Låve
Låve er en driftsbygning eller del av driftsbygning på en gård. Opprinnelig ble betegnelsen brukt om treskerommet, midtrommet i løa. Låve brukes tradisjonelt til oppbevaring av avlinger.[1] Betegnelsen brukes til dels på samme måte som løe eller lade. På eldre norsk ble betegnelsen láfi eller lófi brukt. Avlingen oppbevares tradisjonelt i rom (Vestlandet: brot, Østlandet: golv) på siden av midtrommet. En tradisjonell låve er bygget så høyt at midtrommet har to etasjer. Låve er omtalt i Landsloven fra 1274, men ingen bygninger bevart.[2] Den store moderne driftsbygningen på en gård kan også kalles låve, selv om bruken ikke lenger har mye med den opprinnelige låven å gjøre.
Låven har sammenheng med korndyrkingen. Slik det beskrives i litteraturen var låven i første rekke rommet hvor man tresket korn. Huset der man oppbevarte kornnekene etter innhøstingen, der kornstålet ble stablet, ble kalt løa. Da er løa et hus først og fremst til å lagre kornnekene, og bare i den grad man har plass brukes løa i tunet til lagring av fôr til husdyra. Da hadde man egne fôrløer til lagring av fôr.
Å lø (å lade) betyr å stable (opp), f.eks ved, stein, stråfôr eller korn.
I førindustriell tid var kornet selve gudslånet. I skuronna ble kornet slått med sigd, en krøp på knærne bortover marka, det var viktig at hvert aks kom med. Et passelig knippe ble bundet sammen til et kornnek, som så ble tredd på staur og sto til tørk en stund før de ble båret inn på låven eller i løa. Nå skulle kornstålet stables, og det ble gjort slik at mus og rotter skulle ha vanskelig for å komme til. Nekene ble lagt med halmstubbene ut, og stålet ble lagt så tett som mulig. Treskingen var det neste arbeidsoperasjon, og den kunne gjerne foregå i kuldegrader, for da løsnet kornet lettere fra akset.
Før treskemaskinene ble innført foregikk treskingen på låvegulvet med et redskap som ble kalt sliul eller tust (Det har mange navn fra ulike steder i Norge). Låvegulvet var en gulvplatting på noen kvadratmeter, laget av plank som var drevet godt sammen. Noen steder var det bare dette gulvet som ble kalt for låve.
Noen steder i Norge var kornlåven et eget hus som sto på stabber slik som et stabbur.
Enhetslåven
redigerI siste del av 1800-tallet ble «enhetslåven» den vanlige formen på norske uthus. Tidligere hadde gårdene mange og relativt små uthusbygninger, en bygning for hver funksjon. Med enhetslåven ble de fleste funksjoner samlet under ett tak i en stor bygning. Typisk for enhetslåven er låvebrua som gjør det mulig å frakte høy til øvre del av bygningen, mens rom for husdyrene (fjøs og stall) er i første etasje over gjødsekjelleren. Disse ofte rødmalte låvene er en karakteristisk del av kulturlandskapet på bygdene. Overgang til enhetslåve var delvis et resultat at utskiftinger fra klyngetun med teigblanding til enkeltgårder.[3][4]
Referanser
rediger- ^ Faktum leksikon. Bind 1. no#: Faktum. 1987. ISBN 8254000808.
- ^ Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. Bind 10. Gyldendal. 1965.
- ^ Storsletten, Ola: Strategisk instituttprogram 1996-2001. Hus i Norge. Norsk institutt for kulturminneforskning. NiKU nr 109. Oslo, mai 2001.
- ^ byggogbevar.no
Litteratur
rediger- Berg, Arne: Norske gardstun Oslo: Universitetsforlaget, 1968.
- Røyrane, Eva: Norges låver Leikanger: Skald forlag, 2014.