[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Min nordiske reise

Min nordiske reise (engelsk: Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark) er en svært personlig reiseskildring skrevet av den britiske 1700-tallsfeministen Mary Wollstonecraft. De 25 brevene dekker et vidt spekter av emner, fra sosiologiske refleksjoner over Skandinavia og dets innbyggere til filosofiske spørsmål om personlig identitet. Boken ble utgitt av Joseph Johnson i 1796 og var den siste Wollstonecraft fikk utgitt mens hun levde.

Min nordiske reise
orig. Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark
Forfatter(e)Mary Wollstonecraft
SpråkEngelsk
SjangerReiseskildring
Utgitt1796
ForlagGyldendal, 1976
Pax forlag, 1995/1997
Oversetter(e)Per A. Hartun
Sider152
OCLC248823581

Wollstonecraft foretok sin reise til Sverige, Norge og Danmark for å få hånd om et skip som var stjålet fra hennes elsker, Gilbert Imlay. I det håp at reisen ville bidra til å gjenopplive deres ødelagte forhold, dro hun entusiastisk avsted. I løpet av de tre månedene hun oppholdt seg i Skandinavia innså hun imidlertid at Imlay ikke hadde noen interesse av å gjenoppta forholdet. Brevene som boken består av viser hennes sinne og melankoli over Imlays gjentatte svik. Boken er derfor både en reiseskildring og en selvbiografi. I Min nordiske reise utforsker Wollstonecraft forholdet mellom enkeltmennesket og samfunnet. Hun verdsetter subjektive erfaringer, fremmer likestilling og utdanning for kvinner og peker på det hun ser som handelens uheldige virkninger på samfunnet.

Min nordiske reise var Wollstonecrafts mest populære bok på 1790-tallet, den solgte godt, ble oversatt til flere språk og ble vel mottatt av de fleste kritikere. Filosofen William Godwin sa om boken at «om det noen gang var en bok beregnet på å få en mann til å elske forfatteren, så synes det for meg å være denne boken».[1] Romantiske diktere som William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge ble inspirert av boken. Min nordiske reise var en populær bok som inspirerte leserne til å reise til Skandinavia, men interessen falt dramatisk etter at William Godwin utga sin biografi om Mary Wollstonecraft i 1798, boken ble betraktet som en skandale ved at den avdekket Wollstonecrafts utradisjonelle livsførsel.

Mary Wollstonecraft

rediger
 
Mary Wollstonecraft, malt 1797 av John Opie, oljemaleri på lerret, utstilt i National Portrait Gallery, London

I 1790, 31 år gammel gjorde Wollstonecraft en dramatisk entré i offentligheten med A Vindication of the Rights of Men (Et forsvar for menns/menneskers rettigheter). Pamfletten hun utgav var et innlegg i den britiske debatten om det som skjedde i Frankrike. To år etter gav hun ut det som har blitt hennes mest kjente verk, A Vindication of the Rights of Woman (Et forsvar for kvinners rettigheter). Ivrig etter å se den franske revolusjonen på nært hold flyttet hun til Frankrike og bodde der i to år. Hun vendte tilbake til Storbritannia i 1795 etter at den revolusjonær terroren hadde økt, forlatt av sin amerikanske elsker Gilbert Imlay og med et barn utenfor ekteskap med ham, Fanny Imlay. Kort etter tilbakekomsten til Storbritannia forsøkte Wollstonecraft å begå selvmord, men Imlay klarte å redde henne.

I juni 1795, en måned etter selvmordsforsøket, godtok Wollstonecraft å foreta den lange og vanskelige reisen til Skandinavia for å løse Imlays forretningsproblemer. Ikke bare var reisen farlig (hun var en kvinne som reiste alene i krigstid), men reisen var også omgitt av sorg og sinne. Med seg hadde hun i tillegg sitt lille barn Fanny og en barnepike. Wollstonecraft trodde først at reisen ville bidra til å gjenopplive forholdet til Imlay, men innså gradvis at det var nytteløst, særlig etter at Imlay ikke møtte henne i Hamburg.[2]

Ved tilbakekomsten til Storbritannia i september forsøkte Wollstonecraft nok en gang å begå selvmord ved å drukne seg i Themsen men ble reddet av forbipasserende.[3] Min nordiske reise, som bygger på materialet fra reisen og brevene hun skrev til Imlay under den tre måneder lange reisen, ble utgitt i januar 1796. Forlegger var Wollstonecrafts nære venn og utgiver, Joseph Johnson. Preget av hennes selvmordsforsøk dveler Min nordiske reise ved døden, og gjenskaper Wollstonecrafts mentale tilstand mens hun var i Skandinavia. Boken har blitt karakterisert som et langt selvmordsbrev til Imlay, selv om hans navn aldri nevnes i teksten.[4] Det var det siste verket Wollstonecraft fikk utgitt mens hun levde, hun døde i barselseng året etter.

Reisen og Imlays forretningsinteresser

rediger

I Min nordiske reise fremstår Wollstonecraft som turist, mens hun egentlig gjennomførte kompliserte forretningsforhandlinger på vegne av Imlay. I nesten 200 år var det uklart hvorfor Wollstonecraft hadde reist til Skandinavia, men på 1980-tallet avdekket historikeren Per Nyström dokumenter i svenske og norske arkiver som viste hensikten med reisen. Han fant ut at Wollstonecraft lette etter et skip og en last som hadde blitt stjålet fra Imlay. Wollstonecraft hadde fullmakt til å handle i Imlays sted og refererte til henne i juridiske dokumenter som «fru Mary Imlay, min beste venn og hustru» på tross av at de to ikke var gift.[5]

 
Oversiktskart som antyder Mary Wollstonecrafts reise i Skandinavia sommeren 1795

De kompliserte detaljene i Imlays forretninger ble avdekket av Nyström. Den 18. juni 1794 kjøpte nordmannen Peder Ellefsen skipet «Liberty» av Imlays agent i Le Havre, Frankrike. Det skulle senere vise seg at Ellefsen aldri reelt eide skipet, men var engasjert i et pro forma-kjøp på vegne av Imlay. Ellefsen omdøpte skipet til «Maria and Margaretha», sannsynligvis etter Mary og hennes tjener Marguerite og fikk det dansk-norske konsulatet i Le Havre til å approbere transaksjonen så fartøyet kunne passere den britiske blokaden av Frankrike. Imlay var blokadebryter.

