[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Vivien Leigh

Vivien Leigh (døpt Vivian Mary Hartley; født 5. november 1913, død 8. juli 1967) var en britisk skuespiller som var virksom både på teaterscenen og i spillefilmer.[15] Hun vant to Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for hennes innsats som sørstatskvinnen Scarlett O'Hara i filmen Tatt av vinden (1939) og som Blanche DuBois i filmversjonen av En sporvogn til Begjær (1951). Sistnevnte var basert på Tennessee Williams drama av samme navn og som hun hadde spilt på scenen i Londons West End i 1949. Hun vant også Tony-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal var sin innsats i Broadway-versjonen av musikalen Tovarich (1963).

Vivien Leigh
I filmen Tatt av vinden (1939).
FødtVivian Mary Hartley
5. nov. 1913[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Darjeeling (Vest-Bengal, India)
Død8. juli 1967[5][1][3][6]Rediger på Wikidata (53 år)
Eaton Square[7]
BeskjeftigelseFilmskuespiller, teaterskuespiller, skuespiller Rediger på Wikidata
Utdannet vedRoyal Academy of Dramatic Art (–1934) (studieretning: skuespillerkunst)[8]
Woldingham School[9]
Loreto Convent
EktefelleLaurence Olivier (1940–1960)[10][11]
Herbert Leigh Holman (1932–1940)[10][11]
Partner(e)John Merivale (1960–1967)
FarErnest Richard Hartley[12]
BarnSuzanne Farrington[12]
NasjonalitetStorbritannia
UtmerkelserOscar for beste kvinnelige hovedrolle (1940) (for verk: Tatt av vinden, tema for: Den 12. Oscar-utdelingen)[13]
Oscar for beste kvinnelige hovedrolle (1952) (for verk: En sporvogn til Begjær, tema for: 24th Academy Awards)[14]
Tony-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en musical (1963) (tema for: 17th Tony Awards)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Aktive år1917–1967
IMDbIMDb
Signatur
Vivien Leighs signatur
Vivien Leigh på Commons

Etter at hun hadde tatt dramautdannelse fikk Leigh mindre roller i fire filmer i 1935 inntil fikk den kvinnelige hovedrollen i Fire Over England (1937). Rost for sin skjønnhet følte Leigh tidvis at det hindret henne fra å bli tatt seriøst som skuespiller. Til tross for hennes berømmelse i filmer var hun hovedsakelig en teaterskuespiller. I løpet av hennes 30 år lange karriere i teateret spilte hun roller som strakte seg fra heltinner i komediene til Noël Coward og George Bernard Shaw til klassiske Shakespeare-figurer som Ofelia, Kleopatra, Julie og lady Macbeth. Senere i livet spilte hun karakterroller i noen få filmer.

For offentligheten i sin tid ble Leigh sterkt identifisert med hennes andre ektemann Laurence Olivier som hun var gift med fra 1940 til 1960. Leigh og Olivier spilte sammen i mange teateroppsetninger, ofte med Olivier som regissør, og dessuten i tre filmer. Hun fikk et rykte for å være vanskelig å arbeide sammen med, og for det meste av hennes voksne liv led hun under en manisk depresjon, foruten også av periodiske omganger med kronisk tuberkulose, første gang påvist på midten av 1940-årene, og som til sist førte til at hun døde, 53 år gammel.[16] Selv om hun i perioder ikke var aktiv, rangerte det amerikanske filminstituttet henne i 1999 som den 16. største kvinnelige filmskuespiller gjennom alle tider. Hun har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Liv og virke

rediger

Første år

rediger

Leigh ble født som Vivian Mary Hartley[17] i Britisk India på campus til St. Paul's School i Darjeeling (dagens Vest-Bengal i India). Hun var den eneste barnet til Ernest Richard Hartley og hans hustru Gertrude Mary Frances (født Yackjee, men benyttet også etternavnet Robinson).[18] Hennes mor, en hengiven katolikk, kan ha vært av irsk og parsisk-indisk avstamning.[19] Foreldre ble gift i 1912 i London.

I 1917 ble Ernest Hartley overført til Bangalore som en offiser i det indiske kavaleri (en del av den britisk-indiske hæren) mens hans hustru og datter ble værende i byen Ooty (Ootacamund) i sørlige India.[20] Da Vivian var tre år gammel hadde sin første framføring på scenen i sin mors amatørteatergruppe.[21] Gertrude Hartley forsøkte gi sin datter en interesse i skjønnlitteratur og introduserte henne for forfattere som H.C. Andersen, Lewis Carroll og Rudyard Kipling, foruten også fortellinger fra gresk mytologi og indisk folkeminne.[22] Seks år gammel ble Vivian sendt av sin mor til London fra Darjeeling.[23] En av hennes venninner ved den engelske skolen var den framtidige skuespilleren Maureen O'Sullivan, to år eldre enn henne, og som uttrykte sin ønske om å bli «en stor skuespiller».[24] Hun ble senere tatt ut av skolen av sin far og reiste med foreldrene i fire år, og gikk da på ulike skoler i Europa, blant annet i Dinard, Biarritz, Sanremo og Paris, noe som gjorde at hun kunne snakke fransk og italiensk flytende.[25] Familien vendte tilbake til England i 1931. Samme året så Vivian filmen A Connecticut Yankee på Londons West End hvor Maureen O'Sullivan hadde en rolle. Hun fortalte deretter til sine foreldre om sine ambisjoner om å bli skuespiller. Kort tid etter fikk hennes far henne inn på Royal Academy of Dramatic Art (RADA) i London, Englands fremste teaterutdannelse for skuespillere.[26]

I 1931 møtte hun 18 år gammel advokaten Herbert Leigh Holman, kjent som Leigh Holman, 13 år eldre enn henne,[27] og til tross for at han mislikte «teaterfolk», ble de gift den 20. desember 1932. Samtidig sluttet hun på RADA.[27] Den 12. oktober 1933 fødte hun datteren Suzanne.[28]

Tidlig karriere

rediger

Venner av Vivien foreslo at hun tok en liten rolle som en skolepike i filmen Things Are Looking Up, som ble hennes filmdebut, skjønt ukreditert som statist.[29] Hun engasjerte en agent, John Gliddon, og han mente at navnet «Vivian Holman» ikke var egnet for en skuespiller. Etter å ha avvist en rekke av hans forslag, tok hun «Vivian Leigh» som sitt profesjonelle navn.[30][31]

Gliddon anbefalte henne til Alexander Korda som en mulig filmskuespiller, men Korda avviste henne da han mente hun manglet potensial.[32] Hun fikk en rolle i skuespillet The Mask of Virtue, regissert av Sidney Carroll i 1935 og fikk god omtale, noe ble fulgt av intervjuer og avisartikler. En slik artikkel sto i Daily Express hvor journalisten merket seg «en brå endring kom over ansiktet hennes», hvilket var den første offentlige omtalen av de raske stemningsskiftene som ble karakteristisk for henne.[33] John Betjeman, den framtidige poet laureate, beskrev henne som «essensen av engelsk pikevesen».[34] Korda var tilstede ved en av hennes teaterforestilling, innrømmet sin feiltagelse, og signerte en filmkontrakt med henne.[30] Hun fortsatte i stykket, men da det flyttet til et større teaterlokale ble det oppdaget at hun ikke hadde stemmekraft for et større publikum. Stykket ble avsluttet kort tid etter.[35] I teaterprogrammet hadde Carroll endret stavingen av hennes fornavn fra Vivian til Vivien.[36]

I 1960 minnet Leigh hennes ambivalens mot hennes første kritiske hylles og plutselige berømmelse: «en del kritikere så det passende å være så tåpelig som å si at jeg var en stor skuespiller. Og jeg tenkte, det var en tåpelig, ondskapsfull ting å si, fordi det legger en slik bevisbyrde og et slikt ansvar på meg som jeg ganske enkelt ikke var i stand til å bære. Og det tok meg år å lære nok til å leve opp til hva de sa i de første omtalene.[37] Jeg synes det er så tåpelig. Jeg husker den kritikeren meget godt og har aldri tilgitt ham.»[38]

Laurence Olivier

rediger
 
Laurence Olivier i 1939.

