[go: up one dir, main page]

Lysebu (gnr. 33; brnr. 1183 og 1111, tidligere gnr. 27, brnr. 96 og 97 samt gnr. 33, brnr. 443) er et hotell, kultur- og konferansesenter på Voksenkollen i Oslo med adresse Lysebuveien 12. Eiendommen er på 48 mål. Stedet eies og drives av Fondet for dansk-norsk samarbeid, og er fondets norske domisil. Lysebus formål er å ta imot fondets danske stipendiater (enkeltpersoner og grupper), arrangere kurs for danske studerende og gjennomføre dansk-norske og nordiske seminar og konferanser. Denne virksomheten finansieres gjennom driften av Lysebu som hotell og konferansesenter. Hotellet er medlem av De Historiske Hotel og Spisesteder siden 2007. Anlegget er også sertifisert som miljøfyrtårn.

Lysebu
Gamle Lysebu ("Skogstuen") til venstre, resepsjon og Studiefløyen i midten og Kavalerfløyen til høyre.
LandNorges flagg Norge
Nettsidewww.lysebu.no/
Kart
Lysebu
59°58′38″N 10°39′20″Ø

Kapasitet

rediger

Lysebu har 85 rom, fordelt på 21 enkeltrom, 35 juniorsuiter, 28 dobbelt/twin-rom og 1 suite. Total oppredning (uten ekstrasenger): 149 personer. Lysebu har 20 møterom. Det største møterommet kan romme opp til 100 møtedeltagere. Stedet har også en restaurant, med spisesaler med tilsammen over 250 stoler. Det finnes også svømmehall, kunstgalleri og gårdsboutique på stedet.

rediger
 
Lysebu. Utsikt over Orreskogen mot Sørkedalen

Det var overrettssakfører Herman Krag som omkring 1918 gav navnet Lysebu.[1] Det er mulig han ville knytte navnet til stedsnavn i dalføret nedenfor. Utsikten mot Lyse i Sørkedalen kan ha spilt inn, kanskje også det lydlige sambandet med Lysaker der Lysakerkretsen holdt til. Dessuten er det lett å assosiere navnet med noe lyst og optimistisk, eller rett og slett med opplysning i overført betyding.[2] Den språklige forbindelsen til Lyse i Sørkedalen er likevel litt mer innfløkt enn en skulle tro, ettersom navnet går tilbake på et opphavelig elvenavn som riktig nok er en avledning til de norrøne substantivet ljós n (altså lys). Trolig har det blitt brukt om øvre delen av Sørkedalselva, eller om Tverrelva som renner ut ved de to Lyse-gårdene.[2] Lysaker har derimot ikke noe med Lyse i Sørkedalen å gjøre, ettersom det er en selvstendig dannelse til det norrøne adjektivet ljóss 'lys', altså 'den lyse åkeren'.[3] Sisteleddet i Lysebu er norrønt búð f. 'bygning, bu' (bokmål 'bod'), som i Fornebu og Holmsbu, også det i samsvar med tradisjonell norsk navnelaging.[4]

Landskapet

rediger

Lysebu ligger på en av Nordmarkas fremskutte åsrygger ca 500 meter over havet med utsikt over Sørkedalen. Landskapet rundt består av små høydedrag, åskammer og koller- noe som også reflekteres i stedsnavnene – Voksenkollen, Voksenåsen, Tryvannshøgda og Holmenkollen. Mellom disse skogkledde koller og åser ligger dalsøkk med bekkefar og trange tjern.

Hele åsen faller i bratte skråninger ned mot byen og Sørkedalen. Like oppunder Voksenåsen på et nordvestvendt platå, ligger Lysebuanlegget med en utsikt til den indre delen av Sørkedalen og til Nord- og Vestmarkas skogkledde åser.

Vegetasjonen rundt Lysebu er den typisk østnorske skog av høye grantrær med innslag av løvtrær. Skogbunnen er røtter, lyng, gresstuster og bergnabber.

Landskapssituasjonen er preget av forholdet mellom det tette skrånende skoglandskapet som omgir Lysebu og den åpne lysningen og utsikten mot nordvest. Beliggenheten og høyden gjør årstidene stabile og markante - den varme og summende sommeren i kontrast til vinterlandskapets klare stillhet.

Vegetasjon

rediger
 
Orreskogen i vinterprakt sett fra Lysebu

Naturen rundt Lysebu er en mosaikk av skog i forskjellige utviklingsfaser og bare stedvis finner vi en ren blåbærgranskog, særlig nedover skråningen på vestsiden av husene.

