[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Marcus Vipsanius Agrippa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Marcus Agrippa»)
Marcus Vipsanius Agrippa
Født63 f.Kr.[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Istria
Død12 f.Kr.[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Campania
BeskjeftigelseArkitekt, skribent, romersk oldtidspolitiker, romersk oldtidsmilitær Rediger på Wikidata
Embete
  • Romersk guvernør
  • romersk senator (ukjent–ukjent)
  • romersk konsul (37 f.Kr. – 37 f.Kr.)
  • moneyer (38 f.Kr. – 38 f.Kr.) Rediger på Wikidata
EktefelleAttica (42 f.Kr.*–28 f.Kr.*)[5][6]
Claudia Marcella den eldre (28 f.Kr.–21 f.Kr.) (avslutningsårsak: skilsmisse)[7][6][8][9]
Julia den eldre (21 f.Kr.–12 f.Kr.)[10][11][6][12]
FarLucius Vipsanius Agrippa[13][14]
MorIgnota
SøskenVipsania Polla[15][6]
Lucius Vipsanius Minor[16][6]
Barn
9 oppføringer
Vipsania Agrippina (mor: Attica)[17]
Vipsania Attica (mor: Attica)[18]
Vipsania Marcella Major (mor: Claudia Marcella den eldre)[18]
Vipsania Marcella Minor (mor: Claudia Marcella den eldre)[18]
Gaius Cæsar (mor: Julia den eldre)[19]
Julia the Younger (mor: Julia den eldre)[19]
Lucius Cæsar (mor: Julia den eldre)[19]
Agrippina den eldre (mor: Julia den eldre)[12]
Marcus Postumus (mor: Julia den eldre)[3][19]
NasjonalitetRomerriket
GravlagtAugustus' mausoleum
Marcus Vipsanius Agrippa på Commons

Marcus Vipsanius Agrippa (født 63 f.Kr., død 12 f.Kr.) var en romersk konsul, statsmann, general og arkitekt.[20] Han var en nær venn, svigersønn og minister av Octavianus (senere kjent som Augustus). Agrippa var ansvarlig for byggingen av en del av de mest minneverdige bygningene i Romas historie. Som hærfører var han ansvarlig for de fleste av Augustus’ militære triumfer, særskilt sjøslaget ved Actium mot styrkene til Markus Antonius og Kleopatra.

Som et resultat av disse seirene ble Augustus enehersker av Romerriket, i praksis keiser, men han tok aldri denne tittelen selv. Agrippa støttet Augustus i gjøre Roma til en by av marmor,[21] og renoverte akveduktene for å gi alle romere, i alle samfunnsklasser, tilgang til offentlige tjenester av høyeste kvalitet. Han var ansvarlig for opprettelsen av mange bad, portikoer, hageanlegg, foruten også det opprinnelige Pantheon.

Augustus giftet bort sin datter Julia til Agrippa, adopterte to av hans sønner, og Agrippa ble bestefar på morssiden til den senere keiser Caligula og oldefar til den senere keiser Nero.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Agrippa ble født en gang mellom 64–62 f.Kr.[22] på et ukjent sted,[23] antagelig på landsbygden utenfor Roma, i en velstående familie innen lavadelen equites («ryttere», de som stilte med kavaleri i hæren). Hans familienavn, cognomen, var den latinske formen av det greske Agrippas i betydning «villhest». Hans far var kanskje Lucius Vipsanius Agrippa.[24] Han hadde en eldre bror som også het Lucius Vipsanius Agrippa, og en søster ved navn Vipsania Polla. Familien hadde ikke vært framstående eller aktiv i det sosiale livet i Roma,[25] men imidlertid var Agrippa på samme alder som Octavianus (den framtidige enehersker Augustus), og de to ble utdannet sammen og ble nære venner. Til tross for familiens nære tilknytning til Julius Cæsar, valgte hans eldre bror den andre siden i borgerkrigene på 40-tallet f.Kr. Og kjempet under Cato mot Cæsar i provinsen Africa. Da Catos styrker ble beseiret ble Agrippas bror tatt til fange, men sluppet fri da Octavianus meklet på hans vegne.[26]

