Samnitter
Samnitter var en italisk stamme i oldtiden som befolket området kjent som Samnium i sørlige og sentrale Italia. Folket ble involvert i flere kriger med den romerske republikken fram til 100-tallet f.Kr. Samnittene var langt mindre grove og primitive enn romerne framstilte dem som, men også mindre urbaniserte enn mange andre folk på den italienske halvøya.[1]
Som et oskisktalende folk hadde samnittene antagelig sin opprinnelse som en sidegren av sabinerne, som også oppholdt seg i det kuperte innenlandsområdet i sentrale Italia. På slutten av 300-tallet f.Kr. var det en tid med utstrakt folkevandring av folkegrupper i Italia, særskilt de som hadde oppholdt i innlandet og fjellene Appenninene. De bevegde seg inn på slettene og den fruktbare vestkysten av Italia, og blokkerte da Romas ekspansjon i denne retningen. De best kjente av disse folkevandringene var samnittene. Deres krigere på hesteryggen ble framstilt på stiliserte gravmalerier, bevart i området Paestum i sørlige Italia.[2]
Saminittene dannet et forbund, bestående av fire folk eller stammer: hirpinere, kaudiere, karakenere, og pentrere. De allierte seg med romerne for å kjempe mot gallere i 354 f.Kr., men ble senere fiender med romerne og var involvert i en rekke av tre kriger mot Roma i årene 343–341, 327–304, og 298–290 f.Kr.; de såkalte samnitterkrigene. Disse «krigene», i henhold til historikeren Mary Beard, er ganske så kunstige konstruksjoner ved at det isolerer to fiender og ga dem navn til en langt mer utstrakt strid i perioden, sett fra et dedikert romersk-sentrisk synsvinkel. Det sagt framhever disse hendelsene betydelige endringer.[1]
Til tross for en overveldende seier i slaget i kaudinerpasset i 321 f.Kr., men det var knapt noe slag i det hele tatt. Romerne ble fanget inne i et fjellpass uten tilgang på vann. De ga rett og slett opp og måtte ydmykende overgi seg.[1] Disse krigene betydde for romerne at de måtte kjempe stadig lengre og lengre fra Roma. Mens Veii var 16 km unna, var Sentinum rundt 320 km unna på andre siden av Appenninene.[1] I slaget ved Sentinum sto romerne overfor en overveldende fiende av allierte folk. Den greske historikeren Duris av Samos mente det måtte ha vært 100 000 samnittiske og allierte ofre, noe som er usannsynlig da Livius mente mer edruelig at den romerske styrken utgjorde 16 000 menn. Det var uansett en krig på langt større skala enn de mindre trefningene på 300-tallet f.Kr. og mer enn halvparten av den italienske halvøya havnet under tommelen på Roma.[3]
Samnittene ble undertrykt, men selv om de var betydelig svekket, ga de hjelp til den greske hærføreren Pyrrhos og til kartagiske Hannibal i deres kriger mot Roma, henholdsvis i 280–275 f.Kr. og 218-201 f.Kr. De deltok også i forbundsfellekrigen, som ble utkjempet mellom 91 f.Kr. og 88 f.Kr. Senere deltok de i den romerske borgerkrigen i 82-80 f.Kr. som allierte av Carbo mot Sulla, som beseiret dem og deres leder Pontius Telesinus i slaget ved Porta Collina i 82 f.Kr. I henhold til Strabon drev Sulla deretter en form for etnisk rensning mot samnittene, og deretter forsvinner de fra historien.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- The Samnite Pilum, Academia.edu
- Warriors of the Samnite Wars, Academia.edu