Romulus og Remus

Romulus og Remus var sagnskikkelser, ifølge tradisjonen Romas grunnleggere, og etter sigende sønner av den romerske krigsguden Mars og vestalinnen Rhea Silvia, datter av Numitor, konge i Alba Longa. De skal ha levd på 700-tallet f.Kr. Ifølge ulike versjoner av sagnet om dem, nedskrevet av Plutark og Titus Livius, tjente Romulus som den første kongen av Roma. Som spedbarn ble de satt ut av sin morfars bror Amulius, som selv strebet etter Alba Longas trone. Spedbarna ble funnet ved Tiberens bredd av en hunnulv (lupa) som tok vare på dem og fremdeles er ett av symbolene på Roma.

Faustulus (til høyre) finner Romulus og Remus med hunnulven (lupa) og hakkespetten, Rhea Silvia og elveguden Tiberinus. Maleri av Peter Paul Rubens, ca. 1616 (Kapitolmuseene i Roma).

Mynt med hunnulven, Romulus og Remus.

Romulus drepte Remus i en krangel om hvor deres fremtidige by skulle ligge, og skal ha oppkalt den etter seg selv. Han opprettet de romerske legionene og det romerske senatet. Han lot bortføre kvinnene fra sabinerstammen («sabinerinnerovet»), slik at sabinere som holdt til på Quirinalhøyden, og romerne bosatt på Palatinhøyden, ble til ett folk ved inngifte. Etter Romulus' død ble han ved apoteose oppfattet som sabinernes gud Quirinus.

Venstre panel av Franks-skrinet med sagnet om Romulus og Remus i runer, 700-850 e.Kr.

Bakgrunnen

Romulus’ morfar het Numitor og var konge av Alba Longa som antikkens historikere mente var grunnlagt av Æneas' etterkommere. Etter at Numitor kom på tronen, lyktes hans misunnelige yngre bror Amulius å frata ham kongemakten. Amulius sørget også for å få drept Numitors sønn, Aegestus. Numitors datter Rhea Silvia (i noen versjoner kalles hun Ilia) ble tvunget til et liv som vestalinne der hun måtte leve i kyskhet, slik at han ikke risikerte at hun kom til å få barn som kunne true hans posisjon. Men en dag ble hun antastet av krigsguden Mars som gjorde henne gravid, og slik fikk hun tvillingsønnene Romulus og Remus. Amulius fikk spedbarna satt ut for å dø, men kurven de lå i, ble ført nedover Tiberen før den la seg til ro ved bredden.

Snart kom gjeteren Faustulus ned fra sin hytte på Palatinhøyden og fikk øye på hunnulven som lot to spedbarn die seg. Stedet ble siden markert med et fikentre (ficus Ruminalis - enten af ruma = bryst eller av det etruskiske navnet Ruma, der var opphav til begge tvillingenes navn) som en helligdom. Treet var angivelig borte på Ovids tid. Oppe i skråningen lå gjeterens hytte (casa Romuli = Romulus' hus), mens gjeterens kone, Acca Larentia, tok seg av guttene i oppveksten. Hunnulven forsvant ut av historien for godt. Acca Larentia ble senere opphøyd til gudinne, og en årlig fest 23. desember, Larentalia, innstiftet til hennes ære. Den ble feiret der Acca Larentia angivelig lå gravlagt ved Velabrum, dalsøkket der dette forente seg med Nova Via (= Nyveien), den gang like utenfor Roma, men nær porta Romanula.

Greske historikere som gjerne ville knytte tvillingbrødrene til Æneas, beskrev dem skiftevis som sønnene hans, eller sønner av trojanerinnen Romé, eller som Æneas' barnebarn, født av datteren hans som de kalte Ilia. Pleiemoren Acca Larentia omtales i noen kilder som lupa, som på latin betyr både «hunnulv» og «prostituert». Som prostituert var hun ifølge ett sagn en av Romas første betydelige velgjørere, som hadde lagt seg opp en formue og testamenterte denne til byen. Et annet sagn forteller at oppsynsmannen ved Mars-tempelet en gang kjedet seg og spilte terning med Mars om to gevinster: Et måltid og en kvinne. Guden vant, og oppsynsmannen satte frem et utsøkt måltid på alteret, der det forsvant i et plutselig lynglimt. Han lot den vakre Acca Larentia overnatte i tempelet, der Mars fortalte henne at hun ville få sin belønning av den første mann hun traff på neste morgen. Mannen - i noen versjoner ung og vakker, i andre gammel og fæl - giftet seg med henne, døde og etterlot henne sin formue, som hun i sin tur etterlot byen. Ifølge den tredje versjonen som også er den mest kjente, var Acca Laurentia gjeteren Faustulus' kone og tvillingenes pleiemor. En senere versjon skildrer henne som mor til tolv sønner. I stedet for en sønn som døde, tok hun Romulus til seg, et sagn som skulle forklare at det var tolv medlemmer i presteskapet Arval-brødrene (Fratres arvales = «Markenes brødre»), som Augustus gjenopplivet, og som var i virksomhet frem til Theodosius Is tid. Presteskapet skal ha vært innstiftet av Acca Larentia som korngudinne.