Skogen som omgir Lysebu er den øverste delen av Orreskogen, den siste rest av gammel skog i Voksenkollen.[5] Klimaet er mer borealt enn nede i Oslo, og dette setter sitt preg på vegetasjonen. Blåbærgranskogen er den dominerende vegetasjonstypen, som ellers i Nordmarka. Grana dominerer med spredte innslag av osp, furu, selje, hegg og rogn og med blåbærlyng (Vaccinium myrtillus) og mose i skogbunnen. Man finner også andre skyggetålende arter, særlig marimjelle (Melampyrium silvatica), skogstjerne (Trientalis europea), linnea (Linnea borealis), maiblomst (Maianthemum bifolia) og bregner. På tørre tuer finnes tyttebær (Vaccinium vitis-idaea) sammen med litt lav.

Sørvest for Lysebu, like nedenfor Soria Moria hotell og konferansesenter, ligger en fin, liten sumpgranskog. En liten bekk fra dammen litt lenger nord gir fuktighet til en frodig vegetasjon med høye urter på skogbunnen og langs bekken.Typiske arter er tyrihjelm (Acontium septentrionale), mjødurt (Filipendula ulmaria), vendelrot (Valeriana officinalis), skogstorkenebb (Geranium silvaticum) og turt (Lactuca alpina). Skogen er grovvokst og skyggefull, og gir et godt inntrykk av hvordan klimaksfasen ser ut i granskogen. Noen trær er allerede blitt drept av barkbiller og står igjen som tørrgraner. Denne gammelskogen er svært artsrik fordi tallrike livsnisjer forekommer side ved side.

Bygningshistorie fram til krigen

rediger

Kjørevei og forstadsbane

rediger

I 1887 ble det anlagt kjørevei til Holmenkollen, som i 1889 ble forlenget til Frognerseteren. Holmenkollbanen ble satt i drift mellom Majorstuen og Besserud i 1898, og ble forlenget til Tryvann i 1916. Dermed ble Voksenkollen gjort tilgjengelig for Oslos befolkning, og Nordmarka åpnet for friluftsliv og sport.

I 1888 kjøpte Holmen- og Voxenkolselskabet 575 dekar omkring Holmenkollen og Voksenkollen for “anlæg av Utfartssted for Christianias Befolkning, som skulle staa til alminnelig Afbenyttelse”.[6] I tillegg til sportsstuer og serveringssteder ble det i bygd hoteller og kursteder. Den siste av de store sanatoriebygningene var Voksenkollen Sanatorium, på folkemunne kalt Soria Moria. Det stod ferdig i 1900.[7]

Skogsstuen

rediger
 
«Skogstuen». Thorvald Astrups tegning i forbindelse med utvidingsplan 1918
 
Anlegget i 1918 med den påbygde Skogstuen, uthus og tjenerbolig. Plassering i forhold til anlegget i dag

Rett nord for Voksenkollen Sanatorium ble det i 1916 oppført en «Skogstue». Skogstuen kom til å bli begynnelsen til det som i dag er Lysebu. (Bygningen heter i dag Gamle Lysebu, og rommer biblioteket og Hammerichstuene. Den ligger nederst på tunet til venstre for resepsjonen.) Skogstuen var en tømmerbygning i halvannen etasje med fire rom gruppert rundt to pipestokker. To innganger, fra en todelt sval på framsiden, ledet henholdsvis til kjøkkenet og entréen, som i sin tur førte videre inn til forstue og stue. Mellom kjøkkenet og stuen lå spisestuen. Under skråtaket i andre etasje var det plass til ett soveværelse i tillegg til pikeværelse og gjesteværelse.

Byggherre var A/S Voksenkollen Sanatorium med Thorvald Astrup som arkitekt. Astrup var knyttet til industrien, og hadde oppdrag for Norsk Hydro, men han var også friluftsmann. Han tegnet flere av hyttene i Nordmarka (Skjennungstua, Østmarksetra, Kikutstua og Løvlia). Skogstuen var umiskjennelig norsk. Den tette hovedformen med de synlige lafteknutene og svalen på forsiden er elementer som knytter forbindelser tilbake til folkelig norsk tømmerarkitektur. Men en bymessig ornamentering og forfinelse plasserer huset samtidig i en akademisk tradisjon.[8]

Skogstuen ble trolig bygd for overrettssakfører Herman Krag, i alle fall blir eiendommen utskilt og overdratt til ham i desember 1917.[9] Krag var en av hovedaksjonærene i Voksenkollen Sanatorium, og han drev institusjonen i en periode. Samtidig var Krag også formann i Holmenkollen og Voksenaasen Vel og var styremedlem i Norsk Vinterturisttrafikklag og Foreningen for Reiselivet i Norge. 

