Pomorhandel

Pomorhandel var russehandel på nordkalotten fra 1700-tallet til 1917 mellom russere og nordmenn i Finnmark og Troms. Kjøpmenn og bondeskippere kom fra Kolahalvøya og Kvitsjøen med båt om sommeren for å bytte til seg fisk, særlig til de russisk-ortodokse fastetidene, mot trelast, mel, tauverk og andre varer. Bildet viser havna i Arkhangelsk ved Kvitsjøen i 1896, da pomorhandelen var på sin topp.

Nordkalotten med pomorhandelens hovedbyer avmerket.

Pomorhandel, eller russehandel, var en handelsforbindelse mellom pomorene i Nordvest-Russland og folket langs kysten av Nord-Norge, så langt sør som til Bodø. Denne handelen foregikk fra 1740 og fram til den russiske revolusjon i 1917.

Pomorhandelen var i utgangspunktet en byttehandel mellom folk i nordområdene, med kornprodukter fra Russland mot fisk fra Nord-Norge som hovedhandelsvare. Etter hvert utviklet dette seg til å bli en pengehandel, og faktisk ble rubelen brukt som valuta flere steder i Nord-Norge. Pomorhandelen var av stor betydning både for nordmenn, samer og russere. Handelen foregikk ved at russiske pomorer fra Kvitsjøtraktene og Kolahalvøya kom seilende til fjordbygder og handelsplasser langs kysten av Nord-Norge. Pomorene var dyktige handelsmenn og sjøfarere, og de utforsket også områdene omkring Kvitsjøen. I tillegg til at de seilte vestover med handelsvarer, etablerte de også en handelsrute østover forbi Uralfjellene til Nord-Sibir.

Historikk

Handel mellom russere og nordlendinger har en lang historie, den er kjent helt fra vikingtiden. Via fyrstedømmet i Novgorod drev russerne handel med sjøsamene i Nord-Norge fra middelalderen og fram til begynnelsen av 1600-tallet. Jektefarten fra Nord-Norge til Bergen og Trondheim foregikk på forsommeren, da ble produktene fra vinter- og vårfisket (hovedsakelig tørrfisk av torsk) oppkjøpt og sendt sørover. De seks ukene fra 10. juli til 20. august ble kalt «makketid», fordi fisken da var lite holdbar, og i sommermånedene hadde fiskerne ikke avsetning på fisken sørover. Dette var noe russerne så å benytte seg av. De kom vestover i makketida og kjøpte fisk; enten ferdig tilvirket tørrfisk eller saltfisk, eller så saltet de fisken selv ned i lasterommet på lodjene sine (russiske jekter). I Russland var det stor etterspørsel etter fisk på grunn av den russiske kirkens hyppige fastedager, da det kun var tillatt å spise fisk og vegetarmat. Fisken ble fraktet til Arkhangelsk, som også var utskipingshavn for kornproduktene som ble fraktet til Nord-Norge. I tillegg til skutene fra Arkhangelsk, ble det også drevet pomorhandel med skuter fra andre Kvitsjøhavner som Kem og Onega, og også fra mindre steder som Suma, Kolisma, Solotiza, Mudjunga, Saroka og Sjuja.

Fra 1740 bredte pomorhandelen om seg i Nord-Norge og fra ca. 1770 kom pomorene årlig til landsdelen med billig rugmel («russemel») og hvetemel. Kornet ble dyrket i innlandet rundt Volga og fraktet til kjøpmennene ved Kvitsjøen. For folk i Nord-Norge var pomorhandelen i perioder avgjørende for overlevelse. På 1700-tallet var det mange uår og dårlige tider for befolkningen i Norge, og rugprisen i Bergen femdoblet seg i løpet av 30 år. Pomorhandelen var en viktig faktor for mattilførsel på denne tiden; fiskerne fikk kjøpt billig korn og mel, og de fikk solgt fisken fra sommerfisket til god pris. Det var mulig å prute med pomorene, handelen hadde ingen fordyrende mellomledd, og det ble heller ikke betalt skatter eller toll til Norge for varene. I tillegg til rug- og hvetemel, hadde pomorene også med annen mat, som havregryn, salt, erter, kjøtt og meieriprodukter. De førte også andre nyttige varer, som jern, tømmer, tjære, never (til taktekking), talglys, gryter, hampefibre, tauverk og lerret. I lodjene fantes også luksusvarer som sukkertøy, såpe, porselen og treskurd. På tilbakeveien fylte pomorene lasterommene med fisk av forskjellig slag, hovedsakelig sei, men også torsk, kveite og hyse.

Regulering

Kong Christian VII (1749–1808) ga Vardø, Hammerfest og Tromsø bystatus for bedre regulering av pomorhandelen.

