[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Urnes stavkirke

stavkirke i Luster kommune

Urnes stavkirke er en stavkirke på gården Ornes på sørsiden av Lustrafjorden i Luster kommune i Vestland fylke.

Urnes stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune
EierFortidsminneforeningen (1891–)[1]
OmrådeLuster
BispedømmeBjørgvin bispedømme
ByggeårOmtrent 1130[2]
Endringer1600-tallet: forlengelse av koret mot sør, 1665: hvelvet himling av tre over alteret, 1700-tallet: vinduer
Arkitektur
PeriodeRomansk
ArkitektUkjent
TeknikkStavkirke
ByggematerialeTre
TakrytterOver skipet
PortalVestportal fra eldre kirke, innsatt som nordportal
KorSmalere enn skipet, stavbygd. Korskille fra 1699–1701, koråpningen 180 cm bred
SkipHevet midtrom med omgang rundt midtrommet
Kirkerommet
Prekestol1693–1695
DøpefontDåpsfat fra 1640
AlterAltertavle 1699: Jesus på korset med jomfru Maria og døperen Johannes
DiverseKalvariegruppe over koråpningen fra 1150, 50 terningkapiteler med utskårne bilder av fabeldyr og plante-ornamentikk
Beliggenhet
Kart
Urnes stavkirke
61°17′53″N 7°19′21″Ø
Urnes stavkirke på Commons

Kirken er datert til rundt 1130 og er en av de eldste bevarte stavkirkene i landet. Dateringen er noe usikker, og undersøkelser med årringdatering offentliggjort i 2017, viste at det eldste tømmeret i kirken ble felt i 1070, mens yngre deler ble hugget vinteren 1129–1130.[3] Tidligere undersøkelser konkluderte med at tømmeret ble hugget vintrene 1129–1130 og 1130–1131.[4] Bygget antas reist i år 1131 eller like etter.[5] Treskurden i urnesstil er beslektet med vikingtidens stilarter og daterer deler av bygget til år 1050–1100.[6][7] De eldste delene er dendrokronologisk datert til 1048–1064.[8] De eldste delene antas å skrive seg fra et eldre bygg på samme sted.[9]

Kirken regnes som arkitektonisk og kulturhistorisk unik blant de gjenværende stavkirkene på grunn av treskjæringsarbeidene og den omfattende innvendige dekoren. Den ble i 1979 tatt med på UNESCOs verdensarvsliste som en av de to første norske oppføringene. På viktige punkter antas kirken å ha vært alminnelig på den tiden den ble reist og utformet.[10]

Stavkirken står på sin originale tuft, eies av Fortidsminneforeningen og brukes ved enkelte anledninger til kirkelige handlinger. I 2023 kom det rundt 25.000 besøkende til stedet. Etter rapporter om trengsel, søppel og overbelastning ble i 2024 inngangsprisen til kirken hevet, det kom krav om reservasjon for grupper, og antall busser ble begrenset. Fortidsminneforeningen ønsker ikke flere enn 400 besøkende daglig. I 2024 var det 34 fastboende på Ornes.[11][12]

Dateringer

rediger

Siden kirken trolig består av elementer fra flere perioder og en stor del gjenbrukte materialer, er det ikke likefrem å fastslå en pålitelig kronologi for kirken. En datering er derfor bare av den eller de plankene som er undersøkt.

C-14-dateringer av tre prøver tatt i 1974 er utført i Trondheim.[13] Prøvene ga alderen til 995 ± 75 år, 850 ± 150 år og 965 ± 75 år før 1950 (såkalt før BP). Disse prøvene tilsier en stor sannsynlighet for at minst en av prøvene er eldre enn år 1000.

Det er også flere årringsdateringer (dendrokronologi) av tømmer:

  • Den eldste daterte tømmerstokken i kirken begynte å vokse i 765.[14]
  • Det var to bjelker i kirken som ikke var i bruk, men var lagret i kirken. Der var det årringer fra 946 til 950. Her var de ytterste årringene ikke bevart.[15]
  • Deler av kirken, inkludert nordveggen med sine utskjæringer, består av gjenbrukt materiale. De eldste delene har tømmer felt i 1069 eller 1070. Det er funnet med fotodendro-metoden. Metoden innebærer at veggplankene ble fotografert, og oppmålingen av årringene ble foretatt på fotoer i laboratoriet, og ikke på stedet.[16][17] [18]
  • Noe av tømmeret som er brukt til å bygge kirken, er felt i årene fra 1129 til 1137. Plankene kan derfor være brukt omkring 1140.[19]

Utsmykningen av kapitelene på midtrommets staver kan ut fra stilen dateres til andre halvdel av 1100-tallet.[20] Portalene antas gjenbrukt fra en eldre kirke reist i 1070.[21] Portalenes kampscener antas å gjenspeile kristelig ide om kamper mellom det gode og onde, og ikke virkelige blodige kamper fra vikingtiden.[18]

Historie

rediger
 
Tegning av F.W. Schiertz til J.C. Dahls stavkirkebok, Dresden 1837.
 
Foto av Axel Lindahl, ca. 1880–1890.
 