Det er ikke kjent om Agrippa kjempet imot sin bror i Africa, men han tjenestegjorde antagelig i Cæsars krig i 46–45 f.Kr. mot Gnaeus Pompeius som kulminerte i slaget ved Munda hvor både Agrippa og Octavianus deltok som kavalerioffiserer.[27] Cæsar anerkjente ham høyt nok til å sende ham sammen med Octavianus i 45 f.Kr. for å studere i Apollonia ved kysten av Illyria (i dagens Albania) med makedonske legioner mens Cæsar selv konsoliderte sin makt i Roma.[28] I den fjerde måneden av deres opphold i Apollonia nådde nyheten om at Cæsars var blitt myrdet i en sammensvergelse i Roma fram til dem. Agrippa og en annen venn, Quintus Salvidienus Rufus, rådet Octavianus å marsjere til Roma med troppene fra Makedonia, men Octavianus besluttet å seile til Italia med kun en håndfull menn. Etter sin ankomst fikk han høre at Cæsar hadde adoptert ham som sin lovmessige arving.[29] Octavianus tok på denne tiden Cæsars navn, men moderne historikere omtaler ham som «Octavianus» i løpet av denne perioden.

Vekst til makt

[rediger | rediger kilde]
Byste av Agrippa, Pusjkinmuseet, Moskva.

Etter at Octavianus hadde kommet tilbake til Roma innså han og hans tilhengere at de trengte støtte fra legionene. Agrippa hjalp Octavianus med å samle tropper i Campania.[30] Straks Octavianus hadde sine legioner forhandlet han en avtale med Markus Antonius og Lepidus, lovmessig etablert i 43 f.Kr. som det andre triumvirat. Octavianus og hans konsulkollega Quintus Pedius sørget for at det ble reist tiltale mot Cæsars mordere i deres fravær, og Agrippa ble gitt ansvaret med saken mot Gaius Cassius Longinus.[31] Det kan ha vært dette året hvor Agrippa begynte sin politiske karriere og tok posisjonen som tribun for plebeierne, noe som ga ham rett til å delta i senatet.[32]

I 42 f.Kr. kjempet Agrippa antagelig sammen med Octavianus og Markus Antonius i slaget ved Filippi.[33] Etter at de hadde kommet tilbake til Roma spilte han en betydelig rolle i Octavianus’ krig mot Lucius Antonius og Fulvia Antonia, henholdsvis broren og hustruen til Markus Antonius, en krig som begynte i 41 f.Kr. og endte i erobringen av byen Perusia i 40 f.Kr. Imidlertid forble Salvidienus den fremste generalen til Octavianus på denne tiden.[34]

Etter krigen ved Perusia, den perusianske krig, reiste Octavianus til Gallia og etterlot Agrippa som urban pretor i Roma med ordre om forsvare Italia mot Sextus Pompeius, en motstander av triumviratet som nå hadde kontrollen over Sicilia. I juli 40 f.Kr. mens Agrippa var opptatt med det årlige Ludi Apollinares, som var pretors ansvar, begynte Sextus et angrep mot sørlige Italia. Agrippa avanserte mot ham og tvang ham tilbake.[35] Imidlertid viste triumviratet seg ustabilt, og i august 40 f.Kr. invaderte både Sextus og Antonius Italia, men ikke i en organisert allianse. Agrippas suksess i å gjenerobre Sipontum fra Antonius bidro til å avslutte konflikten.[36] Agrippa var blant meglet mellom Antonius og Octavianus, og atter etablerte en fredsavtale mellom dem. I løpet av samtalene fikk Octavianus forståelsen av at Salvidienus hadde tilbudt å forråde ham til Antonius med det resultat at Salvidienus ble tiltalt og enten henrettet eller begikk selvmord. Agrippa ble da Octavianus’ fremste general.[37]

Agrippa framstilt på et relieff på fredsalteret, Ara Pacis.

