Tennis
Tennis er et innendørs og utendørs ballspill med strenget racket, hvor man slår ballen frem og tilbake over et nett på tvers av en rektangulær bane. Det spilles single begge kjønn (én mot én), double begge kjønn (to mot to) eller mixed double (én mann og én kvinne per lag). Ballen skal returneres direkte (volley) eller etter én sprett. De forskjellige underlagene som tennis spilles på er grus, grusen de spiller på kalles slippen, og banen heter dyblonen, plen, «hard court» og teppe (innendørs). i dag er det en av verdens mest utbredte idretter med noen av de best betalte idrettsutøvere som Roger Federer, Rafael Nadal og Novak Đoković
De viktigste turneringene som spilles kalles Grand Slam (fire turneringer i året: Australian Open, French Open, Wimbledon og US Open). Ellers spilles det mindre turneringer som kalles Association of Tennis Professionals (menn) og Women's Tennis Association (kvinner). For hver turnering som spilles, får spilleren rankingpoeng. I norske turneringer får spillerne norske rankingpoeng som bare gjelder i Norge. I internasjonale turneringer får vedkommende internasjonale poeng og stiger eventuelt på verdensrankingen. Verdensrankingen for både damer og herrer består av et system hvor man legger sammen alle oppnådde poeng siste 12 måneder. Offisiell rangering publiseres på ukentlig basis.
En ballveksling starter med en serve av den ene spilleren. Spilleren står bak egen grunnlinje på den ene siden, kaster ballen over hodet og slår den diagonalt over nettet og ned i mottagerens serverute på den andre siden. Mislykkes serven har spilleren rett til ytterligere en serve, men etter to mislykkede forsøk på rad (dobbeltfeil) tapes ballvekslingen. Ballvekslingen tapes også hvis en spiller (utenom første serve) skyter ballen ut av banen eller i nettet.
Historikk
rediger
På tross av at historikere hevder å ha bevist at tennis har sin opprinnelse i antikkens Hellas, regner vi «Jeu de paume» (spillet med håndflaten) som ble utviklet på 1200-tallet i Frankrike, som den moderne tennisens forløper. Dette spillet var populært i kongelige kretser. Først tidlig på 1500-tallet oppsto det første spillet der racketer var involvert. Blant datidens tennis ivrigste tilhengere var kong Henrik VIII, som bygget en av de første tennisbanene ved Hampton Court palace i 1530. Spillet utøves den dag i dag under det originale navnet «Jeu de paume», men bare i tre land: Australia, Storbritannia og Frankrike.
Opprinnelsen til ordet tennis er uklar, men den vanligste teorien er at ordet stammer fra det franske ordet «tenez» som betyr å ta i mot. Angivelig skal en server ha ropt «tenez» til motstanderen i det vedkommende traff ballen.
Tennis, opprinnelig lawn-tennis (lawn = gressmatte/gressplen) , ble oppfunnet i 1873 av den britiske majoren Walter Clopton Wingfield (1833–1912). Hans tanke var å skape et lett tilgjengelig utendørsspill som kunne passe for både damer og herrer, og som var livligere og mer interessant enn det da dominerende krokketspillet. Han kalte i begynnelsen sitt nye spill "Sphairistikè" (gresk for ballspill, ofte forkortet til "Sticky"), men gikk etter noen år over til betegnelsen lawn-tennis. Lignende spillidéer, basert på ulike ballidretter som ble spilt med eller uten racket, hadde versert i England i noen årtier før dette.[1] Forbildene hadde sin opprinnelse i ulike land. Et eksempel på et slikt spill var pelota fra Spania. En modifisert form av pelota, som kunne minne om moderne tennis og med regler utviklet av majoren Thomas Henry Gem, ble spilt allerede i 1859 på gressbaner i England. I 1872 dannet Gem sammen med J.B. Pereira the "Leamington Lawn Tennis Club", til hans spillvariant. Wingfield hentet imidlertid mange av spillprinsippene til sitt nye utendørsspill fra real tennis (amerikansk court tennis, fransk jeu de paume), en gammel racketsport som siden middelalderen hadde vært spilt innendørs i spesielle ballhus. Betegnelsen real tennis er et retronym for å skille sporten fra lawn-tennis.
