Kinas historie
Kinesisk historie er et omfattende felt ettersom det veldige landet, som eneste sivilisasjonen i verden, har skriftlige kilder uten avbrudd fra de siste 3500 årene. Kineserne har tradisjon på å benytte dynastiene til sine herskere tilhørte som en måte å dele historien sin inn i epoker. Dette har sammenheng med at dynastiskiftene ofte også innebar en endring i styreformen, hovedstaden og herskerklassen.
Sivilisasjonen oppstod ved elva Huáng Hé eller Den gule flod i nordøstlige Kina, og bredte seg sørover og nådde under Qīng-dynastiet omtrent det geografiske område som omfatter Kina i dag. Det ble utviklet relativt effektiv administrasjon hvor embetsmennene (ideelt sett) skulle utvelges etter eksamenskarakterer, ikke arv (som i datidens Europa). Den tidlige utvikling av en statsideologi basert på konfutsianismen (som ble «statsfilosofi» under Hàn-dynastiet 100-tallet fvt..), og utviklingen av et allment utbredt skriftsystem, standardisert på 220-tallet fvt.., styrket også kinesisk sivilisasjon. Politisk vekslet Kina mellom å være et forent storrike og å være oppsplittet i mindre stater. Landet ble regelmessig angrepet og også to ganger erobret av folkeslag som ikke tilhørte Hàn-etnisiteten. Samhandling med den asiatiske omverden og en rekke bølger med både innvandring og utvandring har skapt det bildet man i dag har av det kinesisk folket og dets kultur.
Førhistorisk tid
redigerKina hadde befolkning av den Homo erectus allerede for mer enn én million år siden. Utgravingene ved Yuánmóu og senere Lántián viser tidlige bosetninger, men det er vanskelig å trekke tråder fra disse funnene frem til dagens kinesere. Det moderne menneske, Homo sapiens, kan ha nådd Kina fra Afrika for omkring 65 000 år siden. De tidligste indikasjoner på risdyrking rekker tilbake til 6000 fvt.. og den såkalte Péilǐgǎng-kulturen fra Xīnzhèng distriktet i Hénán-provinsen. Med jordbruket fulgte befolkningsvekst, evnen til å lagre og omfordele avlingen, og understøtte utviklingen av et håndverker- og administratorsjikt. I sen neolittisk tid begynte Huánghé-dalen å etablere seg selv om et kulturelt senter. Her ble de første landsbyene bygget. Av størst arkeologisk interesse er funnene ved Bànpō i nærheten av Xī'ān.
Oldtidshistorien
rediger
De tidligste skriftlige nedtegnelser om Kinas fortid og dermed begynnelsen historiske tid, stammer fra Shāng-dynastiet omtrent på 1200-tallet fvt.. Det er bevart hundrevis av årganger med bein fra skilpaddeskall og andre dyreknokler der forløperne til Hànzí-skrifttegn er risset inn. "Orakelskrift" på såkalte orakelben, til spådomsformål. Men det første bevarte større historieverk er historiske nedtegnelser foretatt av embedsmannen Sīmǎ Qiān ca. 200-190 fvt... Disse nedtegnelsene innledes med skildringer av hendelser som trolig lå kanskje 1300 år forut for hans levetid, og som var legendepregede. De innledes med fortellinger om fem opphøyede keisere som skulle ha vært opphøye og vise konger og moralske forbilder. Én av dem, Den gule keiser, ble ansett som alle kineseres stamfar. Etter disse kongene fulgte ifølge Sīmǎ Qiān Xià-dynastiet, og det ble i sin tid etterfulgt av Shāng- og Zhōu-dynastiene. Det er kort tid etter Zhōudynastiets endelige sammenbrudd at Sīmǎ Qiān skriver.
Sīmǎ Qiān tidfester grunnleggelsen av Xià til rundt 2000 år fvt.. Lenge ble Xià-dynastiet regnet som rent mytisk, men arkeologer ser en forbindelse mellom Xià og utgravningene ved Èrlǐtou i det sentrale Hénán, der det ble funnet en bronsesmelter fra omkring 2000 fvt.. Tegn funnet på potteskår og skall fra den tid tolkes av noen som forløpere til de kinesiske skrifttegn, men dette er svært usikkert. Xià-tiden er fremdeles langt på vei en lukket bok for historieforskningen.