I 39 eller 38 f.Kr. utnevnte Octavianus Agrippa som guvernør av Gallia Narbonensis hvor han i 38 slo ned et opprør av aquitanierne. Han kjempet også mot germanske stammer og ble den andre romerske generalen etter Julius Cæsar som krysset Rhinen.[38] Han ble kalt tilbake til Roma av Octavianus for å bli konsul i 37 f.Kr. Han var godt under den vanlige minimumsalderen på 43 år, men Octavianus hadde fått et ydmykende maritimt nederlag mot Sextus Pompeius, sønn av Pompeius Magnus og trengte sin venn til å lede forberedelsene for ytterligere krigføring. Agrippa nektet å ta imot et triumftog for sine militære prestasjoner i Gallia. Årsaken var, i henhold til Dio Cassius, at han mente det ikke var passende å feire i en vanskelig tid for Octavianus.[39] Ettersom Sextus Pompeius hadde kommandoen på havet utenfor kystene av Italia, var Agrippas første handling å sikre trygge havner for sine skip. Han sikret det ved å hogge igjennom striper av land som skilte innsjøen Lacus Lucrinus fra havet, således opprette en ytre havn mens slo sammen innsjøen Avernosjøen med Lucrinus for å fungere som en innenlands havn.[40] Den nye havnekomplekset ble døpt Portus Julius til Octavianus’ ære.[41] Agrippa var også ansvarlig for teknologiske forbedringer, inkludert større skip og en forbedret utgave av en maritim gripekrok.[42] Omtrent på samme tid giftet han seg med Caecilia Pomponia Attica, datter av Ciceros venn Titus Pomponius Atticus.[43]

I 36 f.Kr. seilte Octavianus og Agrippa ut mot Sextus. Flåten ble hardt skadd av storm og måtte trekke seg tilbake. Agrippa ble etterlatt med ansvaret for et andre forsøk. Takket være overlegen teknologi og trening vant han og hans menn avgjørende seire ved Mylæ og Naulochus hvor de ødela alle unntatt sytten av Sextus’ skip og tvang mesteparten av hans styrker til å overgi seg. Octavianus med økt makt tvang triumviren Lepidus til å trekke seg tilbake og ankom Roma i triumf.[44] Agrippa mottok en ny ære uten sidestykke i form av en maritim krone dekorert med silhuettene av skip; som Dio Cassius bemerket, dette var «en dekorasjon som ingen hadde mottatt før eller siden.»[45]

Offentlige tjenester

[rediger | rediger kilde]
Hadrians Pantheon ble bygget for å erstatte det tidligere tempel som hadde blitt bygget under Agrippas tid som edil og byggherre. Hadrian beholdt inskripsjonen M·AGRIPPA·L·F·COS·TERTIVM·FECIT, som betyr «Marcus Agrippa, sønn av Lucius, konsul for tredje gang, bygde dette».

Agrippa deltok i mindre militære kampanjer i 35 og 34 f.Kr., men ved høsten 34 f.Kr. hadde han dratt tilbake til Roma.[46] Han begynte raskt med å engasjere i offentlige reparasjoner og forbedringer, inkludert renovasjon av akvedukten kjent som Aqua Marcia og en utvidelse av dens løpe for å dekke flere områder av byen. Ved hans handlinger etter å ha blitt utnevnt som edil, ansvarlig for Romas bygninger og festivaler, ble gatene reparert og kloakkene rensket opp samtidig som overdådige offentlige framføringer ble arrangert.[47] Agrippa viste sin dyktighet i posisjonen ved å komme med store forbedringer i Roma, restaurerte og bygde akvedukter, forstørret og renset kloakksystemet Cloaca Maxima, bygde bad og porticoer, og konstruerte hageanlegg. Han ga også stimulanser til offentlige utstillinger av kunstverker. Det var uvanlig for en tidligere konsul å holde posisjonen som edil,[48] men Agrippas suksess førte til et brudd med denne tradisjonen. Som enehersker kunne Octavianus, som nå hadde tatt tittelen augustus (som ble hans navn), senere skryte av at «han kommet til en by i murstein, men etterlatt den i marmor», takket være den store innsatsen som Agrippa hadde utført som byggherre i hans tjeneste.

