[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Svartglente

art av haukefugler

Svartglente (Milvus migrans) er en rovfugl i haukefamilien (Accipitridae) og tilhører slekten Milvus. Den overlever i kraft av sju aksepterte underarter. Artens nærmest nålevende slektning er glente (M. milvus), som er fysisk noe større, men har en betydelig mindre utbredelse.[2]

Svartglente
Nomenklatur
Milvus migrans
(Boddaert, 1783)
Synonymi
Falco migrans
Populærnavn
svartglente
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenHaukefugler
FamilieHaukefamilien
SlektMilvus
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: varierende
Utbredelse:
oransje: hekkeområder (trekkfugl)
blå: overvintringsområder (trekkfugl)
grønn: standfugl

Svartglente er observert flere ganger i Norge, men arten hekker ikke her.[3] Den lar seg skille fra glente gjennom sin mindre størrelse og mangel på hvite flekker på vingenes underside. Arten er dessuten gjennomgående mørkere og har mindre definert kløftestjert.

Taksonomi

rediger

To av underartene blir tidvis regnet som selvstendige arter; svartøreglente (M. lineatus) og gulnebbglente (M. aegyptius). Sistnevnte danner en selvstendig klade med ssp. parasitus.[4] I inndelingen nedenfor blir imidlertid begge regnet som underarter av svartglente, i henhold til HBW Alive i påvente av mer utfyllende data.[4][2]

Biologi

rediger
 
Svartglente (Israel)
 
Svartglente (Kanariøyene)
(M. m. migrans, nominatformen)
 
Egg av svartglente ( M. migrans)

Svartglente blir cirka 44–66 cm lang og har et vingespenn på cirka 120–153 cm. Hunnen blir størst og veier typisk 750–1 080 g, mens hannen typisk veier 630–928 g. Ssp. fasciicauda blir noe mindre og mørkere enn nominatformen.

Fjærdrakten er i hovedsak rødbrun, mens stjerten er brun og kun svakt kløfteformet. Nominatformen er gråhvit i hoderegionen, men de fleste andre underartene mangler dette karaktertrekket, i større og mindre grad. Svartglenta mangler også i stor grad de hvite flekkene på undersiden av vingene, som er så karakteristiske for glente. Arten er dessuten mørkere i buken, selv om akkurat det varierer noe med underartene. Ssp. aegyptius og parasitus har gult nebb, mens de andre underartene har sort nebb med gul vokshud ved basen. Ssp. lineatus er noe lysere utfarget i hoderegionen enn de andre, og den har en mørk flekk i øreregionen, som gir opphav til betegnelsen svartøreglente.[2]

Arten er nærmest allestedsnærværende hva habitat angår. Den opptrer i alt fra semi-ørken, gressland og savanne til åpne skogslandskap, men unngår tett skog. Trær er imidlertid viktig når fuglene hviler. Arten er dessuten vanlig i våtmarksområder og langs elver, langs bredder ved kysten, enger og regulære myrområder med mer, men den kan også være tallrik i tørre områder. Den lenkes også (i større og mindre grad) til menneskelig aktivitet i forsteder, havneområder, landsbyer og nomadiske bosettinger.[2]

Ernæringsmessig er arten svært tilpassningsdyktig, og den har blitt svært kommensial med mennesker. Den eter blant annet åtsler etter pattedyr, fugler og fisk (som rester fra fiskeindustrien) og organisk søppel etter mennesker. Den kan imidlertid også jakte, for eksempel på mindre pattedyr som smågnagere, mindre haredyr, flaggermus og mindre fugler. Sistnevnte inkluderer også tamfugler, som tamhøns og kyllinger. Likeledes jakter og eter den fisk, øgler, amfibier og virvelløse dyr, som gresshopper, sirisser, biller, termitter, meitemarker, krepsdyr og bløtdyr.[2]

