[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Rod Stewart

britisk musiker, sanger, låtskriver

Sir Roderick David Stewart CBE (født 1945) er en britisk musiker med skotske aner. Stewart er best kjent som soloartist, men han har også vært vokalist i flere rockeband, deriblant The Jeff Beck Group og Faces. Han har hatt stor suksess med sin karakteristiske og lett gjenkjennelige hese stemme.

Rod Stewart
Rod the Mod
FødtRoderick David Stewart
10. jan. 1945[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
London[5]
BeskjeftigelseSanger og låtskriver, sanger, gitarist, plateartist, vokalist Rediger på Wikidata
EktefelleAlana Stewart (1979–1984)
Rachel Hunter (1990–2006)
Penny Lancaster (2007–)
Partner(e)Kelly Emberg (1983–1990)
BarnKimberly Stewart
Sean Stewart
Renee Stewart
Liam Stewart
Ruby Stewart
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avFaces
UtmerkelserKommandør av Order of the British Empire
Knight Bachelor
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Rock and Roll Hall of Fame (1994)[6]
Musikalsk karriere
PseudonymRod Stewart
SjangerRock, bluesrock, rhythm and blues, popmusikk, new wave
InstrumentGitar, vokal, munnspill
StemmetypeTenor
Aktive år1961–
PlateselskapWarner Bros. Records, Atlantic Records, Capitol Records, Mercury Records, Warner Records
Nettstedhttps://www.rodstewart.com/
IMDbIMDb
Rod Stewart på Commons

«Maggie May» (1971), «Sailing» (1975) og «Da Ya Think I'm Sexy?» (1979) er blant hans mest kjente låter. Albumet Every Picture Tells a Story fra 1971 inneholder signatursangen «Maggie May».

Jeff Beck og Rod Stewart signerte sine samkomposisjoner med Jeffrey Rod på sent 1960-tall, deriblant på Jeff Becks album Truth, som ble utgitt i 1968.

Karriere

rediger

Stewart har solgt over 250 millioner album verden over.[7]

Stewart begynte sin karriere i London tidlig i 1960-årene som vokalist i band som Long John Baldry, Steampacket og Shotgun Express. Det var imidlertid først i 1968, da han ble en del av Jeff Becks band, at han begynte å nærme seg stjernehimmelen for alvor. Sammen med The Jeff Beck Group var han med på å gi ut album som Truth og Beck-Ola, som begge regnes som milepæler i rockehistorien. Spesielt førstnevnte regnes av mange som forløperen til heavy metal.

Etter utgivelsen av Beck-Ola i 1969, valgte imidlertid Stewart og hans gode venn Ron Wood å trekke seg fra Jeff Becks gruppe og istedenfor starte et nytt band sammen med de resterende medlemmene av 60-tallssuksessen The Small Faces. Bandet fikk navnet The Faces, og besto i tillegg til Stewart og Wood av Ronnie Lane på bass, Ian McLagan på keyboard samt Kenny Jones på trommer.

Samtidig begynte Stewarts solokarriere så smått å komme i gang. I 1969 gav han ut sitt debutalbum, An Old Raincoat Won't Ever Let You Down (med tittelen The Rod Stewart Album i USA. Albumet huskes kanskje best for hans tolkning av Mike d'Abos «Handbags and Gladrags».

I denne perioden kom albumene på rekke og rad, både i form av solo- og bandutgivelser. I 1970 gav The Faces ut sitt debutalbum, First Step, før Stewart så gav ut sitt andre soloalbum, Gasoline Alley, senere samme år. Begge utgivelsene skulle imidlertid bli overskygget av hans neste soloalbum, Every Picture Tells a Story. «Maggie May», som opprinnelig var B-siden av singelen «Reason to Believe», ble en stor hit både i Storbritannia og USA, noe som også førte til at albumet nådde toppen av hitlistene. Every Picture Tells a Story regnes i dag som Stewarts klart beste album, og har også blitt kåret til ett av de beste rockealbumene noensinne flere ganger. På Rolling Stones liste over de 500 beste albumene noensinne, kom det på 172.-plass. Albumet regnes som en klassiker av musikkavisen Panorama.