Antonius og Kleopatra

[rediger | rediger kilde]
Idealisert statue av Agrippa ved Det arkeologisk museum i Venezia.

Agrippa ble igjen tilkalt for å ta kommandoen over flåten da krigen med Antonius og Kleopatra brøt ut. Han erobret den strategisk viktige byen Methone på den sørvestlige delen av Peloponnes, seilte deretter nordover, herjet den greske kysten og erobret hva romerne kalte Corcyra (dagens Karfu). Octavianus brakte deretter sine styrker til Corcyra og omgjorde øya til sine marinebase.[49] Antonius trakk opp sine skip og tropper ved Actium på den greske vestkysten i Akarnania hvor Octavianus møtte ham. Agrippa beseiret i mellomtiden Antonius’ allierte Quintus Nasidius i sjøslag ved Patræ (dagens Patras).[50] Dio Cassius har fortalt at da Agrippa forflyttet seg for å slå sine styrker sammen med Octavianus i nærheten av Actium, møtte han Gaius Sosius, en av Antonius’ hærførere, som var i ferd med overraskelseangrep på skvadronen til Lucius Tarius, en tilhenger av Octavianus. Agrippas uventede ankomst endret utgangen på dette slaget.[51]

Da det avgjørende slaget nærmet seg, i henhold til Dio Cassius, mottok Octavianus etterretningsrapport om at Antonius og Kleopatra planla å bryte gjennom hans maritime blokade og rømme. Først ønsket han la flaggskipene passere, argumentere at han ville overta dem med sin sine lettere fartøy og at de andre gjenstående skipene ville overgi seg når de så deres lederes feighet. Agrippa var uenig og argumenterte at Antonius skip, selv om de var større, kunne seile fra Octavianus’ skip om de heiste seil, og at Octavianus burde kjempe nå ettersom Antonius’ skip var blitt skadd av storm. Octavianus fulgte sin venns råd.[52]

I feiringen av slaget ved Actium bygde Agrippa og dedikerte en bygning som fungerte som det romerske Pantheon før det ble ødealgt i 80 e.Kr. Keiser Hadrian benyttet Agrippas formgivning for å bygge sitt eget Pantheon, som fortsatt står i Roma Inskripsjonen på den senere bygningen, som ble bygget rundt 125 e.Kr., har bevart inskripsjonen fra Agrippas bygning fra hans tredje periode som konsul. De årene som fulgte hans tredje konsulperiode tilbrakte Agrippa i Gallia hvor han reformerte provinsens administrasjon og skattesystem, foruten også å bygge effektive veier og akvedukter.

Senere liv

[rediger | rediger kilde]
Teateret ved Méridai Spania; det ble fremmet av Agrippa og bygd mellom 16 og 15 f.Kr.