Med en verdifull last av sølv og gulltallerkener seilte skipet fra Frankrike under dansk-norsk flagg og ankom København 20. august 1794. På tross av at Ellefsen etter sigende beordret skipet videre til Göteborg så kom det aldri dit. Imlay engasjerte seg i flere fruktløse forsøk på å finne skipet og dets verdifulle last og sendte deretter Wollstonecraft for å fremforhandle en avtale med Ellefsen, som hadde blitt arrestert for å stjele skip og last. Utfallet av Wollstonecrafts forhandlinger er ukjent, det samme er skipet og lastens videre skjebne.[6]

For å finne skipet reiste Wollstonecraft, med datteren Fanny og barnepiken Marguerite først til Göteborg og ble der i to uker. Derfra dro hun alene videre til Strömstad hvor hun tok en kort avstikker for å besøke Fredriksten festning, deretter fortsatte hun til Larvik og til Tønsberg hvor hun ble i tre uker. Hun besøkte også Helgeroa, Risør og Christiania før hun returnerte til Göteborg via Strömstad hvor hun møtte datteren og barnepiken. De tre returnerte til England via København og Hamburg med ankomst Dover i september 1795, etter tre måneders reise.[7]

Struktur, genre og stil

rediger

Min nordiske reise består av 25 brev som tar for seg et bredt felt av omstridte politiske spørsmål som fengselsreform, eiendomsrett og skilsmisselovgivning, såvel som mindre kontroversielle emner som havearbeid, saltutvinning og høytidsstemt utsikt (sublime vistas). Wollstonecrafts politiske kommentarer utvider ideene hun hadde presentert i An Historical and Moral View of the French Revolution, drøftingen av fengselsreform er for eksempel preget av hennes opplevelser i det revolusjonære Frankrike, hvor mange av hennes venner ble fengslet.[8]

Min nordiske reise virker umiddelbart som en reiseskildring, men det er mer en blandet genre, men hva som preger boken mest er det ikke enighet om blant litteraturvitere. Noen vektlegger Wollstonecrafts kombinasjon av reiseskildring med selvbiografi eller memoarer, et ord som hun brukte ved markedsføring av boken.[9] Andre ser boken som en reiseskildring i form av en brevroman.[10]

Teksten avdekker Wollstonecrafts tankeprosess og flyter sømløst fra biografi til undring over naturen og videre til politiske teorier. Det er imidlertid to klare linjer i teksten; den ene er Wollstonecrafts argumenter vedrørende samfunnets struktur og utvikling, den andre er hennes tiltagende melankoli.[11] Selv om Wollstonecraft søker å skrive som en filosof er det bildet av en lidende kvinne som dominerer boken.[12]

Reiseskildring

rediger

Den ene halvparten av Min nordiske reise er en reiseskildring på formen av en brevroman.[13] Wollstonecrafts oppfatning av denne genren var formet av samtidige reiseskildringer som Oliver Goldsmiths The Traveller, or a Prospect of Society (1764), Laurence Sternes A Sentimental Journey Through France and Italy (1768), Samuel Johnsons A Journey to the Western Islands of Scotland (1775), James Boswells Journal of a Tour to the Hebrides (1785) og Arthur Youngs reisebøker.[14]

Etter å ha anmeldt 24 reisebøker for Joseph Johnsons tidsskrift The Analytical Review var Wollstonecraft vel kjent med genren. Denne omfattende lesningen befestet hennes oppfatning om hvordan en god reisebok skulle være, i en anmeldelse fremholdt hun at forfattere av reisebøker skulle ha «et bestemt siktemål, et større prosjekt som kunne konsentrere tanken og knytte sammen de ulike refleksjoner». Reisebøker skulle ei være «isolerte observasjoner, uten noen rød tråd eller fremherskende mening fra forfatteren». Hennes anmeldelser roste detaljerte og engasjerende beskrivelser av folk og steder, funderinger over historie og en ustoppelig nysgjerrighet hos den reisende.[15]

Wollstonecraft skrev at: «kunsten å reise er bare en del av kunsten å tenke», hennes reise er derfor ikke bare sentimental, men også filosofisk. Hun bruker de to «formene» for å fortsette kritikken av rollene kvinner ble tilbudt og sivilisasjonens fremskritt som hun hadde beskrevet i A Vindication of the Rights of Men (1790), A Vindication of the Rights of Woman (1792) og An Historical and Moral View of the French Revolution.[16] Etter å ha brutt konvensjonene for hvordan man skrev om historiske og politiske forhold brakte Wollstonecraft hva eksperten Gary Kelly kaller «revolusjonær feminisme» til nok en genre som typisk hadde blitt sett som et område for mannlige skribenter.[16] Ifølge Kelly omdannet Wollstonecraft reiseskildringens «blanding av objektive fakta og individuelle inntrykk . . . til et grunnlag for selvbiogratisk utlevering».[17] Som en redaktør av Min nordiske reise skriver så er boken «intet annet enn en revolusjon i litterære genre», dens høystemthet, fremstilt gjennom partier med intense følelser gjorde «en ny villskap og rikdom i følelsesuttrykk» etterstrebet i reiselitteratur[18].

