	140 931	4,7	+2,3	8	+7
	Venstre	127 910	4,6	+0,2	8	0
	Miljøpartiet De Grønne	117 647	3,9	+0,7	3	+2
	Kristelig Folkeparti	113 344	3,8	-0,4	3	-5
	Pasientfokus	4 950	0,2	+0,2	1	+1

2017

Utdypende artikler: Stortingsvalget 2017 og Liste over stortingsrepresentanter 2017–2021

Partier		Stemmer			Mandater
Partier		#	%	± pp	#	±
	Arbeiderpartiet	800 947	27,4	-3,5	49	-6
	Høyre	732 895	25,0	-1,8	45	-3
	Fremskrittspartiet	444 681	15,2	-1,2	27	-2
	Senterpartiet	302 017	10,3	+4,8	19	+9
	Sosialistisk Venstreparti	176 222	6,0	+1,9	11	+4
	Venstre	127 910	4,4	-0,9	8	-1
	Kristelig Folkeparti	122 797	4,2	-1,4	8	-2
	Miljøpartiet De Grønne	94 788	3,2	+0,4	1	0
	Rødt	70 522	2,4	+1,3	1	+1

2013

Utdypende artikler: Stortingsvalget 2013 og Liste over stortingsrepresentanter 2013–2017

Valget fant sted mandag 9. september 2013, men valglokalene var åpne i mange kommuner også søndag den 8. Valgresultatet innebar at den sittende rødgrønne regjeringskoalisjonen ikke fikk fornyet sitt parlamentariske flertallsgrunnlag, da det var et borgerlig-sentrum flertall som etter forhandlinger mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti resulterte i en topartikoalisjon bestående av Høyre og Fremskrittspartiet med Kristelig Folkeparti og Venstre som støttepartier i Stortinget som følge av en samarbeidsavtale.

Arbeiderpartiet var største enkeltparti med sine 30,8 % etterfulgt av Høyre med 26,8 % og Frp med 16,3 %. Høyre og Frp hadde flertall sammen med enkeltvis KrF eller Venstre, som fikk respektive 5,6 og 5,2 prosent. Miljøpartiet De Grønne fikk sitt første mandat noen gang til Stortinget.

Partier^[3]^[4]		Stemmer			Mandater
Partier^[3]^[4]		#	%	± pp	#	±
	Arbeiderpartiet	874 769	30,8	-4,5	55	-9
	Høyre	760 232	26,8	+9,6	48	+18
	Fremskrittspartiet	463 560	16,3	-6,6	29	-12
	Kristelig Folkeparti	158 475	5,6	0,0	10	0
	Senterpartiet	155 357	5,5	-0,7	10	-1
	Venstre	148 275	5,2	+1,4	9	+7
	Sosialistisk Venstreparti	116 021	4,1	-2,1	7	-4
	Miljøpartiet De Grønne	79 152	2,8	+2,4	1	+1

2009

Utdypende artikler: Stortingsvalget 2009 og Liste over stortingsrepresentanter 2009–2013

Valget fant sted mandag 14. september. Valgresultatet innebar at den sittende rødgrønne regjeringskoalisjonen (Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) fikk fornyet sitt parlamentariske flertallsgrunnlag, noe som gjorde at Jens Stoltenbergs andre regjering kunne fortsette.

Fremskrittspartiet fortsatte som største parti på borgerlig side med 22,9 % av stemmene og 41 mandater. Høyre hadde en klar fremgang etter det dårlige 2005-valget, og ble tredje størst med 30 mandater. Valgets store taper ble Venstre, som med 3,9 % falt under sperregrensen og mistet åtte av ti mandater.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 2009 Sosialistisk Venstreparti Arbeiderpartiet Senterpartiet Kristelig Folkeparti Venstre Høyre Fremskrittspartiet
Det norske Arbeiderparti	949 049	86 593	35,4	2,7	64	3
Fremskrittspartiet	614 717	32 821	22,9	0,9	41	3
Høyre	462 458	90 510	17,2	3,1	30	7
Sosialistisk Venstreparti	166 361	−66 610	6,2	-2,6	11	-4
Kristelig Folkeparti	148 748	−30 137	5,5	-1,2	10	-1
Senterpartiet	165 006	−6 057	6,2	-0,3	11	0
Venstre	104 144	−51 969	3,9	-2,0	2	-8
Rødt	36 219	3 864	1,4	0,1	0	0
Kystpartiet	5 341	−16 607	0,2	-0,6	0	0
Andre lister	30 860	2 232	1,1	0,1	0	0
Totalt	2 682 903	44 640	76,4	-1,0	169	0

2005

Utdypende artikler: Stortingsvalget 2005 og Liste over stortingsrepresentanter 2005–2009

Stortingsvalget 2005 ble avholdt den 12. september. Det var to klare regjeringsalternativer før valget: Den sittende regjeringen bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, med Kjell Magne Bondevik (KrF) som statsministerkandidat og det rød-grønne regjeringsalternativet, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Dette alternativet hadde Jens Stoltenberg (Ap) som sin statsministerkandidat.

Arbeiderpartiet ble største parti med 32,7 % av stemmene. Rødgrønn side fikk totalt 87 mandater og dermed flertall. Dette førte til at Kjell Magne Bondeviks andre regjering gikk av og ble erstattet av Jens Stoltenbergs andre regjering. Stoltenberg-regjeringen ble sittende i hele stortingsperioden.

