Statsborgerskap

Statsborgerskap kan (som i Europarådkonvensjonen av 1997) defineres som det rettslige båndet mellom en person og en stat. Dette båndet består av plikter og rettigheter. Typiske rettigheter et lands statsborgerskap gir er retten til å oppholde seg og arbeide i landet. Andre er stemmerett, valgbarhet samt retten til å inneha et pass. Typiske plikter er verneplikt og skatteplikt.

En erverver typisk et statsborgerskap enten ved fødsel på nasjonalterritoriet (jus solis), ved avstamming/«blodrett» (jus sanguinis) eller søknad med bakgrunn i lengre tids lovlig opphold i landet. Noen land gir også statsborgerskap til ektefeller. Det er likevel store variasjoner. Noen land tildeler statsborgerskap automatisk til ethvert barn som av foreldre som bor lovlig i landet blir født på landets terriorie uansett om foreldrene innehar dette landets statsborgerskap. Andre land krever at en av foreldrene innehar statsborgerskap. Men ikke i alle tilfeller er dette heller tilstrekkelig: Barn som har en japansk mor og utenlandsk far, for eksempel, får ikke automatisk innvilget japansk statsborgerskap.

På samme måte som en kan motta statsborgerskap både frivillig og ufrivillig, kan en også miste sitt statsborgerskap på disse to måtene. Frivillig tap av statsborgerskap er ved at en sier fra seg sitt statsborgerskap. Dette er i enkelte land en enklere prosess enn i andre. I Iran, for eksempel, er prosessen vanskelig. I land som ikke godtar dobbelt statsborgerskap vil en tape sitt statsborgerskap dersom en skaffer seg statsborgerskap i et annet land. Grunnen til at mange land ikke tillater dobbelt statsborgerskap er at dette kan sette borgeren i konflikter mellom de to forskjellige statenes interesser. Som f.eks. i militære pliktsituasjoner.

Historikk

Den moderne form for statsborgerskap utviklet seg i den franske revolusjonen i 1789. Men grunnlaget for hvem som kan være statsborgere ligger i hvordan nasjonsbegrepet brukes i enkelte land. Artikkel 15. i menneskeretten sier: «Enhver har rett til et statsborgerskap». Statsborgerskap består av to hovedprinsipper:

• Territorialrettprinsippet (jus solis)
• Blodrett (jus sanguinis)

Forskjellige lands regler om statsborgerskap

Norge

Et norsk statsborgerskap gir rettigheter som stemmerett og valgbarhet, i tillegg til andre grunnleggende rettigheter som rett til opphold, rett til å ta arbeid i riket samt rett til å inneha et pass. De fleste rettigheter nordmenn har er likevel ikke knyttet opp til statsborgerskap. Trygderetter stiller eksempelvis som krav at man er bosatt i Norge. Norske statsborgere som oppholder seg i utlandet over lengre tidsrom har derfor ingen trygderetter, mens utenlandske statsborgere som oppholder seg i Norge har det.

Et eksempel på plikter er verneplikt.

Ervervelse av norsk statsborgerskap

Norsk statsborgerskap erverves ved fødsel, adopsjon, søknad eller melding. Et barn som har mor eller far med norsk statsborgerskap, får automatisk norsk statsborgerskap. Det kreves altså en statsborgermessig forbindelse til Norge ved minst ett av foreldrene. Eneste unntak er barn som blir født på norsk jord av ukjente foreldre. En person som har oppholdt seg i Norge i minst syv år i løpet av en ti-årsperiode, vil få innvilget statsborgerskap dersom enkelte krav som for eksempel obligatorisk norskopplæring er oppfylte. Danske, finske, islandske og svenske statsborgere som er løst fra annet statsborgerskap har ved melding rett til å bli norsk statsborger såfremt vedkommende har fylt 18 år, har vært bosatt i riket de siste syv år og i denne tiden ikke er dømt til frihetsstraff eller særreaksjon som følge av straffbart forhold.

Tap av norsk statsborgerskap

Noen land (som Bulgaria, Finland, Frankrike, Sveits, Sverige og USA) aksepterer at egne statsborgere innehar statsborgerskap i andre land (dobbelt statsborgerskap). Som hovedregel aksepteres dette ikke for norske statsborgere. En mister sitt norske statsborgerskap dersom en etter søknad erhverver statsborgerskap til et annet land. Unntaket er barn som kan få norsk statsborgerskap ved melding. Dersom en erverver statsborgerskap på andre måter enn ved søknad eller melding mister en heller ikke sitt norske statsborgerskap.

Utenlandske statsborgere som får norsk statsborgerskap mister likevel ikke nødvendigvis sitt tidligere statsborgerskap automatisk, da dette er avhengig av det andre landets regler.

Eksterne lenker

• Citizenship Laws of the World
• The Concept of Citizenship in Education for Democracy
• Temasider for statsborgerskap, Arbeids- og innkluderingsdepartementet
• Artikkel om statsborgerskapet betydning
• Statsborgerskapsloven, lovdata.no
• Statsborgerforskriften, lovdata.no
• Temasider, statsborgerskap