En ekspert har utropt Wollstonecraft til den «perfekte lidenskapelige reisende».[19] Hennes begjær etter å fordype seg og fullt ut erfare hvert øyeblikk var inspirert av verkene til Jean-Jacques Rousseau, særlig hans Les Rêveries du promeneur solitaire (1782).[20] Flere av Rousseaus tema finnes i Min nordiske reise, som «søken etter kilden for menneskelig lykke, en stoisk avvisning av jordisk gods, den ekstatiske omfavnelsen av naturen og den sentrale rolle følelser har i bevissthetsdannelse».[21] Men mens Rousseau til sist avviser samfunnet så priser Wollstonecraft fremskrittet både i hjemmet og i næringslivet.[21]

Brev

rediger

I en av de mest autoritative tolkningene av Min nordiske reise argumenterer Mary Favret for at Wollstonecrafts brev ikke må sees kun som personlige brev, men også som forretningsbrev, en genre som ville vært ideologisk tvetydig for henne. Ifølge Favret forsøker Wollstonecraft å gjenerobre den upersonlige genre som forretningsbrevet representerer og gjennomsyre det med egne erfaringer. En teknikk hun bruker i dette er ved omfattende bruk av fantasirik skriving som tvinger leseren til å bli en deltaker i begivenhetene som beskrives.

Favret peker på at Min nordiske reise er klart forskjellig fra de fortvilede og klagende kjærlighetsbrev som Wollstonecraft sendte til Imlay. Min nordiske reise er mye nærmere reisedagboken hun førte hvor hun registrerte tanker om mennesker hun møtte og steder hun besøkte. Mens brevene til Imlay hadde lange passasjer hvor hun nesten utelukkende skrev om seg selv har Min nordiske reise kommentarer om sosiale forhold og medlidenhet med ofrene for katastrofer og urett. Overfor Imlay fremstiller Wollstonecraft seg som nedstemt grunnet usikkerhet, mens overfor verden viser hun at hun overkommer alle problemene. Hun bearbeider dem og omformer de til et brev tilsvarende det åpne politiske brev som var populært mot slutten av 1700-tallet. og benytter sine erfaringer som grunnlaget for en diskusjon om nasjonal politisk reform.[22]

Selvbiografi

rediger

Sterkt influert av Rousseaus ærlige og avslørende Les Confessions (1782) blottlegger Wollstonecraft seg i Min nordiske reise og beskriver i detalj både sin fysiske og sin psykiske reise.[23] Hennes personlige avsløringer, tilsvarende som i andre kvinnelige selvbiografier, fremstilles som utilsiktede utleveringer og er ofte tilsynelatende indirekte.[24] Ifølge Wollstonecraft-eksperten Mitzi Myers bruker hun denne skrivestilen for å formulere et stabilt og begripelig jeg for leseren[13]. Med en økende selvtillit som forfatter kontrollerer hun fortellingen og dens effekt på leseren på en nivå hun ikke når i sine andre verk. Hun omformer de personlige sorgene reisen gir, som oppløsningen av forholdet til Imlay, til gripende litteratur.[25]

Det sublime

rediger

Wollstonecraft gjør omfattende bruk av opphøyd språk i Min nordiske reise. Hun bygger på og omdefinerer Edmund Burkes sentrale begreper i A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful (1757). Burke fremholder det sublime (som han assosierer med maskulinitet, terror, ærefrykt og styrke) over det vakre (som han forbinder med femininitet, passivitet, skjørhet og svakhet) mens Wollstonecraft knytter det sublime til sterilitet og det vakre til fruktbarhet. For henne er det vakre knyttet til det kvinnelige, dette estetiske skiftet er åpenbart i de mange passasjene som fokuserer på det nære forholdet mellom Wollstonecraft og hennes datter Fanny. Hun gjør derfor krav på den feminine kategorien av det vakre for den mest ærbare og formålstjenlige gruppen av kvinner: mødre.[26]

Wollstonecraft reviderer også de konvensjonelle negative assosiasjonene mellom det sublime og døden. Tanker om døden, frembrakt av en foss får henne til å tenke over gjenfødelse og udødelighet:

 Idet vi nådde vannfallet, eller rettere sagt katarakten, hvis brøl lenge hadde varslet sitt nærvær, ble min sjel kastet av fossen inn i en ny tankerekke. De heftige kast fra den rikosjetterende strømmen fra de mørke hulene som hånet det betraktende øye produserte en tilsvarende aktivitet i min bevissthet. Mine tanker fløy fra jorden til himmelen, og jeg spurte meg selv hvorfor jeg var lenket til livet og dets begredelighet? Allikevel var de opprørte bevegelsene dette opphøyde objektet fremkalte lystbetonte og ved å betrakte det steg min sjel, med ny verdighet, over sine bekymringer, søkende etter udødelighet - det virket som det var umulig å stoppe mine tankers strøm, som den alltid skiftende, allikevel den samme fossen foran meg - og jeg strakte ut min hånd til evigheten som en bro over de mørke flekkene av liv foran meg. [27]

Som hennes andre bearbeidelser av opphøyd språk er også denne passasjen sterkt påvirket av kjønn. En litteraturviter skriver at: «siden Wollstonecraft er kvinne og derfor begrenses av de juridiske og sosiale begrensningene for hennes kjønn på 1700-tallet, kan hun bare se for seg en selvstendig tilværelse etter døden».[28]

Tema

rediger

Fornuft, følelser og fantasi

rediger
 
Vandringsmannen over tåken, av Caspar David Friedrich (1818)

Wollstonecraft blir ofte karakterisert som en rasjonalistisk filosof, men i Min nordiske reise viser hun sitt engasjement og verdsetting av følelser. Hun argumenterer at subjektive opplevelser, som de trancendente følelsene fremkalt av det sublime og det vakre, har en verdi tilsvarende de objektive sannheter man kan avdekke gjennom fornuft. I Wollstonecrafts tidligere arbeid var fornuften overordnet, fordi den ga tilgang til universelle sannheter.