Laurence Olivier så Leigh i The Mask of Virtue, og etter å ha gratulert henne for hennes framføring, ble de kjent og venner. Olivier og Leigh begynte en affære samtidig som de spilte kjærester i filmen Fire Over England (1937), men Olivier var fortsatt gift med skuespilleren Jill Esmond.[39] I løpet av denne leste Leigh Margaret Mitchells roman Tatt av vinden, og hun ba sin amerikanske agent om å foreslå henne til David O. Selznick som planla en filmversjon av romanen.[40] Hun bemerket til en journalist at hun så seg selv i rollen som Scarlett O'Hara, og filmanmelderen C. A. Lejeune kunne minnes en samtale fra samme periode hvor Leigh «forbauset oss alle» med påstanden at Olivier «ikke ville spille Rhett Butler, men jeg skal spille Scarlett O'Hara. Vent og se.»[41]

Til tross for hennes relative mangel på erfaring ble Leigh valgt til å spille Ofelia til Oliviers Hamlet i teateret Old Vics produksjon i danske Helsingør.[42] Olivier minnet senere en hendelse da hennes humør raskt endret seg mens hun forberedte seg på å gå på scenen. Uten noen tilsynelatende provokasjon begynte hun å skrike mot ham før hun brått ble stille og stirret tomt foran seg. Hun var likevel i stand til spille uten uhell og den neste dagen var hun som før uten noen tilsynelatende minne om hendelsen. Det var første gang hvor Olivier var vitne til denne oppførselen fra henne.[43] De begynte å bo sammen selv om deres respektive ektefeller nektet å gå med på skilsmisse.[44] Under den moral som filmindustrien krevde måtte deres forhold være holdt hemmelig for offentligheten.

Leigh spilte sammen med Robert Taylor, Lionel Barrymore og Maureen O'Sullivan i filmen A Yank at Oxford (1938), den første av hennes filmer som fikk oppmerksomhet i USA. I løpet av filmproduksjonen fikk hun et omdømme for å være vanskelig og urimelig, delvis ettersom hun mislikte sin andrerolle, men også ettersom hennes gretne oppførsel synes gi bedre utbytte.[45] Etter trussel om søksmål grunnet en tøysete hendelse, informerte Korda hennes agent om at hennes kontrakt ikke ville bli fornyet om hennes oppførsel ikke bedret seg.[46] Hennes neste rolle var i den britiske komedien Sidewalks of London (1938) med Charles Laughton i den mannlige hovedrollen.[47]

Olivier hadde forsøkt å få større bredde i sin filmkarriere. Han var ikke godt kjent i USA til tross for hans suksess i Storbritannia, og et tidligere forsøk på å introdusere ham for det amerikanske publikum hadde vært mislykket. Da han fikk tilbud om rollen som Heathcliff i Samuel Goldwyns produksjon av Emily Brontës roman Stormfulle høyder i 1939, reiste han til Hollywood og etterlot Leigh i London. Goldwyn og filmens regissør, William Wyler, tilbød Leigh en andrerolle som Isabella, men hun avslo da hun ville ha rollen som Cathy som isteden gikk til Merle Oberon.[48]

Tatt av vinden

rediger
 
Sammen med Clark Gable i Tatt av vinden (1939)

Hollywood var midt i en omfattende medieomtalte leting etter en skuespiller som kunne portrettere Scarlett O'Hara i David O. Selznicks produksjon av Tatt av vinden (1939).[40] På denne tiden var Myron Selznick, bror av David, og Leighs amerikanske agent var London-representanten i Myron Selznicks agentbyrå. I februar 1938 hadde Leigh sendt forespørsel til Myron Selznick at hun ville bli tatt med i betraktningen for å spille Scarlett O'Hara.[49]

Myron Selznick, som hadde sett hennes framføring denne måneden i Fire Over England og A Yank at Oxford, mente hun kunne være utmerket, men likevel umulig som Scarlett da hun var «altfor britisk». Leigh reiste imidlertid til Los Angeles for å være sammen med Olivier og samtidig forsøke å overbevise David Selznick at hun var den rette for Scarlett. Da Myron Selznick, som også representerte Olivier, møtte Leigh, følte han at hun hadde de kvaliteter som hans bror lette etter.[50] I henhold til legenden tok Myron Selznick med seg Leigh og Olivier til settet hvor scenen med brenningen av Atlanta ble filmet, og introduserte Leigh for sin bror: «Hei, smartingen, møt din Scarlett O'Hara.»[51] Den påfølgende dagen leste Leigh en scene for Selznick som organiserte en filmtest med regissøren George Cukor. Han skrev til sin kone: «Hun er Scarlett på oppløpssiden og ser fordømt bra ut. Ikke for alles ører, men for ditt alene: det er nå smalnet ned til Paulette Goddard, Jean Arthur, Joan Bennett og Vivien Leigh.»[52] Regissøren George Cukor var enig og lovpriste Leighs «utrolige villskap». Hun sikret seg rollen kort tid etter.[53]

 
Leigh og Howard i Tatt av vinden.

Selv filmproduksjon viste seg å være vanskelig for Leigh. Cukor ble avskjediget og erstatter av Victor Fleming som hun stadig var i krangel med. Hun og Olivia de Havilland hadde i all hemmelighet møter med Cukor om kveldene og i helgene for å få hans råd om hvordan de skulle spille sine roller.[54] Leigh ble venner med Clark Gable, hans hustru Carole Lombard og Olivia de Havilland, men hun mislikte Leslie Howard som hun skulle spille inn flere følelsesmessige scener med.[55] Leigh var tidvis nødt til å arbeide sju dager i uka, ofte seint ut på kvelden, noe som økte hennes mistrivsel. Hun savnet også Olivier som arbeidet i New York City.[56] I en samtale på langdistansetelefon med Olivier erklærte hun følelsesmessig: «Pus, min pus, hvor jeg hater å spille i film. Hater, hater, og vil aldri gjøre en annen film noen gang igjen.»[56]

Sitert i en biografi av Olivier fra 2006 ble Leigh forsvart av Olivia de Havilland mot påstandene at hun oppførte seg manisk under innspillingen av Tatt av vinden: «Vivien var ulastelig profesjonell, ulastelig disiplinert under Tatt av vinden. Hun hadde to store bekymringer: å gjøre sitt beste arbeid i en meget vanskelig rolle og å være adskilt fra Larry [Olivier], som var i New York.»[57]

Tatt av vinden skaffet Leigh umiddelbar oppmerksomhet og berømmelse, men hun er sitert i å si at «Jeg er ikke en filmstjerne – jeg er en skuespiller. Å være en filmstjerne – bare en filmstjerne – er et slikt falsk liv, lever for uekte verdier og for publisitet. Skuespiller fortsetter i en lang tid og det er alltid fantastiske roller å spille.»[56] Filmen vant 10 Oscar-priser, inkludert en for beste skuespiller for Leigh,[58] som også vant New York Film Critics Circle-prisen som beste kvinnelige skuespiller fra filmkritikere i New York.[59]

Ekteskap og tidlige fellesprosjekter

rediger
 
Leigh i Waterloo Bridge.