Portal i nordveggen, opprinnelig vestportal i den eldre stavkirken på samme sted.
 
Biskop eller muligens abbed på et kapitel på en av stavene. Hallvard Magerøy[22] mente at «biskopen» i stedet kan være Sankt Antonius.
 
Kapitel med kentaur.
 
Kapitel med planteornamentikk.
 
Urnesmadonnaen i Bergen Museum.

Kirken er regnet for å være den eldste eksisterende stavkirken i Norge, men det er spor etter eldre kirker på samme sted. Nyere forskning har påvist at det har stått tre kirker på tuften tidligere,[23] og at Urnes derfor kan ha vært kirkested helt tilbake til tiden for kristningen av Norge.

 
Kommunevåpenet til Luster har motiv fra de særpregede treskjæringene på stolpehodene i Urnes stavkirke.
Inge Rotevatn (grafisk utforming)

Sverresagaen nevner Gaut av Ornesi som levde midt på 1100-talet. Han og de to sønnene, Jon og Munan Gautson, omtales som Magnus Erlingssons (1161–1184) mest betrodde menn. Om de ikke var direkte involvert i kirkebyggingen, har de nok hatt nettverket som skulle til for å få tak i flinke håndverkere og treskjærere. 26 runer på veggene knytter Gauts slekt, eldre Galte òg kalt Melsætten, til kirken, og navnene Gaut og Jon ses også. Et tidligere klyngetun på Urnes settes i forbindelse med høvdinggården på stedet.[24]

Ved utgravninger under kirken foretatt i 1956–1957 ble det påvist stolpehull og graver som var eldre enn den nåværende kirken. Håkon Christie mente de stammet fra en eldre kirke på stedet, mens Kristian Bjerknes mente å kunne skille mellom to eldre bygninger under den stående. Ved ny gjennomgang kom Knud Krogh og Håkon Christie til at det har stått to eldre trebygninger, stolpekirker, på stedet. I den nåværende stavkirken er det gjenanvendt en del trematerialer: Korets grunnstokk, skipets østre grunnstokk, korets nordøstre hjørnestav, plankene i korets nordvegg, flertallet av planker i skipets langvegger, hvorav en portal med dørfløy, korets østre gavlfelt og skipets vestre gavlfelt.[25]

Urnes I

rediger

I 1956 ledet Håkon Christie utgravningen i Urnes kirke i forbindelse med reparasjonsarbeider. Under utgravinger under gulvet ble det funnet rester, i form av stolpehull, etter et tidligere bygg, Urnes I. I noen av stolpehullene som ble avdekket var det rester etter treverk, og i flere av stolpehullene sto fortsatt steinpakning som hadde støttet stolpen igjen. Stolpehullenes plassering i forhold til hverandre gir et bilde av et karakteristisk kirkebygg med skip og kor. Den tidligere bygningen har hatt samme orientering som dagens stavkirke, men har vært noe mindre.[26]

Bygningen synes å ha vært delt inn i to rom med ulik størrelse, ett stort rom i vest og et mindre i øst. Ut fra grunnplanens form ble det slått fast at bygningen var en kirke med skip og kor. Skipet har vært ca. 6,5 m langt og ca. 5 m bredt, mens koret har målt ca. 3 x 3 m. Kirken har da hatt et skip på 32,5 m². Både nord- og sørveggene i kirken har hatt samme konstruksjon. Begge langvegger i skipet hadde stolperekker med fem stolper, hvorav to av stolpene i hver rekke var hjørnestolper i skipet. Vestveggen bestod av fire stolper som var plassert slik at det var et større mellomrom midt på veggen. Dette mellomrommet har blitt tolket som inngangen til kirken. Relativt få rester etter koret ble avdekket ved skipets østvegg, men funnet av korets hjørnestolper gjør det mulig å rekonstruere et omriss av hele kirken.[26]

At kirken ble meget nøyaktig planlagt og bygget, fremgår av at midtaksen i byggverket går fra midt i den antatte inngangen i vest til midt i åpningen for koret i øst. Inne i kirkens skip ble det funnet fire stolpehull. Hvilken funksjon disse stolpene kan ha hatt, er usikkert, men Christie mente ut fra stolpehullenes størrelse at stolpene ikke bare har hatt som oppgave å bære taket i skipet. Han så for seg at stolpene kan ha gått opp over skipet tak og ha båret et høyere tak over midtrommet.[26]

Urnes II

rediger

Det har vært diskusjon rundt antallet kirker som har stått på Urnes. Kristian Bjerknes argumenterte for at det må ha stått to tidligere kirker på stedet før stavkirken ble bygget. Han mente å finne bevis for dette i noe av det materialet som er gjenanvendt i stavkirken. Blant annet er det benyttet to sviller i stavkirken som han mener må stamme fra en annen tidligere bygning. Christie var klar over svillene, men mente at de ikke kan stamme fra stolpekirken, Urnes I, siden denne kirken hadde jordgravde stolper og dermed ikke sviller. Bjerknes mente derfor at svillene var et bevis for at det har eksistert en annen kirke, Urnes II, som ble bygget etter Urnes I, men før stavkirken.[27]