Agrippas vennskap med Augustus synes å ha blitt overskygget av sjalusien til Augustus’ nevø Marcus Claudius Marcellus, som antagelig var fremmet av intrigene til Livia, Augustus’ tredje ektefelle, som fryktet Agrippas innflytelse på hennes ektefelle.[53] Tradisjonelt er det blitt sagt at resultatet av denne sjalusien var at Agrippa forlot Roma, formelt for å bli guvernør av de østlige provinsene – en form for ærefullt eksil, men han sendte kun sin legatus til Syria mens han selv oppholdt seg på den greske øya Lesbos og styrte ved stedfortreder,[53] skjønt det er mulig at han var på en hemmelig reise for å forhandle med partierne om tilbakeleveringen av kampfanene til romerske legioner som de hadde.[54] Da Marcellus døde, noe som skjedde innenfor et år av hans frivillige landflyktighet, ble han tilbakekalt til Roma av Augustus, som hadde oppdaget at han ikke kunne unnvære hans tjenester. Imidlertid, om man plasserer hendelsene i sammenheng med krisen i 23 f.Kr., kan det synes usannsynlig at Augustus ville ha plassert en mann i landflyktighet med ansvar for den største delen av hæren mens han selv sto overfor en betydelig opposisjon og i ferd med å ta et betydelig politiske skritt ned.

Det er kanskje en langt mer sannsynlig årsak for Agrippas eksil at en lojal nestkommanderende ble plassert med ansvar for den største andelen av hæren som en forsikring i tilfelle de politiske ordningene i 23 f.Kr. skulle feile[55] og Augustus ville trenge militær støtte.[56] Etter 23 f.Kr. ble Agrippas konstitusjonelle makt økt betydelig som en del av hva som er blitt kjent som Augustus’ konstitusjonelle forordning,[57] noe som sørget for politisk stabilitet ved å fremme en politisk arving eller erstatning for Augustus, i tilfelle han trakk seg tilbake grunnet dårlig helse eller døde. Agrippas utnevnelse som prokonsul, som i likhet med Augustus’ makt, ble forbeholdt fem år. Den nøyaktige innholdet av posisjonen er usikker, men det er sannsynlig at det dekket provinsene, øst og vest, kanskje grunnet manglende autoritet over provinsene i senatet. Hva som kom senere var den nidkjært voktende tribunicia potestas, eller makten til plebeiernes tribun.[58] Disse store, statlige maktposisjonene er vanligvis ikke gitt en tidligere landsforvist.

Det er sagt at statsmannen Mæcenas rådet Augustus til knytte Agrippa nærmere seg ved å gjøre ham til sin svigersønn.[59] Augustus fikk således Agrippa til å skille seg fra sin hustru Marcella for å kunne gifte seg med hans datter Julia den eldre, enken etter Marcellus,[60] likestilt feiret for sin skjønnhet, dyktighet, og samtidig, ble det hevdet, skamløse ødselhet. I 19 f.Kr. ble Agrippa gitt ansvaret å slå ned de innfødtes opprør i provinsen Hispania; de kantabrianske kriger.[53]

I 18 f.Kr. ble Agrippas makt ytterligere økt til de bort imot var likestilt med Augustus. Dette året ble hans posisjon som prokonsul økt til å dekke senatets provinser. Mer enn det ble han også gitt tribunicia potestas. Som med Augustus ble Agrippas tribunale makt tildelt uten at han faktisk holdt posisjonen.[61] Disse maktposisjonene var betydelige. Det ga ham vetorett over lovene til senatet og over andre magistrater, inkludert de til andre tribuner, og makten til nåværende lover som ventet på godkjennelse fra folket. Like viktig var det at en tribuns person var hellig og ukrenkelig, hvilket betydde at enhver person som skadelig rørte ham eller forhindret hans handlinger, inkludert politiske handlinger, kunne med lovlig drepes.[62] Etter å ha mottatt denne makten var Agrippa, i det minste på papiret, bortimot like mektig som Augustus, men det var ingen tvil om at Augustus hadde lederskapet.

Agrippa ble utpekt som guvernør over de østlige provinsene for andre gang i 17 f.Kr. hvor hans rettmessige og forsiktige administrasjon hadde gitt ham respekt og godvilje, særlig hos den jødiske befolkningen.[53] Agrippa gjeninnførte som guvernør effektiv romersk kontroll over et område så langt unna som Krimhalvøya.