I februar 1940 gikk Jill Esmond med på å skilsmisse fra Olivier, og Leigh Holman gikk med på å skille seg fra Leigh, skjønt de opprettholdt et sterkt vennskap resten av hennes liv. Esmond ble gitt foreldreretten til Tarquin, hennes sønn med Olivier, mens Holman ble gitt foreldreretten til Suzanne, hans datter med Leigh. Den 31. august 1940 ble Olivier og Leigh gift ved San Ysidro Ranch i Santa Barbara, California, ved en seremoni hvor kun deres vertskap, Ronald og Benita Coleman, foruten vitnene Katharine Hepburn og Garson Kanin, var tilstede.[60] Leigh gjorde en prøvefilming og håpet på å få en rolle sammen med Olivier i Rebecca, en psykologisk thriller som ble regissert av Alfred Hitchcock og med Olivier i den mannlige hovedrollen. Etter å ha sett Leighs prøvefilming noterte David Selznick at «hun synes ikke riktig i oppriktighet eller alder eller uskyld», en vurdering som ble delt av Hitchcock og av Leighs mentor George Cukor.[61]

Selznick observerte at hun hadde vist null interesse for rollen før Olivier hadde blitt bekreftet som hovedrolle og den kvinnelige hovedrollen gikk til Joan Fontaine. Han nektet henne å bli en del av filmen Pride and Prejudice (1940), basert på romanen Stolthet og fordom (1813) av Jane Austen, og Greer Garson fikk den rollen som Leigh hadde ønsket for seg selv.[62] Hennes første film etter Tatt av vinden ble Waterloo Bridge (1940), som var en nyversjon av filmen med samme tittel fra 1931. Den hadde først Olivier og Leigh i hovedrollene, men imidlertid ble Olivier erstattet av Robert Taylor som da var på toppen av sin popularitet.[63] At hun sto øverst på filmplakaten reflekterte hennes status i Hollywood. Filmen ble godt mottatt av både publikum som filmanmelderne.

Ekteparet Olivier og Leigh deltok i teaterproduksjon på Broadway med Shakespeares Romeo og Julie, Avisene i New York var opptatt av det utroskap som eksisterte i begynnelsen av deres forhold, og stilte også spørsmål ved deres moral ved at de ikke reiste tilbake til Storbritannia for bidra i krigsinnsatsen.[64][65]

Teateranmelderne var fiendtlig innstilt til deres opptreden i Romeo og Julie. Brooks Atkinson i The New York Times skrev «Selv om miss Leigh og mr. Olivier er kjekke unge mennesker, kan de knapt håndtere deres roller i det hele tatt.»[66] Mens det meste av skylden ble tilskrevet Oliviers prestasjoner på scenen og hans regi, ble også Leigh kritisert. Bernard Grebanier kommenterte den «tynne kvaliteten av en butikkjente i miss Leighs stemme.»[67] Paret hadde selv investert det meste av deres felles sparepenger på 40 000 dollar i prosjektet, og fiaskoen var en finansiell katastrofe for dem.[68]

 
Leigh og Olivier i That Hamilton Woman.

De filmet de historiske dramaet That Hamilton Woman (1941) med Olivier som Horatio Nelson og Leigh som Emma Hamilton. Da USA ennå ikke hadde gått inn i krigen var dette en av flere filmer fra Hollywood som hadde som målsetting å øke den pro-britiske stemningen i det amerikanske publikumet.[69] Filmen ble populær i USA og en enestående suksess i Sovjetunionen.[70] Winston Churchill sørget for en visning ved et selskap hvor Franklin D. Roosevelt var tilstede, og da filmen var vist ferdig, talte han til publikum og sa: «Mine herrer, jeg mener denne filmen vil interessere dere, viser store hendelser like de som dere allerede har deltatt i.» Olivier og Leigh forble gode venner med Churchill, deltok i middagsselskaper og ved ulike anledninger på hans anmodning for resten av hans liv. Om Leigh er han sitert å ha sagt: «By Jove, she's a clinker.»[71]

 
Leigh og Olivier i Australia, juni 1948

Ekteparet vendte tilbake til Storbritannia og i 1943 turnerte Leigh gjennom hele Nord-Afrika som en del av underholdningen og oppmuntringen av de militære styrkene som var stasjonert i regionen. Leigh framførte for soldatene inntil hun ble syk med en hardnakket hoste og feber.[72] I 1944 fikk hun diagnosen tuberkulose i venstre lunge og tilbrakte flere uker på sykehus før hun synes å ha blitt frisk. Hun begynte filmingen av Caesar and Cleopatra (1945) da hun oppdaget at hun var gravid, men spontanaborterte.[73] Leigh havnet i en dyp depresjon som på sitt verste førte til at hun havnet på gulvet og hulket hysterisk.[74] Det var det første av mange sammenbrudd kom til å få grunnet bipolar lidelse, også kalt for manisk-depressiv lidelse. Olivier kom senere til å gjenkjenne symptomene av innledende episode – flere dager med hyperaktivitet ble fulgt av en periode med depresjon og så et eksplosivt sammenbrudd. Etter dette hadde Leigh intet minne om hendelsene, men ble svært forlegen og angrende.[75]

Med godkjennelse fra hennes lege var Leigh frisk nok til å fortsette som skuespiller i 1946, og deltok i en vellykket London-produksjon av Thornton Wilders The Skin of Our Teeth. Hennes filmer fra denne perioden, Caesar and Cleopatra (1945) og Anna Karenina (1948), var ingen kommersielle suksesser. Alle britiske filmer i denne perioden var negativt påvirket av Hollywoods boikott av britiske filmer.[76]

I 1947 ble Olivier adlet og Leigh fulgte ham til Buckingham Palace for seremonien. Hun ble da Lady Olivier.[77] Etter deres skilsmisse, i henhold til konvensjonen for en skilt frue av en adlet, ble da Vivien, Lady Olivier.[78]