Guttene vokste opp, og i 18-årsalderen vendte de tilbake til Alba Longa, ledet et væpnet opprør og befridde befolkningen for Amulius som ble drept. I stedet kom morfaren deres, Numitor, på tronen igjen.

Hunnulven som ammer tvillingene Romulus og Remus.

Kirken San Giorgio in Velabro, i dalsøkket Velabrum der hunnulven angivelig fant tvillingene.

Grunnleggelsen av Roma

Tvillingene forlot deretter Alba Longa og dro tilbake til stedet ved Tiberen der de var vokst opp. For å finne ut hvor gudene ønsket de skulle grunnlegge en by, tok de auspisier, Romulus på Palatinhøyden, mens Remulus foretrakk Aventinhøyden. Som augurer besluttet de å la fuglenes flukt avgjøre. Ifølge Livius var Remus først til å motta et varsel i form av seks gribber. Straks fikk Romulus øye på tolv. Begge følte seg ifølge Livius utpekt til å være konge: Remus fordi han mottok det første jærtegnet, Romulus fordi han så flest gribber. Det endte med en slåsskamp brødrene imellom, og Remus ble drept. Stedet på Palatinhøyden der Romulus tok sine varsler, var i antikken et kjent sted, kalt auguraculum.

Mer populær var den versjonen der Remus hoppet over bymuren Romulus var gått i gang med å bygge, og at Romulus drepte ham med ordene: «Slik skal det gå alle som prøver å ta seg over murene våre!» Nok en versjon fortelles av Ovid i Fasti, der Romulus fant linjen som bymuren skule bygges langs ved å rekke en plogfure rundt Palatinhøyden. En helt hvit ku og en stut ble spent for plogen. Dette var opprinnelsen til Romas pomerium, grenselinjen angivelig beskyttet av sin tilknytning til det guddommelige. Uansett versjon ble Romas fødselsdag lagt til 21. april. Årstallet er omdiskutert, men Ciceros venn Titus Pomponius Atticus (110-32 f.Kr.) mente grunnleggelsen skjedde i året som etter vår tidsregning er 753 f.Kr. Den lærde Marcus Terentius Varro sa seg enig, og arkeologiske funn viser at høyden ble bebygget rundt år 750 f.Kr.

Hvert år ble 21. april feiret ved en høytidelig, eldgammel seremoni kalt Parilia eller Palilia, viet til gjetergudinnen Pales, og egentlig en renselsesseremoni for gjetere, husdyr og staller. Den ble først feiret av Romas tidlige konger, siden av pontifex maximus eller ypperstepresten. Vestalinnene delte ut strå, og aske og blod fra offerdyr. Stallene ble feid rene, dyrene pyntet, og det ble delt ut mat. Festdeltakerne hoppet tre ganger over et bål.

Remus' grav var kjent som Remoria eller Remuria, og lå på Aventinhøyden. Hytten på Palatinhøyden som angivelig var hjemmet til Romulus, ble omsorgsfullt vedlikeholdt gjennom århundrene, og foran Apollons tempel på Palatinerhøyden stod i antikken det eldgamle alteret kjent som Roma quadrata. I Fasti forteller Ovid at alteret var bygd av en enkelt, firkantet stein, og under denne skulle Romulus ha gjemt ett eksemplar av alle ting som finnes i verden.