Arkeologiske funn av Orakelben belegger Shāng-dynastets eksistens (en vanlig tidfesting er fra ca. 1550 til 1046 fvt.. Funnene kan grupperes i to. De første gjelder den tidligere Shāng-perioden (fra ca. 1600 til ca. 1300 fvt..), og er fra steder som Èrlǐgang, Zhèngzhōu. De siste er fra den senere Shāng-perioden, også kjent som Yin-perioden, og består blant annet av store funn av beskriftede orakelben. Funnene bekrefter at Shang-dynastiets siste hovedstad, Yīn, lå nær den moderne storbyen Ānyáng i Hénán.
Kinesiske historikeskrivere har lenge vært vant til å se skiftene mellom de såkalte dynastier som skarpere, slik at det ene dynasti avløser det annet på et bestemt tidspunkt. Men hva gjelder Xià og Shāng kan det også i virkeligheten ha dreid seg om overlappende politiske systemer, slik som det er kjent at Zhōu hadde sin historiske begynnelse en del før denne staten avløste Shāng. Det er nå også kjent at det fantes utviklede sivilisasjoner annetsteds i Kina parallelt med Xià-, Shāng- og tildels Zhōu-periodene. I dagens Sìchuán var det et bronsealderrike som i mangel av skriftlige kilder er kjent ved det arkeologiske funnstedets navn, Sānxīngduī-kulturen.
Ca år 1050 fvt. begynte staten Zhōu å styrke seg, og overtok makta etter Shāng-staten. Zhōu fremstilles ofte som et halvføydalisert samfunn. Men i Vår- og høstannalenes tid ble makten desentralisert fordi vasallstatenes herskere vokste seg så sterke at sentralmakten kom på defensiven. Disse smårikene lå i stadige feider med hverandre, og erobret hverandre slik at stadig nye riker vokste frem. Paradoksalt nok hadde kinesisk filosofi sin storhetstid i denne borgerkrigsperioden, en periode som hatt tilnavnet "de hundre filosofiske skoleretninger". Dermed ble de filosofiske retningene som er blitt kjent som konfutsianismen, taoismen, legalismen og mohismen utviklet. Mot slutten av 400-tallet fvt.. gjenstod det syv mektigere stater, og de årene som så fulgte kalles for «de stridende staters tid». Selv om det fremdeles fantes en Zhōu-konge helt frem til 256 fvt.., var han til slutt en nokså maktesløs gallionsfigur.
De stridende statene bekjempet ikke bare hverandre, men annekterte nye områder i det kinesiske kjerneområders utkanter. Slik kom blant annet det som i dag er provinsene Sìchuān og Liáoníng inn under det sentrale Kina, og ble regjert etter de nye administrative systemer med prefekturer som ble utviklet i Vår- og høstannalenes tid. Den siste vesentlige ekspansjon fant sted under kong Yíng Zhèng, som var konge av staten Qín. Han erobret de seks andre statene, og foretok ytterligere erobringer i det som i dag er Zhèjiāng, Fújiàn, Guǎngdōng og Guǎngxī. I 214 fvt.. tok han navn etter legendekongen Huángdì han seg selv til den første keiser (Shǐhuángdì), og slik ble det første kinesiske keiserdømme til under Qín-dynastiet.
Qín-dynastiet: Det første kinesiske keiserdømme
redigerKinas samling i år 221 fvt.. var et resultat av staten Qíns seier over alle de andre sentralkinesiske stater. Hovedstaden ble Xiányáng (i dag en del av Xī'ān. Styresettet ble i ettertiden betegnet som et tyranni, med dødsstraff for selv små forseelser. Statsfilosofien under dette dynastiet var legalismen, en styreform som la vekt på tvang og kollektiv avstraffelse. Selve Qín-dynastiet ble kortvarig; skatter, tvangsarbeid og militære byrder førte til opprør slik at det falt etter bare i 14 år. Men det etterlot seg en sentralisert og byråkratisk stat som skulle videreføres av de påfølgende dynastier.