I 1848 var Olivier i styret for teateret Old Vic, og dro sammen med Leigh på en seks måneders turne i Australia og New Zealand for å skaffe midler for teateret. Olivier spilte hovedrollen i Shakespeares historiske drama Rikard III og opptrådte også sammen med Leigh i Sheridans The School for Scandal og i Thornton Wilders The Skin of Our Teeth. Turnen var en enestående suksess og selv om Leigh var plaget av søvnløshet og måtte la sin reserveskuespiller erstatte henne i en uke mens hun var syk, klarte hun å leve opp til de krav som var lagt på henne. Olivier roste hennes dyktighet i å «sjarmere pressen». Medlemmer av teaterselskapet minnet senere flere kranglinger mellom paret da Olivier i økende grad ble irritert over de kravene som ble lagt på ham i løpet av denne tiden.[79] Den mest dramatiske krangelen skjedde i Christchurch på New Zealand da Leigh ikke kunne finne skoene sine og nektet å gå på scenen uten disse. Olivier var utmattet og rasende, forbannet henne og slo henne i ansiktet, og Leigh var oppskaket og slo igjen. Til sist gikk hun på scenen i lånte sko, og i løpet av sekunder hadde hun «tørket tårene og smilte bredt på scenen».[80] Ved slutten av turnen var begge utmattet og syke. Olivier fortalte en journalist: «Du vet det neppe, men du snakker til et ektepar bestående av oppreiste lik.» Senere observerte han at han «mistet Vivien» i Australia.[81]

Suksessen med turnen oppmuntret ekteparet til gjøre deres første opptreden på West End sammen, og framførte de samme stykkene med et tillegg, Sofokles' Antigone, på Leighs anmodning ettersom hun ønsket å spille en rolle en gresk tragedie.[82]

En sporvogn til Begjær

rediger
 
Leigh somBlanche DuBois, fra forfilmen for filmversjonen av En sporvogn til Begjær (1951).

Leigh søkte deretter rollen som Blanche DuBois i West Ends sceneproduksjon av Tennessee Williams' En sporvogn til Begjær og fikk rollen etter at Williams og stykkets produsent Irene Mayer Selznick så henne i The School for Scandal og Antigone; Olivier ble ansatt for å regissere.[83] Da stykket inneholdt en voldtektscene og referanser til utroskap og homofili, var det forutbestemt å bli kontroversielt. Det ble også diskusjonene i media om stykket var velegnet for Leighs spenninger, men hun trodde selv sterkt på betydningen av dramaet.[84]

Da premieren på stykket skjedde i oktober 1949 fordømte forfatteren J. B. Priestley stykket og Leighs prestasjon; kritikeren Kenneth Tynan, som hadde gjort det til en vane å avvise hennes teaterprestasjoner,[85] kommenterte at Leigh var et elendig valg i rollen ettersom britiske skuespillere var «altfor veloppdragne for å kunne gi utløp for følelser på scenen». Olivier og Leigh var engstelig for at dramaets suksess delvis lå i publikums forventninger i å se en vellysting fortelling framfor et gresk drama som de hadde forestilt seg. De hadde imidlertid også sterke tilhengere,[86] blant dem Noël Coward, som beskrev Leigh som «praktfull».[87]

Etter 326 framføringer var Leigh ferdig med sin strekning, og hun ble snart engasjert i å gjenta rollen som Blanche DuBois i filmatiseringen av stykket.[88] Hennes irrelevante og ofte uanstendige form for humor gjorde at hun lett etablerte kontakt med sin motspiller Marlon Brando, men hun hadde innledningsvis vanskeligheter med regissør Elia Kazan som var misfornøyd med den retningen som Olivier hadde benyttet for å forme karakteren Blanche.[89] Kazan hadde favorisert Jessica Tandy og senere Olivia de Havilland framfor Leigh, men hun hadde selvtillit fra suksessen i teaterversjonen som Blanche. Kazan kommenterte senere at han egentlig anså henne som en begrenset skuespiller: «hun hadde et lite talent», men etter hvert som innspillingen gikk sin gang ble han «full av beundring» for hennes enorme besluttsomhet i å utmerke seg enn «noen annen kvinnelige skuespiller som jeg har kjent. Hun ville ha krøpet på knust glass om hun trodde det vil bidra til hennes framføring.» Leigh fant rollen utmattende og kommenterte til avisen Los Angeles Times: «Jeg hadde ni måneder i teateret som Blanche DuBois. Nå var det hun som styrte meg.»[90] Olivier fulgte henne til Hollywood hvor han hadde hovedrollen sammen med Jennifer Jones i William Wylers film Carrie (1952).

Leighs framføring i En sporvogn til Begjær fikk strålende anmeldelser foruten også en andre Oscar for beste kvinnelige skuespiller.[91] Hun fikk også den britiske filmprisen BAFTA som beste kvinnelige skuespiller, og New York Film Critics Circle-prisen for det samme.[92] Tennessee Williams kommenterte at Leigh hadde gitt rollen «alt det som jeg tilsiktet, og langt mer enn hva jeg hadde drømt om.» Leigh selv hadde blandete følelser for hennes tilknytning til rollen, og mange år senere sa hun at det å spille Blanche DuBois fikk henne til å «helle over i galskap.»[93]

Sykdom og skilsmisse

rediger

I 1951 framførte Leigh og Olivier to stykker om Kleopatra, William Shakespeares Antonius og Kleopatra og George Bernard Shaws Caesar og Cleopatra, som ble framført vekselvis hver kveld, og fikk gode anmeldelser.[94] De tok deretter begge produksjonene til New York hvor de spilte en sesong på Ziegfeld Theatre inn i 1952.[95] Anmeldelsene var hovedsakelig positive, men kritikeren Kenneth Tynan gjorde dem sinte da han antydet at Leigh var et middelmådig talent som tvang Olivier til kompromittere sitt eget.[96] Tynans voldsomme kritikk bortimot framskyndet et ytterligere sammenbrudd; Leigh, redd for feil og strebet mot storhet, ble hengende ved hans kommentarer og overså alle positive omtaler fra andre kritikere.[97]

I januar 1953 reiste Leigh til Ceylon (dagens Sri Lanka) for å filme Elephant Walk med Peter Finch. Kort tid etter filmingen begynte fikk hun et sammenbrudd og Paramount Pictures måtte erstatte henne med Elizabeth Taylor.[98] Olivier kom tilbake til deres hjem i England hvor Leigh i usammenhengende perioder fortalte ham at hun var forelsket i Finch og hadde hatt en affære med ham.[99] Hun ble gradvis bedre i løpet av et par måneder, men som et resultat av denne episoden fikk mange av ekteparets venne vite om hennes problemer. David Niven uttalte at hun hadde vært «svært, svært sprø». Noël Coward uttrykte overraskelse i sin dagbok at «ting hadde vært så dårlige og ble stadig verre siden 1948 eller deromkring.»"[100] Leighs romantiske forhold til Finch hadde begynt i 1948 og hadde gått opp og ned i flere år før det til sist hadde ført til at hennes mentale helse hadde blitt skadelidende.[101]

 
Et signert fotografi av Vivien Leigh dedisert til Mia Kuryluk i 1957 da hun og ektemannen Laurence Olivier besøkte ekteparet Kuryluks hjem i Warszawa.