Største parti på borgerlig side ble Fremskrittspartiet med 22,1 % av stemmene. Lars Sponheims Venstre gjorde også et godt valg, med 5,9 % og 10 mandater.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 2005 Sosialistisk Venstreparti Arbeiderpartiet Senterpartiet Kristelig Folkeparti Venstre Høyre Fremskrittspartiet
Det norske Arbeiderparti	862 456	249 824	32,7	8,4	61	18
Fremskrittspartiet	581 896	212 660	22,1	7,5	38	12
Høyre	371 948	−162 904	14,1	-7,1	23	-15
Sosialistisk Venstreparti	232 971	−83 426	8,8	-3,7	15	-8
Kristelig Folkeparti	178 885	−133 954	6,8	-5,6	11	-11
Senterpartiet	171 063	30 776	6,5	0,9	11	1
Venstre	156 113	57 627	5,9	2,0	10	8
Rød Valgallianse	32 355	2 340	1,2	0,0	0	0
Kystpartiet	21 948	−22 062	0,8	-0,9	0	-1
Andre lister	28 628	−34 438	1,0	-1,5	0	0
Totalt	2 638 263	116 443	77,4	1,9	169	4

2001

Utdypende artikler: Stortingsvalget 2001 og Liste over stortingsrepresentanter 2001–2005

Valget ble avholdt den 10. september 2001. Det skulle vise seg å bli et katastrofevalg for Arbeiderpartiet, som gjorde sitt dårligste valg gjennom tidene med 24,3 % av stemmene og 43 mandater. Valgets klare vinner var Høyre, som var oppe på 38 mandater og igjen var landets klart nest største parti. Sosialistisk Venstreparti gjorde også et meget godt valg, og doblet oppslutningen sin til 12,5 %.

Stoltenberg måtte gå av som statsminister etter valget, og Kjell Magne Bondevik (KrF) kom tilbake som statsminister for en mindretallsregjering. Kjell Magne Bondeviks andre regjering var en koalisjonsregjering mellom KrF, Høyre og Venstre, og satt i hele stortingsperioden.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 2001 Sosialistisk Venstreparti Arbeiderpartiet Senterpartiet Kristelig Folkeparti Venstre Høyre Kystpartiet Fremskrittspartiet
Det norske Arbeiderparti	612 632	−291 730	24,3	-10,7	43	-22
Høyre	534 852	164 411	21,2	6,9	38	15
Fremskrittspartiet	369 236	−26 140	14,6	-0,7	26	1
Sosialistisk Venstreparti	316 397	161 090	12,5	6,5	23	14
Kristelig Folkeparti	312 839	−40 243	12,4	-1,3	22	-3
Senterpartiet	140 287	−64 537	5,6	-2,3	10	-1
Venstre	98 486	−16 591	3,9	-0,6	2	-4
Kystpartiet	44 010	44 010	1,7	1,7	1	1^{[c 1]}
Rød Valgallianse	30 015	−13 237	1,2	-0,5	0	0
Tverrpolitisk Folkevalgte	1 052	−8 143	0,0	-0,4	0	-1^{[c 1]}
Andre lister	62 014	28 769	2,5	1,3	0	0
Totalt	2 521 820	−62 341	75,5	-2,8	165	0

^ ^a ^b Steinar Bastesen ble valgt inn i 1997 under Tverrpolitisk Folkevalgte, men dette vises ikke på statistikken da han stiftet og ble valgt inn under Kystpartiet i 2001.

1997

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1997 og Liste over stortingsrepresentanter 1997–2001

Valget ble avholdt 15. september 1997.

Arbeiderpartiet gjorde et relativt godt valg med 35 % av stemmene, og ble største parti. Statsminister Thorbjørn Jagland hadde imidlertid gått ut før valget og sagt at han ville gå av dersom Ap ikke økte tilslutningen i forhold til forrige valg – noe som i praksis betydde at Jagland krevde 36,9 % av stemmene. Arbeiderpartiet mislyktes med å nå dette målet, noe som gjorde at Jagland gikk av.

Jaglands avgang åpnet for KrFs Kjell Magne Bondevik som statsminister. KrF hadde under Bondevik og Valgerd Svarstad Hauglands ledelse gjort et godt valg og fikk 25 mandater, og hadde før valget lansert det såkalte sentrumsalternativet sammen med Senterpartiet og Venstre. Sp hadde stor tilbakegang etter det uvanlig gode valget i 1993, men da Venstre kom over sperregrensen fikk de tre partiene tilsammen 42 mandater. Dette var langt mindre enn Aps 65 mandater, men var likevel nok til at Bondevik fikk dannet en sentrumsregjering. Kjell Magne Bondeviks første regjering satt frem til 2000, da den falt på et kabinettsspørsmål om rensing av gasskraftverk. Bondevik ble erstattet av Jens Stoltenberg, og Jens Stoltenbergs første regjering ble sittende ut perioden.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1997 Sosialistisk Venstreparti Arbeiderpartiet Senterpartiet Kristelig Folkeparti Venstre Tverrpolitisk Folkevalgte Høyre Fremskrittspartiet
Det norske Arbeiderparti	904 362	−4 362	35,0	-1,9	65	-2
Fremskrittspartiet	395 376	240 879	15,3	9,0	25	15
Kristelig Folkeparti	353 082	159 197	13,7	5,8	25	12
Høyre	370 441	−48 932	14,3	-2,7	23	-5
Senterpartiet	204 824	−207 363	7,9	-8,8	11	-21
Sosialistisk Venstreparti	155 307	−39 326	6,0	-1,9	9	-4
Venstre	115 077	26 092	4,5	0,9	6	5
Tverrpolitisk Folkevalgte	9 195	9 195	0,4	0,4	1	1
Rød Valgallianse	43 252	16 892	1,7	0,6	0	-1
Andre lister	33 245	−30 060	1,2	-1,3	0	0
Totalt	2 584 161	122 212	78,3	2,5	165	0

1993

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1993 og Liste over stortingsrepresentanter 1993–1997

Stortingsvalget 1993 ble avholdt 13. september 1993. Arbeiderpartiet ble det største partiet, og Ap-regjeringen fortsatte med Gro Harlem Brundtland som statsminister. I løpet av perioden gikk Brundtland av som statsminister, og ble erstattet av Thorbjørn Jagland. Thorbjørn Jaglands regjering satt fra 25. oktober 1996 og ut perioden.

