Andre opiumkrig
| Andre opiumkrig | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||||
| Stridende parter | |||||||||
Koalisjonen:  Storbritannia  Frankrike |  Qing-dynastiet | ||||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||||
| Sir Michael Seymour Lord Elgin Jean Baptiste Louis Gros | Ye Mingchen Bo-gui | ||||||||
Den andre opiumskrigen, også kjent som Arrow-krigen, var en konflikt mellom Qing-dynastiet i Kina og vestlige stormakter, inkludert Storbritannia og Frankrike, som varte fra 1856 til 1860. Britiske og franske styrker okkuperte store deler av Kina og som et resultat av krigen måtte Kina blant annet legalisere opiumshandelen og åpne av flere kinesiske havner for utenlandsk handel. Krigen kan sees som en fortsettelse av den første opiumkrigen (1839–1842), derav navnet den andre opiumkrigen.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Bakgrunnen for den andre opiumkrigen var kompleks, men den var hovedsakelig et resultat av Kinas forsøk på å stanse britisk opiumshandel på den ene siden, og britisk misnøye med tilgangen til det kinesiske markedet på den andre siden.
Opiumshandelen ble sett på som skadelig for kinesisk samfunn og økonomi, og i 1839 hadde Kina forsøkt å stanse handelen ved å konfiskere britisk opium. Dette førte til den første opiumkrigen (1839–1842), der Storbritannia tvang Kina til å åpne flere havner for britisk handel og gi britiske handelsmenn privilegier og immunitet for lovovertredelser. Men etter krigen fortsatte opiumshandelen, og Kina prøvde å begrense den på nytt. Nanjing-traktaten som ble signert i 1842 mellom Kina og Storbritannia, avsluttet den første opiumkrigen og etablerte handelsforbindelser mellom de to landene.
For britiske handelsmenn var ikke denne traktaten tilstrekkelig, da den ikke gav dem den tilgangen til det kinesiske markedet de hadde håpet på. Dette førte til at utsendinger fra Storbritannia, Frankrike og USA i 1854 forsøkte å omgå generalguvernøren i Kanton (Guangzhou), Ye Mingchen, og kommunisere sin misnøye direkte til hoffet i Peking (Beijing). Utsendingene reiste nordover og tok kontakt med kinesiske embetsmenn i Fuzhou, Shanghai og til sist Tianjin. De forsøkte å presse Kina til å gi dem større handelsfordeler. Men hoffet i Peking (Beijing) var langt borte og opptatt med å slå ned Taiping-opprøret, og var dermed ikke villig til å gi etter for de vestlige maktenes krav.[1]
Arrow-hendelsen
[rediger | rediger kilde]Krigen brøt ut i oktober 1856, da det britisk-registrerte, kinesisk-eide skipet Arrow, en lorcha, ble bordet av kinesiske myndigheter. Dette ble senere kjent som Arrow-hendelsen.
Skipet ble mistenkt for å drive med sjørøveri og smugling, og den kinesiske politistyrken gikk om bord og arresterte flere av mannskapet. På britisk side ble det hevdet at den kinesiske politistyrken hadde strøket flagget på skipet, som var et brudd på internasjonale lover og protokoller. Men det er også mulig at flagget ikke var heist på skipet da den kinesiske politistyrken bordet det. I tillegg hadde registreringen til skipet utløpt elleve dager før hendelsen, noe som førte til ytterligere forvirring rundt skipets status og rettigheter.[2]
Hendelsen førte til at britiske myndigheter reagerte kraftig, og anklaget Kina for å ha brutt internasjonale avtaler og traktater. Britene krevde at Kina skulle beklage hendelsen og overlevere alle britiske fanger som var tatt til fange. Kina nektet å imøtekomme disse kravene, og konflikten mellom de to landene eskalerte raskt til en fullskala krig.
Krigens utbrudd og forløp
[rediger | rediger kilde]Hongkong guvernøren, John Bowring, og den engelske konsul i Kanton (Guangzhou), Henry Parkes, hadde fått klar beskjed at de måtte kreve erstatning fra Kina etter Arrow-hendelsen. Kina nektet å etterkomme britiske krav om kompensasjon, og britene svarte med å angripe Kinas kystlinje og havner.[3]
Selv om Storbritannia var opptatt med opprøret i India så svarte de på Arrow-hendelsen i 1857 og angrep Kanton (Guangzhou). Den britiske hæren angrep mens amerikanske krigsskip beskjøt byen. Innbyggerne og soldatene gjorde imidlertid sterk motstand mot inntrengerne, og tvang dem til å trekke seg tilbake. Britene måtte vente på forsterkninger, så det ble et opphør i krigshandlingene.