Noen få måneder tidligere samme år kom The Faces' andre album, Long Player. Albumet ble en større suksess enn gruppens debutalbum, men mottakelsen kan likevel ikke sammenliknes med den de fikk med sitt neste album, A Nod is as Good as a Wink... to a Blind Horse, som ble utgitt allerede i slutten av 1971. Gruppen red da på en medgangsbølge etter utgivelsen av Stewarts Every Picture Tells a Story, og The Faces-albumet nådde således topp 10-listene i Storbritannia så vel som i USA. I tillegg fikk gruppen sin første og eneste topp 40-hit i USA med «Stay With Me».

Suksessen ble fulgt opp av et nytt soloalbum året etter. Da det utgjorde hans niende plateutgivelse på kun fire år, var tittelen Never a Dull Moment åpenbart på sin plass. Albumet fulgte opp i samme stil som det foregående soloalbumet, og ble også en stor kommersiell suksess med førsteplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i USA. Singelen «You Wear It Well» ble også en hit, spesielt i Storbritannia, der den nådde andreplass på hitlistene.

De neste årene gikk det lengre tid mellom plateutgivelsene. I 1973 gav The Faces ut Ooh La La, som nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia. Det skulle likevel vise seg å bli gruppens siste album. Etter avslutningsturneen i 1974 ble bandet oppløst som en følge av at Stewart ville satse på solokarrieren, mens Ron Wood tok over Mick Taylors plass i The Rolling Stones.

1970-tallet

rediger

Sent i 1974 gav Stewart ut albumet Smiler, som selv om det nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia, regnes som hans svakeste album på 1970-tallet. Med oppfølgeren gikk det imidlertid meget bedre. Atlantic Crossing, som kom ut året etter, ble en stor suksess, og inneholdt også balladen «Sailing», som fortsatt er en av Stewarts aller best kjente låter. Singelen nådde riktig nok ikke høyt opp på hitlistene i USA – der Stewart nå bodde – men den ble en enorm hit i Storbritannia. Den falt også i smak hos mange nordmenn, og holdt førsteplassen på VG-listen i hele 15 uker. Albumet solgte også svært godt i Norge, og holdt seg inne på VG-listen i hele 35 uker, med fire uker helt på toppen.

Også Stewarts neste album fikk en god mottakelse. A Night on the Town kom ut i 1976 og ble en stor kommersiell suksess. I USA ble det hans første album som solgte til platinaplate, mens det i Norge førte ham til førsteplass på VG-listen for andre og siste gang. Singelen «Tonight's the Night» ble en hit i flere land, og også «The First Cut is the Deepest» og «The Killing of Georgie» gjorde det forholdsvis godt på hitlistene.

Med utgivelsen av Foot Loose and Fancy Free i 1977 og Blondes Have More Fun året etter, fortsatte Stewart den gode trenden. Begge ble svært godt mottatt. Fra førstnevnte album kom «You're in My Heart» høyt opp på hitlistene, mens også «Hot Legs» og «I Was Only Joking» fikk en forholdsvis god mottakelse. Ingen av disse overgikk imidlertid «Da Ya Think I'm Sexy?» fra Blondes Have More Fun, som ble en enorm kommersiell suksess og nådde førsteplassen på hitlistene i både Storbritannia og USA. Singelen solgte godt også i Norge, men Bee Gees store hit «Too Much Heaven» gjorde at den aldri nådde høyere enn andreplass på VG-listen.

Til tross for at Stewarts karriere i denne perioden var på sitt beste kommersielt, fikk han likevel en del kritikk på slutten av 1970-tallet. Kritikerne hevdet at hadde gått bort fra sin opprinnelige «sound» for å selge mer plater. «Da Ya Think I'm Sexy», som var sterkt inspirert av discomusikk, sto sentralt i debatten, da mange anså den som selve manifesteringen av Stewarts musikalske utvikling. Andre sammenliknet låten med The Rolling Stones' «Miss You» som ble utgitt samme år, og mente at det var naturlig å la seg påvirke av strømningene i musikken i perioden.