Den kinesiske mur ble påbegynt under Qín-dynastiet. Senere, under Míng-dynastiet, skulle den bli vesentlig forlenget og forsterket.
Vårt navn på landet, Kina, kommer av dette dynastinavnet.
Hàn-dynastiet: Kinas "Romerrike"
redigerHàn-dynastiet regjerte fra 206 fvt.. til 220 e.Kr. Selv om det ikke holdt så fast om maktens tøyler som det forutgående Qín-dynastiet, opprettholdt det mange av de samfunnsinstitusjonene som da var blitt etablert. Dets historie er komplisert for så vidt som at det gjerne inndeles i et vestlig og i et østlig dynasti, atskilt ved et interregnum, Xin-dynastiet, da riket ble regjert av keiser Wáng Mǎng.
Det vestlige Hàn-dynastiet var en konsolideringsperiode som særmerkes blant annet av konsolidering av den kinesiske stat, og av kraftig militær ekspansjon. Det østlige Hàn var til å begynne med stabilt, men begynte etter en stund i å forvitre. Makten ble mer og mer desentralisert, og den siste Hàn-keiseren abdiserte i år 220. Dette innledet en omkring fire hundre år lang tid med uro og tildels kaos.
Ekspansjonen under Hàn-dynastiet brakte kineserne i kontakt med flere av de «barbariske» folk i Øst-Asia. I nord var Xiōngnúfolket. De utgjorde den største trusselen mot Kina. Kineserne sendte flere militærekspedisjoner nordover, til å begynne med med stor fremgang. Slik fikk samtidig Kina tilgang til Sentral-Asia, og det muliggjorde handelen langs silkeveien som brakte kinesisk silke til og med så langt vestover som til Roma. På det diplomatiske område ble det knyttet vennskapsbånd med flere sentralasiatiske stammer. Den store kinesiske oppdagelsesreisende Zhāng Qiān gav myndighetene opplysninger om det nordlige India og om mulighetene for å utvikle handelsforbindelser den veien. Samtidig fikk Kina stor innflytelse, om ikke dominans, over de områder vi i dag kjenner som Korea og Vietnam.
Kineserne betraktet folkegruppene som bodde i periferien av deres verden som barbarer, og forventet av dem at de gav tributt til det kinesiske hoff. De ble behandlet som vasallstater.
Et oppdelt Kina: Tre kongedømmers tid (220–280)
redigerUtdypende artikkel: De tre rikers tid
I perioden mellom 220 og 589 ser man en stor grad av politisk fragmentering i Kina. I de første 45 årene var Kina fordelt mellom 3 stater, Wei, Shu og Wu. I 265 etableres Jin-dynastiet i Weis sted. Etter å ha erobret hele Kina, blir Jin-dynastiet på begynnelsen av 300-tallet presset mot sør, mens man i nord for første gang opplever at barbarer fra de nordlige steppene etablerer stater på kinesisk territorium. I nord opplever først en periode som kalles Seksten kongedømmers av fem barbarer fram til begynnelsen av 400-tallet, hvor man går over til perioden Nordlige dynastier. Ut fra de Nordlige dynastier kommer Sui-dynastiet som gjenforener hele Kina. Samtidig fortsetter Jin-dynastiet i Sør. Dette er starten perioden som kalles Sydlige dynastier. Jin-dynastiet overlever i litt over hundre år, kjent som Østlige Jin. Dette etterfølges av omtrent 150 år med 4 forskjellige dynastier, og politisk nedgang, inntil Sui-dynastiet gjenforener Kina i 589.
Suí-dynastiet: Gjenforening
redigerSuí-dynastiet, det mest kortlivede dynasti i kinesisk historie siden Qín-dynastiet, maktet å gjenforene landet i 589 etter 300 års splittelse. Det klarte også, ved hjelp av offentlige arbeider som omfattet millioner av mennesker, å konstruere Kinas store kanal (Keiserkanalen), som fremdeles er verdens lengste kunstige kanal for å kunne frakte overskudd av korn til hæren i nord.