I Min nordiske reise er fornuften et redskap for refleksjon, en overgang mellom den sensuelle opplevelsen av den jordiske tilværelsen og en abstrakt oppfatning av sannhet – ikke nødvendigvis universell sannhet. Å modnes er ikke bare å utvikle fornuft, et syn Wollstonecraft hadde utviklet i Original Stories from Real Life (1788), men også en forståelse av hvor og når en burde stole på sine følelser.

Wollstonecrafts teorier om fornuft, følelser og fantasi er nært knyttet til hverandre. Noen eksperter forfekter at Wollstonecraft bruker fantasien for å frigjøre selvet, og da særlig det feminine selv – det gir henne muligheten til å gi kvinner posisjoner utenfor de tilgjengelig for kvinner på 1800-tallet og gir henne anledning til å formulere slike nye ideer. I kontrast til dette ser andre hennes vektlegging av fantasien som skadelig, noe som fanger henne i «individualiserende, borgerlig begjær», noe som aldri virkelig kan favne samfunnet.

Favret argumenter for at Wollstonecraft benytter fantasien som et middel for å forsone «mannens begrepsverden» med «kvinnens følsomhet». Leseren må i fantasien streve mens en leser, anstrengelsen vil redde en fra sentimentalitet såvel fra å henfalle til overfladisk spekulasjon. Viktigere er at leseren blir involvert i beretterens historie. Wollstonecrafts språk krever at leseren engasjerer seg i handlingen:

 De redder skribenten fra skurken. 'de' følger henne i flukten fra sorgene... Med leserens samarbeid snus den sedvanlige brevlige handlingen; heltinnen frigjør seg selv ved å avvise sin mottaker og ved å omfavne verden utenfor den hjemlige arne 

Ved å gi fantasien styrke til å omforme samfunnet (en kraft antydet ved flere referanser til Shakespeares Stormen), avslører Wollstonecraft at hun er en romantiker.

Individ og samfunn

rediger

Gjennom Min nordiske reise utforsker Wollstonecraft forholdet mellom samfunn og individ. Mens hennes foregående verk fokuserer på samfunnets feil og dets ansvar så fokuserer hun innad, og vektlegger verdien av personlig erfaring.[29] I omtalen av boken, også utgitt som forord til teksten, forklarer hun sin rolle som helt i beretningen:

 I nedtegnelsen av disse planløse brev fant jeg at jeg ikke kunne unngå å være førsteperson - den lille helten av enhver historie, jeg prøvde å korrigere denne feilen, hvis det var en, for dette var beregnet for publisering, men idet jeg strukturerte mine tanker og mine brev, så fant jeg at de ble stive og affekterte: jeg bestemte meg følgelig for å la mine tanker og refleksjoner flyte uten hemninger, idet jeg følte at jeg ikke kunne gi en korrekt beskrivelse av det jeg så, annet enn å vise til den virkning ulike objekter hadde hatt på meg og mine følelser, mens opplevelsen fremdeles var frisk. [30]

Gjennom hele boken knytter Wollstonecraft sin åndelige reise og modning til sivilisasjonens fremskritt. Nasjoner, som individer, fremholder Wollstonecraft-eksperten Mary Poovey, har «en kollektiv forståelse som utvikles organisk og gradvis modnes».[31] Wollstonecraft ser samtidig sivilisasjonens tragedier som mer verd omtanke enn individuelle drama og antyder at for henne er sympati fokus for sosiale relasjoner:[32]

 Jeg har sett meg selv som en partikkel, revet løs fra den store masse som er menneskeheten; - jeg var alene, inntil en ufrivillig, sympatisk følelse, som kraften i lim, fikk meg til å føle at jeg fremdeles var en del av et større fellesskap, hvorfra jeg ikke kunne løsrive meg - muligens fordi gjenskjæret for så vidt, ved å avskjære livstråden for en skapning som mister sin tiltrekning proporsjonalt i det livets brutale eksistens opphører eller forgifter hjertets strøm. [33]

Naturen

rediger

I Min nordiske reise bruker Wollstonecraft en god del plass på å beskrive naturen og hennes følelsesmessige respons på naturopplevelser. En av hennes mest brukte og effektive grep er å knytte en tankerekke og følelser til et bestemt naturfenomen eller formasjon, som vist over. Naturen, formoder Wollstonecraft, er «et felles referansepunkt» mellom henne og leserne, brevene er følgelig tenkt å etablere en tilstand av felles sympati.[34] Mange av brevene inneholder «små romantiske digresjoner» som visualiserer Wollstonecrafts ideer om forbindelsen mellom naturen, Gud og mennesket[35] Den materielle verden blir «det nødvendige felt for tanker og det avgjørende området for erfaringer».[36]

Kjønn: «Ulykkelige kvinne, hvilken skjebne du har!»

rediger
 
Dronning Caroline Mathilde av Danmark og Norge, oljemaleri på lerret, av Jens Juel, 1771, nå i Bomann-Museum i Celle, Tyskland

Alle Wollstonecrafts skrifter, inkludert Min nordiske reise, tar opp tanker og bekymringer for britiske middelklassekvinner på slutten av 1700-tallet hadde. Som i foregående tekster så diskuterer hun også i denne konkrete spørsmål som barneoppdragelse og forholdet til tjenerne. I kontrast til hennes mer polemiske skrifter som Thoughts on the Education of Daughters (1787) eller A Vindication of the Rights of Woman with Strictures on Moral and Political Subjects (1792), så legger denne teksten vekt på hennes følelsesmessige reaksjoner på naturopplevelsene og mødreskapet.[37]