Antikkens myte om Romulus ble en del av romernes liv, og Augustus prøvde å fremstå som den gjenoppståtte Romulus i et så å si nygrunnlagt Roma. Etter Varros kronologi styrte Romulus byen fra 753 til 717 f.Kr. Han innstiftet en forsamling på hundre medlemmer, kalt patres (fedre); etterkommerne deres ble kjent som patrisiere. Almuen fikk sin egen forsamling som Romulus ga lover for. Ute i byen forlangte han at tolv liktorer skulle gå foran ham. Han gjorde gjelet mellom Kapitolhøydens to høydepunkter til asyl for «en broket skare av folk fra nabotraktene, en forvirret blanding av frie menn og slaver på jakt etter noe nytt,» hevder Livius. Det var få kvinner blant disse, så Romulus la til rette for sabinerinnerovet for å skaffe byen sin kvinner nok. Dette kvinnerovet utløste sabinerkrigen, der vestalinnen Tarpeia slapp sabinerne inn i sitadellet på Kapitolhøyden slik at romere og sabinere støtte sammen i juvet som skiller Palatin fra Kapitol. Etter denne kampen mellom to nabofolk ble de to stammene enige om å forenes i ett folkeslag, quiriterne, oppkalt etter guden Quirinus som Romulus ble assosiert med etter sin død.

Krigen med sabinerne

Ifølge Livius var Titus Tatius samtidig med Romulus, og konge over sabinerne. Etter at det ble stor overvekt av mannlige innbyggere i Roma, ble nabostammen sabinerne invitert på fest. Der røvet romerne til seg de unge og angivelig ugifte sabinerkvinnene. Angivelig var Hersilia den eneste gifte kvinnen blant de røvede kvinnene, og henne giftet Romulus seg med.

Kvinnenes pårørende forlangte at Titus Tatius skulle ta affære, og han erklærte romerne krig for å få kvinnene hjem.

Egerias kilde ved via Appia i Roma.

Romerinnen Tarpeia la merke til armringene av gull som sabinerne bar rundt sin venstre arm. Hun fikk en av sine piker til å avtale et møte med kong Tatius, og lovet å slippe ham inn i sitadellet på Kapitolhøyden, om hun til gjengjeld fikk det sabinerne hadde på venstre arm. Tatius lovet henne dette, og som avtalt forrådte hun Roma og slapp inn de sabinske mennene en sen nattetime. Etterpå forlangte hun sin belønning. Ifølge én versjon ga sabinerne henne det de hadde på sin venstre arm - ikke gullet hun ønsket seg, men skjoldene, som de dynget oppå henne til hun døde av det. Men i en annen versjon sviktet Tarpeia slett ikke hjembyen sin, men innviet Romulus i sin plan om å lokke sabinerne til å gi fra seg skjoldene sine, slik at de i mindre grad kunne verge seg mot romerne. Ifølge Lucius Calpurnius Piso Frugi var det da hun sa at hun ønsket skjoldene - ikke armringene deres - at Tatius og hans menn i sinne tok livet av henne. Dette ville i så fall forklare hvorfor graven hennes der hun falt, ble vedlikeholdt, og hvert år tømte romerne ifølge Piso et drikkoffer der. Plutark spant videre på dette, og foreslo at siden Kapitolhøyden fikk sitt navn fordi det angivelig ble funnet et menneskehode der da Jupiter-tempelet ble reist, kunne det dreie seg om Tarpeias hode, ettersom kong Tarquinius angivelig fikk henne gravd opp og flyttet til en annen grav. Plutark avviste samtidig at Tarpeia var datter av kong Tatius og tvunget til å leve i ekteskap med Romulus.

Livius omskrev historien slik at Tarpeia møtte Tatius da hun var utenfor bymuren for å hente vann til ofringene. Varro tilføyde at hun var vestalinne, og ifølge Plutark var det faktisk en Tarpeia blant de første vestalinnene. Dette forklarer hvorfor hun hentet vann utenfor bymuren, for vestalinnene brukte ikke brønnvann, men vann fra levende kildespring - i Roma enten Egeria-kilden eller Camenae utenfor porta Capena.

I én versjon oppgis Tarpeia å være kommandant på Kapitolhøyden. Plutark avviser dette og retter det til at Tarpeia var kommandantens datter, og forrådte Roma til Tatius av griskhet etter gullet i sabinernes halskjeder - her nevnes ikke armringer, heller ikke skjold, så det er gullet hun knuses under. Dette minner om sagnet om Demonike fra Efesos som ble knust under vekt av gullsmykkene hun oppga som sin pris for å forråde hjembyen sin til galleren Brennus. Den greske dikteren Simylos hadde nok Demonike i tankene da han skrev at Tarpeia var skyld i at Romas murer falt, og at gallerne hun hadde forrådt byen sin til fordi hun var forelsket i lederen deres, drepte henne med skjoldene sine.