Bjerknes argumenterte for at Urnes II trolig hadde jordgravde hjørnestolper, mens svillene var en del av veggkonstruksjonen, noe som forklarer de eldre svillene som ikke synes å ha vært laget i forbindelse med stavkirken. Bjerknes mente ut fra studiet av svillene som var brukt i Urnes II, at skipet i denne kirken minst var på 5,8 x 8,2 m, noe som gir et rom på ca. 47,5 m², men det kan også ha vært større.[27]

Urnes III

rediger

Knud J. Krogh mente i 2011 at den tredje forløperen for den nåværende kirken ble reist tidligst omkring 1070, men kanskje noe senere.[28] Han mente at funnene viste at denne tredje kirken på Urnes hadde staver i hjørnene, og at disse og ytterveggenes utfyllende planker sto på sviller med rektangulært tverrsnitt, som lå «på flask» på en grunnmur av stein. Deler av svillene er bevart fordi de ble brukt som grunnstokker under den nåværende stavkirken. Skipet hadde en lengde på minst 7,2 meter og en bredde på ca. 5,2 meter, og høyden fra svillenes underkant til toppen av gavlen var 8,5–9 meter. Inntil skipets østvegg var koret tilbygget. Det hadde lavere vegger og høyere gulvnivå enn skipet. Bredden var rundt 3,5 meter, men lengden er ukjent.[29]

Dagens kirke (Urnes IV)

rediger

Skipets vestfront var rikt utsmykket med treskurd i urnesstil på portalplankene, på ytterligere en planke på hver side av portalen og på hjørnestolpene. Over portalåpningens nivå løp en sammenhengende frise med utskåren dyreornamentikk i hele veggens bredde, sammenbundet med utskjæringene på portalplankene, de to øvrige plankene med dekor og hjørnestolpene.[30] Det var dessuten utskåret dekor i lavere relieff på skipets vestgavl og på gavlen i korets østvegg. Alle disse dekorerte bygningsdelene er i behold, men beskåret, fordi de ble gjenbrukt i den nåværende stavkirken.

I den største portalen i sør står det med runer «St Nicolaus kirke». Det viser nok til den helgenen som kirken var viet til. Over runene står et kryss, trolig fra kirkens innvielse.[31]

Den nåværende kirken er antagelig opprinnelig bygget som privat gårdskirke, mens den senere i middelalderen var sognekirke. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1323 i forbindelse med en visitasreise. Da nevnes urnespresten, sira Ærlender. Kirken er også beskrevet i Bjørgyndar Kálfskinn (fol.37) fra ca. 1360.[32]

Etter reformasjonen ble kirken i Hafslo hovedkirke, og kirkene i Urnes og Solvorn ble annekskirker under denne. Presten Christoffer Munthe kjøpte kirken ved kirkesalget i 1723, og den var i privat eie til den ble solgt til menigheten i 1850. Fortidsminneforeningen overtok den i 1881 da Urnes og Solvorn sogn ble slått sammen, men med klausul om at menigheten fortsatt skulle få bruke kirkegården som gravplass og ha rett til å bruke kirken til gudstjeneste to ganger i året.

Bevarte deler fra eldre kirker

rediger

Portalen som er satt inn i veggen på nordsiden, var tidligere hovedportalen, vestportalen, i den eldre kirken fra ca. 1070–80. Det har vært gjort en rekke forsøk på å tyde ikonografien, og man tror det kan være ormer som slynger seg oppover. Nederst står et dyr med fire føtter som biter i ormen. En vanlig tolkning er at dette symboliserer kampen mellom ondt og godt. Dyret er blitt tolket som en stilisert løve. I kristen ikonografi er løven et symbol for Kristus som har seiret over det onde, ormen. Løven symboliserte i vikingtiden også en hersker.[33]

I tillegg til portalen er det i nordveggen bevart to utskårne tiler som opprinnelig sto i forløperkirkens vestfront. Korets nordøstre hjørnestav sto opprinnelig i sydvestre hjørne av den eldre kirkens skip. Skipets vestgavl og korets østgavl med utskåren dekor skriver seg likeledes fra forløperen til den nåværende kirken, men begge ble beskåret slik at deler av dyrefigurene gikk tapt.

Urnesstil

rediger

Navnet urnesstil ble først brukt av Haakon Shetelig i 1909. Han ga den navn etter formspråket på skurden på urnesportalen. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner, og at portalen gir et uaksialt og asymmetrisk helhetspreg. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk.