Frankrike støttet det britiske angrepet mot kineserne, etter henrettelsen av en fransk misjonær Auguste Chapdelaine i 1858. USA og Russland sendte diplomater til Hongkong for å tilby britene og franskmennene hjelp; men tilslutt gjennomførte de to europeiske maktene angrepet alene. Britene og franskmennene samlet sine styrker under admiral Michael Seymour. De britisk-franske styrkene angrep og okkuperte Kanton (Guangzhou) i 1857. En felles komité som representerte britene og franskmennene ble dannet, og den britisk-franske alliansen holdt kontroll over Guangzhou i om lag fire år.
Koalisjonsstyrkene fortsatte så nordover for å innta Dagu-fortene nær Tianjin i mai 1858.
Traktaten i Tianjin
[rediger | rediger kilde]I juni 1858 ble Tianjin-traktaten undertegnet av Storbritannia, Russland, Frankrike og USA. Denne avtalen åpnet ti nye kinesiske havner for vestlig handel.
De viktigste punktene i avtalen var:
- Storbritannia, Frankrike, Russland og USA skulle ha rett til å etablere diplomatiske stasjoner i Beijing, på den tiden en lukket by.
- Seks nye kinesiske havner skulle åpnes for vestlig handel, inkludert Niuzhuang, Tanshui, Hankou, og Nanjing
- Alle utenlandske skip, inkludert handelsskip skulle ha fri adgang til elven Yangtze
- Utlendinger skulle ha rett til å reise i innlandet i Kina, det var tidligere forbudt
- Kina skulle betale skadeserstatning til Storbritannia og Frankrike
- Kina skulle betale kompensasjon til britiske handelsmenn for ødeleggelse av deres eiendom
Krigen fortsetter
[rediger | rediger kilde]Kina vegret seg mot å etterkomme bestemmelsene fra Tianjin-traktaten, som de mente var alt for harde. Blant annet motsatte Kina seg etablering av diplomatiske legasjoner i Beijing (som avtalt i Tianjin-traktaten).
Dette førte til at britene i juni 1859 på nytt angrep Dagu-fortene. I 1859 beskjøt en flåtestyrke under admiral Sir James Hope fortene som voktet munningen av elven Peiho. Fortene ble skadet og styrken trakk seg tilbake under dekke av skvadron ledet av kommandør Josiah Tattnall.
Den 3. august 1860 ble en britisk-fransk styrke landsatt, og angrep Dagu-fortene den 21. august. Den 26. september hadde koalisjons styrken nådd Beijing og erobret byen den 6. oktober.
Keiser Xianfeng utnevnte sin bror prins Gong til forhandlingsleder og flyktet selv til sommerpalasset i Chengde. Etter at keiseren Xianfeng hadde flyktet fra Beijing, ble Tianjin-traktaten endelig ratifisert av keiserens bror, prins Gong.
Pekingkonvensjonen
[rediger | rediger kilde]Pekingkonvensjonen (traktaten i Beijing) ble signert den 24. oktober 1860 og avsluttet den andre opiumkrigen.[4] Pekingkonvensjonen var en tilleggsavtale til Tianjin-traktaten, der Kina ble pålagt ytterligere forpliktelser.
De viktigste punktene i avtalen var:
- Kinas anerkjennelse av traktaten i Tianjin
- Tianjin åpnes for handelsskip
- Kina måtte også avstå halvøya Kowloon til Storbritannia
- Religionsfrihet ble innført i Kina
- Britiske skip fikk rett til å frakte kinesiske leiearbeidere til USA
- Skadeerstatning til Storbritannia og Frankrike
- Legalisering av opiumshandelen
Plyndring og ødeleggelse
[rediger | rediger kilde]Den andre opiumskrigen ble avsluttet med plyndringen og ødeleggelsen av keiserpalasset Yuanmingyuan. Over en million gjenstander anslås å ha blitt plyndret fra bygningene og mange av disse er nå spredt rundt om i verden, i private samlinger og offentlige museer.[5] Den 18. oktober 1860 ble alle trebygninger i keiserpalasset Yuanmingyuan antent, og marmorbygningene stått i stykker. Det tok nesten 4000 menn 3 døgn til å fullstendig ødelegge keiserpalassets mange bygg.