Táng-dynastiet: Kulturell gullalder
rediger
Den 18. juni 618 ble Tang-dynastiet etablert i og med at Gaozu besteg keisertronen. Nå begynte en ny velstandsperiode med fornyelser innen kunst og teknologi. Buddhismen, som gradvis hadde vunnet et fotfeste i Kina over de foregående fem hundre år, ble nå den dominerende religion. Keiserslekten og store deler av befolkningen ble buddhistisk.
Hovedstaden Chang'an (det moderne Xi'an) antas å ha vært verdens mest folkerike by på den tid. Táng-dynastiet var en kulturell gullalder. Poesi og kalligrafikunsten fra denne epoken har siden vært regnet som idealet i sin kunstform. Både Táng og Hàn holdt handelsrutene åpne mot vest og sør, det var utstrakt handel med omverdenen og mange handelsfolk fra fjerne land slo seg ned i Kina.
Fra omkring 860 begynte Tang-dynastiet å svekkes av opprør både innen selve Kina og i vasallkongedømmet Nanzhao i sør. En av krigsherrene, Huáng Cháo, erobret Guangzhou i 879 og drepte de fleste av byens 200 000 innbyggere og de mange utenlandske handelsfolk som bodde der. Den 5. januar 881 erobret han Chang'an. Keiser Xizong flyktet sørover til Chéngdū og Huang opprettet et styre som imidlertid etter en tid ble knust av Tang-keiserens styrker. Men Tang-dynastiets styrke var nå helt tappet, og det som fulgte var en periode med politisk kaos: De fem dynastiers og ti kongedømmers tid.
Sòng-dynastiet og dets naboer i nord, Liao og Jin
redigerSòng-dynastiet ble grunnlagt i 960 etter en lang periode med tronstrid og maktkamper i Kina og gjennomførte en stabilisering av landet. Dets maktperiode regnes som en av de betydeligste kulturperioder i kinesisk historie, ikke minst på grunn av viktige oppfinnelser. Under Sòng-dynastiet ble krutt første gang anvendt til militære formål, og både kompassnål og kuleramme ble tatt i bruk. Også kunsthistorisk oppfattes Sòng-tiden som en storhetstid, fordi landskapsmaleriet nådde et høydepunkt.
Derimot betød perioden en svekkelse av Kinas politiske og militære innflytelse. Dels ble statsstyret preget av konservatisme og mangel på økonomisk sans, dels ble landet for alvor rammet av invasjoner fra fremmede folkeslag. Fra 1120-årene mistet Sòng-dynastiet reelt makten over Nord-Kina til skiftende invasjonsfolk. Det var også i Sòng-tiden at mongolene under Djengis Khan for alvor etablerte seg som stormakt. De erobret først Nord-Kina i 1220-årene og nedkjempet deretter under Kublai-khan Sør-Kina. Det betød Song-dynastiets endelige undergang.
Man skjelner mellom det nordlige og det sørlige Song-dynasti. Det nordlige regjerte 960-1126 fra hovedstaden Kaifeng (Bei-Sòng), og hersket over hele Kina. Det sørlige Sòngdynasti 1126–1279 med hovedstad i Hangzhou (Nan-Sòng) betegner den tid da Sòng-herskerne måtte gi slipp på hele det nordlige Kina, der det jursjenske Jin-dynastiet kom til makt. Song-dynastiet hersket nå bare over Kina sør for Huai-elven.
Jīn-keiserdømmet ble beseiret av mongolene som så trengte videre og nedkjempet det sørlige Sòng i en lang og blodig krig. Det var den første krigen der ildvåpen spilte en vesentlig rolle. Noen historikere beregner at om lag halvparten av den hankinesiske befolkning på ca. 50 millioner omkom som følge av mongolenes invasjon og erobringer. I den perioden som fulgte etter krigen, en periode europeisk historieskriving senere gav navnet Pax Mongolica, kom det eventyrlystne europeere som Marco Polo til «Midtens Rike». De tok med seg underfulle beretninger om det kinesiske samfunn tilbake til Europa. I Kina oppstod det en kløft mellom de mongoler som foretrakk å holde seg på steppelandet, og dem som ville tilpasse seg kinesiske levemåte.
Kublai-khan, barnebarn av Djengis Khan, var blant dem som ville følge kinesiske skikker. Han etablerte Yuán-dynastiet. Dette var det første dynasti som hersket over hele Kina med Běijīng som hovedstad. Běijīng ("Nord-hovedstaden") var blitt avstått til Liáo i 938 sammen med Yan Yuns 16 prefekturer. Før dette hadde Běijīng vært hovedstad under det sene Jìn-dynastiets, men det hadde ikke hersket over hele Kina.
Den kinesiske kulturs renessanse
redigerMíng-dynastiet: fra oppdagelser til isolasjon
rediger
Míng-dynastiet hersket fra 1368 til 1644. Det var det siste etnisk hàn-kinesiske dynastiet i landet. Míng-dynastiet ble også kalt «Det store Mingriket». Det etablerte sine ordninger og sin storhet under sine første keisere, særlig under Hóngwǔ- og Yǒnglè-keiserne. De innledet en tid preget av kulturell oppblomstring og økonomisk vekst. Kinesiske handelsfolk gjorde seg gjeldende i hele Øst- og Sørøst-Asia, og trengte frem til alle kystene rundt Det indiske hav. Kinesisk kunst, og særlig porselenskunsten, nådde nye høyder. En kjempemessig flåte og hær ble bygget opp. Det ble produsert over 100 000 tonn jern i året i det nordlige Kina, og boktrykkerkunsten ble utviklet. Kina under det tidlige Míng-dynasti var verdens mest utviklede rike i sin tid. Selv om handel ble sett på som en lite ærefull profesjon i det kinesiske konfutsianske verdihierarki, bidro handelsinntektene fra eksporten av porselen og andre kinesiske produkter til europeiske land en stor velstandsøkning. Særlig spanjolene betalte med sølv, og inntektene var så store at sølvmynter langt på vei fortrengte andre betalingsmidler.
Mot slutten av Míng-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare forsvarskriger mot japanerne under Toyotomi Hideyoshi om herredømmet over Korea. Landet ble drevet til bankerott. I 1620-1660 led det internasjonale handelssystem under en alvorlig svekkelse, noe som forverret inflasjonen i Ming-riket og var med på å berede grunnen for dets undergang. En hungersnød i Shǎnxi-provinsen kombinert av regjeringens ineffektivitet ble gnisten som utløste et bondeopprør under Lǐ Zìchéng som skulle styrte Míng-dynastiet og straks etter føre til mansjuenes maktovertakelse.
Etter at Míng-hovedstaden Běijīng falt i 1644, overlevde en siste rest av Míngveldets trone og makt frem til 1662 i Sør-Kina. Det er dette som menes med betegnelsen det sørlige Míng.
Qīngdynastiet, som skulle vise seg å bli det siste keiserlige dynasti i Kina, varte fra 1644 til 1912. Det ble grunnlagt av den mandsjustammen fra Mandsjuria som styrtet Míng-dynastiet. På 1700-tallet opplevde keiserdømmet en ny storhetstid. Man lyktes i en stor grad å dra nytte av europeernes kolonier til økonomisk vinning, men mot slutten av århundret begynte regimet å bli ille plaget av korrupsjon og inkompetanse. Storbritannia var misfornøyd med at handelsbalansen var negativ for dem, og søkte å rette opp dette med å begynne å selge indisk opium til kineserne. Men denne handelen forbød Qīng-regimet. Denne motstanden ledet imidlertid til opiumkrigene (1839–1842 og 1856–1860) mot Storbritannia, kriger som kineserne tapte. Dermed ble Kina tvunget til handelsavtaler som gavnet britene vidtgående rettigheter, og vestlige handelsmenn var underlagt eget hjemlands lov, ikke kinesisk ("konsesjonsområder"). Det var i denne forbindelse en del av Hongkong ble utskilt fra Kina og gjort til britisk koloni og en annen del utleid for 150 år.
På 1800-tallet fulgte også den fransk-kinesiske krig (1883–1885) og Den første kinesisk-japanske krig (1894–1895). Kineserne tapte dem begge.