Wingfield markedsførte sitt nye spill som en "portabel bane for spill av det eldgamle spillet tennis". Han fikk i 1874 patent på sin oppfinnrlse. Patentet beskrev blant annet en "timeglassformet" mobil spillebane der banehalvdelene ble delt av et høyt nett. Spillet ble solgt i en trekasse med instruksjoner for hvordan banen skulle settes opp på en plan gressflate. I esken var det tau som skulle legges ut for å markere banens begrensninger og et høyt nett (1,4 – 1,5 meter) som kunne spennes opp for å skille de to banehalvdelene. I esken lå også flere tennisballer og en regelbok. Fire tennisracketer av tre ble solgt separat. Disse var av omtrent samme utseende og funksjon som de for real tennis.
Tennis etter Wingfields modell fikk en rask spredning i England. På grunn av banens form og nettets høyde bestod spillet fra begynnelsen av mest av underskrudde baller fra midten og spill framme ved nettet. Fra flere hold ble det satt spørsmålstegn ved berettigelsen til Wingfields patent, lignende spill med en viss spredning fantes jo allerede i England. Da Wingfields patent gikk ut i 1877 ble også bruken av mobile tennisbaner helt borte, i stedet ble det anlagt faste rektangulære baner. Også Wingfields regler ble modifiserte til å ligne mer dagens regler for tennis. Allerede i 1877 arrangerte All England Lawn Tennis & Croquet Club (tidligere bare All England Croquet Club) det første nasjonale mesterskapet i form av Wimbledonturneringen der deltager- og publikumsavgifter ble øremerket til å dekke kostnadene for nyanskaffelse av gressklippere. Spencer Gore ble kåret som vinner. Erfaringene fra denne turneringen lå til grunn for en omfattende revisjon av reglene. Blant annet ble banens utseende og mål endret til det som i prinsipp gjelser fortsatt i dag. Målene ble bestemt til lengde, 78 fot (23,77 meter) og bredde 27 fot (8,23 meter) for singelspill og 36 fot (10,97 meter) for dobbelspill. Viktigst var kanskje at serverutene ble forkortet for at den som servet ikke skulle ha for stor fordel. Nettets høyde ble senket til en knapp meter på midten. Nettstolpenes høyde ble senket i omganger mellom årene 1880–82, og i 1883 fikk nettet sin nåværende høyde (0,915 m på midten og 1,07 meter ved stolpene) og utformning. Endringene medførte at spillet raskt utviklet seg, først gjennom en mer systematisk utnyttelse av volleyspill, siden kom lobben og sist stadig mer effektive grunnslag. Til tross for et omfattende regelverk som omfattet spillebanens mål og beskaffenhet, nettet og poengregningen, ble det ikke innført regler rundt tennisracketens utformning.
I 1884 fikk også kvinnelige spillere konkurrere i Wimbledonturneringen. Den første vinneren på damesiden ble Maud Watson, som i finalen vant over sin søster Lilian.
Wingfields opprinnelige tanke om at tennis skulle spilles utendørs på en gressbane viste seg snart å være mindre praktisk. Gressbaner er vanskelige og dyre å vedlikeholde. Det var (og er) også behov for å spille innendørs i årets kalde og mørke måneder, og et antall ulike underlag ble utprøvd på såvel inne- som utebaner. Grus, sement, tre og kanvas ble tidlig tatt i bruk.
De første tennisstjernene ble de engelske tvillingbrødrene Ernest og William Renshaw som dominerte på hele 1880-tallet, og delte på flere seire blant annet i Wimbledonturneringen. Brødrene Renshaw var de første spillerne som benyttet smash som offensivt våpen og blant de første som servet "over hodet".
På andre halvdel av 1890-tallet og i 1900-tallets første år dominerte brødrene Doherty (Reginald og Laurie) fra London med flere seire i Wimbledon.
