[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Duer

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For stjernebildet, se Duen. For slektsnavnet, se Due (etternavn)
Duefamilien
Byduer (Columba livia domestica)
Nomenklatur
Columbidae
Illiger, 1811
Populærnavn
duefamilien,[1]
duer
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenDuefugler
Økologi
Antall arter: ca. 348[2]
Habitat: hovedsakelig terrestrisk
Utbredelse: kosmopolitisk, unntatt i polområdene[3]
Inndelt i

Duefamilien (Columbidae) eller duer er en stor familie som inkluderer cirka 49 slekter med tilsammen cirka 348 arter. Familien utgjør, sammen med de nå utdødde drontene (Raphidae), ordenen duefugler (Columbiformes). Duefamilien deles videre inn i tre underfamilier, hvorav én med to tribus.

I Norge hekker artene ringdue, skogdue og tyrkerdue regulært, samt bydue som er en forvillet form av domestiserte klippeduer (nærmere bestemt forvillede brevduer). Ville klippeduer hekker ikke lenger her. Turteldue er imidlertid en relativt hyppig gjest i Norge, som en gang i blant også besøkes av mongolturteldue.

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]

Det eldste beviset man har for duer stammer fra miocen og er omkring 30 millioner år gammelt, men forskere tror at familien kan være enda eldre.[3] Noen regner med tre underfamilier og to tribus,[3] andre bruker fem eller flere underfamilier og ingen tribus. HBW Alive regner med 350 arter,[3] mens Birds of the World regner med 348[2]. Begge regner med 49 slekter.[3][2] Størst biologisk mangfold finner man i Sørøst-Asia og Australasia, der familien har spesielt stort mangfold på øyene.[4] Ny-Guinea har i så måte spesielt stor artsrikdom.[4]

Innenfor Columbidae er ifølge Pereira et al. (2007) underfamilien Columbinae søstergruppen til en klade bestående av de to underfamiliene Raphinae og Peristerinae.[5] Den videre inndelingen av Columbinae i tribusene Columbini og Zenaidini følger del Hoyo & Collar (2014).[6]

Drontefamilien (Raphidae) har lenge blitt betraktet som ei selvstendig familiegruppe, men nyere molekylær forskning viser at familien, som omhandles av to utdødde monotypiske slekter, egentlig hører hjemme i duefamilien.[7] Forskningen slår også fast at de to artene i den tidligere familien utgjorde en selvstendig klade, som derfor er søstergruppeen til alle nålevende arter i delgruppen Raphinae.

Biologi

[rediger | rediger kilde]
Duenes utbredelse i verden
Palettgrønndua er, som navnet antyder, en multifarget «fargeklatt»
(Treron vernans)
Duene er svært dyktige flygere
Noen duer har praktfulle fjærdrakter, som denne mankedua
(Caloenas nicobarica)
Enkelte duearter har hodepryd og praktfjær, som denne påfuglkrondua
(Goura victoria)

Duene har en kosmopolitisk utbredelse, unntatt i polområdene.[3][2] De okkuperer en rekke ulike habitat – mest terrestriske – fra tørr ørken og krattskog til tett tropisk regnskog, inkludert verdens tettbefolkede urbane leveområder.[2] Temperatursonene varierer fra kjølig og tørt temperert klima til varmt og fuktig tropisk klima.[3]

Duer har en gangart som fører med seg karakteristiske hode-duppende bevegelser når fuglene spankulerer rundt på bakken. Flygefukten har karakteristiske dype vingeslag og oppvendte V-formede vinger under korte glideflukter. Dette er særpreg som gjør duene lett gjenkjennelige, både på bakken og i luften. Duer er også meget hurtige og akrobatiske flygere.

Artene varierer ganske mye i størrelse, fra den knøttlille spurvedua (Columbina passerina), som kun veier rundt 28–40 g, til de store kalkun-lignende kronduene i slekten Goura (for eksempel gråbrystkrondue og påfuglkrondue) på Ny-Guinea, som kan veie godt over 2 000 g.[2]

Duenes fjærdrakt mangler dun. Den består i stedet av løstsittende myke dunaktige dekkfjær som varierer i ulike farger, for det meste i brune og grå nyanser. Noen arter har imidlertid også slående kombinasjoner av farger og nyanser i grønt, gult, rosa og blått, og noen få har praktfulle iriserende innslag i deler av fjærdrakten. Kjønnene er ganske like, selv om hannene blant enkelte arter kan ha dristigere mønstre og være mer fargerike.[2]

Kroppen er liten til middels stor og ovoid (egg-formet) i formen. Vingene er avrundet og middels lange, mens stjerten kan variere fra kort eller avkortet hos noen arter, til lang eller gradert hos andre. Hodet er lite og avrundet, med en tydelig kam hos noen arter; halsen er tykk. Nebbet er kort, tynt og svakt kroket aller ytterst hos mange arter, mens midtpartiet ofte har mindre diameter enn tuppen av nebbet, og cere (vokshuden på overnebbet) er ofte fremtredende og kjøttfull hos mange arter. Neseborene kan stenges, så duene kan drikke uten å løfte hodet. De undere ekstremitetene er korte til middels lange og føttene er utrustet med anisodatyle tær (tre tær peker framover og ei bakover). Baktåen er velutviklet og gir god gripeevne, spesielt blant de mer trelevende artene.[2]