Samtidig gir hun ikke opp sin interesse for å fremme kvinners utdannelse og rettigheter. I det nittende brevet, hvor hennes feministiske tanker klarest kommer til uttrykk, forutser Wollstonecraft lesernes kritikk: «fremdeles masende om det samme temaet, vil du utbryte – hvordan kan jeg unngå det, når de fleste kampene i et fargerikt liv har blitt foranledighet av mitt kjønns undertrykte tilstand; vi tenker dypt når vi føler voldsomt.»[38] Wollstonecraft innså at hun alltid hadde blitt tvunget til å erfare verden som en kvinne – det var det definerende trekk ved hennes selvfølelse.[39]

Gjennom hele Min nordiske reise kommenterte Wollstonecraft den usikre posisjonen kvinner hadde i samfunnet. Hun forsvarte og hadde sympati med Dronning Caroline Mathilde av Danmark og Norge, som hadde blitt anklaget for å være tøylesløs etter en romanse med livlegen Struensee, mens hun var gift med den sinnssyke Christian VII. Wollstonecraft beskriver dronningen som en forkjemper for sosiale reformer og som en modig kvinne som prøver å endre landet, før det er rede.[40] Slike eksempler forsterker Wollstonecrafts økende desperasjon og melankoli. På et punkt fortviler hun over sin datters skjebne:

 Du vet at som kvinne er jeg spesielt nær henne - og jeg føler mer enn en mors ømhet og fortvilelse, når jeg tenker over den avhengige og undertrykte tilstand hennes kjønn befinner seg i. Jeg frykter at hun vil bli tvunget til å oppgi sitt hjerte for sine prinsipper, eller sine prinsipper for sitt hjerte. Med skjelvende hånd skal jeg fremelske følsomhet og oppmuntre et forfinet sinnelag, samtidig som jeg oppfrisker rosens rødme skjerper jeg de torner som vil skade det bryst jeg gladelig vil verne - jeg frykter for å vekke hennes bevissthet, da det kan gi henne vanskeligheter i tilværelsen - ulykkelige kvinne, hvilken skjebne du har! [41]

Wollstonecrafts sinne og fortvilelse over den underordnede status kvinner tilbys tvinger henne til å definere seg motsatt av datidens konvensjonelle kvinnebilde. I sitt første brev beretter hun stolt at: «ved kveldsmaten fortalte verten meg uten omsvøp at jeg var en observant kvinne, for jeg stilte spørsmål som en mann» (uthevet av Wollstonecraft).[42]

Wollstonecraft stiller den kvinnelige fantasien som den produktive motsatsen til den destruktive mannlige handelsvirksomheten, et kunststykke hun i hovedsak gjennomfører ved bruk av genren brevroman. Mens hun i Rights of Woman argumenterte for at kvinner burde være nyttige og produktive, og derved overførte handelsspråket til hjemmet så tar Min nordiske reise hjemmets verdier som en målestokk for den sosiale og politiske verden.[43]

Kommersialisme

rediger

Selv om Wollstonecraft bruker mye av Min nordiske reise til å gruble over naturen og dets forbindelse til bevisstheten, så er en god del av teksten om den ødeleggende effekt kommersialisering har på kulturen. Hun argumenterer for eksempel, at skadene som er gjort på byen Hamburg og Frankrike av leiesoldater og en tiltakende handelskultur er mer omfattende enn ødeleggelsen skapt av den franske revolusjon. Hun skrev at «sverdet har vært barmhjertig, sammenlignet med de fornedrelsene menneskeheten utsettes for av kontraktører, og av den sverm av gresshopper som har fråtset på de farsotter de starter».[44] Wollstonecraft anså at handelsvirksomhet brutaliserte følelseslivet og fremelsket en egoistisk holdning hos utøverne.[45] Ifølge henne burde handel «reguleres etter ideer om rettferdighet og likebehandling og innrettes mot å støtte uavhengighet og gavmildhet».[46]

Imlay hadde gjort Wollstonecraft desillusjonert, ikke bare grunnet hans avvisende holdning overfor henne, men også for hans økonomiske grådighet. Gjennom Min nordiske reise knytter hun kritikk av handelsstanden til den anonyme elskeren som har sviktet henne:

 En mann som slutter å elske menneskeheten og derpå individer, i sin fremrykking etter rikdom, idet en støter mot hans interesser og den annen mot hans fornøyelser: overfor handel, er det sagt, må alt annet vike, til og med ofret, og alle de for mennesket inntagende bevis på kjærlighet som borger, ektemann, far og bror blir tomme begrep. [47]

Gjennom hele teksten setter hun konstruktiv og kreativ fantasi opp mot destruktiv handel. Ved å assosiere kommersialisme med den anonyme elskeren i teksten kritiserte Wollstonecraft Imlay, som hun anså var mer opptatt av sine forretninger enn henne og deres felles barn.[48]

Revolusjon og utvikling

rediger

Wollstonecraft brukte flere seksjoner av Min nordiske reise til tanker rundt mulige sosiale og politiske revolusjoner og skisserte en utviklingsvei for sivilisasjonen. I hennes sammenligning av Norge med England og Frankrike argumenterte hun med at nordmennene var mer progressive siden de hadde pressefrihet, praktiserte religiøs toleranse, hadde en rettferdig fordeling av landområdene og en politisk aktiv befolkning. Hennes beskrivelse av Norges gullalder ble imidlertid mindre overstrømmende når hun oppdaget at landet ikke hadde noe universitet og ingen vitenskapsmenn.[49]