Tennisspillets internasjonale spredning
redigerTennisspillet spredte seg ikke bare i England, det ble allerede tidlig på 1880-tallet internasjonalt populært, riktignok mest i den engelskspråklige verden. Til USA kom spillet allerede i 1874 og ble spredt gjennom pionerinnsatsen til legen James Dwight og Mary Outerbridge. Kort etter begynte tennis å spilles også i Frankrike. Til Japan kom spillet i 1880. Der ble en variant av lawn-tennis, kalt Soft-ball tennis populær. Begge spillene skulle der komme til å spres parallelt. I USA ble allerede i 1881 US Lawn Tennis Association dannet med formålet å organisere turneringer. det amerikanske mesterskapet US Open ble arrangert for første gang i 1881. I Norge forekom tennis som mosjonsidrett allerede på slutten av 1870-tallet. Norges Tennisforbund ble stiftet i 1909 og har per 1. januar 1998 21 000 medlemmer.
I 1903 ble en av de engelske brødrene Doherty, Laurie Doherty, den første utlending som vant US Open. Det franske mesterskapet (som senere har fått navnet French Open) ble første gang arrangert i 1891 og det internasjonale australske mesterskapet (nå Australian Open) i 1905. Tennis var med på OL-programmet allerede i 1896. Davis Cup ble innstiftet av amerikaneren Dwight Davis som en årlig internasjonal konkurranse mellom nasjonale tennislag. Davis Cup ble første gang avholdt i 1900 og et amerikansk lag gikk av med seieren.
Australieren Norman Brookes vant i 1907 Wimbledon, han var den første spilleren som benyttet seg av noe i nærheten av moderne slagteknikk. Han gikk blant annet bort fra den eldre teknikken med å slå backhand "bakvendt" med samme sida av racketen som ved forehand. Han kunne også levere hardt sideskrudde server. Han var den første utpregede "serve-volley"-spilleren.
International Lawn Tennis Federation, (ILTF), ble grunnlagt allerede før første verdenskrig, men først i 1919, etter krigen, kom organisasjonen i gang på alvor med sin oppgave som koordinator av turneringsvirksomhet i verden. Oppgavene bestod også av å arbeide for spredning av tennis rundt om i verden og støtte grunnleggelser av nasjonale tennisforeninger. Dessuten hadde organisasjonen som oppgave å fastslå regelverket som i prinsipp ble ferdig i 1924. Den eneste viktige regelendringen som har kommet siden den tid er innføringen av tiebreak etter James Van Alens modell. I 2008 er 205 nasjonale tennisforbund assosierte med ITF (betegnelsen "lawn" er nå fjernet).[2] Så sent som i 1963 ble dametennisens svar på Davis Cup, "Federation Cup", innstiftet av ITF. USA ble første seiersnasjon.
Spillets gang
redigerTennisbanen
rediger
Tennis spilles på en rektangulær plan overflate, utendørs på gress, grus, sement eller asfalt (gummiasfalt), innendørs på tre eller andre varianter av "hard court" (kunstmaterial, kanvas og filt).
Banen er 23,77 meter (78 fot) lang og 8,23 meter (27 fot) bred for singelmatcher og 10,97 meter (36 fot) bred for dobbelmatcher. Alle linjene skal være mellom 2,5 cm og 5 cm brede, bortsett fra grunnlinjen som kan være opp til 10 cm bred, og alle mål på banen skal tas fra utsiden av linjen.[3] Linjene som markerer spilleflatens begrensninger kalles grunnlinjer og sidelinjer (to indre sidelinjer for singelspill (singellinjer) og to ytre for dobbelspill (dobbellinjer)). På begge grunnlinjene fins en midtmarkering. Halvdelen til høyre for denne kalles internasjonalt "Deuce Court" og den til venstre "Advantage Court". Tvers over midten av banen er det spent opp et nett mellom to 1,07 meter høye stolper. Nettets høyde midt på skal være 0,915 meter (3 fot). Nettet deler banen i to halvdeler som i sin tur er inndelte i tre felter som avgrenses av servelinjene tvers over banen parallelt med nettet på 6,4 meters (21 fot) avstand fra dette og en sentral langsgående servelinje (kalles gjerne midtlinje) parallelt med sidelinjene. De to feltene nærmest nettet benevnes som serveruter og det tredje feltet baserute. Området mellom singel- og dobbelsidelinjene kalles dobbelkorridorer. Serverutene har samme mål for singel-og dobbelspill.
Området utenfor banen bak grunnlinjen må i mange offisielle turneringer være minst 6,4 meter til vegg og på sidene minst 3,7 meter.