I 1918 føyes det til en tverrfløy på nordsiden, dels som en forlengelse av den eksisterende bygningskroppen, og dels som et to etasjers utbygg mot vest (i dag kjøkken og lobby). Den opprinnelige skogsstuens plan blir i hovedsak beholdt, men rommene skifter funksjon. Stuen heter nå «salon», og forstuen blir røkeværelse og utvides ved at svalen og det gamle vindfanget innlemmes. Spisestuen går over til å bli forstue og kjøkkenet hall. Nytt kjøkken med anretning legges i forlengelsen mot nord, mens utbygget mot vest rommer en ny stor spisestue med synlige takbjelker og midtstilt kamin. Tømmeret i de gjenstående delene av den opprinnelige stuebygningen er synlig, men ellers har huset fått panel.  Den toetasjes sidefløyen er en logisk konsekvens av ønsket om å skape en representativ bolig. Ombyggingen gir en ny bygningstype, Skogstuen er forvandlet til en villa. Men det er en norsk villa med klare tilknytninger bakover til tradisjonell norsk bebyggelse.[10] Det blir bygget et uthus sør for Skogstuen og en tjenerbolig mot øst. Uthuset rommet vognskjul og garasje, i tillegg til bryggerhus og stall.

Klaveness' utbygging: Kavalerfløyen

rediger

I 1920 kjøper skipsreder Anton Fredrik Klaveness Lysebu av Herman Krag. Klaveness hadde i 1904 overtatt som eneeier i rederiet etter sin far, og utviklet det raskt til ett av landets største. Klaveness var engasjert i mange sider av norsk kulturliv og hørte med til den kretsen av nasjonsbyggere som går under navnet Lysakerkretsen. Til kretsen på Lysaker hørte også arkitekten Magnus Poulsson. Han var nabo av Klaveness og hadde tegnet flere av husene i området. Fra 1920 blir Poulsson Klavenessfamiliens og rederiets faste arkitekt.

På Lysebu får Poulsson i oppdrag å tegne et gjestehus, Kavalerfløyen.[11] Lysebu var opprinnelig ikke anlagt som et tun. Det var en løs sammenstilling av enkeltbygninger med liten indre strukturell sammenheng. Gjestehuset som Klaveness lot bygge, definerte imidlertid ansatsen til et tun fordi det knyttet en forbindelse fra hovedbygningen og tjenerboligen i nord til uthuset på den sørlige delen av eiendommen. Anlegget hadde nå bygninger på tre sider, men slik bygningene var organisert, lå de likevel for spredt til å kunne skape den lukkethet som særmerker de østnorske firkanttunene. Formen på det antydede tunet var langstrakt og smal, noe som heller ikke gjorde samspillet mellom volumene lettere.

Klaveness overdro stedet til sin sønn i 1939, og familien bodde der til januar 1942, da eiendommen ble tatt av de norske nazistene og brukt som rekreasjonshjem for norske frontkjempere fra “Waffen SS” og “Den Norske Legion”, under navnet “Soldatheim Ragnar Berg”.[12]

Takkegave til Danmark

rediger

I april 1945 ble det sendt ut et sirkulære underskrevet av overlærer Katrine Arnesen, professor Kristine Bonnevie, prest Dagfinn Hauge, konservator Johan H. Langaard, dr. med Håkon Rasmussen og Norges Banks sjefdirektør Nicolai Rygg. Formålet var å få i gang en innsamling til en takkegave til Danmark for Danskehjelpen. «Det er ikke underlig at spørsmålet stadig har meldt seg blant gavemottakerne: Hvordan skal vi få takke det danske folk for dets strålende innsats for Norge?»[13] Så lenge tyskerne stod i landet, måtte innsamlingen skje i det stille innen de kretser som hadde deltatt i arbeidet med fordelingen av danskehjelpen og blant dem som hadde nytt godt av hjelpen. Men tanken fikk allikevel stor tilslutning, og det kom inn mange.bidrag.