På mange måter virkeliggjorde datidens Norge tanker hos radikale briter om et «samfunn av småprodusenter, hvor inntektene er tilstrekkelig fordelt til å sikre en rimelig likhet», tilsvarende hva Wollstonecraft hadde skissert i A Vindication of the Rights of Men (1790).[49] Etter nøye vurdering av hvordan en kunne forbedre sosiale og politiske forhold i de land hun hadde besøkt, kom Wollstonecraft til den konklusjon at samfunnet burde utvikles i en kontrollert og «naturlig» takt. Hun argumenterte at hvert land må finne sin egen form for å utvikle seg og at en demokratisk revolusjon ikke kan presses på et folk.[50] Hun trodde at de lavere klassene og småbrukerne var de mest lovende «potensielle kilder for revolusjonær sosial forandring».[51] Implisitt i hennes vurdering var en borgerlig nedlatende holdning, hun så underklassen som en gruppe fjern fra henne selv, og beskrev ved ett tilfelle deres oppførsel som pittoresk.[52]

Mottakelse og betydning

rediger
 
William Goodwin malt av James Northcote (olje på lerret, 1802) utstilt i National Portrait Gallery

Wollstonecrafts viktigste grunn for å utgi Min nordiske reise var at hun hadde mye gjeld. Den suksessfulle utgivelsen av det som ble hennes mest populære bok på 1790-tallet kom på et gunstig tidspunkt.[53] Med gode anmeldelser ble boken oversatt til tysk, nederlandsk, svensk og portugisisk, utgitt i USA og trykket i et nytt opplag i 1802.[54]

Amelia Alderson roste boken, og så en annen tone i den enn i Wollstonecrafts foregående bøker: «Med en gang jeg hadde lest din Min nordiske reise, forsvant den kalde ærefrykt filosofen hadde fremkalt for en varm sympati fremkalt av kvinnen.»[55] William Godwin, Wollstonecrafts fremtidige ektemann skrev i Memoirs of the Author of A Vindication of the Rights of Woman at boken fikk han til å forelske seg i henne:

 Om det noen gang var en bok beregnet på å få en mann til å elske forfatteren, så synes det for meg å være denne boken. Hun forteller om sine sorger, på en måte som fyller oss med melankoli, og oppløser oss i ømhet, samtidig som hun fremviser et intellekt som fremtvinger vår beundring. Sorg hadde mildnet hennes hjerte til en mykhet nesten forbi det menneskelige; og mildheten i hennes ånd virker å være samstemt med alle hennes følelser av ubegrenset hengivenhet. [1]

Godwin ser boken i sammenheng med Wollstonecrafts første utgivelse, Mary: A Fiction (1788), fremhever dens sensitivitet og hvordan teksten «erotiserer den kvinnelige sorg», Godwin anså den som en romantisk brevroman og ikke et verk preget av politiske kommentarer. Etter Wollstonecrafts død i 1797 offentliggjorde Godwin hennes originale brev til Imlay, og ødela originalene. Han fjernet alle henvisninger til aktuelle politiske begivenheter og hennes forretningsmøter, og understreket den romantiske forbindelsen mellom de to brevsamlingene. Favret anfører at Godwin ønsket at offentligheten skulle se Wollstonecrafts kjærlighetsforhold som en sentimental romanse tilsvarende den mellom Charlotte og Werther i Goethes Den unge Werthers lidelser (1774).[56]

At en kvinne, med et barn på ett år og en hushjelp reiste til Skandinavia uten beskyttelse av en mann var uhørt på slutten av 1700-tallet.[37] Boken om reisen var og svært uvanlig, sett med datidens øyne. Detaljer fra Wollstonecrafts reise til lite besøkt område (en redaktør av boken beskrev det som «en nordlig villmark») fengslet og sjokkerte datidens lesere.[18] Den uortodokse teologien i boken var også avskrekkende for noen lesere.[57] Monthly Magazine and American Review skrev:

 (Hun) ga opp all tro på kristendommen. (sic)... Fra denne perioden beundret hun (Gud)... ikke som en hvis meglende rolle alltid arbeider stille på den store scenen som er det menneskelige liv, og forårsaker det gode fra det tilsynelatende onde, og lar intet skje, men for vise og menneskekjærlige formål; men kun som den første store årsak og vitale kilde til eksistens. [57]

Min nordiske reise fjernet seg fra Wollstonecrafts tidligere syn på Gud som dommer, til Gud som skaper. Dette sjokkerte noen konservative lesere som ikke var åpne for å akseptere noe som minnet om deisme. Mer opptatt av Wollstonecrafts fokus på sensitivitet kritiserte feministen og forfatteren Mary Hays boken for å være sentimental.[58] Thomas Brown, professor i moralfilosofi, ga ut et poetisk tilsvar til boken i The Wanderer in Norway (1816). I stedet for å fryde seg over den friheten som lå i konsekvensen av Wollstonecrafts argument om forholdet mellom natur og følelse, presenterte Brown boken som en fiasko og Wollstonecraft som en tragisk figur. Brown leste Min nordiske reise som en moralsk fortelling, mens Wollstonecraft hensikt var å presentere mulighetene for sosial og personlig utvikling.[59] Som Favret viser, så plasserer leserne av boken fortelleren/Mary i posisjonen som tragisk heltinne. Teksten i seg selv, med sin blanding av følelser og politikk gjør faktisk mye for å utfordre en slik tolkning.[60]

Etter publiseringen av Godwins Memoirs som avdekket og støttet Wollstonecrafts romanser og barnefødsel utenfor ekteskap ble hennes bøker foraktet av et flertall av den lesende offentlighet. Boken vekket, på tross av forakten for Wollstonecraft, en forkjærlighet for å reise blant kultiverte mennesker i Europa. Dristige kvinnelige britiske reisende på 1800-tallet som Isabella Bird og Mary Kingsley leste boken og ble inspirert av Wollstonecrafts pionerinnsats.[61] Min nordiske reise ble trykket i et nytt opplag mot slutten av 1800-tallet og Robert Louis Stevenson, forfatteren av Skatten på sjørøverøya tok med et eksemplar på sin reise til Samoa i 1890.[62]