Utstyr
redigerFor tennisspill skal spillerne være utrustet med hver sin tennisracket. På midten av 1980-tallet ble de eldre typene tennisracketer som hadde rammer bygget av laminert tre erstattet av lettere, større og mer holdbare grafittracketer som dominerer i dag. For mosjonsspillerne innebar dette at det ble lettere å treffe ballen rent, og samtidlig få større kraft i slagene. For avanserte spillere og profesjonelle innebar utviklingen økte muligheter til å slå harde server og effektive overskrudde (toppede) grunnslag fra grunnlinjen, typisk for dagens elitetennis.
I tennis skal ballene være hvite eller gule (treningsballer kan ha andre farger) og ha en diameter mellom 65,4 og 73,0 mm (2,58 – 2,87 tommer). De skal veie mellom 56,0 og 59,4 gram. Ballene skal stusse 135–147 cm etter å ha blitt sluppet fra en høyde av 254 cm på et betonggolv. Ved konkurransespill benyttes i dag gassfylte baller, men mer holdbare trykkløse baller markedsføres også.
Spillets prinsipper
redigerSpillerne (to i singel eller fire i dobbel) står på banen mot hverandre på hver sin side av nettet. I prinsippet slår spillerne ved hjelp av sine tennisracketer en tennisball fram og tilbake over nettet inn på motstanderens banehalvdel. Hver spiller forsøker å spille ballen slik at motstanderen får størst mulig problem med å slå en regelrett retur. En retur er korrekt om ballen stusser på motstanderens banehalvdel innenfor begrensningslinjenes utside. Spilleren vinner poengene når motstanderen ikke når ballen for en retur, returnerer ballen utenfor spillerens banehalvdel eller i nettet.
En av spillerne er den som server, det vil si setter ballen i spill, og motstanderen er servemottaker. Serven spilles i mottakerens serveruter, alternerende mellom de begge rutene. Serveren levererer serven stående bak grunnlinjen mellom midtmarkeringen og sidelinjen. Mottakeren står i baseruten eller bak grunnlinjen. For at en serve skal godkjennes må ballen havne i den riktige serveruten, uten å berøre nettet. Serveren har to forsøk på serve, om begge mislykkes vinner mottakeren poengene.
Serveren kan vinne poengene direkte om mottakeren ikke når ballen ("serve-ess") eller mislykkes i å returnere ballen korrekt.
Poengregning
redigerGame er en av poengregningsenhetene i spillet. For å vinne et game kreves det at fire baller vinnes og at man leder med minst to vunnede baller. Etter tradisjon regnes hver vunnede ball i rekkefølgen 15, 30, 40 og game. Om en spiller ikke har vunnet noen baller betegnes dette som null (på engelsk love). Om begge spillerne har vunnet tre baller hver betegnes dette som A-40 (deuce), hvorpå den som vinner neste poeng får fordel (på engelsk advantage). Vinner så den andre spilleren neste poeng går stillingen tilbake til deuce. Spillet fortsetter da til en av spillerne har vunnet to baller i strekk etter deuce, og den som gjør det vinner gamet. Det forekommer også i mosjonsspill, etter overenskomst spillerne imellom, at gamet tilfaller den spilleren som har vunnet en ball fra 40-40 (kort game, også no ad). Slike korte game har også blitt tatt i bruk i profesjonelt dobbelspill.
Andre typer av poengregning innenfor et game har også vært brukt, for eksempel James Van Alens VASSS, der poengene ble regnet fra 1–21 eller 1–31 for vunnet sett eller match omtrent som (tidligere) i bordtennis.
Spillerne bytter side (banehalvdel) etter det første, tredje, femte (og så videre) gamet. Seier i seks game innebærer normalt at spilleren vinner et sett (se nedenfor).
Det bør observeres at uttrykket deuce fra begynnelsen ble brukt først når en spiller mislyktes med å utnytte en fordelsball og stillingen gikk tilbake til 40–40. Det kan ha vært spillerens skuffelse, uttrykt i et "deuce!" ("søren også!"), som skapte regneordet. Andre hevder det kommer fra det franske 'à deux le jeu', som betyr spillet til begge, altså at begge spillerne har like mange poeng, eller bare 'deux', to, fordi en spiller må oppnå to poeng for å vinne gamet.