Takkemonument til Danmark

rediger

Den gruppen som stod bak oppropet, hadde tenkt at takkegaven skulle være en skulptur av en norsk kunstner. Ørnulf Bast hadde uavhengig av innsamlingsarbeidet syslet med tanken om et takkemonument til Danmark, og da krigen var over kunne han ta på seg oppdraget.[14] Imidlertid var det allerede før frigjøringen kommet inn så mange penger, at det var mer enn det som trengtes til monumentet.

Takkefondet til Danmark

rediger

Frigjøringen gjorde at innsamlingen kunne skje under full offentlighet. Den stille innsamlingen ble utvidet til en folkeinnsamling for et takkefond til Danmark. Den gruppen som stod som underskrivere av april-oppropet, ble utvidet og dannet en innsamlingskomite med Dagfinn Hauge som formann. Det ble satt inn tillitsmenn rundt omkring i landet for å ordne med innsamlingen hver i sitt distrikt, og den fikk stor tilslutning. Liksom danskehjelpen hadde mange forgreninger, kom også bidragene fra mange kilder. Foruten fra de mange som selv hadde nytt godt av hjelpen, kom det også gode bidrag fra bedrifter og foreninger, som hadde forståelse av danskehjelpens betydning. I alt ble det samlet inn 742 000 kroner.[15]

Lysebu blir nasjonalgave

rediger

Etter den første innbydelsen kunne man realisere tanken om et skulpturarbeid av en norsk kunstner. Etter den større innsamlingen hadde man fått inn ytterligere 682 000 kroner[16], og man kunne finne et nytt formål som på beste måte realiserte tanken med innsamlingen. Høsten 1945 ble komiteens oppmerksomhet festet på Lysebu. Tidligere hadde ulike ideer vært fremme, men komiteen samlet seg i 13. oktober 1945 om Lysebu.[15] Innsamlingskomiteen uttrykte det slik: «[…] for hver gang vi be­søkte stedet, følte vi oss mer sikre på at dette måtte passe. Det ville, mente vi, bli et trivelig sted å bo på -vinter som sommer - for danske som ble innbudt for sin utdannelse, for studier, møter osv. Beliggenheten med det herlige panorama er jo ideell. Planen om å erverve Lysebu fikk varm tilslutning hos våre danske venner som fikk se stedet.»[16] Komiteen bemyndiget derfor direktør Rygg, som hadde vært i forbindelse med eieren, skipsreder Klaveness, til å inngå forhandlinger med sikte på å kjøpe Lysebu.

Klaveness var for formålets skyld villig til å selge under verdien. 15. november 1945 sendte Rygg et skriftlig bud på 200.000 kr, som straks ble akseptert.[17] Det offenlige pristaksten var 280.000 kr. Skjøte ble utstedt 30. juli 1946 til Takkefondet til Danmark.[17]

For at Lysebu skulle bli i stand til å fylle sitt nye formål var det nødvendig med store endringer. De omfattet ominnredning av hovedhuset, bygging av en fløy og innlemmelse av vaktmesterboligen i hovedbygget. Dessuten måtte det anskaffes alt av innbo og utstyr. 21. desember 1945 nedsatte derfor komiteen et utvalg for innrednig og utvidelser, bestående av fru Eva Andresen, fru Gudrun Collett, arkitekt Magnus Poulsson og bankdirektør Nicolai Rygg.[17] Utvalget gikk straks i gang med sitt arbeid, og planer ble utarbeidet i de første måneder av 1946, slik at det i juni kunne tas opp forhandlinger med Akers bygningsmyndigheter. I slutningen av november ble det meddelt byggetillatelse, og det ble så 2. desember 1946 signert byggekontrakt med byggmester Martin Olsen. Igjen var det Magnus Poulsson som var arkitekt. Når det gjaldt utsmykning og anskaffelsen av innbo og utstyr la Gudrun Collett ned et stort arbeid med hjelp av sin stab av medarbeidere. Den norske Husflidsforening lot forarbeide stoff til møbler og andre stoffer ved vevere rundt om i landet etter tegninger av tekstilkunstneren Else Poulsson.

Gavebrevet

rediger

Tanken var opprinnelig at Lysebu skulle være en egen stiftelse underordnet Fondet for dansk-norsk samarbeid.[18] Dette ble imidlertid oppgitt, da det ble ansett som mer hensiktsmessig å overdra Lysebu gjennom gavebrev til Fondet. Dette ble vedtatt i Innsamlingskomiteen 6. mars 1947.[18] Den 6. september 1947 skjedde overrekkelsen som ble foretatt av Nicolai Rygg.