EU-spørsmålet hadde dominert stort i valgkampen. Mange nei-velgere hadde gått til Anne Enger Lahnstein og Senterpartiet, som med 32 mandater gikk forbi Høyre og ble Norges nest største parti. Fremskrittspartiet fikk 10 mandater i valget, men våren 1994 brøt først Oscar Hillgaar og senere tre representanter til med stortingsgruppen etter «Dolkesjø»-landsmøtet.

Etter to stortingsperioder uten representasjon kom Venstre inn på Stortinget igjen med Lars Sponheim fra Hordaland.

1993-valget førte også med seg at partiet Rød Valgallianse fikk sitt første (og siste) stortingsmandat med Erling Folkvord fra Oslo.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1993 Rød Valgallianse Sosialistisk Venstreparti Arbeiderpartiet Senterpartiet Kristelig Folkeparti Venstre Høyre Fremskrittspartiet
Det norske Arbeiderparti	908 724	1 331	36,9	2,6	67	4
Senterpartiet	412 187	240 918	16,7	10,2	32	21
Høyre	419 373	−169 309	17	-5,2	28	-9
Sosialistisk Venstreparti	194 633	−72 149	7,9	-2,2	13	-4
Kristelig Folkeparti	193 885	−30 967	7,9	-0,6	13	-1
Fremskrittspartiet	154 497	−190 688	6,3	-6,7	10	-12
Venstre	88 985	4 245	3,6	0,4	1	1
Rød Valgallianse	26 360	22 126^{[e 1]}	1,1	0,3^{[e 1]}	1	1^{[e 1]}
Andre lister	63 305	26 743	2,5	1,1	0	-1^{[e 2]}
Totalt	2 461 949	−185 655	75,8	-7,4	165	0

^ ^a ^b ^c Rød Valgallianse stilte i 1989 på felleslisten Fylkeslistene for miljø og solidaritet sammen med Norges Kommunistiske Parti. Endringstallene er sammenliknet med denne listen.
^ Framtid for Finnmark «Aune-lista» hadde et mandat, men stilte ikke til gjenvalg.

1989

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1989 og Liste over stortingsrepresentanter 1989–1993

Stortingsvalget 1989 ble avholdt den 11. september, og var det første valget med utjevningsmandater. Antallet stortingsrepresentanter gikk dermed opp fra 157 til 165.

Valget førte til borgerlig flertall, og Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble dermed erstattet av Jan P. Syses regjering. Syse-regjeringen ble imidlertid kortvarig, da Senterpartiet trakk seg høsten 1990 som en følge av uenighet om EU-politikken. Brundtland kom da tilbake i posisjon, og Gro Harlem Brundtlands tredje regjering satt fra 3. november 1990 og ut perioden.

Valgets store vinner ble Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet, som gikk frem fra 2 til 22 mandater. Også Erik Solheims SV gjorde det bra, med en fremgang på 11 mandater. Listen Framtid for Finnmark (populært kalt «Aune-lista» etter førstekandidat Anders Aune) kom også inn med ett mandat etter å ha fått 21,5 % av stemmene i Finnmark.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1989 Sosialistisk Venstreparti Arbeiderpartiet Framtid for Finnmark Senterpartiet Kristelig Folkeparti Høyre Fremskrittspartiet
Det norske Arbeiderparti	907 393	−154 319	34,3	-6,5	63	-8
Høyre	588 682	−202 855	22,2	-8,2	37	-13
Fremskrittspartiet	345 185	248 388	13,0	9,3	22	20
Sosialistisk Venstreparti	266 782	124 832	10,1	4,6	17	11
Kristelig Folkeparti	224 852	9 883	8,4	0,2	14	-2
Senterpartiet	171 269	−501	6,4	-0,1	11	-1
Framtid for Finnmark	8 817	8 817	0,3	0,3	1	1
Venstre	84 740	3 538	3,2	0,1
Andre	49 884	−1 429	1,9	1,6
Totalt	2 647 604	45 787	83,2	-0,8	165	8

1985

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1985 og Liste over stortingsrepresentanter 1985–1989

Stortingsvalget 1985 ble avholdt 9. september 1985.

Valget gjorde at Kåre Willochs Høyre-, KrF-, og Sp-koalisjon fortsatte. Kåre Willochs regjering hadde imidlertid mistet flertallet i Stortinget, og Carl I. Hagens Frp med sine to mandater var nå kommet på vippen.

