[go: up one dir, main page]

Lindesnes fyr er Norges eldste fyr beliggende tilnærmet helt på sydspissen av Lindesnes-halvøya i Lindesnes kommune. Den 27. februar 1656 ble Norges første fyrlys tent her. Dette ble slukket høsten samme år, som følge av klager på dårlig lys. Men man regner likevel at fyret ble grunnlagt i 1656. Det var ingen tilfeldighet at nettopp Lindesnes ble stedet der det første fyr i Norge ble tent. Helt siden middelalderen har Lindesnes, eller Neset, som man kalte stedet, vært en av de viktigste landkjenningene for de seilende mellom Nordsjøen og Østersjøen.

Lindesnes fyr
FylkeAgder
KommuneLindesnes
Opprettet1915
Fyrlistenummer082200
Fyrtårn
Høyde16.1 m
Formsylinder
Fyrlys
LyskarakterFl(1) W 20s
FFl W 20s (tema for: white light fixed and flashing once every 20 seconds)[1]
Lyshøyde50 m[1]
50.1 m
Lysvidde18 nm[1]
17 nm
Status
EierKystverket
Kart
Lindesnes fyr
57°58′57″N 7°02′48″Ø
Fyret på sydspissen av Lindesnes-halvøya markerer inngangen til Skagerrak og Østersjøen fra Nordsjøen.

Middelalderen

rediger

Her ved Norges sydspiss møttes den viktige kystleia med de oversjøiske forbindelsene. De fleste seilskipene som skulle ta seg ut og inn Skagerrak søkte opp under norskekysten. Her kunne de tross alt bli loset i havn om været tvang dem mot land. Danskesida var uten naturlige havner å søke tilflukt i mot vær og vind, stedsnavnet Jammerbugt forteller sitt. På slutten av 1500-tallet omtaler den norske presten og historikeren Peder Claussøn Friis Lindesnes som "dette nes som alle sjøfarende folk kjenner til", blant annet fordi de ut fra denne landkjenningen setter sin kurs videre langs kysten.

Men farvannet omkring Lindesnes var fryktet, og det med god grunn. Her møtes to hav: Skagerrak og Nordsjøen. Kraftige vinder og havstrømmer har blåst mang en skute på grunn i dette området, og strekningen mellom Lindesnes og Lista er av sjøfartshistorikere blitt omtalt som «et klassisk forlisdistrikt».

1600-tallet

rediger

Det var derfor ingen tilfeldighet at Norges første fyr ble tent her på Lindesnes. Men mye gikk galt i starten. Det var danskekongen Frederik III som 18. juli 1655 utstedte formaningen som ga Pouell Hansønn, borger av Christiansand privilegium til å etablere fyrdrift på Lindesnes. Driften skulle finansieres ved å skattlegge alle skipsanløp i havnene mellom Bergen og Båhuslen.

Men det var dårlig vær høsten 1655. De tre skipene som ble sendt ut med materialer og utstyr fra Kristiansand brukte mer enn 7 uker på turen til Lindesnes. Og skipet som skulle hente kull fra England, kom ikke fram i det hele tatt. Det ble derfor reist et tre etasjes tårn i tre, hvor det ble plassert 30 blafrende talglys bak noen blyglassvinduer. Det kan ikke ha vært rare fyrlyset, og klagene lot ikke vente på seg. Selv om kullfyret kom i drift etter en tid, så kongen seg likevel nødt til å befale fyret slukket allerede neste høst.

1700-tallet

rediger
 
Lindesnes fyr sett fra Markøy fyr.

Først 69 år senere, ble fyrdriften på Lindesnes gjenopptatt. Nå var det en annen forretningsmann som fikk privilegiet for fyrdrift, nemlig Jørgen Michelsen Bornholm. Han var lidenskapelig opptatt av kart og navigasjon og drev blant annet saltverk i Vestfold. Nå ble det bestemt at det skulle være to kullbluss: Ett på selve Neset og ett på Markøy, beliggende 2,19 nautisk mil (4,06 km) nordvest av Lindesnes fyr. Grunnen til tvillingfyrene var for å unngå forveksling mellom Lindesnes og Skagen fyr på sydsiden av Skagerrak. De to blussene ble begge tent 1. februar 1725. Både på Lindesnes og Markøy besto fyrene bare av en åpen fyrgryte med kull som var plassert rett på fjellet.

1800-tallet

rediger

I 1822 ble begge blussene ombygget til lukkede kullblussfyr. Det vil si at fyrgryta ble plassert inne i et lukket lykterom på toppen av et murt fundament med trekkanaler som skulle sikre jevnere og mer økonomisk brenning. Røyken ble sluppet ut i et avtrekk i toppen av lykta. Det er fundamentet til disse lukkede kullblussfyrene som fortsatt er bevart, både på Lindesnes og Markøy.