Allerede i 1316 la kong Håkon V ned forbud mot handel i nordområdene for utenlandske kjøpmenn. Fram til reformasjonen i 1537 hadde erkebispen i Trondheim kontroll over handelen mellom Nord-Norge og hanseatene i Bergen. Fra midten av 1500-tallet overtok borgere i Bergen og Trondheim handelsprivilegiene, og de fikk monopol på Nord-Norge-handelen. Det ble rapportert om russiske kjøpmenn som drev ulovlig handel i Nord-Norge fra slutten av 1600-tallet. Nordlendinger som handlet med russerne kunne straffes ved at handelsborgerne i byene i Sør-Norge kunne nekte dem vinterforsyninger. Handelsmonopolet opphørte i 1715. Senere på 1700-tallet ble handelen underlagt kongemakten og handelshus i København. I 1783 vedtok myndighetene i København at det skulle legges til rette for russehandel med handelsborgere i Finnmark, og at landsdelen skulle forsynes med mel og andre varer fra Russland og ikke fra Danmark.

I 1789 ble handelsmonopolet avviklet og frihandel innført, og handelsprivilegier ble gitt til lokale handelsmenn. I Finnmark fikk Vardø og Hammerfest bystatus, og kjøpmennene der fikk handelsprivilegier. Vardø kom til å bli pomorhovedstaden i Norge, på havna her kunne det ligge opp til hundre russeskuter samtidig, og byen hadde russisk konsulat. Tromsø fikk bystatus og handelsprivilegier i 1794, og byen fikk monopol på russehandelen i Troms. På begynnelsen av 1800-tallet ble russehandelen legalisert sørover til Lofoten. Direktehandel med fiskerne var ikke tillatt, pomorhandelen var i første omgang forbeholdt handelsborgerne i byene og nessekongene på landet, så den nye situasjonen førte til en innskrenking for fiskerne. Før 1789 hadde myndighetene mer eller mindre sett igjennom fingrene på fiskernes direktehandel med russerne, men nå ble dette vanskeligere. Først i 1796 ble direktehandel mellom fiskere og russere tillatt i Finnmark, og da bare for en måned i makketida. I Troms fikk flere handelsmenn tillatelse til pomorhandel i 1818, og i 1839 ble direktehandel for fiskerne tillatt, men da kun på fire steder i fylket. Dette året fikk også fiskere i Lofoten og Vesterålen tillatelse til direkte handel.

Under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet innførte Storbritannia en handelsblokade mot Danmark-Norge, og da var pomorhandelen livsviktig for Nord-Norge. I 1809 kom en forordning som åpnet for direktehandel mellom fiskere og russere under krigen på grunn av den truende hungerssituasjonen. Flere russeskuter ble tatt av engelskmennene, og mange skuter gikk ikke sørover, men stoppet i Øst-Finnmark. I 1812 blokkerte britene kysten med krigsskip, blant annet for å stanse pomorhandelen og tilførselen av varer til Norge fra Arkhangelsk. De stengte Kvitsjøen, men en god del russiske skuter greide likevel å komme seg ut. Den norske responsen på blokaden var å befeste viktige havner og å opprette et lokalt kystvern. I 1810 ble det etablert en egen norsk marinestyrke; Finnmarkseskadren. Dette gjorde det mulig å opprettholde pomorhandelen de neste årene.

Glanstid og opphør

Russisk lodjeskipper fra Arkhangelsk. Illustrasjon fra Ny Ill. Tidende 1875

Klosteret på Solovki-øyene eide dampskip som deltok i pomorhandelen.

Senere på 1800-tallet kom oppgangstider, kommunikasjonene sørover ble bedre og det ble opprettet en dampskipsrute på midten av århundret. Det nordnorske behovet for import av kornprodukter avtok. Likevel økte pomorhandelen, som fikk sin glanstid på slutten av 1800-tallet. Handelsprivilegiene ble avskaffet rundt 1870. Gjennom århundret ble perioden for årlig handel utvidet. I 1874 var tidsrommet økt til 15. juni – 30. september, noe som stort sett utgjorde hele den tiden som Kvitsjøen var isfri. En annen årsak til økningen var at en større andel av handelen foregikk direkte mellom fiskere og russere, i tillegg til handelen mellom handelshus i Nord-Norge og Russland. Det ble også tillatt med russehandel på flere ulike steder.

Pomorenes fraktefartøy ble modernisert i løpet av pomorhandelens siste periode. Lodja forsvant på 1880-tallet, og skonnerter, jekter og galeaser ble tatt i bruk. Munkeklosteret på Solovkiøyene i Kvitsjøen (grunnlagt i 1436), var pomorenes fremste religiøse sentrum. Klosteret hadde store eiendommer rundt Kvitsjøen, og drev blant annet med båtbygging, saltutvinning og fiske. Klosteret eide flere dampskip som deltok i pomorhandelen på begynnelsen av 1900-tallet.