Mange teorier har også blitt framlagt rundt den noe merkelige poengregningen i tennis. Opprinnelsen til 15, 30 og 40 score antas å være middelaldersk fransk. Det er mulig at en urskive ble brukt på banen, hvor viseren ble flyttet en kvart runde for å indikere en score på 15, 30, og 45. Når hånden flyttes til 60, var spillet over. Imidlertid, for å sikre at spillet ikke kunne bli vunnet med en et-poengs forskjell i spillernes score ble ideen deuce innført. For å gjøre sikre at viseren holdt seg innenfor de "60" minuttene på urskiven, ble 45 endret til 40. Dermed, hvis begge spillerne har 40, får den første spilleren til å score flyttet viseren ti hakk fram, til 50. Hvis spilleren scorer en gang til før motstanderen er i stand til å score, blir hen tildelt en ny tier og klokken går til 60 år. 60 betyr dermed slutten av spillet. Men hvis en spiller ikke scorer to ganger på rad ville viseren flyttes tilbake til 40 for å etablere en ny deuce.
En annen teori er at scoringssystemet kom fra det franske spillet Jeu de Paume (en forløper til tennis hvor de opprinnelig brukte hånden i stedet for en racket). Jeu de Paume var svært populært før den franske revolusjonen, med mer enn 1000 baner bare i Paris. Den tradisjonelle banen var 90 fot lang, med 45 fot på hver side. Når serveren scoret, flyttet han frem 15 fot. Hvis han scoret igjen ville han flytte nye 15 fot, men om han scoret en tredje gang, kunne han bare flytte 10 fot nærmere midten.
Sett er den høyeste poengregningsenheten i tennis. For å vinne et sett kreves seier i seks game og en ledelse med minst to game. Et sett kan etter denne regelen vinnes med sifrene 6–0, 6–1, 6–2, 6–3 eller 6–4. Om gamestillingen 6–5 oppstår fortsetter i stedet spillet for å avgjøre settet. Om ledende spiller vinner også neste game, tilfaller settet denne med sifrene 7–5. Skulle stillingen bli 6–6 i antall vunnede game avgjøres settet gjennom spill av et avgjørende game, kalt tiebreak (se nedenfor). Vinneren av tiebreak-gamet vinner settet med sifrene 7–6.
Seier i to sett (best av tre), eller tre (best av fem sett) avhengig av turneringens art, innebærer matchseier. I større turneringer spilles matchene i herreklassene ofte i best av fem sett, mens damene som regel spiller matchene i best av tre sett.
Prinsippet om at damene i større turneringer bare spiller matcher om tre sett har vært kontroversiell. Denne tilpasningen fant sted allerede fra begynnelsen i Wimbledonturneringen, men i US Open spilte også damene matcher i best av fem sett. I turneringen i 1901 spilte amerikanske Elisabeth Moore to femsettskamper to dager på rad i totalt 105 game. Det det amerikanske tennisforbundet bestemte da at dameturneringen i stedet i fortsettelsen skulle spilles i matcher om best av tre sett. Moore og øvrige konkurrerende hadde ikke framført klager angående femsettskampene og føyet seg bare motvillig etter beslutningen som de opplevde som en nedverdigende handling fra den mannlige delen av forbundet.[4]
Tiebreak spilles som et ekstra game i tennis ved stillingen 6–6 i antall vunnede game og innebærer et spill om best av 12 baller (først til sju vunnede baller) samt med krav om to ballers ledelse. Om poengstillingen i tiebreaket blir seks like fortsetter altså spillet til en av spillerne har to poengs margin. Vunnet tiebreak innebærer settseier. Tiebreaket ble innført fra 1970 etter et forslag fra James Van Alen, modifisert av Rod Laver, for at man lettere skulle kunna beregne spilletidens lengde. Dette har vært til stor fordel ved for eksempel TV-sendte matcher. Supertiebreak benyttes i visse sammenhanger som avgjørende sett, dette spilles til ti vunnede poeng og med to ballers margin.