Fyret på Markøy ble lagt ned i 1844 og i 1854 ble fyret på Lindesnes ombygget. En første ordens linse ble installert på toppen av det gamle kullblusset. Lyskilden var en moderne vekebrenner (parafin).

1900-tallet

rediger

I 1915 ble linsa flyttet over i et nytt støpejernstårn. Det ble bygget nytt maskinhus i 1920 og montert tåkeanlegg (tåkesirene). Med andre ord fikk Lindesnes fyrstasjon i 1920 den utformingen stasjonen fortsatt har i dag.

Lindesnes fyr har hatt fast bemanning fram til 2003. Selv om fyret offisielt ble avbemannet dette året er det fortsatt fyrvokter på plass 24 timer i døgnet. Lindesnes fyr er dermed det eneste norske fyr med fyrvoktere. I 1992 ble det opprettet en egen stiftelse som har hatt ansvar for bevaring og tilrettelegging av fyrstasjonen for besøkende. I 2000 ble Lindesnes fyr valgt til Vest-Agders tusenårssted og som en følge av dette ble det bygget et nytt formidlingsanlegg inne i fjellet under fyrstasjonen. Byggingen startet høsten 2003. Siden høsten 2008 har Lindesnes fyrmuseum inngått som et av fem museer i Kystverkets etatsmuseum: Kystverkmusea. Lindesnes fyr har koordinatorrollen i dette samarbeidet og de andre museene som inngår er: Tungenes fyr (en del av Jærmuseet), Dalsfjord fyrmuseum, som inngår i Sunnmøre museum, så Lofotmuseet som er en del av Museum Nord og til sist, Sletnes fyr som del av Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark.

Lindesnes Fort

rediger

Under andre verdenskrig okkuperte tyskerne fyret og bygde store bunkere, batterier og utallige rom og ganger i fjellet under fyret. Det var viktig for tyskere å ha kontroll over fyrene for å kunne sikre navigasjonen for tyske fartøy og for å villede fienden. En stor del av fjellanlegget er siden 1992 restaurert og tilgjengelig for publikum. Noe av det brukes til utstillingsrom. Fortet på Lindesnes fyr ble kalt HKB 17./979 Lindesnes og var etablert og operativt fra 1941 til 1943. Fortet ble utstyrt med fire franske 10,5 cm kanoner, men i november 1943 ble det flyttet til Ime, da batteriet var svært utsatt på Lindesnes. I tillegg ble forsvarsanlegget på Njerveåsen i Spangereid samt Nyresnes forsterket i 1943. Spangereid ble ansett som et potensielt landgangsmål i et alliert angrep. Der var det gode strender, samt god veiforbindelse for videre fremrykning. Videre ble fortet på Lindesnes utstyrt med radar. I en av stillingene ble det montert en Würzburg Riese FuMO 214 radar.

Like utenfor Lindesnes fyr ble den tyske ubåten U 319 senket av britiske fly den 19. juli 1944. Ubåten ble oppdaget av et britisk B-24 Liberator fly sørvest for Lindesnes fyr og senket. Hele besetningen på femti mann omkom.

Motorskipet Palatia forsvant i dypet mellom Udvåre og Lindesnes fyr den 21. oktober 1942. Palatia var under reise fra Stettin til Ålesund via Kristiansand da hun ble angrepet av et alliert fly fra skvadron 489 RNZAF. Ombord på Palatia befant det seg et stort antall sovjetiske krigsfanger.

Turisme

rediger

Fyret er et av Vest-Agders mest besøkte steder etter Dyreparken og Sørlandsbadet. Årlig legger omtrent 80 000 mennesker turen innom fyret. I 2004 ble Norges første fyrmuseum åpnet ved Lindesnes fyr.

Fyret idag

rediger

Staten ved Kystverket eier fortsatt Lindesnes fyrstasjon, mens det er Stiftelsen Lindesnes Fyrmuseum som står for den daglige driften. I 2004 stod Vest-Agder fylkes tusenårssted Fjellhallen ferdig. Den er bygget i fjellet under fyrstasjonen. Hallen blir brukt til konserter, begivenheter og arrangementer i kommunen samt filmfremvisning av historien rundt fyret og fyr i Norge gjennom hele turistsesongen. I tillegg til Fjellhallen finnes en museumsbutikk og flere utstillinger i fyrets bygninger og i noen av hulene som tyskerne etterlot seg i 1945. Museet tar i mot grupper året rundt og mange skoleelever får hver vinter oppleve plassen gjennom Den kulturelle skolesekken. Lindesnes fyr har åpent hele sommersesongen og er ellers åpent hver søndag.

I 2008 ble Lindesnes fyrmuseum en del av Kystverkmusea. Kystverkmusea er Kystverkets etatsmuseum og består i tillegg til Lindesnes av Tungenes fyr, Dalsfjord fyrmuseum, Lofotmuseet og Slettnes fyr.

Galleri

rediger

Litteratur

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b c NGA List of Lights, Radio Aids and Fog Signals[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker

rediger