Våren 1986 ble regjeringen felt av Arbeiderpartiet, SV og Frp på et kabinettsspørsmål om å øke bensinavgiften. Dette førte til at Gro Harlem Brundtland kom tilbake i statsministerstolen, og Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble sittende ut perioden.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1985 Sosialistisk Venstreparti Arbeiderpartiet Senterpartiet Kristelig Folkeparti Høyre Fremskrittspartiet
Det norske Arbeiderparti	1 061 712	136 625	40,8	3,6	71	5
Høyre	791 537	−1 036	30,4	-1,3	50	-3
Kristelig Folkeparti	214 969	−18 742	8,3	-1,1	16	1
Senterpartiet	171 770	7 297	6,6	-0,1	12	1
Sosialistisk Venstreparti	141 950	16 597	5,5	0,6	6	2
Fremskrittspartiet	96 797	−16 338	3,7	-0,8	2	-2
Venstre	81 202	−16 141	3,1	-0,8	0	-2
Andre lister	41 880	−1 521	1,7	0,0	0	0
Totalt	2 601 817	106 741	84,0	2	157	2

1981

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1981 og Liste over stortingsrepresentanter 1981–1985

Stortingsvalget 1981 ble avholdt den 14. september. På grunn av feil ved gjennomføringen av valget 14. september ble det imidlertid holdt omvalg i Buskerud og Troms den 7. desember.

Valgkampen hadde blitt dominert av kampen mellom statsminister Gro Harlem Brundtland og Høyres Kåre Willoch. I det som senere ble kalt «Høyrebølgen» vant Høyre og de andre borgerlige partiene flertall i Stortinget, og Gro Harlem Brundtlands første regjering ble erstattet av Kåre Willochs regjering. Willoch-regjeringen var opprinnelig en ren Høyreregjering, men ble sommeren 1983 utvidet til også å omfatte Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Willoch-regjeringen ble sittende hele perioden.

Fremskrittspartiet kom igjen tilbake på Stortinget etter å ha falt ut i forrige periode, og fikk med 4,5 % av stemmene fire mandater.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1981 Sosialistisk Venstreparti Arbeiderpartiet Senterpartiet Kristelig Folkeparti Venstre Høyre Fremskrittspartiet
Det norske Arbeiderparti	925 087	−47 347	37,2	-5,1	66	-10
Høyre	792 573	222 734	31,7	6,9	53	12
Kristelig Folkeparti	233 711	−51 858	9,4	-3,0	15	-7
Senterpartiet	164 473	−32 825	6,7	-1,9	11	-1
Sosialistisk Venstreparti	125 353	29 105	4,9	0,7	4	2
Fremskrittspartiet	113 135	69 784	4,5	2,6	4	4
Venstre	97 343	22 674	3,9	0,7	2	0
Andre lister	43 401	−18 301	1,7	-0,9	0	0
Totalt	2 495 076	193 966	82,0	-0,9	155	0

1977

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1977 og Liste over stortingsrepresentanter 1977–1981

Stortingsvalget 1977 ble avholdt den 12. september. Valget ble svært tett, og utover valgnatten svingte resultatet fra time til time. Det så lenge ut til at de borgerlige skulle få flertall, men fintellingen i Nordland gjorde at Hanna Kvanmo (SV) tok et mandat fra Høyre. Dette sikret et knapt flertall for venstresiden i Stortinget, og Odvar Nordlis regjering kunne fortsette. I februar 1981 ble Nordli erstattet som statsminister av Gro Harlem Brundtland, og Gro Harlem Brundtlands første regjering satt ut perioden.

Arbeiderpartiet ble Stortingets største parti med 42,3 % av stemmene og 76 mandater. Høyre ble nest størst, med 24,5 % og 41 mandater. Taperne ble Fremskrittspartiet, som falt ut av Stortinget, og Sosialistisk Venstreparti, som gikk ned fra 16 mandater i 1973 (da som Sosialistisk Valgforbund) til to i 1977.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1977 Sosialistisk Venstreparti Arbeiderpartiet Senterpartiet Kristelig Folkeparti Venstre Høyre
Det norske Arbeiderparti	972 434	212 935	42,3	7,0	76	14
Høyre	563 783	193 413	24,5	7,3	41	12
Kristelig Folkeparti	224 355	−31 101	9,8	-2,1	22	2
Senterpartiet	184 087	37 775	8,0	1,2	12	-9
Sosialistisk Venstreparti	96 248	−145 603	4,2	-7,1^{[i 1]}	2	-14
Venstre	54 243	4 575	2,4	0,1	2	0
Fremskrittspartiet	43 351	−64 433	1,9	-3,1	0	-4
Det Nye Folkepartiet	22 524	−51 330	1,0	-2,5	0	-1
Norges Kommunistiske Parti	8 448		0,4	0,4^{[i 1]}
Rød Valgallianse	14 515	5 155	0,6	0,2
Borgerlige felleslister	111 412	−16 679	4,8	-1,1
Andre	5 710	−4 249	0,3	-0,2
Totalt	2 301 110	148 906	82,9	2,7	155	0

^ ^a ^b NKP og SV stilte som en del av Sosialistisk Valgforbund i 1973

1973

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1973 og Liste over stortingsrepresentanter 1973–1977

Valget i 1973 ble avholdt søndag 9. og mandag 10. september. Stortinget var blitt utvidet til 155 representanter før valget, og av de fem nye plassene gikk to til Oslo og tre til Akershus.

Arbeiderpartiet ble landets største parti med 35,3 % av stemmene og 62 mandater. Valgresultatet ble likevel en skuffelse i forhold til fire år før, og partiet mistet 12 mandater. Nykommeren Sosialistisk Valgforbund gjorde et brakvalg med 16 mandater, og tok mange stemmer fra venstresiden i Ap.