I 1953 hadde Leigh blitt frisk nok til å spille i stykket The Sleeping Prince av Terence Rattigan med Olivier i London, og i 1955 framførte de en sesong ved Stratford-upon-Avon med Shakespeares skuespill Helligtrekongersaften, eller Hva dere vil, Macbeth og Titus Andronicus, en komedie og to tragedier.[102] De framførte for fulle hus og fikk generelt gode omtaler. Leighs helse synes stabil. John Gielgud regisserte Helligtrekongersaften og skrev: «... kanskje jeg vil fortsatte gjøre gode ting med dette guddommelige stykket, særlig om han lar meg dra hennes lille høyhet (som er smartere enn ham, men ikke den fødte skuespiller) ut av hennes engstelighet og trygghet. Han våger også tillitsfullt... men hun tør knapt noe i det hele tatt og er vettskremt for å strekke seg utover sin teknikk og gjør hva som helst som hun ikke har drept all spontanitet ved å ha øvd for mye.»[103] I 1955 hadde Leigh hovedrollen i ukrainskfødte Anatole Litvaks britisk film The Deep Blue Sea. Hennes motspiller Kenneth More følte at han hadde elendig kjemi med Leigh under filmingen.[104]

I 1956 tok Leigh hovedrollen i Noël Cowards skuespill South Sea Bubble, men ble gravid og trakk seg fra produksjonen. Flere uker senere aborterte hun og gikk inn i en ny periode med depresjon som varte i flere måneder.[105] Hun ble med Olivier på en europeisk turne med Titus Andronicus, men turnen var preget av Leighs hyppige raseriutbrudd mot ham og andre medlemmer av teaterselskapet. Etter at de kom tilbake til London ble hennes tidligere ektemann Leigh Holman, som fortsatt hadde en sterk innflytelse på henne, bli boende hos ekteparet og hjelpe til med å roe henne ned.[106]

I 1958 betraktet hun sitt ekteskap med Olivier som over og begynte et forhold til skuespiller Jack Merivale, som kjente til hennes tilstand og forsikret Olivier at han ville ta godt vare på henne. I 1959 hadde hun oppnådd suksess med Noël Cowards komedie Look After Lulu! Kritikeren The Times beskrev henne som «vakker, herlig kul og et faktum, hun mestrer alle situasjoner.»[107]

I 1960 var hun og Olivier skilt, og Olivier giftet seg snart etter med skuespiller Joan Plowright.[108] I sin selvbiografi diskuterte Olivier de belastende årene som de hadde hatt grunnet Leighs sykdom: «Gjennom hennes besettelser grunnet det uhyggelige, ondskapsfulle monsteret, den maniske depresjonen, med dets dødelige og stadige tettere spiraler, beholdt hun sin egen individuelle sluhet – en dyktighet i å skjule sin sanne mentale tilstand fra bortimot alle, unntatt meg, som hun knapt kunne forvente ville bry seg om vanskelighetene.»[16]

Siste år

rediger

Jack Merivale viste seg å ha en stabiliserende innflytelse på Leigh, men til tross for hennes tilsynelatende tilfredshet, ble hun sitert av Radie Harris at hun «heller ville ha levd et kort liv med Larry [Olivier] enn å ha et langt liv uten ham.»[109] Hennes første ektemann, Leigh Holman, tilbrakte også mye tid med henne. Merivale ble henne på en turne i Australia, New Zealand og Latin-Amerika som varte fra juli 1961 og fram til mai 1962, og hun kunne glede seg over positive omtaler uten å måte dele rampelyset med Olivier.[110] Selv om hun fortsatt var preget av depresjon, fortsatte hun å arbeide i teateret og i 1963 vant hun Tony-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal for hennes rolle i Tovarich. Hun deltok også i filmene The Roman Spring of Mrs. Stone (1961) og Ship of Fools (1965).[111]

Leighs siste sceneopptreden i Ship of Fools var både en triumf og samtidig symbolsk for hennes sykdom. Produsent og regissør Stanley Kramer, som endte opp med filmen, hadde planlagt å ha Leigh i hovedrollen, og var innledningsvis ikke kjent med hennes skrøpelige mentale tilstand og fysiske helse.[112] Senere kunne Kramer minnes den tapperhet Leigh viste i å ta på seg en slik vanskelig rolle. «Hun var fortsatt syk, og det mot hun viste med å fortsette, motet til å gjøre filmen – var bortimot ikke til å tro.»[113] Leighs prestasjon var blandet med paranoia og resulterte i utbrudd som vanskeliggjorde hennes forhold til de andre skuespillerne, skjønt både Simone Signoret og Lee Marvin var forståelsesfulle.[114] Ved et uvanlig tilfelle under filmingen av et voldtektsforsøk ble Leigh så forstyrret at hun slo hardt til Marvin med en sko at han fikk merker i ansiktet.[115]

Leigh vant Étoile de Cristal, den franske filmprisen likeverdig med Oscar, for hennes prestasjon i hovedrollen i Ship of Fools.[116]

I mai 1967 øvde Leigh inn teksten for å opptre sammen med Michael Redgrave i Edward Albees skuespill A Delicate Balance da hun fikk et tilbakefall av tuberkulose.[117] Etter flere uker med hvile synes hun å bli bedre. Om natten den 7. juli 1967 etterlot Merivale henne som vanlig i deres leilighet ved Eaton Square for å delta i et skuespill, og da han kom hjem rett før midnatt lå hun og sov. Omtrent 30 minutter senere kom han tilbake til soverommet og oppdaget at hun lå på gulvet. Hun hadde forsøkt å gå til baderommet da lungene hennes ble fylt med væske, de kollapset og hun ble kvalt.[118] Merivale kontaktet først hennes familie og dagen etter klarte han også å komme i kontakt med Olivier som på denne tiden ble behandlet for prostatakreft i et sykehus i nærheten.[119] I sin selvbiografi beskrev Olivier sin «bitre kval» da han umiddelbart reiste til Leighs leilighet hvor Merivale hadde lagt henne på sengen. Olivier viste sin sorg og respekt, og «sto og ba om tilgivelse for all den ondskap som hadde kommet mellom oss,»[120] før han hjalp til med begravelseopplegget, og ble værende inntil hennes lik var fjernet fra leiligheten.[118]

Den offentlige kunngjøringen om hennes død skjedde den 8. juli. Lysene på hvert eneste teaterbygning i sentrale London ble slukket i en time.[121] En katolsk tjeneste ble holdt for Leigh ved kirken St Mary's i Cadogan Street i bydelen Chelsea. Hennes gravferd hadde oppmøte fra de fremste navnene i britisk teater og film.[122] I henhold til hennes testamente ble hun kremert ved Golders Green Crematorium og hennes aske ble spredt over innsjøen ved hennes sommersted ved Tickerage Mill, i nærheten av Blackboys i East Sussex.[123] En minnegudstjeneste ble holdt ved den anglikanske kirken St. Martin-in-the-Fields ved Trafalgar Square i London. Den siste hyllest ble lest av John Gielgud.[124] I 1968 ble Leigh den første kvinnelige skuespiller som ble æret i USA av «Bibliotekenes venner ved Universitetet i Sørlige California».[125] Seremonien ble utført som en minnetjeneste med visninger av utvalgte øyeblikk fra hennes filmer og med anerkjennelser gitt av blant annet George Cukor, som viste hennes prøvefilmer for Tatt av vinden. Det var første gangen disse hadde blitt vist på tretti år.[126]

Arv og ettermæle

rediger
 
Blå plakett for Vivien Leigh.
 