Romantikken

rediger
 
Manuskript til Coleridges dikt Kubla Khan (1797; 1816)

Romantikken ble sterkt påvirket av Min nordiske reise. Poeten Robert Southey skrev for eksempel til sin forlegger: «Har du støtt på Mary Wollstonecrafts (reisebok)? Hun har fått meg til å elske et kaldt klima, frost og snø med månelys fra nord.»[63] Bokens kombinasjon av et fremskrittsvennlig syn på sosiale forhold med forsvar for subjektive erfaringer inspirerte forfattere som William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge.[64] Wollstonecrafts inkarnasjonsteori om kreativ fantasi la grunnlaget for Wordsworths gjennomgang av fantasien og dens forhold til selvet i bok V av The Prelude (1805; 1850)[65] Hennes bok hadde også en sterk innflytelse på Coleridges The Rime of the Ancient Mariner (1797–99) og Percy Shelleys Alastor (1815); deres fremstilling av søken etter et etablert hjem har sterke likhetstrekk med Wollstonecraft.[66] Den mest slående hyllest til Wollstonecrafts bok er imidlertid i Coleridges berømte dikt «Kubla Khan» (1797; 1816)[67] Ikke bare kommer mye av stilen fra Min nordiske reise, men på et punkt henspiller han til Wollstonecraft når han beskriver en kald ødemark:

A savage place! as holy and enchanted
As e'er beneath a waning moon was haunted
By woman wailing for her demon-lover!

Et grusomt sted! så hellig og forhekset
Som noe under sunken måne jaget
Av kvinnen knuget ved sin elskers fravær![68]

Moderne utgaver

rediger
  • Wollstonecraft, Mary. The Complete Works of Mary Wollstonecraft. Redigert av Janet Todd og Marilyn Butler. 7 bind. London: William Pickering, 1989. ISBN 0-8147-9225-1.
  • Wollstonecraft, Mary and Godwin, William. A Short Residence in Sweden, Norway and Denmark og Memoirs of the Author of 'The Rights of Woman'. Redigert av Richard Holmes. London: Penguin Books, 1987. ISBN 0-14-043269-8.
  • Wollstonecraft, Mary. Letters Written during a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark. Ed. Carol H. Poston. Lincoln: University of Nebraska Press, 1976. ISBN 0-8032-0862-6
  • Wollstonecraft, Mary. Min nordiske reise, beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795 Oslo, Pax forlag, 1997, ISBN 9788253018546