Venstre var blitt splittet i forbindelse med EF-kampen året i forveien, og mistet 11 av 13 mandater. Utbryterne i Det Nye Folkepartiet fikk imidlertid bare ett mandat i Ole Myrvoll fra Hordaland.

Valget førte til regjeringsskifte, og Trygve Brattelis andre regjering tok over etter Lars Korvalds regjering. Bratteli ledet en ren Ap-mindretallsregjering, som satt frem til januar 1976 da partikollega Odvar Nordli overtok som statsminister. Odvar Nordlis regjering ble sittende ut perioden.

Valget i 1973 førte også med seg et nytt partis inntog i norsk politikk, da protestpartiet Anders Langes Parti (det senere Fremskrittspartiet) fikk fire mandater. Partiet sprakk imidlertid allerede ved partileder Anders Langes bortgang i 1974, da Carl I. Hagen gikk ut av stortingsgruppen og stiftet Reformpartiet.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1973 Sosialistisk Valgforbund Arbeiderpartiet Senterpartiet Kristelig Folkeparti Venstre Det Nye Folkepartiet Høyre Anders Langes Parti
Det norske Arbeiderparti	759 499	−244 849	35,3	-11,2	62	-12
Høyre	370 370	367 167	17,2	-1,6	29	0
Senterpartiet	146 312	−47 816	6,8	-2,2	21	1
Kristelig Folkeparti	255 456	−150 753	11,9	4,0	20	6
Sosialistisk Valgforbund	241 851	168 567	11,2	7,8	16	16
Anders Langes Parti	107 784	107 784	5,0	5,0	4	4
Venstre	49 668	−152 885	2,3	-7,1	2	-11
Det Nye Folkepartiet	73 854	73 854	3,4	3,4	1	1
Rød Valgallianse	9 360	9 360	0,4	0,4	–	–
Borgerlige felleslister	128 091	45 018	6,0	2,1	–	–
Andre	9 959	8 865	0,4	-4,6	–	–
Totalt	2 152 204	−6 508	80,2	-3,6	155	5

1969

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1969 og Liste over stortingsrepresentanter 1969–1973

Valget ble avholdt 7. og 8. september 1969. Stemmerettsalderen hadde i 1967 blitt redusert til 20 år, valget ble svært jevnt mellom blokkene; med 74 mandater til Arbeiderpartiet og 76 mandater til de borgerlige. For å unngå en mulig mandatlikhet ble Stortinget i forkant av valget i 1973 utvidet med fem mandater.

Per Bortens regjering (bestående av Sp, Høyre, Venstre og KrF) fortsatte etter valget. Uenigheter omkring EF-spørsmålet gjorde imidlertid at regjeringen gikk i oppløsning, med den såkalte Lekkasjesaken som tungen på vektskålen.

Bortens avgang gav Arbeiderpartiet muligheten til igjen å danne regjering. Trygve Bratteli dannet en ren Ap-mindretallsregjering, og Trygve Brattelis første regjering satt frem til 1972 da den gikk av etter å ha tapt folkeavstemningen om EF-medlemskap. Bratteli ble erstattet av Lars Korvald (KrF), som ledet en koalisjonsregjering bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1969 Sosialistisk Folkeparti Arbeiderpartiet Senterpartiet Kristelig Folkeparti Venstre Høyre
Det norske Arbeiderparti	1 004 348	121 028	46,5	3,4	74	6
Høyre	406 209	−9 403	18,8	-1,5	29	-2
Senterpartiet	194 128	2 426	9,0	-0,4	20	2
Kristelig Folkeparti	169 303	8 972	7,8	0,0	14	1
Venstre	202 553	−5 281	9,4	-0,8	13	-5
Sosialistisk Folkeparti	73 284	−49 437	3,4	-2,6	0	-2
Norges Kommunistiske Parti	21 517	−6 479	1,0	-0,37
Fellesliste NKP/SF^{[k 1]}	3 203	3 203	0,2	0,2
Borgerlige felleslister	83 073	45 560	3,9	2,0
Andre	1 094	729	5,1	5,1
Totalt	2 158 712	111 318	83,8	-1,6	150	0

^ NKP og SF stilte fellesliste i Bergen.

1965

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1965 og Liste over stortingsrepresentanter 1965–1969

Valget ble avholdt 13. september 1965. Dette valget markerte slutten på Gerhardsen-epoken i norsk etterkrigspolitikk, og førte med seg et borgerlig flertall.

Einar Gerhardsens fjerde regjering gikk av etter valget, og ble erstattet av Per Bortens regjering. Dette var en borgerlig koalisjonsregjering bestående av Senterpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, ledet av Per Borten (Sp). Regjeringen ble sittende hele perioden, på tross av sterke, indre motsetninger i EF-spørsmålet.

Arbeiderpartiet hadde tapt sitt første valg siden andre verdenskrig. Våren 1965 var Trygve Bratteli blitt ny Ap-leder, med Reiulf Steen som nestleder. Bratteli fikk den vanskelige oppgaven med å lede partiet i opposisjon for første gang på 30 år, og som Aps parlamentariske leder la han stor vekt på å stå for en politikk som partiet kunne bygge videre på når de engang kom tilbake i regjeringsposisjon. Valgnederlaget førte også med seg en omfattende debatt innad i partiet om den videre politiske linjen.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1965 Sosialistisk Folkeparti Arbeiderpartiet Senterpartiet Kristelig Folkeparti Venstre Høyre
Det norske Arbeiderparti	883 320	22 794	43,1	-3,6	68	-6
Høyre	415 612	61 243	20,3	1,0	31	2
Senterpartiet	191 702	66 059	9,4	2,5	18	2
Venstre	207 834	73 045	10,2	2,8	18	4
Kristelig Folkeparti	160 331	−11 120	7,8	-1,5	13	-2
Sosialistisk Folkeparti	122 721	78 725	6,0	3,6	2	0
Norges Kommunistiske Parti	27 996	−25 682	1,4	-1,6
Borgerlige felleslister	37 513	−57 718	1,8	-3,3
Andre	365	−177	0,0	-0,0
Totalt	2 047 394	207 169	85,4	6,3	150	0

