Fiskens anatomi

Fiskens anatomi eller fiskens oppbygning er en oversikt over fiskens kropp og struktur. Fisker er tilpasset et liv i vann og kroppen er bygd opp tilpasset vannets egenskaper. Vann har større tetthet enn luft, det inneholder en liten del oppløst oksygen og absorberer mer lys enn luft.

Kropp

*Lampanyctodes hectoris*
(1) – operculum (gjellelokk), (2) – sidelinje, (3) – ryggfinne, (4) – fettfinne, (5) – halerot, (6) – halefinne, (7) – gattfinne, (8) – lysorganer, (9) – bukfinne, (10) – brystfinne

Fisker finnes med en rekke forskjellige kroppsformer. Kroppen er delt inn i hode, kropp og hale, en inndeling som ikke alltid er synlig utvendig. Den er ofte strømlimjeformet, som hos hurtigsvømmende fisk som makrell, og sammentrykt, enten horisontalt eller vertikalt.

Enkelte arter har lysorganer. Dette er enten kjertler i huden som skiller ut stoff som sender ut lys i reaksjon med oksygenet i sjøen, eller mer komplisert bygde lysorganer der lyset blir sendt ut av symbiontiske bakterier som finnes i organet. Organet blir brukt til å fange byttedyr eller for å forvirre fiender.

Sidelinjen er et organ som blir brukt til å oppdage bevegelse og vibrasjoner i det omgivende vannet. Hos de fleste arter består det av en linje med reseptorer langs hver side av fisken.

Bruskfisker har elektrorespetorer, kalt Lorenzinis ampuller, som registrer elektriske utladninger i omgivelsene.

Fiskens lengde angis enten i standardlengde (SL), fra snuten til halefinnens rot, eller i totallengde (TL), fra snuten til halefinnens ende.

Hode

Hode består av snute, fra øyet til det fremste punktet på overkjeven, gjellelokk og forgjellelokk (utenom haier) som kan ha pigger, underkjeve og kinn.

Niøyer har en munn som er formet som en sirkulær skive. Hos de fleste kjevemunner er det stort sett tre forskjellige munnstillinger. Terminal vil si at begge kjevene er like lange, underbitt vil si at underkjeven er lenger enn overkjeven og overbitt vil si at overkjeven er lenger enn underkjeven. Noen arter har utviklet en sugemunn.

Munnplassering hos fisk:
(a) – terminal,
(b) – underbitt,
(c) – overbitt

Noen arter har føletråder rundt eller under munnen og pigger i varierende antall og størrelse på hodet. Neseåpningene er ikke forbundet med svelget som hos mange andre dyr, men er åpninger som leder vann forbi sansecellene i lukteorganet og ut igjen.

Tenner

Fisk som lever av plankton og fisker med rørformet munn (nålefiskfamilien) kan mangle tenner. Alle andre fisker har tenner, men det finnes en hel rekke forskjellige utforminger alt etter levevis og føde. Rovfisker har ofte skarpe og spisse tenner langt fremme i munnen for å holde byttet fast. Planteetere har ofte flate tenner som egner seg til å knuse plantemateriale, mens fisk som spiser korall har beinplater til å knekke løs korallbiter.

Finner

Utdypende artikkel: Finne (biologi)

Alle fisker har finner og de finnes i en rekke forskjellige former og størrelser. Hos de fleste beinfisker består finnene av et tynt hudlag spent utover et skjelett av bein. Hos haier og skater er ofte finnene stivere og mer kjøttfulle. Finnene er enten parete, som brystfinner, eller uparete som halfinnen.

Finnene har flere bruksområder. Den viktigste oppgaven er å la fisken bevege seg i vannet, men de blir også brukt til å gi signaler til artsfrender eller fiender. Noen arter kan også låse piggstrålene i finnene som forsvar.

Piggstråler og bløtstråler

Skjelettet, eller finnestrålene, i finnene hos beinfisker kan bestå av kun piggstråler, kun bløtstråler eller en kombinasjon av disse. Piggstrålene er forbeinete og stive som i ryggfinnen hos berggylte, mens bløtstråler er mye mer bevegelige, kan være leddete og ofte forgrenet. Det er ikke uvanlig at ryggfinnen i forkant har én piggstråle, og bakenfor denne et antall bløtstråler. Dette kan også gjelde for brystfinnene og andre finner.

Typer

Ryggfinnene er plassert på ryggen. Enkelte arter kan ha opptil tre stykker. Hovedfunksjonene er å hindre fiske i å rulle, og assistere i hurtige kroppsbevegelser.
- Hos marulker er den fremste finnestrålen i første ryggfinne omdannet til et «fiskeredskap» som de bruker til å lokke til seg byttedyr.
Halefinnen (sporden) er festet til bakkroppen ved haleroten.

- Halen kan være heterocerk, som betyr at den er usymmetrisk.
  - Epicerk betyr at ryggsøylen bøyer opp i den øvre fliken av halefinnen som er lengst (som hos haier).
  - Hypocerk betyr at ryggsøylen bøyer ned i den nedre fliken av halefinnen som er lengst (som hos flygefisker).
- Protocerk betyr at halefinnen fortsetter rundt ryggsøylen.
- Difycerk betyr at halefinnen har symmetrisk buk og ryggside som hos lungefisk
- Homocerk betyr at finnen har et symmetrisk ytre med usymmetrisk skjelett. Dette er vanlig hos de fleste ekte beinfisker og kan gi flere forskjellige former.
  - Halefinnen kan være avrundet i enden.
  - Halefinnen kan være rett i enden.
  - Halefinnen kan være formet som en gaffel.
  - Halefinnen kan ha en kurve innover.
  - Halefinnen kan ha en kurve utover.
Gattfinnene er plassert bak gattåpningen (tarmåpning). Den blir brukt til å stabilisere fisken mens den svømmer.
- Hos levendefødende tannkarper er hannenes gattfinner utviklet til et forplantningsorgan (gonopodium).
Brystfinnene er plassert på begge sider av kroppen, vanligvis like bak gjellene. Disse tilsvarer frembena på landlevende virveldyr.
- Noen fisker, som hai, har utviklet brystfinnene til «vinger» for å skape ekstra løftekraft og for å holde dybden. Flygefisker og øksefisker bruker brystfinnene til å holde seg i luften under sine korte «flyturer».
- Hos andre arter, som slamkrypere, blir brystfinnene brukt som til å «gå» bortover bunnen.
- Noen arter, som knurr, har 2-3 frie stråler i brytsfinnene. Disse fingerlignende utvekstene blir brukt til å «gå» på bunnen, men også som føle og smaksorgan.
Bukfinnene er parete finner som er plassert under brystfinnene på begge sider av kroppen. De tilsvarer bakbena på landlevende virveldyr.
- Hos kutlingene er bukfinnene ofte vokst sammen til en sugekopp.
- Guramier har ofte forlengede, trådaktige bukfinner som brukes som føleorganer.
Fettfinnen er en myk hudfold som finnes bak ryggfinnene hos noen grupper av fisk.