En annen versjon av sagnet om Tarpeia forteller at hun som straff for sitt svik ble kastet ned fra Kapitolhøydens klipper, og at stedet er oppkalt etter henne, Rupes Tarpeia («Den tarpeiske klippe»). Kapitolhøyden ble iblant kalt Tarpeius Mons. Klippene de dødsdømte ble kastet utfor, snur mot den nåværende piazza della Consolazione.

Livet etter grunnleggelsen av Roma

Etter fem år med felles styre ble Tatius drept av fremmede utsendinger, og Romulus ble enekonge over romerne. Han innførte lover som skulle hindre ekteskapsbrudd og mord. Som konge i Roma var han byens øverste general og byens øverste dommer.

Under Romulus' administrasjon ble folket i Roma delt inn i tre stammer: en for latinere (Ramnes), en annen for sabinerne (Tities) og en tredje for etruskere (Luceres). Disse tre stammene ble romerne. Hver av disse stammene hadde en tribun som representerte deres respektive stammer i alle sivile, religiøse og militære affærer. Når de var i byen, var de magistrater over stammene og utførte offer på deres vegne, og i krigstider var de Romas militære kommandanter. Ramnesene tok sitt navn fra Romulus, titiesene tok sitt navn fra Titus Tatius og luceresene tok sitt navn fra det etruskiske navnet for ære.^{[trenger referanse]}

Som grunnlag for Comitia Curiate delte Romulus hver av de tre stammene inn i ti curiae. Disse tretti curiae tok sine navn etter de tretti sabinerkvinnene Romulus og hans menn hadde bortført. Hver av de individuelle curia ble så igjen delt inn i ti gentes som dannet grunnlaget for nomen i romersk navneskikk. Når Romulus samlet Comitia Curiate og fremla sine eller andres forslag for godkjennelse, ville de ti gentes innenfor hver curia avlegge stemme etter et system som danner grunnlaget for det moderne valgmannssystemet i USA.^{[trenger referanse]}

Romulus opprettet en personlig livvakt for seg selv kalt celeres, bestående av Romas tre hundre beste ryttere under kommando av tribunen for ramnes-stammen. Celeres tok sitt navn fra sin leder, en nær venne av Romulus som het Celers som hjalp ham med å drepe Remus og grunnlegge byen Roma. Denne spesielle militære enheten fungerte veldig likt pretorianergarden til Augustus, da den var ansvarlig for Romulus' personlige sikkerhet og for sikkerheten til Roma mens legionene var på grensene. Forholdet mellom Romulus og hans tribun var også lignende forholdet mellom den romerske diktator og hans Magister Equitum. Celers, som Celerum Tribune, ble regnet som nestkommanderende i staten, og i Romulus' fravær hadde han retten til å sammenkalle Comitia og kommandere arméene.^{[trenger referanse]}

Romulus skal ha underlagt seg store områder i Italia og anlagt kolonier. Men noen forteller at han med årene ble tyrannisk og ignorerte de lovene han selv hadde vedtatt. Han skal iblant ha handlet uten folkets og senatets godkjennelse, latt sine menn mishandle borgere han var misnøyd med, og beordret andre kastet i døden fra den tarpeiske klippe.

Død, oppstandelse og etterfølgere

Romulus' liv endte i det 28. året av hans styre med en overnaturlig forsvinning under en storm. Etterpå var Romulus ikke å finne noe sted, og en senator opplyste at han hadde sett stormkastene blåse Romulus opp i himmelen. Angivelig hadde Romulus ropt at han skulle bo hos gudene, og at folket skulle tilbe ham som sabinernes gud Quirinus. Romerne fikk da reist et tempel på høyden hvor senatoren skulle ha sett Romulus stige til himmels, Quirinalhøyden. Tempelet må ha stått på Collis Salutaris (mellom våre dagers via delle Quattro Fontane og via della Dataria), ovenfor det eldgamle tempelet for gudinnen Flora.