1961

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1961 og Liste over stortingsrepresentanter 1961–1965

Valget ble avholdt den 11. september 1961. Arbeiderpartiet var med 74 mandater fortsatt Norges største parti med klar margin, men da Finn Gustavsens Sosialistisk Folkeparti hadde fått inn to mandater mistet Ap det rene flertallet de hadde hatt helt siden andre verdenskrigs slutt.

Einar Gerhardsens tredje regjering fortsatte etter valget. Denne ble imidlertid felt av de borgerlige og SF i august 1963 på grunn av Kings Bay-saken. Ny statsminister ble John Lyng (H). John Lyngs regjering var en koalisjonsregjering med Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, og ble bare sittende få uker. Sosialistisk side fremmet mistillitsforslag allerede den 25. september, noe som gjorde at Gerhardsen kom tilbake med sin fjerde regjering. Regjeringen Lyng ble imidlertid en viktig symbolsk seier for de borgerlige, som viste at de kunne danne et troverdig regjeringsalternativ til Arbeiderpartiet.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1961 Sosialistisk Folkeparti Arbeiderpartiet Senterpartiet Kristelig Folkeparti Venstre Høyre
Det norske Arbeiderparti	860 526	−5 149	46,8	-1,6	74	-4
Høyre	354 369	303 009	19,3	2,4	29	0
Senterpartiet	125 643	−57 600	6,8	-1,8	16	1
Kristelig Folkeparti	171 451	−129 944	9,3	-0,9	15	3
Venstre	134 789	−19 972	7,3	-2,3	14	-1
Sosialistisk Folkeparti	43 996	43 996	2,4	2,4	2	2
Norges Kommunistiske Parti	53 678	−6 382	2,9	-0,4	0	-1
Borgerlige felleslister	95 231	43 871	5,2	2,3
Andre	542	−2 685	0,0	-0,2
Totalt	1 840 225	49 097	79,1	0,8	150	0

1957

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1957 og Liste over stortingsrepresentanter 1958–1961

Stortingsvalget 1957 ble avholdt 7. oktober. Valget kom få dager etter kong Haakon VIIs bortgang den 21. september, noe som selvsagt kom til å prege innspurten i valgkampen.

Valget ble en klar seier for Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet. Med 48,3 % av stemmene og 78 mandater fikk partiet rent flertall og gjorde sitt beste valg gjennom historien. Valgresultatet gjorde at Einar Gerhardsens tredje regjering kunne fortsette igjennom hele stortingsperioden.

På borgerlig side var det kun mindre endringer i mandatfordelingen, og Høyre var fortsatt største opposisjonsparti. På venstresiden mistet NKP to av tre stortingsmandater, og kun Emil Løvlien ble igjen i stortingsgruppen.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1957 Norges Kommunistiske Parti Arbeiderpartiet Senterpartiet Kristelig Folkeparti Venstre Høyre
Det norske Arbeiderparti	865 675	35 227	48,3	1,7	78	1
Høyre	301 395	−26 576	16,8	-1,6	29	2
Bondepartiet	154 761	−2 257	8,6	-0,2	15	1
Venstre	171 407	−6 255	9,6	-0,4	15	0
Kristelig Folkeparti	183 243	−3 384	10,2	-0,3	12	-2
Norges Kommunistiske Parti	60 060	−30 362	3,4	-1,8	1	-2
Borgerlige felleslister	51 360	41 699	2,9	2,3
Andre	3 227	3 205	0,2	0,2
Totalt	1 791 128	11 297	78,3	-1	150	0

1953

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1953 og Liste over stortingsrepresentanter 1954–1957

Valget ble avholdt 12. oktober 1953. Valgordningen hadde siden sist blitt relativt kraftig endret. Bondeparagrafen ble opphevet og valgkretsene ble endret fra by- og landkretser til fylkeskretser der byene og bygdene valgte sammen.^[5] Mandatfordelingen ble også endret fra D'Hondts til St. Laguës metode med 1,4 som første delingstall, noe som gav en bedre proporsjonalitet enn tidligere.

Arbeiderpartiet fikk en svak økning i oppslutningen, men mistet likevel åtte mandater på grunn av den nye valgordningen. 77 av 150 mandater var likevel nok til å beholde flertallet i Stortinget, og Oscar Torps regjering fortsatte etter valget. Partiformann Einar Gerhardsen var imidlertid etterhvert lysten på å få tilbake stillingen som statsminister, og i januar 1955 gikk en svekket Torp av. Gerhardsen overtok med sin tredje regjering, og kom til å sitte ut perioden.