Bibliografi

rediger
  • Favret, Mary. Romantic Correspondence: Women, politics and the fiction of letters. Cambridge: Cambridge University Press, 1993. ISBN 0-521-41096-7.
  • Furniss, Tom. «Mary Wollstonecraft's French Revolution». The Cambridge Companion to Mary Wollstonecraft Ed. Claudia L. Johnson. Cambridge: Cambridge University Press, 2002. ISBN 0-521-78952-4.
  • Godwin, William. Memoirs of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Eds. Pamela Clemit and Gina Luria Walker. Peterborough: Broadview Press, 2001. ISBN 1-55111-259-0.
  • Holmes, Richard. «Introduction». A Short Residence in Sweden, Norway and Denmark and Memoirs of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. New York: Penguin Books, 1987. ISBN 0-14-043269-8.
  • Jacobus, Mary. «In Love With a Cold Climate: Traveling with Wollstonecraft». First Things: Reading the Maternal Imaginary. New York and London: Routledge, 1995. ISBN 0-415-90383-1.
  • Jones, Chris. «Mary Wollstonecraft's Vindications and their political tradition». The Cambridge Companion to Mary Wollstonecraft Ed. Claudia L. Johnson. Cambridge: Cambridge University Press, 2002. ISBN 0-521-78952-4.
  • Kaplan, Cora. «Mary Wollstonecraft's reception and legacies». The Cambridge Companion to Mary Wollstonecraft Ed. Claudia L. Johnson. Cambridge: Cambridge University Press, 2002. ISBN 0-521-78952-4.
  • Kelly, Gary. Revolutionary Feminism: The Mind and Career of Mary Wollstonecraft. New York: St. Martin's, 1992. ISBN 0-312-12904-1.
  • Mills, Sara. «Written on the landscape: Mary Wollstonecraft's Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark.» Romantic Geographies: Discourses of Travel, 1775-1844. Ed. Amanda Gilroy. Manchester: Manchester University Press, 2000. ISBN 071905785X.
  • Moore, Jane. «Plagiarism with a Difference: Subjectivity in 'Kubla Khan' and Letters Written during a Short Residence in Sweden, Norway and Denmark». Beyond Romanticism. Ed. Stephen Copley and John Whale. London: Routledge, 1992. ISBN 0-415-05201-7.
  • Moskal, Jeanne. «The Picturesque and the Affectionate in Wollstonecraft's Letters from Norway». Modern Language Quarterly 52 (1991): 263–294.
  • Myers, Mitzi. «Wollstonecraft's Letters Written . . . in Sweden: Towards Romantic Autobiography». Studies in Eighteenth-Century Culture 8 (1979): 165-85.
  • Nyström, Per. «Mary Wollstonecraft's Scandinavian Journey». Acts of the Royal Society of Arts and Letters of Gothenburg, Humaniora 17 (1980).
  • Parks, George B. «The Turn to the Romantic in the Travel Literature of the Eighteenth Century». Modern Language Quarterly 25 (1964): 22–33.
  • Poovey, Mary. The Proper Lady and the Woman Writer: Ideology as Style in the Works of Mary Wollstonecraft, Mary Shelley and Jane Austen. Chicago: University of Chicago Press, 1984. ISBN 0-226-67528-9.
  • Ryall, Anka and Catherine Sandbach-Dahlström. Mary Wollstonecraft's Journey to Scandinavia: Essays. Stockholm: Almqvist & Wiksell Internations, 2003. ISBN 91-22-02018-7.
  • Sapiro, Virginia. A Vindication of Political Virtue: The Political Theory of Mary Wollstonecraft. Chicago: University of Chicago Press, 1992. ISBN 0-226-73491-9.
  • Swaab, Peter. «Romantic Self-Representation: The Example of Mary Wollstonecraft's Letters in Sweden». Mortal pages, Literary Lives: Studies in Nineteenth-Century Autobiography. Ed. Vincent Newey and Philip Shaw. Aldershot: Scholar Press, 1996. ISBN 1-85928-206-7.
  • Taylor, Barbara. Mary Wollstonecraft and the Feminist Imagination. Cambridge: Cambridge University Press, 2003. ISBN 0-521-66144-7.
  • Todd, Janet. Mary Wollstonecraft: A Revolutionary Life. London: Weidenfeld and Nicholson, 2000. ISBN 0-231-12184-9.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Godwin, William. Memoirs of the Author of A Vindication of the Rights of Woman, side 95.
  2. ^ Jacobus, Mary. «In Love With a Cold Climate: Traveling with Wollstonecraft», fra side 64 og 68 i First Things: Reading the Maternal Imaginary
  3. ^ Jacobus, 64.
  4. ^ Swaab, Peter. «Romantic Self-Representation: The Example of Mary Wollstonecraft's Letters in Sweden», fra side 19 i Mortal pages, Literary Lives: Studies in Nineteenth-Century Autobiography
  5. ^ Nyström, 18.
  6. ^ Nyström, Per. «Mary Wollstonecraft's Scandinavian Journey». Acts of the Royal Society of Arts and Letters of Gothenburg, Humaniora 17 (1980)
  7. ^ Nyström 9–10.
  8. ^ Holmes, 26; Swaab, 22–23.
  9. ^ Myers, 166; Swaab, 16.
  10. ^ Swaab, 17.
  11. ^ Myers, 166; 170; 181; Holmes, 19; Poovey, 92; Swaab, 25.
  12. ^ Kelly, 178; Myers, 171.
  13. ^ a b Myers, 169–70.
  14. ^ Myers, 173; Swaab, 17–18; Kelly, 177; Holmes, 17; Parks, 32.
  15. ^ Swaab, 14; se også Holmes, 32
  16. ^ a b Kelly, 178–79.
  17. ^ Myers, 181
  18. ^ a b Holmes, 16–17.
  19. ^ Parks, 33.
  20. ^ Sapiro, 286–87; Jacobus, 64; Todd, 368; Favret, 104.
  21. ^ a b Favret, 104–106.
  22. ^ Favret, 96–98; 101–2.
  23. ^ Myers, 176; Poovey, 89; Kelly, 187.
  24. ^ For en studie av kvinners selvbiografier, se Patricia Meyer Spacks, Imagining a Self. Cambridge: Harvard University Press (1976) og Felicity A. Nussbaum, The Autobiographical Subject: Gender and Ideology in Eighteenth-Century England. Baltimore: Johns Hopkins University Press (1989).
  25. ^ Poovey, 85; Todd, 368.
  26. ^ Moskal, 264; se også 277–78.
  27. ^ Wollstonecraft (Holmes/Penguin), 152–53.
  28. ^ Moore, 149–50.
  29. ^ Todd, 367.
  30. ^ Wollstonecraft (Holmes/Penguin), 63.
  31. ^ Poovey, 85; se også, Kelly, 187–88; Myers, 166.
  32. ^ Moska, 283.
  33. ^ Wollstonecraft (Holmes/Penguin), 69–70.
  34. ^ Poovey, 88; Kelly, 189–90.
  35. ^ Myers, 178; se også Holmes, 26.
  36. ^ Poovey, 88.
  37. ^ a b Moskal, 264–65.
  38. ^ Wollstonecraft (Holmes/Penguin), 171.
  39. ^ Poovey, 89; Jacobus, 74.
  40. ^ Jacobus, 75; Todd, 368, Swaab, 25–26.
  41. ^ Wollstonecraft (Holmes/Penguin), 97.
  42. ^ Wollstonecraft (Holmes/Penguin), 68; se også Myers, 174.
  43. ^ Favret, 120; se også, 96; 127.
  44. ^ Wollstonecraft (Holmes/Penguin), 195; see also Todd, 369; Kelly, 179; 181.
  45. ^ Jacobus, 67; Poovey, 93; Myers, 177.
  46. ^ Jones, 53.
  47. ^ Wollstonecraft (Holmes/Penguin), 193.
  48. ^ Favret, 119ff.
  49. ^ a b Taylor, 169–70.
  50. ^ Furniss, 79.
  51. ^ Kelly, 186; se også 181.
  52. ^ Wollstonecraft (Holmes/Penguin), 184.
  53. ^ Todd, 367; Furniss, 77; Kaplan, 262; Holmes, 36; Sapiro, 35; Favret, 128.
  54. ^ Holmes, 36; Todd, 369–70; Kelly, 194.
  55. ^ Qtd. in Poovey, 82; se også Swaab, 27.
  56. ^ Jacobus, 65; Todd, 449; Favret, 130–31.
  57. ^ a b Poovey, 256, n. 8.
  58. ^ Swaab, 21; 27.
  59. ^ Holmes, 42 Swaab, 27.
  60. ^ Favret, 128.
  61. ^ Holmes, 41.
  62. ^ Nyström 8; Holmes, 36.
  63. ^ Qtd. in Holmes, 17.
  64. ^ Holmes, 41; Sapiro, 35.
  65. ^ Swaab, 20; Poovey, 89.
  66. ^ Swaab, 24.
  67. ^ Holmes, 39; Moore, 146.
  68. ^ Sitert i Holmes, 41.

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Min_nordiske_reise&oldid=24741983»