Urnesportalen er den eneste noenlunde komplette bygningsdelen i denne stilen som er bevart. Utenom denne er stilen brukt på bygningsdeler i Torpo stavkirke og finnes også på beitskiene ved inngangen til Bjølstad kapell, som må skrive seg fra en tidlig stavkirke.[34]

Kjartan Hauglid har påvist paralleller mellom motivene på kirkens kapiteler med samtidig islamsk kunst og annen kunst fra middelhavsområdet. Dette forklares med den norske elitens forbindelser sørover på den tiden.[10] Urnes er i moderne tid en fjerntliggende utkantbygd, men da fjordene og kysten var de viktigste transportårene, var Urnes relativt tilgjengelig og knyttet til handel og kulturutveksling med oversjøiske områder. Den irske Kellsboken (200 år før stavkirkene) har bilder av bygninger med ornamenter som minner om dekorasjoner på Urnes.[18] I en bok fra 2022 redigert av Kirk Ambrose, Margrete Syrstad Andås og Griffin Murray, fremholdes det at kirkebygget bør sees i en kulturell kontekst utover Skandinavia i en tid da sjøen var korteste reisevei. Med korstogene ble det en forsterkning i religiøst motiverte reiser blant annet med fokus på det østlige Middelhavet.[10]

Ornamentikken i fugleværelset (utformet av Johannes Flintoe) på Slottet er i urnesstil og trolig basert på J.C. Dahls plansjeverk utgitt i 1837. Plansjeverket inkluderer Urnes, Borgund og Heddal stavkirker. Flintoe og Hans Ditlev Franciscus von Linstow reiste til Vestlandet sammen i 1822, og begge hadde sett stavkirker. Gården Kroken i Luster, der Flintoes venner i Munthe-familien holdt til, er 6 kilometer fra Urnes, og Flintoe besøkte Sogn sammen med Gerhard Munthe i 1819.[35][36][37]

Bygningshistorie

rediger
Se også: Stavkirke
 
Urnes stavkirke avmerket ved navnet «Luster» på kart over Vestlandets fjorder og kyst, 1610. Gaupne («goupne»), Kaupanger og Stedje stavkirker fremgår også.
Foto: Kartverket

Urnes stavkirke er bygget som en langkirke med et rektangulært skip og et smalere kortilbygg. Både skipet og koret har hevet midtrom. En antatt opprinnelig apside ble revet, og koret ble utvidet mot øst, omkring 1600. Den eldste kjente takrytteren ble satt opp i 1663, men ble fornyet både i 1685 og 1703. I 1902 ble kirken restaurert, og de dekorerte gavlene ble bordkledd for å hindre at de skal bli ødelagt.[38] Kirken ble rundt 1800 omtalt som falleferdig. Renoveringer på 1800-1900-tallet beskrives som relativt skånsomme.[10][39]

J.C. Dahls maleri fra 1840 viser at bygget da var i dårlig stand og til dels falleferdig.[38]

Fra middelalderen er store deler av konstruksjonen bevart: grunnstokker, sviller, hjørnestaver, omgangens tiler og stavlegjer. Takkonstruksjonen og de hevede midtrommene med staver og avstivningssystem er også opprinnelige.

Under gulvet

rediger

Utgravingene under gulvet i stavkirken viste at bakken under koret til Urnes I hadde blitt gravd bort og en steinfylling lagt ned før eller i forbindelse med byggingen av kirken. Steinfyllingen kan ha dannet gulvet i koret.[26]

Graver

rediger

Under denne steinfyllingen ble det funnet rester av en grav. Bare nedre del av graven ble funnet, og årsaken kan være at den øvre delen ble skrapt bort under gravearbeidet i forbindelse med steinfyllingen. Graven kan dermed med stor sannsynlighet regnes som eldre enn kirken. Christie påpekte også at dersom steinfyllingen skulle være lagt ned etter at Urnes I ble bygget, betyr det ikke nødvendigvis at graven også er yngre enn kirken. Dersom graven er yngre, tyder plasseringen i skipet på at den har tilhørt en velstående person, og Christie så det som lite sannsynlig at man senere ville ha ødelagt en slik grav.[26]

To graver som ligger helt i kanten av østveggen på skipet i Urnes I, kan også ha vært eldre enn kirken. De ligger delvis under skipet til den nåværende stavkirken og er derfor eldre enn denne. Den nordre av de to gravene går til og med litt inn under østveggen til Urnes I, mens veggen også kan spores i graven. Det kan derfor virke som om graven var på plass før kirkeveggen, men den kan også være fra samme periode som kirken. I tillegg påpekte Christie at to graver som ligger vest for Urnes I, trolig har gått litt inn under den vestre veggen til Urnes I. En grav har også blitt forstyrret da den nordvestre stolpen i stolperekkene inne i kirken ble satt ned.[26]

Myntfunn

rediger

Under gulvet i Urnes kirke ble det i 1902 og i 1956/1957 funnet mange mynter. De var spredd over hele kirken. Det er funnet i overkant av 200 norske og utenlandske mynter. Myntene skrev seg fra hele middelalderen. To av dem er norske penninger fra Harald Hardrådes regjeringstid, 1046–1066, mens den tredje er en dansk mynt fra Hedeby, slått av den danske kongen Hardeknut (1035–1045). Fra disse myntene er det et sprang i tid på over hundre år frem til neste periode med myntfunn. De to myntene fra Harald Hardrådes tid kan være med å gi en indikasjon om alderen på Urnes I eller Urnes II. En av dem ble funnet i jorda under steinfyllingen som Christie mente er eldre enn eller samtidig med byggingen av Urnes I. Han mente at denne mynten må ha havnet i jorda på det tidspunktet steinfyllingen ble laget, for dersom denne ene mynten falt ned i dette jordlaget under utgravingen, ville det trolig også ha skjedd med flere og yngre mynter. En medisinsk avhandling fra 1300-tallet forteller at nedgraving av mynter ble antatt å hjelpe mot krampe, så det kan ha vært som råd mot ulike sykdommer at de havnet der.[40]

