Soleieslekta

Soleieslekta
	engsoleie
	Nomenklatur
	Ranunculus; L., 1753
	Populærnavn
	soleieslekta
	Hører til
	soleiefamilien, ; Ranunculales, ; Tofrøbladete planter, ; blomsterplanter, ; planteriket
	Økologi
Antall arter:	ca. 600 i verden, 32 med norsk navn
Habitat:	terrestrisk til limnisk
Utbredelse:	All verdens landjord og grunt vann, unntatt Antarktis.
	Inndelt i
	alpehvitsoleie; bakkesoleie engsoleie (underart); parksoleie (underart); ; kystvassoleie; fliksoleie; piggsoleie; nyresoleie; knollsoleie; lundnyresoleie; dvergvassoleie; grøftesoleie; issoleie; leirsoleie; sumpsoleie tundrasoleie (underart); setersoleie (underart); ; ullsoleie; sommersoleie; kjempesoleie; slirenyresoleie; kamsoleie; snøsoleie; storvassoleie; hvitsoleie; krattsoleie lundkrattsoleie (underart); skogkrattsoleie (underart); engkrattsoleie (underart); ; lodnesoleie; dvergsoleie; krypsoleie; evjesoleie; ballastsoleie; tiggersoleie; Ranunculus serpens Ranunculus serpens ssp. nemorosus; ; taigasoleie fjellsoleie (underart); russesoleie (underart); kystsoleie (underart); ; polarsoleie; småvassoleie; polarnyresoleie; Arter som tidligere har vært i slekta saltsoleie nå (Halerpestes cymbalaria); vårkål nå (Ficaria verna);

Soleieslekta (Ranunculus) er en planteslekt, ofte kalt «smørblomst» på folkemunne, og da gjerne om de vanlige artene engsoleie og krypsoleie. Kjempesoleie er den sjeldneste, og har status EN (sterkt truet) i den norske Rødlista. Issoleie er den arten av blomsterplanter som er funnet høyest over havet i Norge, 2270 moh. i Lom i Oppland. De aller fleste innen slekta er mer eller mindre giftig i frisk tilstand.

Utseende

Artene i slekta er ett til flerårige urter. Bladene er hånddelte til hele. Blomstene har grønne begerformete blomsterblader. Blomstene kan ha 3, 5, eller flere gule, hvite eller andre fargede honningblader. Honningbladene har ei honninggrop nær festet. Smånøttene (frø) er glatte eller taggete, men de har aldri tverrgående ribber.

Habitat

Arter i soleieslekta er funnet fra snaufjell til nesten havstrand. Det er arter som tåler relativt stort tørkepress, og det er arter som ikke overlever hvis ikke røttene er dekket med vann. Noen krever rik og kalkrik jord, mens tåler ikke rik og kalkrik jord.

Giftighet, og forgiftningssymptomer

Alle artene som er funnet i Norge er mere eller mindre giftig. Giften er i all hovedsak protoanemonin, som er et oljeaktig stoff med en skarp lukt og smak. Protoanemonin er kjemisk sett et lakton av krotonsyre. Stoffet er bundet som et glykosid i levende celler. Når cellene skades, omdannes protoanemonin til det nesten uvirksomme stoffet anemonin. Derfor er høy og silo av arter i soleieslekta så å si helt ufarlig.

Hvis en har spist en protoanemoninholdig plante, får man en brennende følelse i munn og svelg, og det dannes sannsynligvis blemmer. Symptomer som kommer litt senere er spyttmengden økes, man blir kvalm med sannsynlig oppkast, kolikksmerter og blodig diaré. Når protoanemoninet blir sugd opp i blodet, blir man svimmel og man får kramper. Kroppen prøver å bli kvitt protoanemoninet igjennom bl.a. urinen. Da blir urinveiene irriterte og betente. Man begynner å urinere ofte og mye, men senere urinerer man sjeldnere og mindre. Det oppstår blod i urinen, og det gjør vondt å urinere. Ved dødelige doser skyldes døden sirkulasjonssvikt og åndedrettssvikt. Holder man friske arter i soleieslekten lenge, blir først huden rød, deretter dannes det blemmer og huden verker. Dette har selvsagt sammenheng med, hvor tykk hud du har og over hvor lang tid.

Husdyr pleier å sky artene i soleieslekta. Men det er en sjelden gang iblant blitt observert dødelige forgiftninger hos sau og gris. Dette er da like etter de har fått kull, og de har da hatt lite annet å spise. Det er også noen indikasjoner på at plantene, som vokser nordpå og i høyfjellet, er så å si ufarlige. Da det er observert, at beitedyr kan beiter på dem uten tilsynelatende ubehag etterpå.

De to artene med høyest innhold av protoanemonin er tiggersoleie og sumpsoleie. Der tiggere under middelalderen gnidde plantedeler eller plantesaft fra tiggersoleie i ansiktet. For å få større medfølelse og dermed større inntekt, derav navnet.

Protoanemonin virker også sterkt veksthemmende på sopper.

Etymologi

Ranunculus kommer fra senlatin og betyr liten frosk, idet ordet er et diminutiv av rana som betyr frosk. Plinius (ca. år 70 e.Kr.) brukte navnet på en soleie. Opprinnelsen kommer antageligvis fra mange arter i soleieslekta trives i vann eller vannkant.

Litteratur

Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande: Norsk flora. 7. utg. Redigert av Elven Reidar. Samlaget, 2005. ISBN 978-82-05-32563-0 (Side 293-301)
Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo: Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal 2007. ISBN 82-521-6029-8 (Side 174-187)
Høeg, Ove Arbo, Christphersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune: Våre medisinske planter. ISBN 82-7010-156-7 (Side 326, 342-343)
Grey-Wilson, Christopher, Blamey, Marjorie: Teknologisk forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa" Oversatt og tilpasset til norsk av Faarlund, Torbjørn, Sundig, Per. Teknologisk forlag 1992. ISBN 82-512-0355-4 (Side 114-121)
Nielsen, Harald, Sivertsen, Bente: Giftplanter J.W. Cappelens forlag 1979. ISBN 82-02-04225-9 (Side 56, 59-60)

Eksterne lenker

(en) Soleieslekta – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Soleieslekta i Encyclopedia of Life
(en) Soleieslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) Soleieslekta hos Artsdatabanken
(sv) Soleieslekta hos Dyntaxa
(en) Soleieslekta hos Fossilworks
(en) Soleieslekta hos ITIS
(en) Soleieslekta hos NCBI
(en) Soleieslekta hos The International Plant Names Index
(en) Soleieslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Ranunculus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Artnavebasen^{[død lenke]} kilden til offisielle norske navn.