1980-tallet

rediger

1980-tallet ble en nedtur sammenliknet med tiåret før. Fra 1982 til 1988 hadde han bare tre singler som nådde topp 10 på hitlistene. Likevel hadde Stewart en del suksess også i denne perioden. Tonight I'm Yours solgte til platinaplate i USA, og både tittellåten og «Young Turks» ble store hits. «Baby Jane» ble i 1983 hans sjette og siste singel som kom på førsteplass på de britiske hitlistene, mens albumet Camouflage solgte til gullplate. Også coverversjonen av The Impressions-låten «People Get Ready» i 1985, der Stewart igjen samarbeidet med Jeff Beck, ble en suksess, sammen med balladen «Every Beat of My Heart» året etter.

I 1988 gav han ut albumet Out of Order, der både «Forever Young» og «Lost in You» kom høyt opp på de amerikanske hitlistene. I begynnelsen av 1989 la han ut på turné i Sør-Amerika, der han spilte for fulle hus over hele kontinentet. På El Monumental stadion i Buenos Aires hevdes det å ha vært mer enn 90 000 mennesker innenfor portene.[av hvem?]

1990-tallet

rediger

1990-tallet begynte bra for Rod Stewart. I 1990 nådde han andreplass på de amerikanske hitlistene med en coverversjon av Tom Waits' «Downtown Train», før han så gikk helt til topps på listen tre år senere da han sammen med Sting og Bryan Adams spilte inn «All For Love» i forbindelse med filmen De tre musketerer. Året etter, i 1994, fikk han æren av å bli innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.

 
Rod Stewart konsert billett, 1993

Etter dette gikk det imidlertid nedover. Ingen av hans albumutgivelser på resten av 90-tallet ble spesielt godt mottatt. I 2001 kom imidlertid samlingen The Story So Far: The Very Best of, som ble en stor suksess. Albumet nådde topp 10 på de britiske hitlistene og toppet sågar listen i enkelte land, deriblant Frankrike og Belgia.

2000-tallet

rediger

Etter årtusenskiftet har Stewart konsentrert seg om å lage album med amerikanske sanger fra 1930- og 1940-årene, noe han har hatt stor suksess med. Det første ble utgitt sent i 2002, mens det fjerde og foreløpig siste kom i 2005. Alle albumene har fått en svært god publikumsmottakelse, spesielt i USA. Stardust... The Great American Songbook, Vol. III nådde sågar førsteplass på hitlistene som første Stewart-album siden Blondes Have More Fun i 1979, i tillegg til at han vant sin første Grammy-pris for albumet. Ingen av de fire albumene har hatt dårligere enn fjerdeplass som høyeste plassering.

Rod Stewart spilte i Nevlunghavn i Larvik den 22. juli 2007 som en del av sin europaturné. Konserten var en gave fra Arthur Buchardt til alle ansatte på Radiumhospitalet. Stor innsats fra lokale støttespillere og ikke minst nærmere 20 000 publikummere bidro til et bra overskudd som ble donert til Kreftforeningen.

I 2012 ble Stewart for andre gang valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame, denne gang som medlem av The Faces. Fra øvrige utmerkelser kan det nevnes: Brit Award 1993 (Outstanding Contribution to Music), World Music Awards 2001 (Diamond Award), World Music Awards (Legend Award), UK Music Hall of Fame i 2006 og ASCAP Founders Award i 2011.

Time, utgitt i mai 2013, er første album siden Vagabond Heart fra 1991 der vokalisten selv har skrevet både tekster og musikk på de fleste sporene. Albumets første uke gav blant annet relativt respektable plasseringer på de offisielle listene i følgende land: Irland (nr. 3), Canada (nr. 4), Tyskland (nr. 4), USA (nr. 7), Sverige (nr. 7) og Østerrike (nr. 7).

I Storbritannia debuterte albumet som nummer én i uke 20/2013, og er Rod Stewarts niende album som topper den offisielle listen UK Albums Chart. For året 2013 ble Time det syvende mest solgte album totalt i Storbritannia, samt det mest selgende i kategorien «rock».

Stewart er fortsatt aktiv som live-artist. I 2013 ble det 62 offisielle konserter. Publikumsrekorden er fra nyttårskonserten i 1994 på Copacabana Beach, der publikumstallet ble estimert til 3,5 millioner.

Privatliv

rediger

I mai 2000, ble Stewart diagnostisert med skjoldbruskkjertelkreft, og gjennomgikk kirurgi samme måned. Sammen med stor redsel for sin helse, var kirurgien en fare for stemmen hans, og han måtte lære seg å synge igjen på nytt. Siden da har han vært aktiv med å opprette fond for "The City of Hope Foundation" for å finne en kur for alle former av kreft, spesielt for typer som angriper barn. I september 2019 røpet Stewart at han i 2017 var blitt diagnostisert med prostatakreft, og at han var blitt erklært frisk etter behandling.

I september 2002 ble Stewarts sønn, Sean, dømt til 3 måneder i fengsel for angrep på en mann utenfor en restaurant i Los Angeles. Sean Stewart ble dømt til å betale erstatning compensation og for behandling slik at han har kontroll på sinnet sitt og dessuten behandling for sitt narkotika og alkoholmisbruk.

Stewart ble beregnet til å ha en formue på 215 millioner pund på Sunday Times Rich List i 2021, noe som gjorde han til den tolvte rikeste personen i britisk musikkindustri. Han bor sammen med sin kone i Durrington House i Essex, en eiendom som verdt 4.65 millioner pund.

Rod Stewart har åtte barn med fem forskjellige mødre: Sarah Streeter født 6. november 1963. Mor: Susannah Boffey. Sarah ble oppdratt av sine adoptivforeldre: Gerald and Evelyn Thubron'. Han har også ett barn med hver av disse mødrene: Jennie Rylance, Dee Harrington og Britt Ekland. Han har datteren Kimberly Alana Stewart født 21. august 1979 og sønnen Sean Roderick Stewart født 1. september 1980 fra sitt første ekteskap, med Alana Stewart (1979–1984). Han har datteren Ruby Stewart født 17. juni 1987 sammen med Kelly Emberg. Han har datteren Renee Cecili Stewart født 1. juni 1992 fra sitt andre ekteskap, med Rachel Hunter (1990–2006). Han har barna Alastair Wallace Stewart (født 27. november 2005) og Aiden Patrick Stewart (født 16. februar 2011) i sitt tredje ekteskap, med Penny Lancaster Stewart (2007– ).

Utmerkelser

rediger
  • 1993: Brit Awards for «Outstanding Contribution to Music»
  • 1993: Legend Award fra World Music Awards
  • 1994: Ble opptatt i Rock and Roll Hall of Fame (som soloartist)
  • 2001: Mottok den aller første Diamond Award fra World Music Awards (for over 100 millioner solgte plater)
  • 2005: Grammy Award for «For Best Traditional Pop Vocal Album» for Stardust ... The Great American Songbook Volume III
  • 2005: Fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame (Hollywood Boulevard) for sine musikalske ytelser til musikkindustrien
  • 2006: Inntatt i UK Music Hall of Fame
  • 2007: Ble tildelt en CBE i 2007 New Year Honours
  • 2011: Tildelt ASCAPs Founders Award
  • 2012: Ble opptatt i Rock and Roll Hall of Fame (som medlem av Faces)
  • 2016: Ble utnevnt til Knight Bachelor ved 2016 Birthday Honours[8]

Han har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Band Stewart har vært medlem i

rediger
  • Jimmy Powell and the 5 Dimensions (1963)
  • The Hoochie Coochie Men (1964–1965)
  • Steampacket (1965–1966)
  • Soul Agents (1965–1966)
  • Shotgun Express (1966-1967)
  • The Jeff Beck Group (1967–1969)
  • Faces (1969–1975, 1986, 1993, 2015, 2019, 2020, 2021– )

Diskografi

rediger

Album

rediger

Med The Jeff Beck Group

rediger

Med The Faces

rediger
  • First Step (1970)
  • Long Player (1971)
  • A Nod Is as Good as a Wink...To a Blind Horse (1971)
  • Ooh La La (1973)
  • Coast to Coast: Overture and Beginners (konsertalbum) (1974)
  • Snakes And Ladders / The Best of Faces (1975)
  • The Best of The Faces (1977)
  • Five Guys Walk Into A Bar (2004)

Studioalbum som soloartist

rediger
  • An Old Raincoat Won't Ever Let You Down (utgitt som The Rod Stewart Album i USA) (1970)
  • Gasoline Alley (1970)
  • Every Picture Tells a Story (1971)
  • Never a Dull Moment (1972)
  • Smiler (1974)
  • Atlantic Crossing (1975)
  • A Night on the Town (1976)
  • Foot Loose & Fancy Free (1977)
  • Blondes Have More Fun (1978)
  • Foolish Behaviour (1980)
  • Tonight I'm Yours (1981)
  • Body Wishes (1983)
  • Camouflage (1984)
  • Every Beat of My Heart (1986)
  • Out of Order (1988)
  • Vagabond Heart (1991)
  • Lead Vocalist (1993)
  • A Spanner in the Works (1995)
  • If We Fall in Love Tonight (1996)
  • When We Were the New Boys (1998)
  • Human (2001)
  • It Had to Be You: the Great American Songbook (2002)
  • As Time Goes By: the Great American Songbook 2 (2003)
  • Stardust: the Great American Songbook 3 (2004)
  • Thanks For The Memory: The Great American Songbook 4 (2005)
  • Still the Same... Great Rock Classics of Our Time (2006)
  • Soulbook (2009)
  • Once in a Blue Moon: The Lost Album (2010)
  • Fly Me to the Moon... The Great American Songbook Volume V (2010)
  • Merry Christmas, Baby (2012)
  • Time (2013)
  • Another Country (2015))
  • Blood Red Roses (2018)
  • The Tears of Hercules (2021)
  • Swing Fever (sammen ned Jools Holland) (2024)

Livealbum som soloartist

rediger
  • Coast to Coast: Overture and Beginners (kreditert Rod Stewart/Faces) (1974)
  • Absolutely Live (1982)
  • Unplugged... and Seated (1993)
  • Live 1976-1998 - Tonight´s The Night (2014)

Samleutgivelser

rediger
  • Sing It Again, Rod (1973)
  • The Vintage Years 69 – 70 (1976)
  • The Best of Rod Stewart (1976)
  • The Best of Rod Stewart, Volume II (1977)
  • Rod Stewart Greatest Hits Vol. 1(1979)
  • Hot Rods (1980)
  • The Best of Rod Stewart (1989)
  • The Rock Album (1989)
  • The Ballad Album (1989)
  • Storyteller – The Complete Anthology: 1964-1990 (1990)
  • Downtown Train – Selections From Storyteller (1990)
  • The Mercury Anthology (1992)
  • Lead Vocalist (1993)
  • Handbags & Gladrags (1995)
  • If We Fall in Love Tonight (1995)
  • The Very Best of Rod Stewart (1996)
  • Reason to Believe (1999)
  • A Little Misunderstood, The Sixties Sessions (2001)
  • The Story So Far: Very Best of Rod Stewart (2001)
  • Reason to Believe: The Complete Mercury Studio Recordings (2002)
  • Encore: The Very Best Of 2 (2003)
  • Changing Faces – The Very Best of Rod Stewart & The Faces: The Definitive Collection 1969–1974 (2003) (som Rod Stewart & The Faces)
  • Gold (2005)
  • The Very Best of Rod Stewart (2006)
  • The Seventies Collection (2007)
  • The Complete American Songbook – Volumes I, II, III & IV (2007)
  • Some Guys Have All the Luck / The Definitive Rod Stewart (2008)
  • The Rod Stewart Sessions 1971–1998 (2009)
  • The Best Of... The Great American Songbook (2011)
  • Rarities (2013)
  • Handbags & Gladrags: The Essential (2018)
  • You're in My Heart: Rod Stewart with the Royal Philharmonic Orchestra (2019)

Singler (Nr. 1 på UK Singles Chart)

rediger
  • «Reason to Believe» / «Maggie May» (1971)
  • «You Wear It Well» / «Lost Paraguayos» (1972)
  • «Sailing» / «Who's Crying Now» (1972)
  • «I Don't Want to Talk About It» / «The Best Days of My Life» (1977)
  • «The First Cut Is the Deepest» / «I Don't Want to Talk About It» (1977)
  • «Da Ya Think I'm Sexy?» / «Dirty Weekend» (1978)
  • «Baby Jane» / «Ready Now» (1983)
  • «Everybody Hurts» / ("Charity single" som en del av Helping Haiti) (2010)

Andre deltagelser

rediger
  • «In a Broken Dream» på albumet Python Lee Jackson (1969)
  • «Doin' Fine (Cloud Nine)» på albumet Python Lee Jackson (1969)
  • «The Blues» på albumet Python Lee Jackson (1969)
  • «Mother Ain't Dead» B-siden på Long John Baldry's singel «Iko Iko» (Warner Bros K16175) og på albumet Everything Stops for Tea (Warner Bros K 46160) (1972)
  • «That's What Friends Are For» fra filmen Night Shift (soundtrack) (1982)
  • «Your Song» fra albumet Two Rooms: Celebrating the Songs of Elton John & Bernie Taupin (1991)
  • "Don't Break Your Promise (Too Soon)" (med Bobby Womack på albumet Resurrection) (1994)
  • "People Get Ready" (fra albumet A Tribute to Curtis Mayfield) (1994)
  • "Gasoline Alley" (fra albumet The Unplugged Collection, Volume One med div. artister) (1994)
  • "So Far Away" (fra albumet Tapestry Revisited: A Tribute to Carole King med div.artister) (1995)
  • "What the World Needs Now" (fra albumet Back to Bacharach med Steve Tyrell, Burt Bacharach, Martina McBride, James Taylor og Dionne Warwick) (2008)
  • "Kiss Her for Me" (fra albumet Frankie Miller's Double Take sammen med med Frankie Miller og Joe Walsh) (2016)
  • "Battle of the Sexes" (fra albumet Between the Earth and the Stars med Bonnie Tyler) (2019)

Videoutgivelser

rediger
  • 1981: Tonight He's Yours: Live at the Forum
  • 1984: The Rod Stewart Concert Video
  • 1988: Video Biography 1969-1974 (med The Faces)
  • 1990: The Videos 1984-1991
  • 1991: Storyteller
  • 1992: Vagabond Heart Tour
  • 1995: The Final Concert With Keith Richards (med The Faces)
  • 2002: Special Edition EP
  • 2003: It Had to Be You: The Great American Songbook
  • 2003: The Best of Rod Stewart & The Faces, The Early Years (med The Faces)
  • 2004: VH1: Storytellers
  • 2004: One Night Only! Rod Stewart Live at Royal Albert Hall
  • 2005: Love Touch

Konserter i Norge

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Rod-Stewart, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Roglo, Roglo person ID p=roderick+david;n=stewart, oppført som Roderick David Stewart[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID stewartrode[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118618067, besøkt 21. juli 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID rod-stewart[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Sir Rod Stewart is closing the show!». Brit Awards. Arkivert fra originalen 15. november 2022. Besøkt 29. mai 2022. 
  8. ^ Queen's Birthday Honours 2016 – High Awards, Gov.uk. Lest 11. juni 2016.

Kilder

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rod_Stewart&oldid=24562229»