Leo XIII

Leo XIII Leo XIII
Født	Gioacchino Vincenzo Raffaele Luigi Pecci; 2. mars 1810; Carpineto Romano i departementet Roma
Død	20. juli 1903 (93 år); Vatikanet
Beskjeftigelse	Romersk-katolsk prest (1837–1903), Monsignore, nuntius, erkebiskop, skribent, katolsk biskop (1843–)
Embete	Pave (1878–1903); apostolic nuncio to Belgium (1843–1846); kardinal (1853–1878); Chamberlain of the Apostolic Chamber (1877–1878); katolsk erkebiskop (1846–1877); biskop (1846–1880); titulær erkebiskop (1843–) ;
Akademisk grad	Juris utriusque doktor
Utdannet ved	Pontificia Ecclesiastica Academia; Gregoriana
Far	Domenico Lodovico Pecci
Mor	Anna Francesca Prosperi Buzi
Søsken	Giuseppe Pecci den yngre; Giovanni Battista Pecci
Nasjonalitet	Kirkestaten (1810–1871); Kongedømmet Italia (1871–1903)
Gravlagt	Laterankirken; Tomb of Leo XIII
Medlem av	Det russiske vitenskapsakademi
Dåpsnavn	Vincenzo Gioacchino Raffaele Pecci
Valgt	20. februar 1878
Innsatt	3. mars 1878
Saligkåret	-
Helligkåret	-
Festdag	-
Forgjenger	Pius IX
Etterfølger	Pius X
	Signatur
	Våpenskjold
	Leo XIII på Commons Se også liste over paver

Leo XIII (født Gioacchino Vincenzo Raffaele Pecci 2. mars 1810 i Carpineto Romano i departementet Roma i det franske keiserdømme, død 20. juli 1903 i Roma) var Den katolske kirkes pave fra 20. februar 1878 til sin død.

Liv og virke

Bakgrunn

Pecci ble født i Carpineto Romano i Italia, som det sjette av de syv barna til Ludovico Pecci og Anna Prosperi Buzzi. Han fikk sin grunnskoleutdanning hos jesuittene i Viterbo, og studerte deretter ved flere institusjoner i Roma. I 1836 tok han doktorgraden i teologi, bare 26 år gammel. Få år senere tok han også en doktorgrad utroque iuris, det vil si i både kirke- og sivilrett.

Prest

Han ble presteviet i desember 1837, og var på det tidspunkt allerede i virksomhet ved Den romerske kurie.

Erkebiskop

I 1843 ble han titularerkebiskop av Thamiatis' (Damietta) og ble sendt som apostolisk nuntius til Belgia. Tre år senere ble han erkebiskop av Perugia, og utøvde sitt embete på et vis som gjorde han ble meget populær.

Kardinal

Ved konsistoriet i 1853 utnevnte pave Pius IX ham til kardinalprest. I 1877 ble han Den hellige romerske kirkes camerlengo.

Pave

Han deltok ved konklavet 1878, hvor han selv ble valgt til pave. Han ble kronet av kardinal Teodolfo Mertel i Peterskirken den 3. mars 1878. Kardinal Mertel var den nesteldste kardinaldiakonen. Normalt skulle protokardinaldiakonen, den eldste, stått for kroningen, men Prospero Caterini var syk og kunne ikke delta i seremonien.

Som pave arbeidet han spesielt for å finne en forståelse av forholdet mellom kirken og den moderne verden. I 1864 hadde Pius IX gitt ut Syllabus errorum, en liste på 80 punkter over det han mente var det vitenskapelige, rasjonalistiske og sekularistiske samfunnets kjetterske holdninger, samtidig som han bekreftet skolastikkens tanker omkring forholdet mellom vitenskap og religion. Pius stilte seg ikke helt uforsonlig til vitenskapen; blant annet hadde han åpnet Vatikanets arkiver for utvalgte historikere. Leo bygde videre på dette, og opprettet blant annet en rekke nye seminarer som sørget for en bedre presteutdanning.