Stillbilde av Leigh fra Tatt av vinden.
 
Leigh og Olivier i 1957.

Leigh ble betraktet som en av de vakreste kvinnelige skuespillere i sin tid, og hennes regissører framhevet dette i de fleste av hennes filmer. Da hun ble spurt om hun trodde at hennes skjønnhet hadde vært en hindring for å bli tatt alvorlig som skuespiller, svarte hun: Folk tror at om du ser rimelig bra ut, kan du umulig kunne spille, og da jeg kun bryr meg om skuespillkunst, tror jeg skjønnhet kan være et stort handikap, om du virkelige vil se ut som den rollen du spiller, som ikke nødvendigvis [ser ut] som deg."[38]

Regissør George Cukor beskrev Leigh som en «fullendt skuespiller, belemret av skjønnhet,»[127] og Laurence Olivier sa at kritikerne kunne «gi henne anerkjennelse for å være en skuespiller og ikke fortsette i det uendelige med å la deres vurdering bli fordreid av hennes store skjønnhet.»[128] Garson Kanin delte deres syn og beskrev Leigh som «en skjønnhet hvis henrivende utseende ofte tenderte til utviske hennes enestående prestasjoner som skuespiller. Store skjønnheter er sjelden store skuespillere – ganske enkelt for at de ikke trenger å være det. Vivien var annerledes; ambisiøs, iherdig, seriøs, ofte inspirert.»[129]

Leigh forklarte at hun ville spille «så mange roller som mulig» i et forsøk på lære skuespillerhåndverket og for å fordrive fordommer om hennes dyktighet og evner. Hun mente at komedie var vanskeligere å spille enn drama ettersom det krevde mer presis timing og sa at komedie burde vektlegges mer i en skuespillers læreperiode. Mot slutten av hennes karriere, som strakte seg fra Noël Cowards komedier til William Shakespeares tragedier, slo hun fast at det er langt lettere å få publikum til å gråte enn å få dem til å le.[38]

Hennes første sceneopptredener førte til umiddelbar suksess i Storbritannia, men hun forble i stor grad ukjent andre steder før filmen Tatt av vinden ble vist verden over. I desember 1939 skrev filmkritikeren Frank Nugent i The New York Times: «Miss Leighs Scarlett har rettferdiggjort den absurde talentjakten som indirekte frambrakte henne. Hun er så perfekt formet for rollen av kunsten og naturen at enhver annen skuespiller i rollen ville være utenkelig,»[130] og etter hvert som hennes berømmelse eskalerte ble hun vist på omslaget av magasinet Time i sin rollefigur Scarlett. I 1969 kommenterte kritikeren Andrew Sarris at filmens suksess hadde i stor grad vært «den inspirerte rollebesetningen» med Leigh,[131] og i 1998 skrev at «hun lever i våre sinn og våre minner som en dynamisk kraft framfor en statisk framtoning.»[132] Filmhistorikeren og kritikeren Leonard Maltin beskrev filmen som en av de store gjennom alle tider, og skrev i 1998 at Leigh spilte «sin rolle glimrende».[133]

Hennes framføring i produksjonen ved West End av En sporvogn til Begjær ble beskrevet av teaterkritikeren Phyllis Hartnoll som «bevis på større begavelser som en skuespillerinne enn hun hittil hadde vist», noe som førte til en lengre periode hvor hun ble betraktet som en av dyktigste kvinnelige skuespillere i britisk teater.[134] I diskusjonen av den påfølgende filversjonen skrev Pauline Kael at Leigh og Marlon Brando ga «to av de største framføringer som noen gang har blitt filmet» og at Leighs prestasjon var «en av de sjeldne framføringer man i sannhet kan si fremmet både frykt og medynk.»[135]

Hennes fremste motstander var kritikeren Kenneth Tynan som latterliggjorde Leighs skuespill opp mot Oliviers i framføringen av Titus Andronicus i 1955, og hevdet at hun «mottar nyheten at hun er i ferd med å bli voldtatt på sin ektemanns lik med ikke mer enn en lett irritasjon...»[136] Han var også negativ til hennes nytolkning av lady Macbeth i 1955, og uttalte at hennes framføring var svak og manglet det nødvendige raseri som rollen krevde.[137] Først etter hennes død endret Tynan sin mening og beskrevet sin tidligere kritikk som «en av de verste feilbedømminger» som han noen gang har gjort. Han kom til å tro at Leighs tolkning, hvor lady Macbeth benyttet sin seksuelle tiltrekning for å holde Macbeth fengslet «ga mer mening...» I en kartlegging av meningene til teaterkritikere gjort kort tid etter Leighs død var det flere som oppga hennes tolkning av lady Macbeth som nettopp en av hennes største prestasjoner i teateret.[138] I et intervju i 1983 etter hans død spottet Kenneth Tynans enke av hans hevngjerrig kampanje mot Leigh som «fullstendig unødvendig». Olivier avviste det som sjalusi, men Leigh var imidlertid negativt påvirket av hans kommentarer.[137]

En minneplakett for Leigh ble i 1969 plassert i Actors' Church («skuespillernes kirke»), som er St Paul's i Covent Garden. I 1985 ble et portrett av henne inkludert i en serie av britiske frimerker, sammen med andre som Alfred Hitchcock, Charlie Chaplin, Peter Sellers og David Niven for å feire «British Film Year».[139] I april 2013 ble hun igjen inkludert i en frimerkeserie, denne gangen for å minnes hundreårsjubileet for hennes fødsel, noe som var en sjelden foreteelse for andre enn kongelige å opptre på britiske frimerker ved mer enn én anledning.

British Library, det britiske nasjonalbiblioteket i London, kjøpte Laurence Oliviers dokumenter fra hans eiendom i 1999. Kjent som «Laurence Olivier-arkivet», samlingen omfatter også mange av Vivien Leighs personlige brev og andre papirer, inkludert de tallrike brev hun skrev til Olivier. Vivien Leighs papirer, bestående av brev, fotografier, kontrakter, og dagbøker, er eid av hennes datter Suzanne Farrington. I 1994 kjøpte det australske nasjonalbiblioteket et fotoalbum med monogrammet «L & V O» i den tro at det hadde tilhørt ekteparet. Det inneholdt 573 fotografier av paret under deres turne i Australia i 1948.[140] I 2013 ble et arkiv med Vivien Leighs brev, dagbøker, fotografier, kommenterte film- og teatermanusskripter og hennes tallrike priser anskaffet av Victoria and Albert Museum i London.[141]

Priser og nominasjoner

rediger
Året for
kvalifikasjon 		Verk Pris Resultat
1939 Tatt av vinden Oscar for beste kvinnelige hovedrolle[142] Vant
New York Film Critics Circle-prisen for beste kvinnelige skuespiller[143] Vant
1951 En sporvogn til Begjær Oscar for beste kvinnelige hovedrolle[142] Vant
BAFTA-prisen for beste kvinnelige skuespiller i hovedrolle[144] Vant
New York Film Critics Circle-prisen for beste kvinnelige skuespiller[145] Vant
Sant Jordi (Sankt Georg) særskilte pris for utmerkelse Vant
Filmfestivalen i Venezia: Volpi Cup for beste kvinnelige skuespiller Vant
Golden Globe-prisen for beste kvinnelige skuespiller – spillefilmdrama Nominert
1963 Tovarich Tony-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal[146] Vant
1965 Ship of Fools Étoile de Cristal for hovedrolle[116] Vant