Tennis i Norge 
rediger
Herretennis
redigerElleve norske herrespillere har vært ranket blant de 500 beste singlespillerne i verden:
| Spiller i herresingle | Født | Høyeste ranking | Seire i Davis Cup | NM-gull |
|---|---|---|---|---|
| Per Hegna | 1945 | 180 | 12 | 8 |
| Morten Rønneberg | 1964 | 302 | 2 | 4 |
| Audun Jensen | 1966 | 447 | 2 | 1 |
| Bent-Ove Pedersen | 1967 | 366 | 14 | 4 |
| Christian Ruud | 1972 | 39 | 24 | 4 |
| Jan Frode Andersen | 1972 | 135 | 25 | 1 |
| Helge Koll-Frafjord | 1975 | 300 | 5 | 2 |
| Stian Boretti | 1981 | 375 | 26 | 5 |
| Erling Tveit | 1984 | 484 | 9 | 3 |
| Viktor Durasovic | 1997 | 298 | 9 | 2 |
| Casper Ruud | 1998 | 2 | 12 | 3 |
Fem norske spillere vant kamper i OL og Grand Slam i herresingle før 2. verdenskrig:
| Turnering | 1912 | 1920 | 1921 | 1922 | 1924 | 1929 | 1930 | 1935 | 1936 | 1937 | 1938 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| French Open | Nielsen (R2) | Nielsen (R2) | Beer (R1) | ||||||||
| Wimbledon | Gravem (R3) | Gravem (R1) | Gravem (R2) | J. Haanes (R2) |
Smith (R2) |
Jenssen (R1) |
Rinde (R2) | ||||
| Olympiske leker |
Langaard (R1) |
Ni norske spillere vant kamper i Grand Slam fra 1945 til amatørtennis og profftennis i 1968 ble forent i ATP:
| Turnering | 1946 | 1947 | 1948 | 1949 | 1950 | 1951 | 1954 | 1955 | 1956 | 1957 | 1959 | 1960 | 1961 | 1962 | 1963 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| French Open |
Sturdza (R1) |
||||||||||||||
| Wimbledon |
J. Haanes (R1) |
J. Haanes (R2) |
Søhol (R1) |
Sjøwall (R1) |
Moe(R3) | ||||||||||
| US Open |
Lie (R2) |
Jagge (R1) |
Tre norske spillere har vunnet kamper i OL og Grand Slam siden 1968:
| Turnering | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | 2001 | 2018 | 2019 | 2020 | 2021 | 2022 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Australian Open | Ruud (R1) | Ruud (R2) | Ruud (R4) | Ruud (R1) | Ruud (R3) | Ruud (R2) | Ruud (R1) | Ruud (R4) | |||||||
| French Open | Ruud (R2) | Ruud (R3) | Ruud (R1) | Ruud (R1) | Ruud (R3) | Ruud (R1) | Ruud (R2) | Ruud (R3) | Ruud (R3) | Ruud (R3) | Ruud | ||||
| Wimbledon | Ruud (R1) | Ruud (R1) | Ruud (R1) | Ruud (R1) | Ruud (R1) | Ruud (R1) | Ruud (R1) | ||||||||
| US Open | Ruud (R1) | Pedersen (R1) | Ruud (R1) | Ruud (R2) | Ruud (R1) | Ruud (R2) | Ruud (R1) | Ruud (R1) | Ruud (R1) | Ruud (R3) | Ruud (R2) | ||||
| Olympiske leker | Ruud (R1) | Ruud (R3) | Ruud (R1) |
Dametennis
redigerTre norske damespillere har vært ranket blant de 500 beste singlespillerne i verden:
| Spiller i damesingle | Født | Høyeste ranking | Seire i Fed Cup | NM-gull |
|---|---|---|---|---|
| Amy Raaholt | 1967 | 174 | 19 | 10 |
| Ulrikke Eikeri | 1992 | 206 | 18 | 1 |
| Melanie Stokke | 1996 | 261 | 13 | 1 |
Tre norske spillere deltok i OL og Grand Slam før 2. verdenskrig:
| Turnering | 1909 | 1912 | 1915 | 1916 | 1917 | 1918 | 1919 | 1920 | 1921 | 1922 | 1923 | 1924 | 1925 | 1926 | 1927 | 1928 | 1929 | 1935 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| French Open | Mallory (R2) | |||||||||||||||||
| Wimbledon | Mallory (R2) | Mallory (3) | Mallory (5) | Mallory (2) | Mallory (5) | Mallory (R2) | Mallory (3) | Mallory (R3) | Mallory (R1) | Mallory (R3) | Werring (R2) | |||||||