Venstre fikk i 1953 for første gang under 10 % av stemmene, og tapte seks av 21 mandater. NKP kom også inn igjen etter å ha falt ut i 1949, og fikk tre mandater.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1953 Norges Kommunistiske Parti Arbeiderpartiet Bondepartiet Kristelig Folkeparti Venstre Høyre
Det norske Arbeiderparti	830 448	26 977	46,7	1,0	77	-8
Høyre	327 971	48 181	18,4	2,5	27	4
Venstre	177 662	−41 204	10,0	-2,5	15	-6
Bondepartiet	157 018	71 600	8,8	4,0	14	2
Kristelig Folkeparti	186 627	39 559	10,4	2,1	14	5
Norges Kommunistiske Parti	90 422	−12 300	5,1	-0,8	3	3
Borgerlige felleslister	9 661	−98 252	0,5	-5,6
Totalt	1 779 831	21 465	79,3	-2,7	150	0

1949

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1949 og Liste over stortingsrepresentanter 1950–1953

Valget ble avholdt 10. oktober 1949. Siden sist valg hadde stemmerettsalderen blitt nedsatt til 21 år og muligheten til listesamarbeid hadde blitt fjernet. Dette førte til at de borgerlige partiene satte opp felleslister i flere fylker. Valget var det siste som benyttet D'Hondts metode, en metode som sterkt favoriserte de større partiene.

Valgkampen var preget av de storpolitiske situasjonen i Europa, deriblant den kommunistiske maktovertagelsen i Tsjekkoslovakia og Sovjetunionens aktive utenrikspolitikk. Under Kråkerøy-talen året før hadde statsminister Einar Gerhardsen gått knallhardt ut mot Norges Kommunistiske Parti (NKP) og befestet Arbeiderpartiets vestorienterte linje. Arbeiderpartiet gikk frem under valget og beholdt det rene flertallet sitt, mens NKP ble mer enn halvert i antall stemmer og mistet hele stortingsgruppen.

Valgresultatet gjorde at Einar Gerhardsens andre regjering fortsatte. I 1951 trakk Gerhardsen seg noe overraskende fra statsministerposten, og ble erstattet av partifellen Oscar Torp. Oscar Torps regjering, også dette en ren Arbeiderpartiregjering, ble sittende perioden ut.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1949 Arbeiderpartiet Bondepartiet Kristelig Folkeparti Venstre Høyre
Det norske Arbeiderparti	803 471	194 123	45,7	4,7	85	9
Høyre	279 790	27 182	15,9	-1,1	23	-2
Venstre	218 866	14 014	12,5	-1,4	21	1
Bondepartiet	85 418	−33 944	4,7	-3,2	12	2
Kristelig Folkeparti	147 068	29 255	8,4	0,4	9	1
Norges Kommunistiske Parti	102 722	−73 813	5,8	-6,0	0	-11
Samfundspartiet	13 088	13 088	0,7	0,7
Borgerlige felleslister	107 913	107 913	6,1	6,1
Totalt	1 758 366	273 141	82,0	5,6	150	0

1945

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1945 og Liste over stortingsrepresentanter 1945–1949

Stortingsvalget 1945 ble avholdt 8. oktober 1945 og var det første valget etter krigen. Stortinget fikk store utskiftninger, med flere av partiene fra mellomkrigstiden mistet representasjonen, mens andre partier som Norges Kommunistiske Parti og Kristelig Folkeparti etablerte seg som landsdekkende partier ved dette valget.

Arbeiderpartiet hadde tidligere på året distansert seg fra førkrigsregjeringen til Johan Nygaardsvold og tidligere partiformann Oscar Torp, og kjørt frem Einar Gerhardsen som ny partitopp. Gerhardsen hadde ledet en samlingsregjering siden juni, og fikk nå rent flertall i Stortinget med 76 av 150 mandater. Dette gjorde at den gamle regjeringen ble erstattet av Einar Gerhardsens andre regjering, en ren Arbeiderpartiregjering. Regjeringen la imidlertid det såkalte Fellesprogrammet til grunn for arbeidet sitt, da Gerhardsen så behovet for politisk ro og konsensus i gjenoppbygningen av landet etter krigen.

Høyre gjorde et svakt valg, fikk med 17 % sitt til da dårligste valgresultat. Bondepartiet gikk også på en stor smell, mye på grunn av de tidligere Bondeparti-toppene Jens Hundseid og Vidkun Quislings landssvik under krigen.

Parti	Stemmer	+/-	Prosent	+/-	Mandater	+/-	Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1945 Norges Kommunistiske Parti Arbeiderpartiet Bondepartiet Kristelig Folkeparti Venstre Høyre
Det norske Arbeiderparti	609 348	−9 268	41,0	-1,5	76	6
Høyre^{[q 1]}	252 608	−57 716	17,0	-4,3	25	-11
Venstre	204 852	−27 932	13,8	-2,2	20	-3
Norges Kommunistiske Parti	176 535	172 159	11,9	10,1	11	11
Bondepartiet	119 362	−48 676	8,0	-3,5	10	-8
Kristelig Folkeparti	117 813	98 201	7,9	6,6	8	6
Andre	4 654	−96 807	0,3	-6,7		0
Totalt	1 485 225	29 987	74,3	-7,6	150	0

^ Sammenlikningtallene (1936) inneholder også tall fra felleslister med Frisindede Folkeparti

Kilder

Statistisk sentralbyrå: Stortingsvalget – historiske tabeller
Statistisk sentralbyrå: Personar med røysterett, godkjende røystgjevingar og valdeltaking i prosent. Stortingsvala 1945-2005
Statistisk sentralbyrå: Valde representantar etter parti/valliste og kjønn. Stortingsvala 1945-2005
Statistisk sentralbyrå: Godkjende røyster, etter parti/valliste
Statistisk sentralbyrå: NOS: Stortingsvalget 1936