Mange av myntene er fra kong Sverres regjeringstid fra 1177 til 1202. Det kan være at de er ofret av Gaut eller av familien hans. På slutten av 1200-tallet eide baron Bjarne Erlingsson gården Ornes. Det kan være at Bjarne eller noen av hans slekt stod bak. Av 236 mynter er de aller fleste fra før 1349, og bare 10 % fra perioden 1349–1600. Dette kan være et tegn på at det etter svartedauden var mindre penger i omløp og mindre handel. Fra perioden 1349–1600 er flertallet av myntene utenlandske.[40] I Lom stavkirke, Ringebu stavkirke og Bø gamle kirke er det på samme måte funnet mynter. Det er for en stor del små mynter som har havnet under gulvplankene. I 108 undersøkte middelalderkirker er det funnet 9300 mynter.[41]

Runepinner

rediger

Under kirkegulvet ble det funnet en runepinne fra ca. 1200 med innskriften: «Arne prest vil ha Inga». Tanken har vært at runenes trolldomskraft skulle påvirke Inga når hun krysset kirkegulvet.[42]

Interiør

rediger
 
Interiør Axel Lindahl

Interiøret i kirken bærer preg av en rekke ombygginger, men mye av middelalderens interiør er fremdeles intakt.

Middelalder

rediger
 
Kalvariegruppen fotografert utenfor kirken i 1937.
Foto: Truls Teigen / Riksantikvaren

16 søyler med terningkapiteler skiller midtrommet fra sideskipene, seks på hver langside og to på hver av tverrveggene. Mellom søylene er arkadebuer plassert, disse sørger også for avstiving av bærekonstruksjonen. Kapitelene er utskåret med fabeldyr som kentaurer og griffer, ryttere, fugler, forskjellige dyr (til og med en kamel), Samson og løven, bladranker etc. Mest kjent er løven eller kentauren som Fortidsminneforeningen bruker som symbol.

Det er uvanlig at terningkapiteler er utskåret. I andre kirker er de som regel glatte. En teori er at de må ha bakgrunn i steinarkitektur. Et eksempel på romanske kapiteler i europeisk sammenheng er krypten i Canterburykatedralen.[43] Problemet i norsk sammenheng er at få romanske steinkirker med sikker datering er bevart i Norge. Kanskje er dette et av de fineste norske eksemplene på spesielle trekk i romansk steinarkitektur.[44] Et forbilde kan være kapitelene i Stavanger domkirke, som har relieffer som minner om Urneskapitelene. Andre forbilder kan være hentet fra miljøet rundt Nidarosdomen i det 12. århundre. Den seneste forskningen daterer kapitelene til 2. fjerdedel av det 12. århundre.[45]

Over koråpningen henger et krusifiks flankert av jomfru Maria og Johannes, en kalvariegruppe. Denne er en av de fineste som er bevart fra romansk tid. Krusifikset har likhetstrekk med krusifikset i Mære kirke.[46] I koret står en bispestol som kan ha vært brukt ved skriftemål.

I kirken finnes det metallkroker og små hull som ifølge Ingrid Lunnan Nødseth trolig har vært brukt til å henge opp store tøystykker som kunne tilpasses kirkeåret.[18]

Etter reformasjonen

rediger

Det som preger synsintrykket, er skråstiverne som ble nødvendige etter ombygginger på 1600-tallet. En rekke bygningsdeler ble satt inn, og på grunn av dette var det nødvendig å bygge om deler av middelalderinteriøret.

I koret er et veggmaleri fra 1607 som viser Jesus og de tolv apostlene. Maleriet har inskripsjoner, ornamenter, planter og blomster. Det er på hvit bunn med sterke farger. Årstallet finner vi i et felt på sørveggen. Agnette Mohn skrev [47] at Urnes-maleren viser «sitt frodige, livskraftige talent med utpreget sans for de få, skarpe kontrastenes dekorative virkning». Det var trolig den samme maleren som i 1608 malte takmaleriene i Lom kirke. Arne Kvitrud mente at arbeidet ble betalt av Gjøde Pedersen som et sonoffer for et drap i 1607.[48] Den kraftige og fargerike dekoren som koret fikk i 1601 er trolig inspirert av mote i borgerskapets boliger i Bergen.[49]

Døpefatet er fra 1640 og var en gave fra Berent Nagel og Mette Søfrensdatter på Kroken.[50] Kalken var fra 1648, men er senere gitt til Solvorn kirke. Bildet i skipet ved prekestolen («Isbildet») er fra 1665 og var en gave fra Jan Jansen Teiste, Maren Pedersdatter og Kirsten Jonsdatter Teiste. Altertavlen er trolig laget av Lambert van Haven i Bergen (født 1630, død 1695).[51] Kirken har tre innrammede bilder, hvorav to henger i koret. Det minste er fra 1688 og viser Jesus på korset. Det har innskriften I.C.S og A.I.D, som nok viser til ekteparet Jens Christensen og Anna Jacobsdatter på Fuhr. Det største bildet, signert «KLS», er malt i 1678 og er trolig en kopi etter et bilde av Rubens. Det viser Jesus som bærer korset.[52]

Gjenstander som før var i kirken

rediger

I Bergen Museum finnes noen gjenstander fra Urnes stavkirke. Museet oppbevarer et munkehode fra ca. 1200 som enten kan ha stått på lokket til døpefonten, eller som kan ha tilhørt en helgenfigur. Det finnes også en treskulptur fra ca. 1180 som man trodde forestilte St. Olav, men nyere forskning har gitt andre muligheter. En ny teori er at det kan være en fremstilling av Jesusbarnet, og at den kan ha sittet på fanget til en tapt madonnafigur.