| US Open | Mallory (1) | Mallory (1) | Mallory (1) | Mallory (3) | Mallory (1) | Mallory (1) | Mallory (1) | Mallory (2) | Mallory (2) | Mallory (3) | Mallory (1) |
Mallory (KF) |
Mallory (3) |
Mallory (3) |
||||
| Olympiske leker | Mallory (3) |
Dahl (R2) |
Seks norske spillere har deltatt i Grand Slam i damesingle etter 2. verdenskrig:
| Turnering | 1948 | 1956 | 1964 | 1965 | 1988 |
|---|---|---|---|---|---|
| Australian Open | Raaholt (R1) | ||||
| French Open | |||||
| Wimbledon |
Schou Nilsen (R1) |
Winther (R1) |
Hubert (R2) |
Hubert (R2) | |
| US Open |
Hubert (R2) |
Rekorder
redigerFlest Grand Slams
redigerRoger Federer regnes som tidenes beste mannlige tennisspiller med sine 20 Grand Slam-titler. I 2020 fikk også Rafael Nadal 20 "slams", Novak Đoković følger etter med 17, Pete Sampras med 14, Roy Emerson med 12 og Rod Laver og Björn Borg på 11. På kvinnesiden har Margaret Court 24 titler, Serena Williams 23 og Steffi Graf 22.
Flest uker som verdensener
redigerSiden ATP-rankingen ble etablert i 1973, har Roger Federer vært verdensener lengst med 302 uker. Han følges av Pete Sampras (286 uker), Ivan Lendl (270 uker), Jimmy Connors (268 uker) og John McEnroe (170 uker). Federer har også rekorden for flest sammenhengende uker som verdensener, med 237 uker.
Flest år som verdensener
redigerPete Sampras endte som nummer 1 på verdensrankingen seks år på rad fra 1993 til 1999. Roger Federer har fem sesonger på topp ved årsslutt, 2004–2007 og 2009. Det samme har Jimmy Connors (1974–1978), mens John McEnroe (1981–1984) og Ivan Lendl (1985–1987 og 1989) klarte bragden fire ganger.
Siden 2004 har det bare vært tre verdensenere - Federer, Nadal og Djokovic. Dette i stor kontrast til foregående tiårsperiode hvor hele 12 spillere var verdensener: Sampras, Agassi, Muster, Rios, Moya, Kafelnikov, Rafter, Safin, Kuerten, Hewitt, Ferrero og Roddick.
Lengste tennismatch
rediger
Amerikanen John Isner og franskmannen Nicolas Mahut møttes i første omgang i Wimbledonturneringen på bane 18 den 22. juni 2010. Ved stillingen 2–2 i set ble kampen avbrutt på grunn av mørket og ble gjenopptatt dagen etter. Ved gamestillingen 59–59 i femte set ble matchen på nytt avbrutt på grunn av mørket. På torsdag 24. juni vant så Isner til slutt med sifrene 6–4, 3–6, 6–7, 7–6, 70–68. Matchen varte i totalt 11 timer og 5 minutter. Etterpå ble begge spillerne og den svenske hoveddomeren Mohamed Lahyani prisbelønnet for den historiske hendelsen. Det er også kampen med det lengste settet (138 games, 8 timer og 11 minutter) og flest serve-ess i en match, 112 for Isner og 103 for Mahut.
Raskeste server
rediger- Sam Groth (AUS) har slått en serve i 263 km/h.[5]
- Ivo Karlovic (KRO) har slått en serve i 251 km/h.[6]
Referanser
rediger- ^ Malcolm D. Whitman, Tennis, Origins and Mysteries. 1932. Dover Publications, Inc. Mineoal, New York (ISBN 0-486-43357-9)
- ^ International Tennis Federation
- ^ «Tennisbanen». Norske tennisveteraner. Besøkt 5. januar 2013.
- ^ Bud Collins, om Bessie Moore i Tennis encyklopedia, 1998, eds. Bud Collins and Zander Hollander. Visible Ink Press (ISBN 1-57859-086-8).
- ^ Slog världens snabbaste serve - 251 km/h
- ^ Slog världens snabbaste serve - 251 km/h