Frie Frankrike
| La France Libre Frie Frankrike | |||||
| Eksilregjering | |||||
| |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
| Hovedstad | Paris | ||||
| Hovedstad i eksil | London Brazzaville (1940-42) | ||||
| Styreform | Eksilregjering, provisorisk regjering for okkuperte og befridde områder. | ||||
| Historisk periode | Andre verdenskrig | ||||
| - L'Appel du 18 juin | 18. juni 1940 | ||||
| - Befrielsen av Frankrike | sommer 1944 | ||||
Frie Frankrike og Frie franske styrker (fransk: France Libre og Forces françaises libres) var eksilregjeringen til Charles de Gaulle under den andre verdenskrig. De fortsatte å kjempe med de allierte mot aksemaktene etter Frankrikes fall. Regjeringen ble satt opp i London i 1940 og støttet motstandsbevegelsen i det okkuperte Frankrike.
Fra sine kolonier i Afrika, India og Stillehavet tok det Frie Frankrike stadig over Vichy-regimets besittelser. Etter Operasjon Torch, den allierte invasjonen av Nord-Afrika i november 1942 kontrollerte Vichy-regimet kun den frie sonen i Sør-Frankrike og noen få besittelser i Vestindia (og på papiret Fransk Indokina, okkupert av Japan). Den franske hæren i Afrika byttet så tilhørighet etter at aksemaktene okkuperte Vichy-regimet gjennom Operasjon Anton, da tilliten til regimet hadde forsvunnet etter våpenhvilen de hadde underskrevet i Afrika, samt at Hitler fryktet en svak flanke ved middelhavet.
Charles de Gaulle, minister i den franske regjering, avviste våpenhvilen som ble vedtatt av Philippe Pétain. Han rømte til England hvor han oppmanet franskmennene til å kjempe videre i sin berømte tale Appel du 18 juin («Appellen den 18. juni») på BBCs radio.[1] Det hadde en bevegende effekt på moralen over hele Frankrike og dens kolonier, skjønt innledningsvis var det relativt få franske styrker som svarte på de Gaulles opprop for motstand.[2]
Den 27. oktober 1940 ble Conseil de défense de l'Empire («Rikets forsvarsråd») konstituert for å organisere styret av territoriene i Sentral-Afrika, Asia og Oseania som hadde lyttet til de Gaulles oppfordring til motstand. Denne ble erstattet den 24. september 1941 av Comité national français («Den franske nasjonalkomité»). Den 13. juli 1942 ble France Libre offisielt omdøpt til France combattante («Stridende Frankrike»)[3] for å markere at kampen mot aksemaktene ble utført både eksternt av Frie franske styrker og internt av Forces Françaises de l'Intérieur («Franske styrker innenlands»).[4] Etter gjenerobringen av Nord-Afrika ble dette formelt smeltet sammen med de Gaulles rival, general Henri Girauds kommando i Algerie, for å danne Comité français de Libération nationale (Den franske komité for nasjonal frigjøring»). Landflyktigheten ble offisielt avsluttet med frigjøringen av Paris av 2. pansrede frie franske divisjon og motstandsbevegelsen den 25. august 1944, og med opprettelsen av Frankrikes provisoriske regjering (Gouvernement provisoire de la République française, GPRF). Denne regjeringen styrte Frankrike til slutten av krigen og videre frem til 1946 da Den fjerde republikk ble etablert, og dermed avsluttet rekken med midlertidige regjeringer som hadde etterfulgt Den tredje republikk etter dens fall i 1940.
Frie Frankrike bekjempet aksemaktene og Vichy-regimet og tjenestegjorde på slagmarken over alt fra Midtøsten til Indokina og Nord-Afrika. Frie franske marine opererte som en hjelpestyrke til den britiske marine og i nordlige Atlanterhavet for den kanadiske marine.[5] Frie franske styrker tjenestegjorde også i det britiske flyvåpen, det sovjetiske flyvåpen og i de britiske spesialstyrker (SAS), før større kommandoer ble etablert direkte under kontroll av den franske eksilregjeringen.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «L'Appel du 18 juin» Arkivert 17. februar 2016 hos Wayback Machine. (PDF), på fransk; «The Appeal of 18 June», i engelsk oversettelse
- ^ «A Mesmerising Oratory», The Guardian, 29. april 2007.
- ^ «De la France Libre à la France Combattante», Fondation de la France Libre
- ^ The Resistance Arkivert 23. september 2018 hos Wayback Machine., Chemins de Mémoire
- ^ Stacey, C.P. ([2005] 2007): Rock of Contention: Free French and Americans at War in New Caledonia, 1940–1945. Berghahn Books. ISBN 978-1-84545-300-8, s. 373.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde](en) Forces Françaises Libres – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Forces françaises libres – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Composition and situation of the Free French Force in combat
- Bibliography about 1st Free French Division