Praktstykket fra Urnes er madonnafiguren som er kunsthistorisk datert til 1150–1200.[53] Sannsynligvis har den hatt et Jesusbarn sittende på fanget, men dette er nå forsvunnet. Figuren har romanske trekk, og den er mindre levende, mer langstrakt og mer stilisert enn madonnaen fra Hove kirke. Det antas at den ble skåret i Bergen, selv om den viser påvirkning fra engelsk kirkekunst.

Restaurering og bevaring

rediger
Urnes stavkirke
    UNESCOs verdensarv    
 
Land  Norge
StedLuster
Innskrevet1979
Kriterium I, II, III
Se ogsåVerdensarvsteder i Norge
ReferanseUNESCO nr. 58
 
 
Urnes stavkirke (Norge)

Da Fortidsminneforeningen overtok bygningen, stod den overfor spørsmålet om hvordan kirken skulle bevares: Skulle den tilbakeføres (restaureres) til antatt opprinnelig tilstand, eller skulle den bevares slik den var ved overtagelsen? Hopperstad stavkirke er et eksempel på en slik tilbakeføring. I første omgang ble arkitekt Blix spurt om han ville arbeide på kirken. Han hadde nok å gjøre i Vik, der han arbeidet med Hove kirke, og siden det ikke var enkelt å reise mellom stedene, ville han ikke påta seg oppdraget. Dette førte til at arbeidet med tilbakeføring ikke ble påbegynt. Flere forslag til restaurering og tilbakeføring ble utarbeidet, men ingen av dem ble gjennomført. I 1902 ble kirken forsiktig istandsatt av arkitekt Jens Zetlitz Monrad Kielland. Etter forrige århundreskifte kom det også nye ideer om bevaring av bygninger. De skulle ikke lenger tilbakeføres til opprinnelig eller eldre tilstand, men bevares slik de stod. Per tidlig 2000-tall utføres stort sett bare reparasjoner og konserverende inngrep på bygninger når det er nødvendig for å hindre forfall. Når reparasjoner finner sted, prøver man å ta vare på alle perioders bidrag til helheten. Det sees som viktigere å beskytte det overleverte monumentet enn å rekonstruere det. Fra 2008 til 2010 ble gulvet og fundamentet i kirken restaurert, etter at den begynte å synke på nordsiden.[16][54]

I 1979 ble Urnes stavkirke ført opp på UNESCOs verdensarvliste, under de kulturelle kriteriene I, II og III. Den ble dermed ett av de to første verdensarvstedene i Norge, sammen med Bryggen i Bergen. UNESCO trekker frem at kirken er et enestående eksempel på tradisjonell skandinavisk trearkitektur, at den representerer tømmerbyggingstradisjonen som spredte seg over hele Vest-Europa under middelalderen, samt at den inneholder gjenbrukte dekorative deler og bygningselementer fra en annen stavkirke bygd om lag hundre år tidligere.[55]

Sagn

rediger

Et sagn forteller at det ved kristendommens innførelse bodde to kjemper på hver sin side av Lusterfjorden. De bygget hver sin kirke. Kjempen i Solvorn så at kirken i Urnes ble finere enn hans egen og ble så sint at han kastet en stein etter den. Steinen traff ikke, og kjempen i Urnes sendte en stein tilbake som falt ned ovenfor Solvorn kirke. Begge steinene skal fortsatt finnes som bautasteiner.[56]

