Saksere
Saksere (latin: saxones; angelsaksisk: seaxe; gammelsaksisk: sahson; nedertysk: sassen; tysk: sachsen; nederlandsk: saksen) var en gruppe av germanske stammer som først ble omtalt i skriftlige kilder for å være lokalisert i nærheten av kysten av Nordsjøen i hva som i dag er Tyskland (Gamle Sachsen) i sen romersk tid. De ble snart omtalt for å ha angrepet, herjet og bosatt seg i mange områder ved Nordsjøen, foruten også å presse seg sørover mot frankerne. Betydelige antall bosatte seg i store deler av De britiske øyer i hva som i dag er England i tidlig middelalder og utgjorde en del av den sammenslåtte gruppe av angelsaksere som til sist organiserte det første forente kongerike England.[1] Mange saksere forble imidlertid i Germania hvor de sto imot og gjorde motstand mot det ekspanderende Frankerriket ved lederskapet til den semi-legendariske saksiske helten Widukind. Flere historikere mener at frankernes krigføring og kristning av sakserne skremte sakserne skandinaviske naboer i nord og ga støtet til vikingenes fremstøt mot kristne mål på de britiske øyer og på det europeiske kontinentet. Professor Torgrim Titlestad har foreslått at utviklingen av vikingskipet og vikingenes angerep mot kristne mål som klosteret på Lindisfarne, har hatt et underliggende preventivt formål - at skandinavene ville synliggjøre at de var frankerne overlegne til sjøs.
Den eldste bosetningen til sakserne er antatt å ha vært i Nordalbingien, et område som omtrentlig utgjør dagens region Holstein, rett sør for dagens Danmark, i nordlige Tyskland. Dette generelle området utgjør også det antagelige hjemlandet til de beslektede folket anglere. Det er sannsynlig at saksere omtalt i latinsk litteratur i virkeligheten var beslektede folk for hele området fra Slesvig til dagens Nederland. Arkeologi har avdekket førkristne gravsteder som særlig i keramikkfunn viser den samme generelle kultur.[2] Saksere, sammen med anglere og andre germanske stammer deltok i den angelsaksiske bosetningen av Britannia i løpet av og etter 400-tallet. Den eksisterende britisk-keltiske befolkningen på de britiske øyene refererte til de germanskspråklige innvandrerne kollektivt som «saksere», uansett hvilken stamme de tilhørte.[3] Det er ukjent hvor mange saksere som utvandret fra det europeiske fastlandet og til Britannia, skjønt løselige beregninger på det totale antallet angelsaksiske bosettere er blitt beregnet til rundt 200 000,[4] men slike tall er misvisende uten sammenligningsgrunnlag med eksempelvis den eksisterende befolkningen på Britannia. Sakserne tok med seg til Britannia sitt gammelsaksiske språk, en eldre form for nedertysk, som har utviklet seg til dagens engelsk. I løpet av middelalderen, grunnet det internasjonale Hansaforbundets handelsruter og utvandring til handelsstasjoner utenfor området i nordlige Tyskland, førte [bør utdypes] til at saksere fortsatt blandet seg med og hadde sterk innflytelse på språk og kultur i Skandinavia og landene rundt Østersjøen.
I språk som finsk og estisk er saksere i dag navnet på Tyskland og tyskere (Tyskland: Saksa på begge, tyskere: saksalaiset og sakslased), mens i noen keltiske språk er saksere navnet på engelskmenn (jf. det skotske ordet sassenach, avledet av skotsk-gæliske sasunnach, og i irske sasanach, bretonske saouzon, walisiske sais).
Etymologi
redigerSakserne kan ha fått deres navn avledet fra sax, en form for kniv som de var kjent for. Sax eller seax har fått en varig symbolsk innflytelse på de engelske grevskapene Essex og Middlesex, begge har tre kniver av denne typen i deres seremonielle emblem. Stedsnavnene for Essex og Middlesex, sammen med Sussex og Wessex inneholder levninger av ordet saksere, og har følgende mening: Essex (østsaksere), Middlesex (midtre saksere), Sussex (sørsaksere), og Wessex (vestsaksere).[5]
Referanser
rediger- ^ Middleton, Haydn (2001): Romans, Anglo-Saxons & Vikings in Britain. Heinemann, ISBN 978-0-431-10209-2, s. 7f
- ^ Stenton, F. M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford: Clarendon Press. ISBN 0192801392, s. 11
- ^ Young, Simon (2006): AD 500 A journey through the dark isles of Britain and Ireland, Phoenix, s. 36
- ^ Thomas, Mark; Stumpf, Michael; Härke, Heinrich (18. juli 2006): «Germans set up an apartheid-like society in Britain», University College London
- ^ «Saxon»[død lenke], Oxford English Dictionary.
Litteratur
rediger- Bachrach, Bernard S. (1971): Merovingian Military Organisation, 481–751. Minneapolis: University of Minnesota Press.
- Goldberg, Eric J. (juli 1995): «Popular Revolt, Dynastic Politics, and Aristocratic Factionalism in the Early Middle Ages: The Saxon Stellinga Reconsidered» i: Speculum, 70 (3), s. 467–501.
- Hummer, Hans J. (2005): Politics and Power in Early Medieval Europe: Alsace and the Frankish Realm 600–1000. Cambridge University Press.
- Reuter, Timothy (1991): Germany in the Early Middle Ages 800–1056. New York: Longman.
- Reuter, Timothy, overs. (1992): The Annals of Fulda. Manchester Medieval series, Ninth-Century Histories, Volume II. Manchester: Manchester University Press.
- Stenton, Frank M. (1971): Anglo-Saxon England. 3. utg. Oxford University Press.
- Thompson, James Westfall (1928): Feudal Germany. 2 bind. New York: Frederick Ungar Publishing Co.
- Titlestad, Torgrim: Vikingtidens utbrudd, Sagabok, Stavanger 2017.
- Wallace-Hadrill, J.M., overs. (1960): The Fourth Book of the Chronicle of Fredegar with its Continuations. Connecticut: Greenwood Press.
Eksterne lenker
rediger- «Saxon Advent», av James Grout, Encyclopædia Romana
- «Saxons and Britons»
- «Saxon Britain», Info Britain