Hans siste offentlige tjeneste var hans begynnende erobring av den øvre regionen av elven Donau som til sist ble den romerske provinsen Pannonia i 13 f.Kr.[63] Han døde i Campania i 12 f.Kr. i en alder av 51 år gammel. Hans posthume sønn (født etter hans død), Marcus Vipsanius Agrippa Postumus, fikk navn til hans ære. Augustus æret hans minne ved en storslått begravelse og tilbrakte over en måned i sorg. Augustus sørget personlig for å overvåke utdannelsen til Agrippas barn. Selv om Agrippa hadde bygd en grav for seg selv, sørget Augustus for at hans levninger ble plassert i hans eget sted, Augustus' mausoleum.[64]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Maison Carrée ved Nîmes i dagens Frankrike ble bygget i 19 f.Kr. med Agrippa som dets beskytter.

Agrippa var også kjent som en forfatter, særskilt på emnet geografi.[53] Under hans ledelse ble Julius Cæsars drøm om å ha en fullstendig undersøkelse av Romerriket utført. Agrippa konstruerte en sirkulær sjøkart, som senere ble gravert på marmor av Augustus, og etterpå plassert på kolonnaden som ble bygget av hans søster Polla.[53] Blant hans skrifter var også en selvbiografi som siden har gått tapt.[53]

Betegnelsen Via Agrippa er benyttet for enhver del av nettverket med veier som ble bygget i Gallia av Agrippa. En del av disse eksisterer fortsatt, enten som stier eller selv som motorveier.

Agrippa var, sammen med Mæcenas og Augustus, delaktig i etableringen av principatet, som var systemet de senere keiserne hersket under, frem til krisen i det tredje århundret og etableringen av dominatet. Hans barnebarn Gaius, er i historien kjent som keiser Caligula, og hans oldebarn var keiser Nero.

Ekteskap og etterkommere

[rediger | rediger kilde]
En audiens hos Agrippa, maleri av Lawrence Alma-Tadema, 1876.

Agrippa hadde flere barn med sine tre ekteskap:

Agrippa i populærkulturen

[rediger | rediger kilde]

Film og TV

[rediger | rediger kilde]
  • Marcus Agrippa var en figur, spilt av Allen Leech, i TV-serien Rome.
  • Agrippa på sine eldre dager var en figur i TV-serien Jeg, Claudius, etter romanen med samme navn, skrevet av Robert Graves. Han ble spilt av John Paul.
  • Agrippa var også en av hovedrollene i det britisk/italienske TV-dramaet Imperium: Augustus, og ble da spilt av Ken Duken.
  • Agrippa dukker opp i flere filmatiseringer av Kleopatra, og ble da ofte feilaktig framstilt som en gammel mann.