Duene har velutviklet brystmuskulatur og ser ut til å ha kraftigere vingemuskler enn de fleste andre grupper av fugler. Vingemusklene utgjør typisk 31–44 % av kroppsvekten. Fart under flukt avgjøres av forholdet mellom vingeformen, størrelsen på vingen og frekvensen av vingeslagene, samt angrepsvinkelen på selve flukten. Størrelsesforholdet på vingene avgjør den generelle flygeevnen. En lang og smal vinge tilpasser fuglen for hurtig flukt, mens en kort og bred vinge tilpasser den for å lette hurtig og raske unnamanøvre. Blant duene varierer størrelsesforhold på vingene med arten. Bånddue (Patagioenas fasciata) har et størrelsesforhold på vingene på 1,98 og er en hurtig flyger, mens den lille spurvedua har et størrelsesforhold på vingene på 1,59 og kan lette hurtige og gjøre raske unnamanøvre. Størrelsesforholdet på vingene sier også noe artens migrerende vaner. For eksempel har rustvakteldue (Geotrygon montana) et relativt stort størrelsesforhold (1,85) og regnes som en trekkfugl.[3]

Ernæringsmessig kan duene generelt deles inn i to grupper; frøetere og fruktetere. Fuglene er derfor viktige i spredningen av frø. Noen få arter eter imidlertid primært insekter, og noen arter inkluderer også snegler og blomster i dietten. Alle artene har velutviklet krås.[2]

Atferden varierer med både arten og årstiden, fra å leve solitært eller parvis, til å opptre i små, mellomstore eller enorme flokker. Klippedue er i så måte observert i løse kolonier på opp mot 1 000 individer i klippene i Marokko. Noen arter danner flokker når hekketiden er over, som for eksempel picazurodua og flekkvingedua.[3] Duene er stort sett å regne som standfugler, som typisk kun gjør korte trekk mellom hekkeplassene og ernæringsstedene. Noen arter er også nomadiske og trekker etter hvert som tilbudet av mat endrer seg gjennom året. Arter som livnærer seg i høye elevasjoner trekker også regelmessig ned i lavlandet når vinteren setter inn, for eksempel i Himalaya og Andes. Noen få arter, som hekker på høye breddegrader, er imidlertid regulære trekkfugler og kan foreta relativt lange trekk.[3]

Hekketiden utløses av tilgangen på mat. Er det nok mat hekker mange arter året rundt, kanskje med enkelte hekketopper. Duene er monogame og har biparental omsorg av avkommet. Noen arter hekker i kolonier, men de fleste hekker parvis samtidig. Mange arter er territoriale og tåler ikke synet av konkurrenter nær redet. Noen er også svært aggressive og kan angripe andre fugler, også fugler som er betydelig større enn dem selv. I så måte fins det eksempler på at den meget aggressive socorrodua (Zenaida graysoni) har angrepet så store fugler som påfugler.[3] Hunnene legger normalt 1–2 egg, og det tar cirka 11–30 dager (noe lenger blant de største artene) å inkubere. Noen arter legger også flere ganger gjennom sesongen. Ungene mates med kromelk.[2]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Baptista, Trail & Horblit (2020).[3] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][8]

Treliste

Trusler

[rediger | rediger kilde]
Socorrodua er utryddet i naturen, men overlever fortsatt i fangenskap
(Zenaida graysoni)
En statue av Afrodite som holder ei due, tidfestet til det 5. århundre f.Kr.

Mange duearter er truet av utryddelse og flere har alt blitt utryddet, som oftest på grunn av tap av habitat, introduksjon av predatoriske arter, og uforsvarlig jakt.[3][2] Et eksempel på en nylig utryddet art er den legendariske amerikanske vandredua (Ectopistes migratorius). Den var kanskje verdens mest tallrike fugleart, med en bestand som talte flere milliarder individer. Avskoging og rovjakt førte imidlertid til at det siste ville eksemplaret av arten ble skutt og drept i år 1900.[2] Den siste fuglen i fangenskap, «Martha», døde i Cincinnati Zoo i Ohio i 1914.[9]

Den arten som er mest truet i dag er utvilsomt socorrodue (Zenaida graysoni), som har status som utryddet i vill tilstand.[10] Arten er endemisk for en liten øy (Socorro-øya) utenfor kysten av Mexico, og ingen observasjoner er gjort av denne fuglen i naturen etter mars 1972.[11] Øya ble bosatt av mennesker i 1957. Disse bragte med seg sauer og tamkatter, og overbeiting og predasjon regnes som årsaken til utryddelsen.[11] I dag overlever kun en liten bestand i fangenskap, hvorav cirka 100 individer avles med tanke på gjeninnsetting i naturen.[3]

Utover de arter som siden 1600-tallet alt har blitt utryddet, enten i naturen (1 art) eller fullstendig (minst 17 arter),[3] er 11 nålevende duearter kritisk truet, 18 sterkt truet, 40 sårbare, og 48 nær truet av utryddelse.[2] Av cirka 350 nålevende arter er altså 118 arter (eller cirka 33,7 % av artene) truet i en eller annen grad av utryddelse.