 
Gavebrevet underskrevet av Nicolai Rygg, Dagfinn Hauge og Gudrun Collett

I gavebrevet heter det:

«Det norske folk føler en dyp trang til å vise sin takknemlighet mot Danmark for all den hjelp som det ga oss i krigsårene. Offerviljen og brorskapet hos danskene reddet mangfoldige nordmenns liv og holdt motet oppe i fengslene, konsentrasjons­leirene, i hjem og i skole. I en tid da sult og sorg knuget norske hjem, kom gavepakkene i hundre tusener. Det ble en umåtelig verdifull hjelp for folkehelsa og ikke minst for barnas helse. Ca. 80 000 skolebarn fikk hver dag danskesuppe på skolene. Hjelpen fra Danmark følte vi i disse årene som en trøst og et lys i mørke. Moralsk sett hadde den også stor betydning og var en god styrke for motstandsånden. Etter krigen har vi her i Norge ønsket å gi uttrykk for vår takknemlighet i form av en gave i samme levende ånd som den danske hjelpen viste. En folkeinnsamling blant de mange tusen som har nytt godt av hjelpen fra Danmark ga på få uker en sum på ca. 7 42 000 kroner.

Av disse midler er 60 000 kroner avsatt til et monument som vil bli reist i Danmark. Resten er bruke til innkjøp og utbygning av en eiendom - Lysebu (gnr. 33; brnr. 1183 og 1111, tidligere gnr. 27, brnr. 96 og 97 samt gnr. 33, brnr. 443) som ligger på. Voksenkollen i. Vestre Aker med utsyn over Nordmarka og Vestmarka. Eiendommen er ment som et aktivt bindeledd mellom Danmark og Norge. Danske kvinner og menn av: alle yrker, som innbys til å besøke Norge, skal ha et hjem her for å arbeide eller studere. Likeledes danske som innbys fordi de har gjort seg særlig fortjene ved dansk-norsk samarbeide. En kan likeens nytte eiendommen til mindre dansk-norske kongresser og møter.

Ved dette gavebrevet med vedlagt skjøte på eiendommen Lysebu overgir Innsamlingskomiteen eiendommen med alle rettigheter og herligheter og med innbo og utstyr til Fondet for dansk-norsk samarbeide. Giverne ønsker uttrykkelig at de verdier som eiendommen representerer alltid må tjene sitt rette formål som gave til det, danske folket - til minne om dansk brorskapsånd i krigsårene.

Med takknemlighetsgaven fra det norske folket følger ønsket og håpet om at LYSEBU alltid må være et levende sentrum for dansk-norsk samkjensle.»

Fondet for dansk norsk samarbeids utvidelser

rediger

Magnus Poulssons Studiefløy 1951 og 1956

rediger

Arkitekt Poulsson hadde under Klaveness' tid startet omdanningen av Lysebu til et tunanlegg ved byggingen av Kavalerfløyen. Denne forvandlingen videreførte Poulsson i sitt arbeid for nasjonalgaven Lysebu. Det første tiltaket etter at Fondet for dansk-norsk samarbeid tok over stedet, var en ny «Studiefløy» i to etasjer, som ble reist i 1951. Den ble bygd i vinkel med hovedbygget, og inneholdt 10 rom for stipendiater. Den gamle tjenerboligen ble bygd sammen med denne flyen som dens ytterpunkt og ble innredet til kontorer for Fondets generalsekretær. Den gamle hovedbygningen fikk nytt inngangsparti med forstue og garderober tilbygget. Likeledes ble hall, spisestue og kjøkkenavdeling utvidet. Også andre etasje ble ombygget, blant annet for å gi plass til nye bad og dusjrom.[19]

I juni 1955 kunne Aftenposten melde at det forelå nye utvidelsesplaner på Lysebu.[20] Også denne gangen hadde Magnus Poulsson fått hovedansvaret for oppdraget. Det ble bygd en ny fløy med 21 gjesterom i forlengelse av studiefløyen fra 1951. Innmaten i Kavalerfløyen ble revet for å gi rom til møtesal, peisestue og selskapsrom. Studiefløyen og forlengelsen av den gav tunet en sammenhengende avgrensing mot nord, og sammen med det østlige gjestehuset (Kavalerfløyen) var nybygget med på å antyde det nordøstre hjørnet av tunet.