Referanser

rediger
  1. ^ a b A historical dictionary of British women[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Roglo, Roglo person ID p=vivian;n=hartley, oppført som Vivian Hartley[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID leighv[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0036858[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, «Vivien Leigh», GND-ID 118571303, besøkt 18. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id leigh-vivien[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 34482[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ RADA Student & graduate profiles, arkiveringsdato 10. mars 2016, arkiv-URL web.archive.org, www.rada.ac.uk[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Oxford Dictionary of National Biography, uttrykt som Convent of the Sacred Heart, Roehampton, Oxford Biography Index Number 34482[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b The Peerage person ID p18294.htm#i182939, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.oscars.org[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.oscars.org[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ «Vivien Leigh on being English, portraying Americans», Daily Mail 3. november 2013
  16. ^ a b Olivier, Laurence (1982): Confessions Of an Actor, s. 174.
  17. ^ Briggs, Asa, red. (1992): A Dictionary of Twentieth Century World Biography, s. 338.
  18. ^ Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh: An Intimate Portrait, s. 20–21.
  19. ^ Vickers, Hugo (1988): Vivien Leigh: A Biography, s. 6.
  20. ^ Vickers, Hugo (1988): Vivien Leigh: A Biography, s. 9.
  21. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 25.
  22. ^ Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh: An Intimate Portrait, s. 21.
  23. ^ Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 32.
  24. ^ Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 12–19.
  25. ^ Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 33–34.
  26. ^ Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 25–30.
  27. ^ a b Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 38–39.
  28. ^ Holman ble gitt foreldreretten til datteren ved deres skilsmisse. Capus, Michelangelo (2003): Vivien Leigh, s. 40.
  29. ^ Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 24.
  30. ^ a b Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 38.
  31. ^ Blant de navn Gliddon foreslo var «Susan», deretter «Suzanne Hartley» og «Mary Hartley», før de mer merkelige «April Morn» og «April Maugham».
  32. ^ Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 30–43.
  33. ^ Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 74.
  34. ^ Coleman, Terry (2005): Olivier, s.75. Sitat: «the essence of English girlhood»
  35. ^ Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 50–55.
  36. ^ Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 40.
  37. ^ Bean, Kendra (2013) Vivien Leigh, s. 26–27.
  38. ^ a b c Funke & Boothe (1983): Actors Talk about Acting, s. 82.
  39. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 75–76.
  40. ^ a b Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 14.
  41. ^ Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 76–77, 90, 94–95.
  42. ^ Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 92.
  43. ^ Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 97–98.
  44. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 92.
  45. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 93.
  46. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 95.
  47. ^ Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 97.
  48. ^ Berg, A. Scott (1989): Goldwyn, s. 323.
  49. ^ Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 52.
  50. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s.113.
  51. ^ Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 51–53.
  52. ^ Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 15.
  53. ^ Haver, Ronald. David O. (1980): Selznick's Hollywood, s. 259.
  54. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 124.
  55. ^ Howard, Ronald (1984): In Search of My Father, s. 19.
  56. ^ a b c Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 22–23.
  57. ^ Thomas, Bob (3. januar 2006): «Quoting Olivia de Havilland» Arkivert 16. juli 2011 hos Wayback Machine., DC Examiner (The Associated Press)
  58. ^ «Gone with the Wind», Academy Awards Database (Oscars.org) (Academy of Motion Picture Arts and Sciences).
  59. ^ «1939 Awards», nyfcc.com (New York Film Critics Circle).
  60. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 150–151.
  61. ^ McGilligan, Patrick (2003): Alfred Hitchcock, s. 238.
  62. ^ Vickers, Hugo (1988): Vivien Leigh, s. 118.
  63. ^ Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 73–74.
  64. ^ Vickers, Hugo (1988): Vivien Leigh, s. 152.
  65. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 157. Etter at Olivier var blitt innrullert i Fleet Air Arm, en avdeling under den britiske marinen, tjenestegjorde ha i to år som pilot, og gikk av i 1943 som kapteinløytnant. Skuespilleren Ralph Richardson og andre overbeviste ham om at hans bidrag krigsinnsatsen var best tjent som skuespiller.
  66. ^ Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 127.
  67. ^ Holden, Anthony (1989): Olivier, s. 189–190.
  68. ^ Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 59.
  69. ^ Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 80–81.
  70. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 65.
  71. ^ Holden, Anthony (1989): Olivier, s. 202, 205, 325.
  72. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 166–167.
  73. ^ Vickers, Hugo (1988): Vivien Leigh, s. 167.
  74. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 170.
  75. ^ Holden, Anthony (1989): Olivier, s. 221–222.
  76. ^ Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 115.
  77. ^ Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 111.
  78. ^ Spoto, Donald (2001): Laurence Olivier, s. 327.
  79. ^ Spoto, Donald (2001): Laurence Olivier, s. 216.
  80. ^ Spoto, Donald (2001): Laurence Olivier, s. 217–218.
  81. ^ Holden, Anthony (1989): Olivier, s. 295.
  82. ^ Spoto, Donald (2001): Laurence Olivier, s. 218.
  83. ^ Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 125–126.
  84. ^ Spoto, Donald (2001): Laurence Olivier, s. 218–219.
  85. ^ Shellard, Dominic (2003): Kenneth Tynan, s. 126.
  86. ^ Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 227–231.
  87. ^ Holden, Anthony (1989): Olivier, s. 312.
  88. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 167. Leighs honorar på 100 000 dollar for filmatiseringen gjorde henne til den kvinnelige skuespilleren som ble best betalt i 1951. I kontrast fikk Marlon Brando 75 000 dollar for sin rolle.
  89. ^ Thomas, Bob (1974): Marlon, s. 67.
  90. ^ Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 233–236.
  91. ^ Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 91.
  92. ^ Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 145.
  93. ^ Holden, Anthony (1989): Olivier, s. 312–313.
  94. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 204–205.
  95. ^ Capus, Michelangelo (2003): Vivien Leigh, s. 119.
  96. ^ Tynan, Kenneth (1961): Curtains, s. 9.
  97. ^ Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 196–197.
  98. ^ Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 93–94.
  99. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 213.
  100. ^ Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 254–263.
  101. ^ Brooks, Richard (7. august 2005): «Olivier Worn Out by Love and Lust of Vivien Leigh»[død lenke]. The Sunday Times, (abonnement nødvendig)
  102. ^ Capus, Michelangelo (2003): Vivien Leigh, s. 131.
  103. ^ Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 271.
  104. ^ More, Kenneth (1978): More or Less, s. 163–167.
  105. ^ Capus, Michelangelo (2003): Vivien Leigh, s. 138–139.
  106. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 222.
  107. ^ Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 219–234, 239.
  108. ^ Spoto, Donald (2001): Laurence Olivier, s. 301.
  109. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 290.
  110. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 258–259.
  111. ^ Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 266–272.
  112. ^ Andersen, Christopher P. (1997): An Affair to Remember, s. 552–553. Ved et tidspunkt i filmens forproduksjon var Katharine Hepburn vurdert i rollen som Mary Treadwell, men hun hoppet av og ble erstattet av Leigh.
  113. ^ Steinberg, Jay: «Articles: Ship of Fools», Turner Classic Movies.
  114. ^ David, Catherine (1995): Simone Signoret, s. 46.
  115. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 281.
  116. ^ a b Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 279.
  117. ^ «Actress Vivien Leigh, Who Achieved Fame a Scarlett O'Hara, Dies at 53», Daytona Beach Sunday News-Journal, 9. juli 1967.
  118. ^ a b Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 304–305.
  119. ^ Walker, Alexander (1978): Vivien, s. 284.
  120. ^ Olivier, Laurence (1982): Confessions Of an Actor, s. 273–274.
  121. ^ Edge, Simon (3. november 2013): «Salacious secrets lay behind the glamorous life of Gone With The Wind star Vivien Leigh», Sunday Express
  122. ^ Spoto, Donald (2001): Laurence Olivier, s. 346.
  123. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 297.
  124. ^ Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 243.
  125. ^ Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 306. Foreningens engelske navn er «The Friends of the Libraries at the University of Southern California».
  126. ^ Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 244.
  127. ^ Shipman, David (1988): Movie Talk, s. 126.
  128. ^ Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 227.
  129. ^ Shipman, David (1988): Movie Talk, s. 125.
  130. ^ Haver, Ronald (1980): David O. Selznick's Hollywood, s. 305.
  131. ^ Ebert, Roger: «Vivien Leigh», Roger Ebert.com siterer Sarris, Andrew: The American Cinema: Directors and Directions 1929–1968.
  132. ^ «Reviews on the Web», The New York Times, 3. mai 1998, siterer Andrew Sarris i You Ain't Heard Nothin' Yet, The American Talking Film: History & Memory, 1927–1949.
  133. ^ Maltin, Leonard (1997): 1998 Movie and Video Guide, s. 522.
  134. ^ Hartnoll, Phyllis (1972): The Concise Companion to the Theatre, s. 301.
  135. ^ Kael, Pauline (1982): 5001 Nights At The Movies, s. 564.
  136. ^ Ellis, Samantha (23. juni 2003): «Peter Brook's Titus Andronicus, August 1955» (siterer Kenneth Tynan), The Guardian.
  137. ^ a b Bean, Kendra: Vivien Leigh, s. 181.
  138. ^ Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 99.
  139. ^ Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 303, 304.
  140. ^ «Laurence Olivier/Vivien Leigh», Gateways: National Library of Australia. ISSN 1443-0568, #14, Mars 1995.
  141. ^ «Vivien Leigh archive acquired by V&A», BBC News, 14. august 2013.
  142. ^ a b «Awards won by Vivien Leigh», Academy Awards Database (Oscars.org).
  143. ^ «1951 Awards» Arkivert 7. september 2010 hos Wayback Machine., New York Film Critics Circle
  144. ^ «British Actress in 1953», British Academy of Film and Television Arts Awards.
  145. ^ «1951 Awards» Arkivert 7. september 2010 hos Wayback Machine. New York Film Critics Circle.
  146. ^ «Vivien Leigh» Arkivert 31. august 2016 hos Wayback Machine., Tony Awards Database.