Plutark gjengir sagnet om Romulus' himmelfart med en viss skepsis:

Det var det trettisyvende år, talt fra grunnleggelsen av Roma, at Romulus som da hersket, på den femte dagen av måneden juli, gjorde det som kalles Capriotine Nones, gav et offentlig offer på geitemyren, foran åsynet til senatet og folket i Roma. Plutselig ble himmelen mørkere, en tykk sky av storm og regn senket seg på jorden. Vanlige folk flyktet i redsel og ble spredt, og i denne virvelvinden forsvant Romulus, hans legeme ble aldri funnet, verken levende eller død. Mistanken rettes i dag mot patrisierne, og rykter gikk blant folket om at de, redde for kongelig styre, forsterket nylig av Romulus' vekslende holdning mot dem, hadde rottet seg sammen mot hans liv og fjernet ham, slik at de kunne ta styret i egne hender. Denne mistanken forsøkte de å roe ned ved å ære Romulus som en gud, som en som ikke er død, men har gått over i en høyere tilstand. Og Proculus, en mann en skal legge merke til, avla ed på at han så Romulus tatt opp til himmelen i sin rustning og antrekk, og hørte ham, idet han steg opp, rope at de heretter skulle kalle ham ved navnet Quirinus.

Plutark

Titus Livius' versjon:

Så begynte noen stemmer å proklamere Romulus' guddommelighet. Ropet steg, og til slutt hyllet alle de tilstedeværende ham som en gud og sønn av en gud, og ba til ham om alltid å være nådig og beskytte sine barn. Men selv ved denne store anledningen var der, tror jeg, noen få som ikke trodde, og som i hemmelighet fastholdt at kongen hadde blitt revet i stykker av senatorene. Ved alle anledninger gikk fortellingen rundt, men i ulike versjoner. Men det hadde liten betydning, fordi ærefrykt og respekt for Romulus' storhet satte segl på den andre versjonen av hans endelikt, som oppnådde ytterligere troverdighet ved den betimelige handlingen til en viss Julius Proculus, en mann, blir vi fortalt, æret for sine vise råd i viktige saker. Tapet av kongen hadde etterlatt folket i en urolig tilstand, mistenksomme overfor senatorene, og Proculus, klar over deres truende humør, fikk det lure innfallet å tale til forsamlingen. «Romulus», erklærte han, '«'far av vår by steg ned fra himmelen ved daggry i morges og stod foran meg. Med ærefrykt stod jeg foran ham, og ba om lov til å se på hans ansikt uten synd. Gå, sa han, og fortell romerne at ved himmelens vilje skal mitt Roma bli verdens hovedstad. Lær dem å være soldater. La dem vite, og lære sine barn, at ingen makt på jorden kan stå imot Romas våpen. Etter å ha talt disse ord, ble han igjen mottatt i himmelen.»

Titus Livius

Som guden Quirinus sluttet Romulus seg til Jupiter og Mars i «den arkaiske triade». Quirinus ble avbildet som en skjegget kriger i både religiøs og militærbekledning med et hevet spyd. På den måten ble han sett på som en krigsgud, og som styrken til det romerske folk, men enda viktigere som det guddommelige uttrykk for byen Roma selv. Quirinus fikk en Flamen Maiores kalt Flamen Quirinalis som fulgte med på tilbedelsen av ham og ritualene. Romerne kalte seg til og med quirites til hans ære. Etter sin død ble Romulus etterfulgt av Numa Pompilius som den andre kongen av Roma.

I middelalderen mente romerne at Romulus lå gravlagt i en gammel pyramide, som senere pave Alexander VI Borgia rev da han lot bygge kirken Santa Maria in Traspotina.

Tvillinger og utburder

Tvillinger var et utbredt mytisk tema i antikken, jfr Poseidons og Tyros tvillingsønner Pelias og Neleus, dioskurene i Hellas og Amfion og Zethos i Theben. Likeså historiene om spedbarn som settes ut, men reddes av andre, slik som kong Sargon av Akkad, Moses og Perseus.

Faktisitet

Flere ting tyder på at denne opprinnelsesmyten oppstod i det fjerde århundre f.Kr, og at byen ikke fikk navnet Roma før lenge etter grunnleggelsen.

Litteratur

Primærkilder

• rundt år 100 Plutark: Romulus liv, Numa Pompilius, Camillus
• rundt år 10 Titus Livius: Romas tidlige historie)

Sekundære kilder

• rundt 40 f.Kr. Cicero: Republikken VI, 22: Scipios drøm
• rundt år 20 Dionysios fra Halikarnassos: L. 2, Romersk historie (Bok I)
• rundt år 100 Florus (Bok I, I)
• rundt år 200 Dio Cassius