Anleggets samlede karakter

rediger

Som historien til bygningsanlegget viser, er Lysebu et svært sammensatt anlegg. De første bygningene med Skogstuen («Gamle Lysebu») er plassert ytterst på landskapsplatået med utsikt mot dalen. Her var hensikten å skape en «skogsvilla» med dertil hørende uthus. Magnus Poulsson omdannet dette til en tundannelse ved at platået ble trukket med i anlegget. Hans tegninger viser at han ønsket anlegget fullbyrdet som et lukket tun (østnorsk firkanttun), som på grunn av landskapsplatåets utstrekning (sydvest til nordøst) fikk en langstrakt rektangulær form. Dette ble ikke realisert. Siden er anlegget i stedet utvidet med bygninger (undervisningsfløy, svømmehall, Barnas hus) mot nordøst. Disse bygningene følger platåets skråning mot nordvest og lager en tundannelse (en gård) mellom soveromsftøyene og undervisningsfløyen (Jylland).

Bygningenes plassering i landskapet virker naturlig, men det er særlig Magnus Poulssons tundannelse som gir anlegget sin kvalitet og styrke. Tilbyggene mot nordøst forvandler til en viss grad anlegget fra å være en storgård med tun til et institusjonsbygg (konferansesenter). Undervisningsfløyen og soveromsfløyene skaper en stillferdig og fin gård mot sydøst.

Med sine utallige tilbygg, påbygg og ombygninger fremstår Lysebu likevel som et helhetlig bygningsanlegg. Det skyldes ikke minst inntrykket av hovedtunet som Magnus Paulsson har utformet. Med sine forskutte og artikulerte bygningsvolumer minner dette om tunene slik vi kjenner dem fra folkearkitekturen i Gudbrandsdalen og Hedalen. Tunene var der omgitt av mange mindre bygninger, som med varierende størrelse og saltaksformer på langs og tvers skapte rikdom og dramatikk. Dette gjelder også for Magnus Poulssons tun. Selv om bygningene er sammenbygde og tildels bundet sammen av samlende takformer, virker tundannelsen rik og variert. Ikke minst er dimensjoneringen godt utført; vindus- og døråpninger, panelinndelinger, etasjemarkering, raft og gavlutforminger gir bygningene inntrykk av å være små og intime. Detaljering og ornamentikk gir assosiasjoner til folkearkitekturen. Den mørke fargen på panelet, de hvite småsprossede vinduene, de grå skiferkledde takflatene gir hovedtunet en markant arkitektur. 

Galleri og kunstsamling

rediger

Galleriet og kunstsamlingen samarbeider med HOK[klargjør] siden 2007, og med det danske foretaket Jette Frölichs julestue siden 1994.

Utmerkelser

rediger
  • Vinkjeller kåret av tidsskriftet Wine Spectator: Best of Award of Excellence siden 2005
  • Norges kulturarv, Olavsrosa i 2007
  • World Luxury Hotel Award 2014: Luxury Wedding Destination National
  • World Luxury Hotel Award 2015: Best restaurant Global
  • Historic Hotels of Europe 2015: Best Historic Hotel restaurant Continent
  • Luxury Travel Guide 2015: Luxury Traditional Hotel of the year

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Ketil Kiran 1996, s. 90
  2. ^ a b Botolv Helleland, 2000, s. 110
  3. ^ Botolv Helleland, 2000, s. 110 f
  4. ^ Botolv Helleland, 2000, s. 111
  5. ^ Leif Ryvarden 2000
  6. ^ Andreas Vevstad 1989, s. 27
  7. ^ Ole Petter Bjerkek: "Ole Sverre" i Norsk biogragisk leksikon, bd 9, s.54, Oslo 2005
  8. ^ Ketil Kiran 1996, s. 86
  9. ^ Ketil Kiran 1996, s. 87
  10. ^ Ketil Kiran 1996, s. 89
  11. ^ Kiran 1996, s.93
  12. ^ Kiran 1996, s.91
  13. ^ Takkefondet 1948, s. 1
  14. ^ Boken om Danskehjelpen, s. 312
  15. ^ a b Boken om Danskehjelpen, s. 313
  16. ^ a b Takkefondet 1948, s. 9
  17. ^ a b c Takkefondet 1948, s. 10
  18. ^ a b Takkefondet 1948, s.12
  19. ^ ‘Byggekunst’ 6-5/ 1951
  20. ^ Aftenposten 18.06. 1955

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger