OPEC
Organization of the Petroleum Exporting Countries (OPEC), på norsk Organisasjonen av oljeeksporterende land, er en internasjonal handelsorganisasjon bestående av oljeeksporterende land. OPEC ble stiftet den 14. september 1960 i Bagdad i Irak. Organisasjonen har siden 1965 hatt hovedkvarter i Wien, hvor medlemslandenes oljeministere har jevnlige møter. Mange ikke-medlemmer regner OPEC som et kartell.[3][4]
| Organization of the Petroleum Exporting Countries | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Stiftet | 14. september 1960[1][2] (Bagdad) | ||
| Land | internasjonal | ||
| Hovedkontor | Innere Stadt (2009–) Wien (–2009) | ||
| Generalsekretær | Haitham al-Ghais | ||
| Tjenester | Petroleum | ||
| Fokus | Oljeindustri | ||
| Antall medlemmer | 13 stater (pr. 2020) | ||
| Flagg | |||
 | |||
| Nettsted | www.opec.org (en) | ||
 OPEC 48°12′51″N 16°21′57″Ø | |||
Hovedmålet til OPEC er ifølge organisasjonens statutter å fastsette de beste metodene for å følge opp medlemmenes interesser, individuelt og kollektivt. Organisasjonen ønsker også å finne måter og metoder for å sikre prisstabiliteten i internasjonal oljeindustri i håp om å eliminere skadelige og unødvendige svingninger, alltid med fokus på interessene til de produserende nasjonene, for å sikre en jevn inntekt til de produserende landene, et effektivt og forutsigbart tilbud av olje og gass til det internasjonale samfunnet og en god avkastning for de som investerer i olje- og gassindustrien.[5]
Kritikk
redigerOPECs markedsinnflytelse har vært gjenstand for kritikk. Flere medlemmer advarte verden og forårsaket høy inflasjon i både industri- og utviklingsland da de benyttet oljeembargo under oljekrisen i 1973. OPECs evne til å kontrollere oljeprisen har avtatt noe siden, som følge av oljefunn utenfor OPEC og utviklingen av store oljereserver i Mexicogolfen og Nordsjøen, oppløsningen av Sovjetunionen, og markedsmodernisering. OPECs medlemsland kontrollerer fortsatt to tredeler av verdens oljereserver og (i 2005) 41,7 % av produksjonen, noe som gir OPEC betydelig kontroll over det globale markedet. Den nest største gruppen av produsenter, medlemmene av OECD og De tidligere sovjetiske statene produserer henholdsvis 23,8 % og 14,8 % av verdens totale oljetilbud.[6]
Etter fallet i oljeprisen høsten 2014, som OPEC ikke klarte å stoppe, mente flere kommentatorer at OPEC ikke lenger kunne styre markedet.[7] Kuwaits oljeminister Ali Omair pekte da på at OPEC stod for 30 % av den globale oljeproduksjonen, vesentlig mindre enn tidligere, og at OPEC derfor måtte beskytte markedsandelene sine og heller la tilbud og etterspørsel styre oljeprisen.
Medlemsland
redigerOPEC har 13 medlemsland pr. 2020.
| Medlemsstat | Medlem fra[8] | Råoljeproduksjon 2011 (tusen fat/dag)[9] |
Råoljereserve 2011 (millioner fat)[10] |
|---|---|---|---|
 Algerie |
1969 | 1 162 | 12 200 |
 De forente arabiske emirater |
1967 | 2 565 | 97 800 |
 Ecuador[A 1] |
2007 | 500 | 8 200 |
 Iran[A 2] |
1960 | 3 576 | 154 600 |
 Irak[A 2] |
1960 | 2 653 | 141 400 |
 Kuwait[A 2] |
1960 | 2 659 | 101 500 |
 Libya |
1962 | 490 | 48 000 |
 Nigeria |
1971 | 1 975 | 37 200 |
 Saudi-Arabia[A 2] |
1960 | 9 311 | 265 400 |
 Venezuela[A 2] |
1960 | 2 881 | 297 600 |
- Potensielle medlemmer
Tidligere medlemsland
rediger| Land | Ble medlem | Forlot OPEC |
|---|---|---|
 Angola |
2007 | 2023[12] |
 Gabon
|
1975 | 1994 |
 Indonesia
|
1962 | 2009 |
 Qatar
|
1961 | 2019[13] |
Indonesia forlot OPEC i 2009 fordi landet sluttet å være en nettoeksportør av olje. Det kunne ikke lenger dekke sitt eget behov ettersom veksten i etterspørsel overgikk produksjonen. Situasjonen ble gjort verre på grunn av svak rettssikkerhet og korrupsjon som avskrekket utenlandske investorer fra å investere i nye brønner i Indonesia. I den senere tid har regjeringen økt de økonomiske insentivene for utenlandske bedrifter til å investere i leting og utvinning, men har sett seg tvunget til å importere stadig mer fra land som Iran, Saudi-Arabia og Kuwait. Indonesias avgang fra OPEC vil sannsynligvis ikke påvirke mengden av olje landet produserer eller importerer. Landets økende avhengighet av import viser seg stadig dyrere ettersom de globale prisene stiger.[14]
Bøker om emnet
rediger- The Prize: The Epic Quest for Oil, Money, and Power (1993), av Daniel Yergin
- The Politics of Oil-Producer Cooperation (2001)
- The Coming Oil Crisis (2004)
- Out of Gas: The End of the Age of Oil (2004)
- It's The Crude Dude (2004)
- Confessions of an Economic Hit Man (2005), av John Perkins
Referanser
rediger- ^ www.monde-diplomatique.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ fastercapital.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Opec: The oil cartel» (på engelsk). BBC News. 12. februar 2003. Besøkt 19. januar 2013.
- ^ Zycher, Benjamin (2008). «OPEC» (på engelsk). Library of Economics and Libert. Besøkt 19. januar 2013.
- ^ Chapter I, Article 2 of The Statute of the organization of the Petroleum Exporting Countries (as amended)
- ^ BP plc. "British Petroleum table of world oil production". Besøkt 18. juni 2007.
- ^ Dagens Næringsliv / NTB - En ny verden for OPEC (28.11.2014)
- ^ «OPEC: Member countries» (på engelsk). Organization of the Petroleum Exporting Countries. Besøkt 6. oktober 2012.
- ^ «Annual Statistical Bulletin 2012» (pdf) (på engelsk). OPEC. s. 30. Besøkt 19. januar 2013.
- ^ «OPEC Share of Crude Oil Reserves 2011» (på engelsk). OPEC. Besøkt 19. januar 2013.
- ^ «OPEC to Step Up by New Members» (på engelsk). Kommersant. 1. desember 2006. Besøkt 19. januar 2013.
- ^ [1]
- ^ Al Jazeera: Why Qatar left OPEC
- ^ «Indonesia to withdraw from OPEC» (på engelsk). BBC News. 28. mai 2008.
Eksterne lenker
rediger- (en) Offisielt nettsted
- (en) OPEC – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- OPECs årsmelding 2012