Symbolverdi

[rediger | rediger kilde]
Hvite duer er et symbol på fred

Hvite duer har lenge vært og er fortsatt et symbol på fred, og såkalte fredsduer blir seremonielt sluppet fri under mange internasjonale tilstelninger, som for eksempel under de store seremonielle hendelsene når det arrangeres Olympiske leker. Dette er alltid ringmerkede brevduer, som på raskeste måte vil returnere til sine respektive eiere. Innen kristendommen har duer tradisjonelt symbolisert Den hellige ånd. Noen steder er imidlertid duene også kjent som himmelrotter, siden mange regner dem skadedyr. Mange navn har også sin opprinnelse fra duene, som det nederlandske Dyveke (avledet fra nl. duifje, som betyr lille due) og det spanske Paloma (avledet fra lat. palumbus, som betyr due), men også mannsnavnet Jonas (avledet fra heb. yonah, som betyr due).

Nytteverdi

[rediger | rediger kilde]

Duer har blitt brukt til kommunikasjon gjennom årtier. I så måte ble brevduer utstrakt brukt i krig, for eksempel under første- og andre verdenskrig. Pilotene bar dem med seg i bur, med formål å slippe dem løs om flyet skulle forulykke. Duer har også tradisjonelt blitt brukt som matkilde for mennesker. I så måte ble jakten på den en gang så tallrike amerikanske vandredua nærmest industrialisert, noe som etter vært bidro sterkt til at arten ble utryddet, men jakten ga også i en begrenset periode billig kjøtt til befolkningen. I Norge er det lang tradisjon for å jakte ringdue, som hevdes å være velsmakende. Ringduejakt har imidlertid liten nytteverdi som matkilde for befolkningen som sådan. Noen hevder imidlertid at arten forsyner seg grådig av bøndenes avlinger,[12] men skadepotensialet har aldri blitt vurdert av norske myndigheter. Arten kan normalt jaktes fra 21. september til 23. desember i hele landet, unntatt i Troms og Finnmark der arten er fredet.

I Norge er det to gode grunner til å jakte på ringduer. Den beste grunnen er at dette er en fugl som gir oss veldig delikate brystfileter, som serveres på de fineste restauranter. Den andre grunnen er at ringduer påfører norske bønder som produserer erter, mais og korn, store tap på avlingene.

Skitt Fiske, udatert[13]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Pigeons and Doves (Columbidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.columb2.01
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Baptista, L.F., Trail, P.W. & Horblit, H.M. (2020). Pigeons, Doves (Columbidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52254 on 11 April 2020).
  4. ^ a b Bruxaux, J. (2018). Phylogeny and evolution of pigeons and doves (Columbidae) at different space and time scales (Doctoral dissertation, Toulouse, INSA).
  5. ^ Pereira, S.L., Johnson, K.P., Clayton, D.H. & Baker, A.J. (2007). Mitochondrial and nuclear DNA sequences support a Cretaceous origin of Columbiformes and a dispersal-driven radiation in the Paleocene. Systematic Biology 56(4): 656–672.
  6. ^ del Hoyo, J. & Collar, N.J. (2014). HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 1: Non-passerines. Lynx Edicions, Barcelona.
  7. ^ Shapiro, B., Sibthorpe, D., Rambaut, A., Austin, J., Wragg, G.M., Bininda-Emonds, O.R.P., Lee, P.L.M. & Cooper, A. (2002) Flight of the Dodo. Science 295(5560): 1683.
  8. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  9. ^ (2020). Passenger Pigeon (Ectopistes migratorius). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/1414073 on 12 April 2020).
  10. ^ BirdLife International 2016. Zenaida graysoni. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22690740A93286172. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22690740A93286172.en. Downloaded on 13 April 2020.
  11. ^ a b Baptista, L.F., Trail, P.W., Horblit, H.M. & Boesman, P. (2020). Socorro Dove (Zenaida graysoni). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/54206 on 13 April 2020).
  12. ^ Skitt Fiske (udatert) Duejakt – Den mest tilgjengelige jakten i Norge! Skitt Fiske. Besøkt 2020-04-18
  13. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Skitt Fiske (udatert)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Mosco, Rosemary (2021). A Pocket Guide to Pigeon Watching: Getting to Know the World's Most Misunderstood Bird (1st edition utg.). Workman Publishing. s. 240. ISBN 978-1523511341. 
  • Richards, Anne (2017). Everything You Should Know About: PIGEONS Faster Learning Facts. CreateSpace Independent Publishing Platform. s. 40. ISBN 978-1974154791. 
  • David Gibbs, Eustace Barnes & John Cox (2000). Pigeons and Doves : A Guide to the Pigeons and Doves of the World (First Edition utg.). Gardners Books. s. 560. ISBN 978-1873403600. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Duer&oldid=24716320»