Referanser

rediger
  1. ^ Fortidsminneforeningen, «URNES STAVKYRKJE», besøkt 24. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ https://snl.no/Urnes_stavkirke
  3. ^ «Stavkirker i Norge er eldre enn antatt». Gemini.no. 31. oktober 2019. Besøkt 9. juni 2021. 
  4. ^ «Norwegian conifer chronologies constructed to date historical timber». Dendrochronologia. 2 (på engelsk). 23: 63–74. 8. desember 2005. ISSN 1125-7865. doi:10.1016/j.dendro.2005.08.002. Besøkt 9. juni 2021. 
  5. ^ Årbok. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. 2002. 
  6. ^ Tschudi-Madsen, Stephan (7. november 2019). «Urnes stavkirke». Store norske leksikon. Besøkt 9. juni 2021. 
  7. ^ En reise gjennom norsk byggekunst: Fortidsminneforeningens eiendommer gjennom 150 år. Oslo: Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen. 1994. ISBN 8290052448. 
  8. ^ Storsletten, O. (2002). «Nær en datering av de gjenanvendte deler i Urnes stavkirke.» Fortidsminneforeningens Årbok for 2002: 91–100.
  9. ^ Storsletten, Ola (1993). En arv i tre: de norske stavkirkene. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220061. 
  10. ^ a b c d Croix, Sarah (8. desember 2022). «Kirk Ambrose, Margrete Syrstad Andås og Griffin Murray, red.: Urnes Stave Church and its global Romanesque connectionsKirkAmbroseMargrete SyrstadAndåsGriffinMurrayred.Urnes Stave Church and its global Romanesque connectionsBrepols, 2021». Kunst og Kultur. 4 (på norsk). 105: 257–260. ISSN 0023-5415. doi:10.18261/kk.105.4.8. Besøkt 28. september 2024. 
  11. ^ Hovland, Ann Beate Eikås (28. september 2024). «Jublar for færre turistar på Ornes». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 28. september 2024. 
  12. ^ Slinde, Ingeborg Grindheim (3. april 2024). «Turistbæsjproblem på Ornes – Stavkyrkja tar grep». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 28. september 2024. 
  13. ^ Steinar Gulliksen, Reidar Nydal og Fred Skogseth: «Trondheim Natural Radiocarbon Measurements VIII», Radiocarbon, Vol. 20, No. 1, 1978, side 105–133. Prøvene er T-1776 "From N end of W nave raft beam", T-1777 "From NE post in chancel, used in an older building" og T-1778 "From roof boarding, in nave".
  14. ^ Tora Saltnes: Eldgammelt tømmer dateres på året, forskning.no, 14. november 2002 - «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. mai 2013. Besøkt 4. juni 2013. .
  15. ^ Sæbjørg Walaker Nordeide: The Viking Age as a Period of Religious Transformation: The Christianization of Norway from AD 560 to 1150/1200 (Studies in Viking and Medieval Scandinavia), 2011.
  16. ^ a b «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. september 2012. Besøkt 4. juni 2013. 
  17. ^ «Stavkirker i Norge er eldre enn antatt». Gemini.no. 31. oktober 2019. Besøkt 3. november 2019. 
  18. ^ a b c d Walkley, Nick (31. desember 2023). «Urnes Stave Church and Its Global Romanesque ConnectionsUrnes Stave Church and Its Global Romanesque Connections. Edited by kirk ambrose, griffin murray and margrete syrstad andås.Turnhout, Brepols (Studies in the Visual Cultures of the Middle Ages, 18), 2022. 480 pp., 7 b/w, 230 col. illus., 2 maps. isbn 9782503594514. €165 (hb): Edited by kirk ambrose , griffin murray and margrete syrstad andås». Journal of the British Archaeological Association. 1 (på engelsk). 176: 321–323. ISSN 0068-1288. doi:10.1080/00681288.2023.2234760. Besøkt 28. september 2024. 
  19. ^ Krogh 2011 s. 214
  20. ^ Bergendahl Hohler, 1975.
  21. ^ «Er utsmykningene på Urnes stavkirke egentlig hedenske?». forskning.no (på norsk). 21. mars 2019. Besøkt 12. desember 2019. «Slike undersøkelser viser at vinteren 1131–1132 fikk høvdingen på Urnes felt tømmer til sin nye kirke. Portalen fra den gamle kirken fra 1070 ble gjenbrukt. Dagens Urnes kirke er den fjerde på stedet og portalen stammer fra den tredje, men arkeologi har vist at det har stått to tidligere kirker på samme sted. Den eldste daterte tømmerstokken i Urnes kirke begynte å vokse allerede i 765. Bortsett fra tømmerrestene funnet ved utgravingene av Klemenskirken i Trondheim i fjor, er dette det eldste norske kirkemateriale som er datert på denne måten.» 
  22. ^ Magerøy Hallvard : Urnes stavkyrkje, Ornes-ætten og Ornes godset, Historisk Tidsskrift nr 2, Oslo, 1988
  23. ^ Krogh 2011 s. 10
  24. ^ Margrethe Henden Aaraas, Sigurd Vengen og Anders Gjerde (4. juni 2019). «Urnes stavkyrkje». Kulturhistorisk leksikon (på norsk). Sogn og Fjordane/Vestland fylke. Besøkt 12. august 2022. «Der er i alt 26 runer på veggene som knyter slekta direkte til kyrkja, og namna Gaut og Jon er mellom dei. Tidlegare var det klyngetun på Urnes, som ein meiner utvikla seg i tilknyting til hovdinggarden. Ifølgje arkeologar som har vore på staden, låg truleg garden slik plassert at ein frå tunet såg rett opp til vestfasaden på kyrkja.» 
