[go: up one dir, main page]

Sogneprest

yrkestittel i Den norske kirke
(Omdirigert fra «Sokneprest»)

En sogneprest eller sokneprest er presten som har det overordnede ansvar for prestetjenesten i et sokn i Den norske kirke. Et sokn er den geografiske rammen om en menighet [1]

Sogneprest inntil Kirkeloven av 1997

rediger

Inntil 1989 var sogneprestene i Den norske kirke statlige embetsmenn, og hadde kirkebokføringsmyndighet i prestegjeldet. Sognepresten ble utnevnt av kongen i statsråd etter innstilling fra prost, biskop og menighetsråd. Det samme gjaldt biskoper, proster og residerende kapellaner, mens derimot kallskapellan ble tilsatt av Kirkedepartementet. En egen stillingstittel, hjelpeprest, hadde det lokale bispedømmeråd tilsettingsmyndighet for. Etter hvert dukket også tittelen menighetsprest dukket opp, som ikke er en offisiell betegnelse, men tittelen på en prest som er lønnet og tilsatt av det lokale menighetsråd. Tittelen pastor er en generell geistlig tittel, men er ikke en offisiell stillingsbenevnelse i Den norske kirke.

I tillegg til kirkebokføringsmyndighet hadde sokneprestene tidligere også ansvar for folkeregisteret i sitt område. Etter hvert som Folkeregisteret gikk over til å bli et selvstendig forvaltningsområde, fortsatte imidlertid sokneprestene helt opp til Kirkeloven av 1997 å føre et separat fødselsregister som fungerte som et skyggeregister – en slags back up – til folkeregisteret. Sokneprestene hadde dermed også myndighet til å utstede fødselsattest. Alle fødsler ble således meldt både til Folkeregisteret og til prestekontoret.

Residerende kapellan (som oftest forkortet res.kap.) var tittel på en prest med sogneprestmyndighet i et sogn innenfor et prestegjeld med flere sokn og som hadde sogneprestfullmakter for sitt sogn. Dette sognet ble da gjerne kalt annekssogn, til forskjell fra hovedsognet, hvor sognepresten hadde ansvar. Tittelen kallskapellan var rangert under residerende kapellan, men han kunne på lik linje med ham ha kirkebokføringsmyndighet i et eller flere sokn. I motsetning til de to førstnevnte var imidlertid kallskapellanen ikke embetsmann, og hans fullmakter var delegert fra soknepresten.

Sogneprest etter Kirkeloven av 1997

rediger

Med Kirkeloven av 1997[2] ble det etablert to administrasjonslinjer i Den norske kirke – bispedømmelinjen, som omfatter prestetjenesten, og kirkelig fellesråd, med arbeidsgiveransvar for alle øvrige ansatte på lokalt nivå. Sognet danner etter dette grunnenheten i Den norske kirke og alle sogn skal ha en sogneprest. Forskjellen på hovedsogn og annekssogn ble tatt bort, og dermed også forskjellen på sogneprester og residerende kapellaner. I ett og samme prestegjeld kan det således være flere sogneprester, men da gjerne slik at én sogneprest har ledende ansvar. I tillegg kommer i folkerike sogn egne kapellaner. En lokal sammenslutning av sogn utgjør et prestegjeld, men betegnelsen prestegjeld er offisielt gått ut av bruk, selv om de i praksis lever videre som naturlige geografiske tjenestedistrikter. Neste administrative nivå er prostiet, som ledes av prosten. En sammenslutning av prostier utgjør et bispedømme, ledet av biskopen. Sognepresten er etter Kirkeloven av 1997 ikke lenger embetsmann, men tilsettes av bispedømmerådet. Etter grunnlovsendringen av 21. mai 2012 blir alle prester, inkludert proster og biskoper, utnevnt av kirkens egne organer. Sognepresten mistet etter Kirkeloven av 1997 også sitt administrative ansvar for sognet, som ble overført til en daglig leder, ofte kalt kirkeverge.

De kirkelige fellesråd danner en parallell struktur til bispedømmelinjen. Fellesrådet er en sammenslutning av sognene innenfor en kommune. Medlemmene utgjøres av representanter for menighetsrådene i de enkelte sogn. Fellesrådets daglige leder er kirkevergen, mens hvert enkelt sogn har en daglig administrativ leder. I større kommuner kan det inntre et mellomnivå, der flere sogn danner et tjenestedistrikt som ledes av en menighetsforvalter. Dette er tilfelle i Oslo, som er inndelt 5 prostier. Prostiene igjen er delt inn i tjenestedistrikter, og disse igjen i sogn.

Den nye lovgivningen gjør at nesten enhver prestekandidat fra Universitetets praktikum kan bli (såkalt) "sogneprest". Tittelen har etter endringen av kirkeloven i 1997 dermed ikke lenger den akademiske og administrative betydningen den hadde tidligere. Mange av nåtidens "sogneprester" opererer i tidligere "kapellanier", og ville forut for endringen av kirkeloven hatt tittel av kapellan, kallskapellan eller residerende kapellan.