I 1870 hadde Tromsø besøk av 400 russeskuter, ellers kom det årlig over 300 pomorskuter med rundt 2000 menn til områdene i Nord-Norge. Russland var Norges fjerde viktigste handelspartner rundt 1900, og fremdeles var det rugmelet som var hovedvaren. Etter 1910 var det mindre mel i handelen, russerne betalte fisken med kontanter. Under første verdenskrig ble russiske eksportbestemmelser endret, og frykt for tyske ubåtangrep begrenset omfanget av pomorhandelen. Da pomorhandelen ble opphevet med den russiske revolusjon i 1917, fikk det negative konsekvenser for den nordnorske økonomien, og kystbygdene ble særlig rammet. Fiskerne fikk ikke lenger avsetning på sommerfisket. Det kom fremdeles en og annen pomorskute med handelsvarer vestover langs kysten etter at pomorhandelen offisielt var avsluttet. Den siste kom i 1929, da Stalins kollektivisering satte inn for fullt med oppheving av privat eiendomsrett og forfølgelse av kjøpmenn.

Mer enn et handelssamkvem

Vardø ble pomorhovedstaden i Norge.

Fra 1830-årene utviklet det seg et eget handelsspråk mellom nordmenn og russere som er blitt kalt russenorsk. Språket er ikke levende i dag, men finnes som nedtegnelser og er overlevert i fortellinger. Språket hadde en blanding av norske, russiske, samiske, svenske, engelske, tyske og nederlandske ord. Rundt 50 % av ordene hadde norsk opprinnelse, mens 40 % var russiske. Om lag 400 ord er bevart av språket, det meste gjengivelser av samtaler mellom en nordmann og en russer der de diskuterer priser, handel, vær og vind samt familieliv.

Nordmennene trodde de snakket russisk, mens russerne trodde de snakket norsk. Da norske forretningsmenn begynte å sende barna sine til Arkhangelsk for å studere russisk, mistet russenorsk en del av sin anseelse.

Mange av de store handelsstedene langs kysten og i fjordene i Nord-Norge som vokste fram på 1800-tallet har basis i pomorhandelen. Den førte også til andre relasjoner, blant annet opprettet russerne en fast dampskipsrute fra Arkhangelsk til Vardø i 1875. Ruten la til rette for russisk turisme og sesongarbeid i Finnmark. Folk i nordområdene fikk også innblikk i en annerledes kultur; drikking av te brygget på samovar, vakker, flerstemt sang, de russiske kvinnenes fargerike klær og gjestfriheten i pomorskipperens lugar. De samme pomorskutene kom ofte til de samme stedene år etter år, og befolkningen ble godt kjent med skipper og mannskap. Det nordnorske folket hadde et veldig positivt forhold til russerne og handelen med dem, russerne var kjent for å være til å stole på. Ofte ble høvedsmenn og nessekonger invitert om bord på russeskutene og traktert godt.

De russiske pomorkvinnenes klær kan ha lignet på sarafanene (stroppekjolene) til disse jentene fra Kirillov, en by femti mil syd for Arkhangelsk.

Foto: Sergej Prokudin-Gorskij, 1909

For å illustrere et russebesøk, siterer vi følgende historie fortalt av Charlanka Figenschou fra «Karlsøy og Helgøy bygdebok» av Håvard Dahl Bratrein, 1989:

«Så snart russeskutene kom, ble vi barn overlykkelige. Da visste vi at mor, far, vi barna og hushjelpen ble invitert om bord. Russerne var snille, godmodige og gjestfrie folk. Vi ble traktert med den deiligste teen de hadde, kandiserte frukter, vodka, små sibirske nøtter, russe-bonbon som var innpakket i fargeglad papir, kjeks, ekstra godt syltetøy (jordbær, bringebær), kringler og kavringer. Båtene var godt innredet etter datidens målestokk med salong og lugarer. Kapteinens salong lå bak i båten mens mannskapets lå foran. Midt i kapteinens salong stod et langbord og på begge sider av det benker som var trukket med skinn. Mannskapskosten bestod av grovbrød (kljeba) og saltet fisk. Etterpå drakk de noe som heter kvas. Det var mel blandet med surdeig og vann. Når dette hadde stått en tid, silte de vannet fra og drakk det. Det smakte syrlig og friskt. Oppholdet varte lenge. Som oftest sovnet vi barna mens far snakket russenorsk, drakk te og gjorde forretninger. Oftest hadde kapteinen hele familien med, også barnepike. Jeg hørte at noen av fruene benyttet nasjonaldrakter. En kaptein Antofioff var ofte her med hele sin familie. Men det var mange, mange andre som jeg nå ikke husker navnene på. Jeg glemmer aldri at vi rodde om bord i de stille, lyse sommerkveldene. Lørdagskveldene kom matrosene på land for å holde danseoppvisning mens stedets ungdom stod eller satt rundt og så på. Så danset da Pjotr eller Feodor så søleskvettene sprutet om ørene på dem. De danset på planker som var lagt ut på veien nedenfor gården for å beskytte en mot den verste gjørmen. De hoppet og spratt og danset på huk i de lange støvlene (bakjiler) så svetten silte og håret flagret i pannen på dem. Mens dansen gikk på det lystigste over tilje og det begynte å li mot midnatt, kunne det hende at et vindu i øverste etasje ble åpnet. Et hode med sølvkvitt, bølget hår som rakk til skuldrene og skjegg som nådde til midt på brystet, stakk ut. Da runget det ut i nattestillheten: Ruski på skip -- på morradagsspråk, på prinsepal på piger på land. Dette ble forstått, og på et øyeblikk var det ikke et liv å se rundt huset. I stygt vær foregikk dansen i bårstua. Det hendte at stedets unge piker ble engasjert til dans, men det var få som klarte å følge med i den voldsomme takten. Av og til fikk de unge pikene brev fra mannskapet. Disse brevene ble lagt på tomtønner som stod nede i fjæra, men hvem forstod bokstavene og innholdet? I de lyse sommerkveldene kunne matrosene sitte på båtdekket og spille sitt hjemlands vemodige melodier på trekkspill, mens vi unger hang rundt skuta i småbåter og forsøkte å lære oss disse sangene.»

I ettertid er pomorhandelen ikke bare betegnelsen på et handelssamkvem, den en er et kulturbegrep over samarbeidet mellom nordmenn og russere fram til 1917.

Se også

• Stroganov-familien

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• Bjørnland, Ingebjørg (1981). Fra finsk jord - til norsk fjord: livet på en finsk gård i Vadsø i gamle dager. Vadsø. ISBN 8290342047. 
• Gorter-Grønvik, Anastasia. Ter-Kysten. I: Nordnorsk magasin, nr 3/4 (1998)
• Gorter-Grønvik, Anastasia. Til de gamle pomorbyene i 1990-åra. Artikkelserie i Nordnorsk magasin, nr 1 (1994) – nr 8 (1993) – nr 6/7 (1993) og nr 5 (1993)
• Kraft, Salomon (1968). Pomorhandelen på Nordnorge under 1800-talets förra hälft. Tromsø: Universitetsforlaget. 
• Maurseth, Per Botolf Historiske handelsstrømmer mellom Norge og Russland : betydningen av pomorhandelen fram mot første verdenskrig. I: Historisk tidsskrift 1997
• Nielsen, Jens Petter (1996). Historical and current uses of the Northern Sea Route. Lysaker: The Fridtjof Nansen Institute. ISBN 8276131689. 
• Niemi, Einar (red.) Pomor : Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år (Gyldendal, 1992)
• Niemi, Einar. Pomor, Norge og Russland i nord. I: P2-akademiet. E (NRK, 1996)
• Norge og Russland i nord. Tromsø: Tromsø museum. 1992. s. 17-25. 
• Norge og Russland. Oslo: Utenriksdepartementet. 2002. ISBN 8271776916. 
• Okhuizen, Edwin (1998). Historical and current uses of the Northern Sea Route. Lysaker: The Fridtjof Nansen Institute. ISBN 8276132685. 
• Olafsbye, Guri (1998). Grenser: nærhet og distanse mellom nordmenn og russere i Sør-Varanger. Oslo: Universitetet. 
• Ottar, nr 4, 1992 (temanummer)
• Pomor: Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Oslo: Gyldendal. 1992. ISBN 8205206163. 
• Selnes, Kåre (1972). Norge - Russland: grannefolk gjennom tusen år. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200046338. 
• Simonsen, Povl (1963). Bosetningen i historisk tid nord for polarsirkelen. Tromsø: Tromsø museum. s. 9. 
• Under Nordpolen. Tromsø: Tromsø museum. 1993. 

Eksterne lenker

• Pomormuseet i Vardø
• Ivan Kristoffersen: «Historien om Norge i nord», 2003. Odin.no
• «Nordlysveien: Pomorhandelen», Universitetsbiblioteket i Tromsø, 2001
• Håvard Dahl Bratrein: «Karlsøy og Helgøy bygdebok», 1989