Grunnlaget for ødeleggelsen er fremdeles omdiskutert. James Bruce, den 8. jarlen av Elgin, var en britisk diplomat som spilte en ledende rolle i ødeleggelsen av Yuanmingyuan. Elgin hevdet at han hadde gitt ordre om å ødelegge Yuanmingyuan for å straffe kineserne etter at delegater som ble sendt for å forhandle med Qing-dynastiet ble torturert og fengslet.[6] Elgin mente også at det var nødvendig å skape økonomisk press på kineserne og for å tvinge dem til å inngå en avtale.
Handlingene til britiske og franske tropper i Yuanmingyuan ble et symbol på undertrykkelsen av Kina, et brutalt og uopprettelig ødeleggelse av landets kulturarv. Det førte til harme blant det kinesiske folket og blir fortsatt husket som en av de mest ødeleggende hendelsene i Kinas moderne historie.[7][8]
Konsekvenser
[rediger | rediger kilde]Den andre opiumskrigen fikk omfattende innflytelse på Kina. Den tvang Kina til å åpne seg for vestlig handel og kulturell påvirkning. Krigen førte også til en svekkelse av Qing-dynastiet og ga grobunn for opprør og revolusjonære bevegelser i Kina.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Ivo Spira. «Store norske leksikon». Den andre opiumskrigen. Besøkt 10. april 2023. «Da Nanjing-traktaten ikke skaffet britiske handelsmenn den tilgangen til det kinesiske markedet de hadde håpet på, forsøkte utsendinger fra Storbritannia, Frankrike og USA i 1854 gjentatte ganger å omgå generalguvernøren i Kanton (dagens Guangzhou), Ye Mingchen, og kommunisere sin misnøye direkte til hoffet i Peking.»
- ^ Ivo Spira. «Store norske leksikon». Den andre opiumskrigen. Besøkt 10. april 2023. «På britisk side ble det påstått at den entrende politistyrken hadde strøket flagget, men sannsynligvis var verken flagget heist eller den britiske kapteinen om bord, og registreringen hadde utløpt elleve dager før.»
- ^ Ivo Spira. «Store norske leksikon». Den andre opiumskrigen. Besøkt 10. april 2023. «Hongkongs guvernør John Bowring og den engelske konsul i Kanton, Henry Parkes, hadde fått klar beskjed av statsminister John Henry Palmerston i London at man måtte kreve oppreisning for den minste fornærmelse. Med Arrow-hendelsen som påskudd inntok britene derfor i 1856 Bogue-fortene i perleelvsdeltaet og bombarderte generalguvernør Ye Mingchens kontorer i Kanton. Ye holdt imidlertid stand, han lot den vestlige handelsstasjonen (kalt The Factories) brenne ned, stanset all handelsvirksomhet og nektet å forhandle. Britene måtte vente på forsterkninger, så det ble et opphør i krigshandlingene.»
- ^ «The Hongkong Government Gazette» (PDF). Convention of Peace Between Her Majesty and The Emperor of China. 15. desember 1860. Besøkt 10. april 2023.
- ^ Tythacott (13. november 2015). «Trophies of War: Representing ‘Summer Palace’ Loot in Military Museums in the UK». University of Leicester Museum and Society. «British and French troops looted and then burnt the imperial buildings in the Yuanmingyuan (known at the time by foreigners as the ‘Summer Palace’) in the north of Beijing. This widespread destruction of China’s most important complex of palaces, and the dispersal of the imperial art collection, is considered one of the most extreme acts of cultural destruction of the nineteenth century. Over a million objects are estimated to have been looted from buildings in the Yuanmingyuan, many of these are now scattered around the world, in private collections and public museums.»
- ^ Hevia, James L. (2003). «The Arrow War, 1856–1860». English Lessons: The Pedagogy of Imperialism in Nineteenth-Century China. Durham and London: Duke University Press.
- ^ Bowlby, Chris (2. februar 2015). «The palace of shame that makes China angry». BBC. «There is a deep, unhealed historical wound in the UK's relations with China - a wound that most British people know nothing about, but which causes China great pain. It's been described as China's ground zero - a place that tells a story of cultural destruction that everyone in China knows about, but hardly anyone outside. The palace's fate is bitterly resented in Chinese minds and constantly resurfaces in Chinese popular films, angry social media debates, and furious rows about international art sales.»
- ^ Lillian M. Li. «Massachusetts Institute of Technology Visualising Cultures» (PDF). The Garden of Perfect Brightness. Besøkt 10. april 2023. «...in Chinese popular consciousness the destruction of the Yuanmingyuan has lived on as perhaps the single most powerful symbol of modern China’s humiliation at the hands of the rapacious foreigners. The ruins of the Western buildings have been turned into a popular theme park—simultaneously a stark reminder of Western barbarity and celebration of Chinese nationalism.»
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Second Opium War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