Litteratur

rediger
  • Andersen, Christopher P. (1997): An Affair to Remember: The Remarkable Love Story of Katharine Hepburn and Spencer Tracy. Glasgow, Scotland: William Morrow & Co. ISBN 978-0-68815-311-3.
  • Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh: An Intimate Portrait. Philadelphia, Pennsylvania: Running Press. ISBN 978-0-7624-5099-2.
  • Berg, A. Scott (1989): Goldwyn. London: Sphere Books. ISBN 0-7474-0593-X.
  • Briggs, Asa, red. (1992): A Dictionary of Twentieth Century World Biography. London: Book Club Associates. ISBN 978-0-19211-679-6.
  • Capus, Michelangelo (2003): Vivien Leigh: A Biography. Jefferson, North Carolina: McFarland& Company. ISBN 978-0-7864-1497-0.
  • Coleman, Terry (2005): Olivier, The Authorised Biography. London: Bloomsbury Publishing. ISBN 0-7475-8306-4.
  • David, Catherine (1995): Simone Signoret. New York: Overlook Press. ISBN 978-0-87951-581-2.
  • Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, A Biography. London: Coronet Books. ISBN 0-340-23024-X.
  • Funke, Lewis & John E. Boothe, red. (1983): Actors Talk about Acting: Fourteen Intimate Interviews, Volume 2. London: Avon Books, første utgave 1961. ISBN 978-0-3800-1006-6.
  • Fury, David (2006): Maureen O'Sullivan: No Average Jane. Minneapolis, Minnesota: Artist's Press, ISBN 0-924556-06-4.
  • Hartnoll, Phyllis (1972): The Concise Companion to the Theatre. Peachtree City, Georgia, United States: Omega Books. ISBN 1-85007-044-X.
  • Haver, Ronald (1980): David O. Selznick's Hollywood. New York: Bonanza Books. ISBN 0-517-47665-7.
  • Holden, Anthony (1989): Olivier. London: Sphere Books Limited. ISBN 0-7221-4857-7.
  • Howard, Ronald (1984): In Search of My Father: A Portrait of Leslie Howard. London: St. Martin's Press. ISBN 0-312-41161-8.
  • Kael, Pauline (1982): 5001 Nights At The Movies. Minneapolis, Minnesota: Zenith Books. ISBN 0-09-933550-6.
  • Maltin, Leonard (1997): 1998 Movie and Video Guide. New York: Signet Books. ISBN 978-0-45225-993-5.
  • McGilligan, Patrick (2003): Alfred Hitchcock, A Life in Darkness and Light. Chichester, West Sussex, UK: Wiley Press. ISBN 0-470-86973-9.
  • More, Kenneth (1978): More or Less. London: Hodder & Staughton. ISBN 978-0-340-22603-2.
  • Olivier, Laurence (1982): Confessions Of an Actor. New York: Simon & Schuster. ISBN 0-14-006888-0.
  • Selznick, David O. & Rudy Behlmer, red. (2000): Memo from David O. Selznick. New York: Modern Library. ISBN 0-375-75531-4.
  • Shellard, Dominic (2003): Kenneth Tynan: A Life. London: Yale University Press. ISBN 978-0-3000-9919-5.
  • Shipman, David (1988): Movie Talk. New York: St Martin's Press. ISBN 0-312-03403-2.
  • Spoto, Donald (2001): Laurence Olivier: A Biography. London: Cooper Square Press. ISBN 978-0-8154-1146-8.
  • Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh. London: Elm Tree Books. ISBN 0-241-11333-4.
  • Thomas, Bob (1973): Marlon: Portrait of the Rebel as an Artist. New York: Random House. ISBN 978-0-3944-8728-1.
  • Tynan, Kenneth (1961): Curtains: Selections from the Drama Criticism and Related Writings. London: Atheneum.
  • Vickers, Hugo (1988): Vivien Leigh: A Biography. London: Little, Brown and Company. ISBN 978-0-33031-166-3.
  • Walker, Alexander (1987): Vivien: The Life of Vivien Leigh. New York: Grove Press. ISBN 0-8021-3259-6.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vivien_Leigh&oldid=24717322»