Leo var den første pave som uttalte seg til fordel for den franske republikken, noe som opprørte mange franske monarkister. Han uttrykte dog skepsis mot fullt demokrati. I forholdet til Italia, som hadde vært meget anstrengt etter at Pavestatene ble innlemmet i det forente Italia i Pius IXs tid, oppnådde han mindre. Han fortsatte pavens selvpålagte innesperring i Vatikanet, og insisterte på at italienske katolikker ikke skulle stemme ved nasjonale valg eller inneha embeter i den italienske staten.

4. august 1879 kunngjorde han at Thomas Aquinas' teologiske system skulle regnes som katolsk normalteologi.^[5]

Hans encyklika Rerum Novarum fra 1891 inneholdt kritikk av både kapitalisme og kommunisme. Den tok for seg rettigheter og plikter forbundet med arbeid og kapital, og var et sentralt dokument i utviklingen av den katolske sosiallære. I dokumentet slo paven blant annet fast at alle, også arbeidere, har rett til å danne sammenslutninger. Dermed hadde arbeiderne paven på sin side i kampen for å danne fagforeninger. Dette var banebrytende tanker, ettersom det i flere land i Europa var forbudt å danne fagforeninger; i Tyskland ble dette først tillatt etter første verdenskrigs slutt. For perspektivet skyld kan det nevnes at i Norge ble Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon dannet først enda et tiår senere.

I en annen encyklika, Providentissimus Deus fra 1893, oppfordret han til økt studium av Bibelen, og advarte mot rasjonalistiske tolkninger som fornektet læren om guddommelig inspirasjon.

Han kom i 1896 med svaret på et spørsmål som lenge hadde vært uavklart i forhold til Den anglikanske kirke, da han i bullen Apostolicae Curae slo fast at anglikanske ordinasjoner ikke er gyldige etter katolsk sakramentsteologi. Den ortodokse kirkes og de orientalske ortodokse kirkers ordinasjoner regnes som gyldige etter samme målestokk. Leo fordømte også frimureri, og forbød katolikker å være medlemmer av Frimurerordenen.

Leo var den første pave hvis stemme ble tatt opp. Opptaket er bevart.

I løpet av hans pontifikat vokste antallet religiøse ordener, og det ble opprettet mange nye bispedømmer.

Da han døde i Det apostoliske palass 20. juli 1903, var han den pave som hadde sittet tredjelengst, dersom man regner med Apostelen Peter. Han ble slått av sin forgjenger Pius IX, og har senere blitt slått av Johannes Paul II. Han ble gravlagt i Peterskirken, men ble i 1924 flyttet til Laterankirken, da gravmonumentet kardinalene reiste for ham der, var ferdig.

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Luigi Emmanuele Nicolo Lambruschini (1776-1854) *1819
Pave Leo XIII (1810-1903) *1843^[6]

Referanser

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Leo-XIII, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b BeWeb, BeWeB person-ID 39, besøkt 14. februar 2021^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2348, besøkt 3. desember 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Aukrust, Olav (1995): Dødsriket III, Oslo: forlaget Dreyer, ISBN 82-504-2256-2, s. 9
^ pecci.html, lest 16. november 2021

Eksterne lenker

(en) Leo XIII – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leo XIII – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leo XIII på Internet Movie Database
(en) Leo XIII på Discogs
(en) Leo XIII på MusicBrainz

	Forgjenger: Pius IX	Pave (liste over paver)	Etterfølger: Pius X

[hash-6725c5b8ea5fef5686076b2d817b6cb0a8e74dda-1] Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Leo-XIII, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-abc9457dcf728dd069b8ed5b2e1a86035cf2b679-2] Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-bfb2ec4dfdcd7775a5c297622e9224e39fd5c248-3] BeWeb, BeWeB person-ID 39, besøkt 14. februar 2021^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-b4c9fd1e5b91c62d59a3359e4e1c48b942523d70-4] Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2348, besøkt 3. desember 2020^{[Hentet fra Wikidata]}

[5] Aukrust, Olav (1995): Dødsriket III, Oslo: forlaget Dreyer, ISBN 82-504-2256-2, s. 9

[6] .html, lest 16. november 2021

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]