Kombinert
Kombinert er en idrettsgren som er en kombinasjon av de nordiske grenene langrenn og skihopping, derfor omtalt som nordic combined på engelsk. Grenen har lange tradisjoner, ikke minst i Norge.
I kombinert er det ulike typer konkurransevarianter: Individuelt (Gundersen), sprint, fellesstart, lagkonkurranse og lagsprint. De viktigste konkurransene arrangeres av FIS.
Kombinert var til 2010-årene den eneste ski-idretten uten kvinnekonkurranser i mesterskap.
Historie
redigerKombinert oppsto som alle moderne nordiske skisporter i Norge. Holmenkollen spilte en viktig rolle allerede fra 1800-tallet. Det første Holmenkollrennet ble arrangert i 1892 og var et kombinertrenn. Først i 1933 var hopprennet som ble arrangert i Holmenkollen et rent hopprenn. Internasjonal betydning oppnådde kombinert da det kom på programmet i det første olympiske vinterleker i Chamonix 1924, og kombinert har vært på OL-programmet siden. Det var kun individuell start med hopprenn sist som ble arrangert, og Thorleif Haug tok det første gullet foran to landsmenn. I lekene fram til andre verdenskrig tok nordmenn samtlige medaljer.
Inntil OL i 1952 gikk man først 18 km langrenn, deretter var det hopprenn. Langrennstida ble regnet om i poeng, og lagt sammen med poengene fra hoppbakken. Løperen med mest poeng vant. På 1950-tallet ble langrennet forkortet til 15 km. En stor forandring skjedde fra 1985 da den såkalte Gunder-metoden ble tatt i bruk. Den innebærer at poengdifferansen etter hopprennet regnes om til tidsdifferanse som brukes ved langrennet. Vinneren av hopprennet starter først, men den som først krysser mållinjen vinner. Dette gjorde kombinert mer attraktivt for tilskuerne.
Lagkonkurransen ble første gang arrangert som VM-øvelse i 1982, og var med på OL-programmet fra 1988. Den hittil nyeste konkurranseformen er sprint, som ble innført under VM i 1999. Sprint består av ett hopp og 7,5 km langrenn. I OL i Salt Lake City ble sprinten også innført som olympisk øvelse.
I tillegg til de tre olympiske øvelsene arrangeres noen av rennene i verdenscupen som fellesstart og lagsprint (fra 2007). Fellesstarten blir med på VM-programmet i 2009.
Øvelser
rediger
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Øvelsene |
| Konkurranser |
|
OL • VM • Verdenscup • Kontinentalcup • FIS-cup • Hoppuka • Raw Air • Hoppukevinnere • VM skiflyging • NM |
| Hoppbakker |
|
OL-bakkene • VM-bakkene • Bakker i Norge • Holmenkollen • Vikersund |
| Aktivitet |
|
Verdensrekorder i skihopping • Lengste hopp • Skihopping etter land • Kvinner i skihopping |
Individuelle konkurranser
redigerIndividuelt (Gundersen)
redigerI den tradisjonelle øvelsen foretas det to hopp i en normal- eller storbakke og løperne går deretter 15 km langrenn. I normalbakken teller en meter 2 poeng, mens den er 1,2 poeng i storbakken. I tillegg får man stilkarakterer fra tre av de fem dommerne.
Etter Gunder-metoden blir så poengene etter hopprennet gjort om til tidsdifferanse, slik at 15 poeng i hoppbakken tilsvarer ett minutt i løypa (dvs. 1 poeng = 4 sekunder). Langrennet foregår som en jaktstart, der lederen etter hopprennet starter først, og førstemann i mål vinner. Er det store tidsdifferanser brukes bølgestart, der de siste løpere sendes ut i puljer, og deres endelige plassering regnes ut etter målpassering.
Siden verdenscup-sesongen 2006/07 er det bare de 35 beste etter første omgang i hoppbakken som får hoppe andreomgangen. Dette skal spare tid og gjøre konkurransen mer interessant for tilskuerne.
Sprint
redigerSprintkonkurransen er en forenkling av den individuelle. Det er bare ett hopp, og langrennet er kun 7,5 km. 15 poeng differanse i hoppbakken tilsvarer ett minutt i løypa, og førstemann i mål vinner. (Betegnelsen «Gundersen» brukes ofte internasjonalt om den klassiske øvelsen, men man bruker Gunder-metoden som utregning også på sprinten.)
En variant av sprinten har hurricane-start. Her starter løperne i en spiralform, og poengene fra hoppbakken regnes om til meter, ikke tid. Vinneren av hopprennet starter ytterst, og 30 poeng tilsvarer 360 meter. Alle starter samtidig, men kun vinneren av hopprennet går eksakt 7,5 km. På grunn av plassbegrensninger kan dette bare arrangeres på store skistadioner, og går derfor sjelden.
I sesongen 2006/2007 ble det også innført kompaktsprint. Denne foregår enten som en vanlig sprint eller med hurricane-start, men pausen mellom siste hopper og langrennstarten er bare 20-30 minutter.
Fellesstart
redigerFellesstarten er en relativt ny øvelse, og er ikke med på det olympiske programmet, men står på VM-programmet i 2009. Her foregår langrennsøvelsen først (10 km), og alle starter samtidig. Løpstiden blir deretter regnet om til poeng. Det kan også legges inn bonussprinter underveis, der man får bonuspoeng i form av meter i hoppbakken. Den som vinner langrennet får 120 poeng, og de resterende løperne får 20 poeng fratrekk for hvert minutt de er bak. Deretter er det hopprenn med to omganger for de 30 beste fra langrennet. I motsetning til i de andre konkurransene gis det ikke vanlige stilkarakterer, men fratrekk for manglende telemarksnedslag (4 poeng i normalbakke, 4,8 poeng i storbakke) og for fall (10 poeng i normalbakke, 10,8 poeng i storbakke). Vinneren er den som har mest poeng totalt. Det hender også at fellesstart arrangeres som erstatning for andre typer konkurranser om været eller andre forhold tilsier at hopprennet må utsettes.
Lagkonkurranser
redigerGundersen
redigerI lagkonkurransen deltar det i mesterskap 4 løpere (fra VM i 1995), mens det i verdenscupen bare er 3 løpere. Hver løper foretar ett hopp, og poengene summeres og regnes om etter Gunder-metoden til langrennstid, der 60 poeng tilsvarer ett minutt i løypa. Fram til VM i 2005 i Oberstdorf tilsvarte ett poeng 1,5 sekund. Langrennet arrangeres som en stafett der hver etappe er på 5 km, og lagene starter etter hverandre i henhold til tidsdifferansen. Første laget i mål vinner.
Lagsprint
redigerI lagsprinten består laget av to løpere. Først er det to omganger i hoppbakken. Som i lagkonkurransen blir poengene regnet sammen, og omregnet i tidsdifferanse. 30 poeng tilsvarer ett minutt i løypa. Etter hopprennet følger 15 km langrenn, der de to løperne veksler for hver runde som er mellom 1000 m og 1250 m. Etter hver runde tas det dårligst plasserte laget ut, så lenge det er minst syv lag igjen.
I verdenscupen ble lagsprint først arrangert i 2006/07-sesongen.
Olympiske leker
redigerKombinert har vært på det olympiske programmet siden OL i 1924 i Chamonix. Til å begynne med var bare den individuelle øvelsen med. I OL i 1988 ble lagkonkurransen innført. Under OL i 2002 i Salt Lake City ble sprint innført som en tredje konkurranse.
| 24 | 28 | 32 | 36 | 48 | 52 | 56 | 60 | 64 | 68 | 72 | 76 | 80 | 84 | 88 | 92 | 94 | 98 | 02 | 06 | 10 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Individuelt | • | • | • | • | • | • | • | • | • | • | • | • | • | • | • | • | • | • | • | • | • |
| Lag | • | • | • | • | • | • | • | ||||||||||||||
| Sprint | • | • | • |
Resultater
redigerTil å begynne med var de internasjonale konkurransene i kombinert dominert av nordmenn. Ved de første fire olympiske vinterleker fikk Norge alle medaljene. Johan Grøttumsbråten forsvarte tittelen i OL i 1932. Nordmennenes dominans ble på begynnelsen av 1960-tallet mindre. Med Georg Thomas olympiaseier under lekene i 1960 kunne de tyske kombinertløperne også under de følgende lekene feire store suksesser. Særlig utmerket Ulrich Wehling seg med å vinne OL-gull i 1972, 1976 og 1980. Under de følgende olympiske leker klarte ingen andre nasjoner sette sitt stempel på kombinert. I 1992 tok franskmennene Fabrice Guy og Sylvain Guillaume er uventet dobbeltseier på hjemmebane.
Etter to norske seire ved Fred Børre Lundberg og Bjarte Engen Vik ble de olympiske leker i dominert av en mann: Samppa Lajunen. Han vant både individuelt og på sprinten, og var med på laget som vant lagkonkurransen. Med til sammen tre gull og to sølv er han foran Ulrich Wehling, som konkurrerte før sprint- og lagkonkurransen ble innført, den mest suksessrike kombinertløper i OL-sammenheng. Under OL i 2006 vant Georg Hettich Tysklands første individuelle gull på 26 år.
Olympiske mestere kombinert
redigerMedaljefordeling
rediger| Plass | Land | Gull | Sølv | Bronse | Totalt |
|---|---|---|---|---|---|
| 1 |  Norge
|
13 | 9 | 8 | 30 |
| 2 |  Tyskland1
|
8 | 5 | 6 | 19 |
| 3 |  Finland
|
4 | 8 | 2 | 14 |
| 4 |  Østerrike
|
2 | 2 | 7 | 11 |
| 5 |  Japan
|
2 | 2 | 0 | 4 |
| 6 |  Sveits
|
1 | 2 | 1 | 4 |
| 7 |  Frankrike
|
1 | 1 | 1 | 3 |
| 8 |  Russland2
|
0 | 1 | 3 | 4 |
| 9 |  Sverige
|
0 | 1 | 1 | 2 |
| 10 |  Polen
|
0 | 0 | 1 | 1 |
1: inkl. 
Det samlede tyske laget (1956–1964), Vest-Tyskland (1968–1988) og 
DDR (1968–1988)
2: inkl. 
Sovjetunionen (1956–1988)
Verdensmesterskapet
redigerVerdensmestre i kombinert kåres under Ski-VM. Som OL ble Ski-VM dominert av nordmennene fram til andre verdenskrig. Johan Grøttumsbråten, Hans Vinjarengen og Oddbjørn Hagen vant alle to verdensmesterskap hver. Også etter andre verdenskrig gikk de fleste medaljene til Skandinavia. Fra 1966 var Tyskland dominerende nasjon, mens Norge hadde minst en medalje i hvert av de ti mesterskapene fra 1982 til 2001, og vant syv av dem. Under VM i 1999 vant Bjarte Engen Vik både individuelt og den nye sprintkonkurransen. I alt har han fem gull og tre sølv, og er den mestvinnende i kombinert under skiverdensmesterskapene. I VM i 2007 ble Ronny Ackermann den første kombinertløper som ble verdensmester tre ganger på rad.
Verdenscupen i kombinert
rediger
Verdenscupen i kombinert ble innført i 1983/84-sesongen for menn og i 2020/21-sesongen for kvinner, og er en serie konkurranser som årlig arrangeres fra november til mars. Rennene arrangeres av FIS. I tillegg var det fra sesongen 2000/01 til sesongen 2007/08 også en egen sprintverdenscup der kun sprintrennene telte med.
Den mestvinnende kombinertutøver siden verdenscupen ble innført i sesongen 1983/84 er tyskeren Eric Frenzel med fem seire på rad. Deretter følger finnen Hannu Manninen og nordmannen Jarl Magnus Riiber med fire sammenlagtseire på rad og japaneren Kenji Ogiwara og franskmannen Jason Lamy-Chappuis med tre seire på rad. Østerrikeren Klaus Sulzenbacher, nordmannen Bjarte Engen Vik, finnen Samppa Lajunen og tyskeren Ronny Ackermann har to sammenlagtseire hver. Sprintverdenscupen ble, bortsett fra 2006/07-sesongen da franskmannen Jason Lamy-Chappuis vant, også vunnet av vinneren av verdenscupen totalt.
I antall verdenscupseire (pr. 2019) er finnen Hannu Manninen mestvinnende med 48 seire foran Eric Frenzel (43), Ronny Ackermann (28) og Bjarte Engen Vik og Jason Lamy-Chappuis (begge 26).
Fra sesongen 2017/18 ble det arrangert kontinentalcup for kvinner, og fra sesongen 2020/21 arrangeres verdenscup i kombinert for kvinner.[1]
Referanser
rediger- ^ «Lillehammer fikk historisk kombinertrenn». Nettavisen/NTB (på norsk). 7. oktober 2019. Besøkt 20. november 2022.