Mot slutten av Qīng-dynastiet lå den reelle makt i landet i hendene på utlendinger. Dessuten rådde indre strid som følge av fattigdom og nasjonale strømninger som ville drive ut de fremmede maktene. Dynastiet var ikke i stand til å stå imot det ytre press fra de europeiske stormakter eller hanskes med indre problemer. Vestmaktene intervenerte militært mot opprør, som det blodige Tàipíng-opprøret (1850–1864) og det anti-imperialistiske bokseropprøret (1898–1901). For eksempel anses ofte general Gordon, som senere falt ved Khartoum som Qīng-dynastiets redningsmann under Tàipíng-opprøret.
En militærrevolt i Wǔchāng den 10. oktober 1911 ble startskuddet for Xīnhài-revolusjonen og Qīng-dynastiets fall.
Frustrert av Qīng-hoffets motstand mot reformer og av Kinas svakhet, og inspirert av Sun Yat-sens revolusjonære ideer, bestemte yngre embedsmenn, offiserer og studenter seg for å styrte Qīng-dynastiet og opprette et republikansk system. Den revolusjonære militære Wǔchāng-oppstanden fulgte så, med utbrudd den 10. oktober 1911 i Wǔhàn. En provisorisk ny regjering ble dannet i Nànjīng den 12. mars 1912 med Sun Yat-sen som president. Men snart overlot han presidentvervet til Yuan Shikai, som hadde ledet den nye armé og vært statsminister under Qīng-dynastiet. Dette var del av en større pakke som gjorde det mulig for den siste Qīng-keiseren å abdisere.
Imidlertid erklærte Yuán Shìkǎi seg selv til keiser noe senere, i 1915. Yuáns keiserlige ambisjoner støtte på heftig motstand fra hans underordnede, og stilt overfor den overhengende faren for opprør, brøk han samme. Han døde kort etter, i 1916. Dermed oppstod det et maktvakuum. Hans død etterlot en republikansk regjering i oppløsning, og nå begynte en periode som kalles «krigsherrenes tid», da Kina var regjert og herjet av regionale konkurrerende militære ledere som inngikk omskiftelige allianser seg i mellom.
I 1919 skjedde det så noe hvis betydning ikke skulle bli åpenbar før senere; 4. mai-bevegelsen som uttrykte kinesiske intellektuelles avvisning av vestlig filosofi og overgang til langt mer radikale ledelinjer. Dette sådde frøene til en uoverbyggelig konflikt mellom politiske høyre- og venstrefløyer som skulle sette sitt preg på kinesisk politikk for lang tid fremover.
I 1920-årene etablerte Sun Yat-sen en revolusjonær base i det sørlige Kina, og begynte å regjere over den sammensatte nasjon som best han kunne. Med Sovjetunionens hjelp gikk han i allianse med det lille kinesiske kommunistparti (KKP). Etter at Sun døde av kreft i 1925 overtok én av hans nærmeste, Chiang Kai-shek. Han ble leder av Kuomintang (KMT, det kinesiske nasjonalistparti) og klarte å få kontroll med det meste av det sørlige og det sentrale Kina. Etter at han hadde sjaltet ut sine motstandere i sør og i sentrum fulgte så nordekspedisjonen, med det for øye å få krigsherrene i nord til å formelt underkaste seg hans lederskap.
I 1927 gikk Chiang så ut mot KKP, og presset ubønnhørlig kommunistene fra deres baser i det sørlige og det midtre Kina. Han knuste den såkalte kinesiske sovjetrepublikk i fjellene i provinsen Jiāngxī, og lot kommunistene flykte østover på «den lange marsjen». Kommunistene ankom det nordlige Shǎnxi etter ett år, og etablerte seg rundt byen Yán'ān under sin nye leder Máo Zédōng (Mao Tse-tung). Striden mellom KMT og KKP fortsatte åpent eller i det skjulte under den japanske okkupasjon av store deler av Kina under den andre kinesisk-japanske krig. Denne krigen ble en del av annen verdenskrig, og endte med Japans nederlag i 1945.
Da utbrøt krigen mellom KMT og KKP på nytt, jfr den kinesiske borgerkrig. I 1949 hadde kommunistene sikret seg kontrollen med det meste av landet. Chiang Kai-shek flyktet da med restene av sin regjering og sine militære styrker til Táiwān, der han erklærte Taipei (Táiběi) som Republikken Kinas «provisoriske hovedstad» og lovet å gjenerobre Fastlands-Kina så snart det lot seg gjøre.