Fra Australia er det kjent at svartglente er én av artene som bevisst sprer gress- og krattbranner. Dette skyldes at fuglene potensielt jakter byttedyr som skremmes fram av brannene. Spredningen skjer ved at fuglene bærer med seg brennende greiner og slipper dem ned andre steder. Og det ser ut til, at fuglene helst gjør dette bevisst da eksisterende branner er i ferd med å dø ut, åpenbart for at brannene skal fortsette. Tidligere har man antatt, at mennesker var de eneste som kunne kontrollere åpen ild. i tillegg til svartglente er fenomenet også kjent fra plystreglente (Haliastur sphenurus) og brunfalk (Falco berigora).[5]

Hekketiden er svært variabel, gitt den store utbredelsen denne arten har. I den tempererte sonen i Eurasia legger hunnen normalt eggene i mars/april–juni; i det tropiske Afrika som regel i tørketiden; i Sør-Afrika normalt i august–desember; i Australia variert, men hovedsakelig i perioden juli–november; i India (rundt Delhi) fra midt i desember til midt i april, med en topp i tidsrommet fra midt i januar til midt i februar.[2]

Hunnen bygger et forholdsvis lite reir i toppen av høye trær. På Madagaskar plasseres reiret typisk 9–10 m over bakken, og mens hunnen bygger reiret, er det hannen som i hovedsak (cirka 75 prosent) kommer med byggematerialene.[6] Reiret består av pinner, kvister og gjerne papir og tøyrester fuglene finner, og det tar i omkring 18–83 dager (på Madagaskar) å bygge det[6]. Hunnen tar gjerne også over andre rovfuglreir.[2]

Hunnen legger typisk 2–3 egg (1–4 regnes som normalt) med en intervall på 1–2 dager. Inkubasjonstiden tar omkring 26–38 dager, og eggene ruges i hovedsak av hunnen alene. Om hannen bringer henne nok mat jakter ikke hunnen selv i denne perioden. I Spania får avkommet full fjærdrakt etter cirka 42–50 dager, og de blir typisk uavhengige etter ytterligere 15–36 dager. I Japan får avkommet full fjærdrakt først etter cirka 58–63 dager, og de blir typisk uavhengige etter ytterligere 47 dager. Opp til fire unger kan overleve til de blir uavhengige, men det normale er 0,9–1,2 unger per hekkepar. Ungfugler kan hekke selv etter ett år, men det er mer vanlig at det tar lenger tid. Høyeste registrerte levealder for ei svartglente er 23 år.[2]

Inndeling og utbredelse

rediger

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Thiollay (2018).[7]

Treliste

Referanser

rediger
  1. ^ BirdLife International. 2016. Milvus migrans. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22734972A95097654. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22734972A95097654.en. Downloaded on 24 June 2018.
  2. ^ a b c d e f g h Orta, J., Marks, J.S., Garcia, E.F.J. & Kirwan, G.M. (2018). Black Kite (Milvus migrans). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (https://www.hbw.com/node/52978 on 23 June 2018).
  3. ^ Artsdatabanken (2018) Svartglente Milvus migrans (Boddaert, 1783). Artsdatabanken. Besøkt 2018-06-23
  4. ^ a b Johnson, J. A., Watson, R. T., & Mindell, D. P. (2005). Prioritizing species conservation: does the Cape Verde kite exist?. Proceedings of the Royal Society of London B: Biological Sciences, 272(1570), 1365-1371. DOI:10.1098/rspb.2005.3098
  5. ^ Ernest Garcia (2018) Hunting raptors start fires deliberately. Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (https://www.hbw.com/news/hunting-raptors-start-fires-deliberately 25 June 2018).
  6. ^ a b Andriamalala, T., Rene de Roland, L.-A., Rakotondratsima, M., Razafimanjato, G. & Thorstrom, R. (2013) Nest characteristics of Yellow-billed Kites Milvus aegyptius in the Manambolomaty Lakes Complex, western Madagascar. Ostrich 84(1): 79-84.
  7. ^ Thiollay, J.M. (2018). Hawks, Eagles (Accipitridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52213 on 23 June 2018).

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Svartglente&oldid=24518464»