I drama

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Vipsanius Agrippa, Mark[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Agrippa[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Agrippa, Marc Vipsanius[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Digital Prosopography of the Roman Republic, Digital Prosopography of the Roman Republic ID 3980, besøkt 10. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e Digital Prosopography of the Roman Republic, oppført som M. Vipsanius (2) L. f. Agrippa, Digital Prosopography of the Roman Republic ID 2808, besøkt 10. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Digital Prosopography of the Roman Republic, Digital Prosopography of the Roman Republic ID 4254, besøkt 10. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Agrippa, «После этого Агриппа, вполне согласно с желаниями Августа, устроил управление Италией, 30 г. до Р. Х. Август отдал ему руку своей племянницы Марцеллы и предоставил высшие государственные должности — консульство и цензуру., Агриппа, после развода своего с Марцеллой, в 23 г. до Р. Х. женился на дочери Августа Юлии, вдове Марцелла (Suet. Oct. 63).»[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Marcelli[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Agrippa, «Агриппа, после развода своего с Марцеллой, в 23 г. до Р. Х. женился на дочери Августа Юлии, вдове Марцелла (Suet. Oct. 63).»[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Digital Prosopography of the Roman Republic, Digital Prosopography of the Roman Republic ID 4174, besøkt 10. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b Agrippa, Mark Vipsanius[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Digital Prosopography of the Roman Republic, Digital Prosopography of the Roman Republic ID 4949, kildekvalitet formodentlig, besøkt 10. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Digital Prosopography of the Roman Republic, oppført som M. Vipsanius (2) L. f. Agrippa, kildekvalitet formodentlig, Digital Prosopography of the Roman Republic ID 2808, besøkt 10. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Digital Prosopography of the Roman Republic, Digital Prosopography of the Roman Republic ID 4182, besøkt 10. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Digital Prosopography of the Roman Republic, Digital Prosopography of the Roman Republic ID 4177, besøkt 10. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Agrippina[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ a b c The Augustan Aristocracy[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ a b c d Julia the Elder[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ Plate, William (1867): «Agrippa, Marcus Vipsanius» Arkivert 22. mai 2006 hos Wayback Machine. i: Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. 1. Boston: Little, Brown and Company, s. 77–80.
  21. ^ Gill, N.S.: «What Did Augustus Say About Rome and Marble?» Arkivert 6. juli 2008 hos Wayback Machine., About Eductation
  22. ^ Dio Cassius, 54.28.3, plasserer Agrippas død på slutten av mars 12 f.Kr., mens Plinius den eldre, 7.46, uttrykker at han døde «i sitt femtiførste år». Avhengig om Plinius mente at Agrippa var 50 eller 51 ved sin død, gir det en fødselsdato mellom mars 64 og mars 62 f.Kr. En kalender fra Kypros eller Syria inkluderte en måned med navn etter Agrippa som begynte 1. november, noe som kan reflektere måneden da han ble født. Se Reinhold, s. 2–4; Roddaz, s. 23–26.
  23. ^ Muligens Arpino, Istria eller Asisium; Reinhold, s. 9; Roddaz, s. 23.
  24. ^ Jf. Inskripsjon på Pantheon: «M·AGRIPPA·L·F·COS·TERTIVM·FECIT», se Platner, Samuel Ball; Ashby, Thomas (1929): «Pantheon» i: A Topographical Dictionary of Ancient Rome, London: Oxford University Press, s. 382‑386
  25. ^ Velleius Paterculus 2.96, 127.
  26. ^ Nikolaos fra Damaskus: Life of Augustus 7.
  27. ^ Reinhold, s. 13–14.
  28. ^  Suetonius, Life of Augustus 94.12.