  25. ^ Tidligere stolpekirker på stedet
  26. ^ a b c d e f Steinar Magnell: De første kirkene i Norge Kirkebyggingen og kirkebyggere før 1100-tallet, masteroppgave i arkeologi, Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO, våren 2009, med referanse til Christie, Håkon (1959): Urnes stavkirkes forløper. Belyst ved utgravninger under kirken. I Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1958. 113. årgang. Red: Gudolf Blakstad, Roar Hauglid og Arne Stenseng, s. 49–73. Grøndahl & Søns Boktrykkeri, Oslo.
  27. ^ a b Steinar Magnell: De første kirkene i Norge, Kirkebyggingen og kirkebyggere før 1100-tallet, masteroppgave i arkeologi, Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO, våren 2009, med referanse til Bjerknes, Kristian 1959 Urnes stavkirke. «Har det vært to bygninger forut for den nuværende kirke?» I Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1958. 113. årgang. Red: Gudolf Blakstad, Roar Hauglid og Arne Stenseng, s. 75–96. Grøndahl & Søns Boktrykkeri, Oslo.
  28. ^ Krogh 2011 s. 10 og 211–215
  29. ^ Krogh 2011 s. 166–173
  30. ^ Krogh 2011, s. 18–73
  31. ^ Arne Kvitrud: Luster i perioden fra år 600 til 1349, Stavanger, 1998.
  32. ^ Olsen Magnus og Aslak Liestøl : Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, Oslo, 1957.
  33. ^ «Er utsmykningene på Urnes stavkirke egentlig hedenske?». forskning.no (på norsk). 21. mars 2019. Besøkt 12. desember 2019. «Portalen har ofte vært sett i lys av hedendom, men dette er helt feil. – Dyret er en stilisert løve, et sentralt motiv i den sene vikingtidens hersker-ikonografi. Som et herskersymbol kan den også symbolisere Kristus, som står i kampen mot de onde maktene, sier forsker og leder for forskningsprosjektet Margrete Syrstad Andås.» 
  34. ^ Hohler 1981s.261 Her finnes en detaljert analyse av Urnesportalen.
  35. ^ Messel, Nils (2008). Oppdagelsen av fjellet. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. ISBN 9788281540286. 
  36. ^ Høye, Nina (18. oktober 2017). «Tegneskolen i Christiania: En utdanningsinstitusjons betydning for to kongelige byggeprosjekter i Norges hovedstad, Det kongelige slott og lystslottet Oscarshall». Kunst og Kultur. 3 (på norsk). 100: 128–145. ISSN 0023-5415. doi:10.18261/issn.1504-3029-2017-03-02. Besøkt 28. september 2024. 
  37. ^ Eldal, Jens Christian (9. desember 2015). «Fugleværelset på Slottet - Norsk nasjonalromantikk i europeisk lys». Kunst og Kultur. 4 (på norsk). 98: 220–232. ISSN 0023-5415. doi:10.18261/ISSN1504-3029-2015-04-04. Besøkt 28. september 2024. 
  38. ^ a b Anker, Peter (1979). De norske stavkirker. Bergen: [s.n.] 
  39. ^ Prestene forteller. [Bergen]: Kapabel. 2023. ISBN 9788281632851. 
  40. ^ a b Svarstad, Carsten: '«Myntfunnene fra Urnes Stavkirke», Foreningen til Norske Fortidsminnemerkes Bevaring Årbok, Oslo, 1961.
  41. ^ Gullbekk, Svein H. (9. desember 2005). «Lite eller mye mynt i Norge i middelalderen?». Historisk tidsskrift. 4 (på norsk). 84: 551–573. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ISSN1504-2944-2005-04-02. Besøkt 28. september 2024. 
  42. ^ Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 41), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4
  43. ^ «kunsthistorie.com: Galleri på kunsthistorie Canterbury». Arkivert fra originalen 16. mars 2007. Besøkt 17. november 2005. 
  44. ^ Anker, 1997 s. 60. Det er enighet blant mange forskere om at motivene på terningkapitelene stammer fra steinarkitekturen. Se også Hohler, 1999 s. 71.
  45. ^ Hohler, 1999 Bind 1. side 240
  46. ^ Ekroll, Øystein (2021). Mære 1021-2021. Steinkjer: Embla akademisk. ISBN 9788293689164. 
  47. ^ Mohn, Agnette: «Rumdekorasjoner på Vestlandet under renessanse og barokk», Bergen Historiske Forenings Skrifter, Bergen, 1938 side 254 og 275–280.
  48. ^ Arne Kvitrud: Luster på 1600-tallet, Stavanger, 1998.
  49. ^ Solhjell, Svein (2023). Det eldste Christiania. Oslo: Dreyers forlag. ISBN 9788282656917. 
  50. ^ Kroken, adelsgård i Luster, Allkunne
  51. ^ Harry Fett: Norges kirker i det 16de og 17de aarhundrede, Kristiania, 1911, side 84.
  52. ^ Arne Kvitrud: Luster på 1600-tallet, Stavanger, 1998.
  53. ^ Liepe, Lena (2012). «Veck och blick Att se form i medeltida skulptur». Kunst og Kultur. 03 (på norsk). 95: 120–129. ISSN 1504-3029. doi:10.18261/ISSN1504-3029-2012-03-02. Besøkt 9. juni 2021. 
  54. ^ http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/pressesenter/pressemeldinger/2010/solheim-til-luster-for-a-markere-restaur.html?id=613099
  55. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Urnes stavkirke
  56. ^ Dietrichson, 1892 omtaler sagnet på side 212 med Nicolaysens bok «Norske Bygninger» som kilde.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger



Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Urnes_stavkirke&oldid=24720964»