^ regionaldepartementet, Kommunal- og (8. mars 2011). «Valgportalen: valg.no». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 19. desember 2016.
^ Solberg: - Høyres arbeidsøkt i regjeringen er over. E24. Besøkt 14. september 2021.
^ Kommunal- og regionaldepartementet (18. februar 2013). «Registrerte partier som kan stille liste etter forenklet regelverk: Stortingsvalget 2013» (på norsk). Regjeringen.no. Arkivert fra originalen 10. juni 2013. Besøkt 23. mai 2013.
^ «Opplysninger fra Partiregisteret: Oversikt over registrerte vernede partinavn og vernede partinavn» (på norsk). Brønnøysundregistrene. 2013. Arkivert fra originalen 4. januar 2023. Besøkt 22. mai 2013.
^ Kleven, Øyvin (11. mai 2017). «Stemmeberettigede, valgordninger og valgdeltakelse siden 1815». ssb.no (på norsk). Besøkt 20. juni 2020. «En stemme i byen telte mer enn en stemme på landet. «Bondeparagrafen» resulterte aldri i at landdistriktene ble «overrepresentert» eller sendte så mange representanter de skulle ha gjort i forhold til antall stemmeberettigede.»

Se også

Eksterne lenker

Stortinget.no
Statistisk sentralbyrå – Valg

Autoritetsdata

[kp-5] Steinar Bastesen ble valgt inn i 1997 under Tverrpolitisk Folkevalgte, men dette vises ikke på statistikken da han stiftet og ble valgt inn under Kystpartiet i 2001.

[RV-6] Rød Valgallianse stilte i 1989 på felleslisten Fylkeslistene for miljø og solidaritet sammen med Norges Kommunistiske Parti. Endringstallene er sammenliknet med denne listen.

[Aune-7] Framtid for Finnmark «Aune-lista» hadde et mandat, men stilte ikke til gjenvalg.

[SF-8] NKP og SV stilte som en del av Sosialistisk Valgforbund i 1973

[9] NKP og SF stilte fellesliste i Bergen.

[11] Sammenlikningtallene (1936) inneholder også tall fra felleslister med Frisindede Folkeparti

[1] regionaldepartementet, Kommunal- og (8. mars 2011). «Valgportalen: valg.no». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 19. desember 2016.

[2] Solberg: - Høyres arbeidsøkt i regjeringen er over. E24. Besøkt 14. september 2021.

[regparti-3] Kommunal- og regionaldepartementet (18. februar 2013). «Registrerte partier som kan stille liste etter forenklet regelverk: Stortingsvalget 2013» (på norsk). Regjeringen.no. Arkivert fra originalen 10. juni 2013. Besøkt 23. mai 2013.

[bronnreg-4] «Opplysninger fra Partiregisteret: Oversikt over registrerte vernede partinavn og vernede partinavn» (på norsk). Brønnøysundregistrene. 2013. Arkivert fra originalen 4. januar 2023. Besøkt 22. mai 2013.

[Kleven-10] Kleven, Øyvin (11. mai 2017). «Stemmeberettigede, valgordninger og valgdeltakelse siden 1815». ssb.no (på norsk). Besøkt 20. juni 2020. «En stemme i byen telte mer enn en stemme på landet. «Bondeparagrafen» resulterte aldri i at landdistriktene ble «overrepresentert» eller sendte så mange representanter de skulle ha gjort i forhold til antall stemmeberettigede.»

[1]

[2]

[3]

[4]

[c 1]

[e 1]

[e 2]

[i 1]

[k 1]

[5]

[q 1]

v d r Valg i Norge Liste over valg i Norge
Stortingsvalg	Riksforsamlingen 1814 1814 1815 1817 1820 1823 1826 1829 1832 1835 1838 1841 1844 1847 1850 1853 1856 1859 1862 1865 1868 1870 1873 1876 1879 1882 1885 1888 1891 1894 1897 1900 1903 1906 1909 1912 1915 1918 1921 1924 1927 1930 1933 1936 1945 1949 1953 1957 1961 1965 1969 1973 1977 1981 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013 2017 2021 2025
Kommunestyrevalg	1898 1901 (1904) 1907 1910 1913 1916 1919 1922 1925 1928 1931 1934 1937 1945 1947 1951 1955 1959 1963 1967 1971 1975 1979 1983 1987 1991 1995 1999 2003 2007 2011 2015 2019 2023
Fylkestingsvalg	1975 1979 1983 1987 1991 1995 1999 2003 2007 2011 2015 2019 2023
Sametingsvalg	1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013 2017 2021 2025
Folkeavstemninger	Union 1905 Konge 1905 Forbud 1919 Forbud 1926 EF 1972 EU 1994
Se også: Liste over Norges regjeringer Lister over stortingsrepresentanter Historisk mandatfordeling på fylker Mandatfordeling på valgkretser

v d r Norges offisielle flaggdager
Faste datoer	1. januar (Første nyttårsdag) 21. januar (Prinsesse Ingrid Alexandras fødselsdag) 6. februar (Samenes nasjonaldag) 21. februar (Kong Haralds fødselsdag) 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag) 8. mai (Frigjøringsdagen) 17. mai (Grunnlovsdagen) 7. juni (Unionsoppløsningen) 4. juli (Dronning Sonjas fødselsdag) 20. juli (Kronprins Haakons fødselsdag) 29. juli (Olsokdagen) 19. august (Kronprinsesse Mette-Marits fødselsdag) 25. desember (Første juledag)
Bevegelige datoer	Første påskedag Første pinsedag Dagen for Stortingsvalg