  29. ^ Nikolaos fra Damaskus: Life of Augustus 16–17; Velleius Paterculus 2.59.5.
  30. ^ Nikolaos fra Damaskus: Life of Augustus 31. Det har vært spekulert i om Agrippa var blant forhandlerne som vant over Markus Antonius’ makedonske legioner til Octavianus, men det er ingen direkte bevis for dette; se Reinhold, s. 16.
  31. ^ Velleius Paterculus 2.69.5; Plutark: Life of Brutus 27.4
  32. ^ Nevnt kun av Servius auctus om Vergils Æneiden 8.682, men en nødvendig foranledning for hans posisjon som urban pretor i 40 f.Kr. Roddaz, s. 41, favoriserte datoen 43 f.Kr.
  33. ^ Plinius den eldre 7.148 siterer ham som en autoritet på Octavianus’ sykdom ved denne anledningen.
  34. ^ Reinhold, s. 17–20.
  35. ^ Dio Cassius 48.20; Reinhold, s. 22.
  36. ^ Dio Cassius 48.28; Reinhold, s. 23.
  37. ^ Reinhold, s. 23–24.
  38. ^ Dio Cassius, 48.49
  39. ^ Dio Cassius 48.49; Reinhold, s. 25–29. Agrippas ungdom er merket av Lendering, «From Philippi to Actium» Arkivert 14. mai 2011 hos Wayback Machine..
  40. ^ Reinhold, s. 29–32.
  41. ^ Suetonius, Life of Augustus 16.1
  42. ^  Appianos, Civil Wars 2.106, 118–119; Reinhold, s. 33–35.
  43. ^ Reinhold, s. 35–37.
  44. ^ Reinhold, s. 37–42.
  45. ^ Dio Cassius 49.14.3
  46. ^ Reinhold, s. 45–47.
  47. ^  Dio Cassius 49.42–43.
  48. ^ Lendering, «From Philippi to Actium» Arkivert 14. mai 2011 hos Wayback Machine.
  49. ^ Orosius: History Against the pagans 6.19.6–7; Dio Cassius 50.11.1–12.3; Reinhold, s. 53–54.
  50. ^  Dio Cassius 50.13.5.
  51. ^  Dio Cassius 50.14.1–2; sammenlign Velleius Paterculus 2.84.2 («Agrippa ... før den endelige konflikten, hadde to ganger beseiret flåten til fienden»). Dio Cassius tok feil i å hevde at Sosius ble drept ettersom han faktisk deltok og overlevde slaget ved Actium, jf. Reinhold, s. 54 note 14; Roddaz, s. 163 note 140.
  52. ^ Dio Cassius 50.31.1–3.
  53. ^ a b c d e f g «Agrippa, Marcus Vipsanius», Encyclopædia Britannica 1911
  54. ^ Magie, David (april 1908): «The Mission of Agrippa to the Orient in 23 BC» i: Classical Philology 3(2), s. 145-152
  55. ^ Ferguson, R. James (1995): «The Revolution of Augustus: Imperial Government» Arkivert 16. november 2016 hos Wayback Machine., Essays in History, Politics and Culture
  56. ^ Syme (1939), s. 342.
  57. ^ Adams, John Paul (2010): «Augustus. The Constitutional Settlements», CSUN
  58. ^ Syme (1939), s. 337-338.
  59. ^ Dio Cassius 54.6
  60. ^ Suetonius: The Life of Augustus 63; Dio Cassius, 6.5; Reinhold, s. 67-68, 86-87.
  61. ^ Dio Cassius 54.12.4.
  62. ^ Everett (2006), s. 217.
  63. ^  Dio Cassius, 28
  64. ^ Dio Cassius 54.28.5
  65. ^ Kölner Papyrus I (1976), no. 10.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Badian, E. (1981): «Notes on the Laudatio of Agrippa» i: Classical Journal 76, s. 97–109.
  • Buchan, J. (1937): Augustus. Boston: Houghton Mifflin.
  • Evans, H.B. (1982): «Agrippa's Water Plan» i: American Journal of Archeology 86(3), s. 401–411. doi:10.2307/504429.
  • Firth, J.B. (1903): Augustus Caesar and the Organization of the Empire of Rome. New York: G. P. Putnam's Sons.
  • Gray, E.W. (1970): «The Imperium of M. Agrippa: A Note on P. Colon. Inv. No. 4701» i: Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik 6, s. 227–238.
  • Goldsworthy, Adrian (2014): Augustus: From Revolutionary to Emperor, London, UK: Weidenfeld & Nicolson, ISBN 9780297864257
  • McKechnie, P. (Oktober 1981): «Cassius Dio's Speech of Agrippa: A Realistic Alternative to Imperial Government?» i: Greece and Rome 28(02), s. 150–155. doi:10.1017/S0017383500033258.
  • Powell, Lindsay (2015): Marcus Agrippa: Right-hand man of Caesar Augustus, Barnsley, UK: Pen & Sword, ISBN 9781848846173
  • Reinhold, Meyer (1933): Marcus Agrippa. A biography. The W. F. Humphrey Press.
  • Shipley, Frederick W. (1933): Agrippa's Building Activities in Rome. St. Louis: Washington University.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marcus_Vipsanius_Agrippa&oldid=23833282»