Historikk

rediger

Hierarkiet i Den norske Kirke var tidligere basert på prestegjeldene. Prestegjeldene utgjorde et prosti, og prosten ble enten valgt blant prostiets sogneprester eller den sogneprest med lengst tjenestetid i prostiet ble automatisk valgt. Det gikk ikke an å søke på prostestillinger. Deretter gikk man på 1970-tallet over til en ordning med at prostefunksjonen ble tillagt et bestemt prostesete, og som inngikk i stillingsbeskrivelsen for sognepresten i den menighet som fikk prostefunksjonen tillagt. Prostesetet ble gjerne knyttet til sogneprestembetet i den mest sentrale eller den største menigheten i prostiet eller til det kirkested med størst historisk tyngde og betydning. Eksempelvis var prostefunksjonen for Nedre Romerike prosti knyttet til Skedsmo kirke og ikke til Lillestrøm. Prosten var imidlertid i tillegg til sin funksjon som prost også sogneprest for sitt sogn.

Sognepresten var tidligere en fremtredende lokal autoritetsperson med myndighet på flere områder enn de strengt kirkelige. Blant annet var han fast medlem av skolestyret og barnevernsnemnd eller vergeråd.

Med den nye Kirkeloven av 1997 er prosten løst fra sitt sogneprestansvar, og er dermed ikke lenger automatisk knyttet til ett bestemt sogn. Biskopen kan imidlertid bestemme at prosten også skal ha en viss menighetstjeneste knyttet til den menighet prostesetet opprinnelig hørte sammen med. Prosten i Arendal vil eksempelvis ha tilknytning til Trefoldighetskirken i Arendal, som er prostiets hovedkirke.

Opprettelsen av det moderne presteembedet var en langvarig prosess som tok til etter reformasjonen, og endelig fastsatt etter 1620, da det ble påkrevd med teologisk embedseksamen for å kunne titulere seg som prest. Før dette var prestene ikke nødvendigvis akademisk utdannende menn, og deres sosiale status var deretter. Etter hvert fikk prestene en sentral rolle som statlige embetsmenn og med omfattende kontroll- og forvaltningsoppgaver som gikk langt utover de spesifikt kirkelige funksjoner. Slik endret bildet av presten seg, og han ble til en myndig og mektig mann som nøt stor respekt og sosial anseelse. Han bodde i prestegården, som ofte var en av bygdas største gårder, og hadde sitt innkomme fra denne. Noen embeter ble sett på som magre eller fete, alt etter inntektsmulighetene på det enkelte sted. Naturlig nok var de store jordbruksbygdene på Østlandet "fete" kall, men små, avsides kall i Nord-Norge eller på Vestlandet ofte var "magre". I bymenigheter uten jordvei ble soknepresten avlønnet etter et eget regelverk som innebar at han ble kompensert for «savn av jordvei».

På 1950-tallet gikk prestene over til et fast lønnssystem, men fortsatt med en ordning der prestegjeldets rang og folkemengde bestemte lønnsnivå. Menigheter i Nord-Norge med få innbyggere, men store geografiske avstander havnet dermed i laveste lønnsklasse, mens store bymenigheter alltid havnet i øverste lønnsklasse. I dag avlønnes prestene på samme premisser som øvrige offentlige ansatte med lønnsfastsettelse etter kompetanse og ansiennitet.

Sogneprestene kunne tidligere betjene enorme geografiske områder med et stort antall kirker. Gudstjenester i de enkelte kirker kunne da ikke holdes så regelmessig, og for mange mennesker utover i landet ble sognepresten en person de så bare noen ganger i året, og ellers ved de avgjørende livsbegivenheter, som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Eksempelvis var Petter Dass sokneprest i Alstahaug, som omfattet hele Nord-Helgeland. I store menigheter var det imidlertid tidligere ikke så uvanlig at soknepresten hadde en personellkapellan – en personlig presteassistent soknepresten selv ansatte for avhjelpe med de tjenester han selv ikke rakk over.

Danmark

rediger

Den norske sogneprestrollen springer ut fra den felles dansk-norske statskirkeordning frem til 1814, og de historiske spor herfra er derfor mange. I den danske statskirken hadde sogneprestene en tilsvarende stilling som de norske frem til 1981. I 1981 ble tittelen kapellan avskaffet og alle kapellaner i den danske statskirken gitt tittelen sogneprest. Den presten som før 1981 ble betegnet som sogneprest kalles idag kirkebogsførende sognepræst og begravelsesmyndighed.

Sverige

rediger

I Sverige kalles sogneprestene kyrkoherder. Kapellaner kalles komminister, mens prosten kalles kontraktsprost. Den svenske sognepresten har hatt minst enda større myndighet enn den norske og danske. I tillegg til oppgaver og fullmakter nevnt ovenfor skulle han en gang i året også gjennomføre husforhør, der han skulle kontrollere kunnskapsnivå og sedelige forhold i de enkelte familier.

I andre kirker

rediger

I Norge er det bare Den katolske kirke utenom Den norske kirke hvor tittelen sogneprest benyttes. Som i Den norske kirke er sognepresten også her den øverste ansvarlige for sitt sogn, men tjenesten er regulert av Den katolske kirkes eget lovverk. I enkelte katolske menigheter har man pastoralteam, der sokneprestens funksjoner er fordelt på flere prester og lekfolk, og for hvor prestens oppgaver er begrenset til dem bare en prest kan betjene. Innenfor et slikt pastoralteam vil presten ofte få tittelen moderator.

Referanser

rediger