Hanno sjøfareren

Hanno sjøfareren (punisk: 𐤇‬𐤍‬𐤀‬, ḥnʾ; gammelgresk: Ἄννων, Annōn) var en kartager som levde i på 400-tallet f.Kr. Han er mest kjent for sin oppdagelsesferd langs kysten av Afrika. En gang rundt 425 f.Kr. ledet han en sjøreise nedover langs kysten av Vest- Afrika og inn i det ukjente. Etter å ha overlevd og kommet tilbake til Kartago (i dagens Tunis) satte han opp en inskripsjon i tempelet til Baal for han ga detaljer om sin prestasjon. Denne inskripsjonen har ikke overlevd, den eneste kilden til hans oppdagelsesferd, men den ble transkribert til gresk på 900-tallet e.Kr.

Hanno sjøfareren 𐤇‬𐤍‬𐤀‬, ḥnʾ
Født		5. århundre f.Kr. Kartago
Død		5. århundre f.Kr.
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende
Embete		Monarch of Carthage (480 f.Kr. – 440 f.Kr.)
Barn		Himilco
Nasjonalitet		Kartago
Hanno sjøfareren på Commons

Historikere har forsøkt å identifisere steder på Hannos rute basert på periplus (bokstavelig «seile rundt», manuskript om havnene og landemerkene ved kysten). Ifølge noen moderne analyser av ruten hans, kunne Hannos ekspedisjon ha nådd så langt sør som til Gabon; imidlertid, ifølge andre, kunne det ikke ha ført ham lenger enn til sørlige Marokko.

Liv og virke

Navnet Hanno ble gitt til mange andre kartagere. Antikke forfattere som diskuterte Hanno sjøfareren ga ikke direkte informasjon for å identifisere ham nøyaktig. Noen kalte ham konge, og andre brukte de latinske ordene dux (leder eller general) eller imperator (kommandør eller keiser). Den greske oversettelsen av Hannos periplus kaller ham en basileus, et begrep som kan tolkes som «konge», men ble ofte brukt for kartagiske embetsmenn på høyt nivå.

Det er konsensus blant forskere om plassere Hanno i 400-tallet f.Kr., men ikke mer nøyaktig, og identifiserer ham som et medlem av den aristokratiske familien Magonid. En forsker har forsøkt å identifsere Hanno som sønn av Hamilcar I av Kartago, konge fra rundt 510 til 480 f.Kr.

Periplus

Tolkning av sjøreisen til Hanno og hans skip

Hannos beretning, periplus, beskrivelse av sjøreisen, er fortsatt bevart i greskspråklige manuskripter. Originalversjonen, skrevet på det puniske språket, har gått tapt. Den greske oversettelsen er forkortet og 101 linjer lang. Selv om den inneholder motsetninger og åpenbare feil er den sannsynligvis avledet fra en original punisk tekst i Kartago. Periplus har overlevd som «det nærmeste vi har av et eksemplar av punisk ’litteratur’» og en av de få eksisterende beretningene om utforskning fra antikken indirekte skrevet av oppdageren selv.

På 500-tallet ble teksten oversatt til gresk. Gjennom århundrene ble oversettelsen kopiert flere ganger av gresk og gresktalende romerske funksjonærer. To eksemplarer er bevart, og dateres til det 800- og 1300-tallet. Conrad Gesner produserte den første latinske oversettelsen, trykt i Zürich i 1559.

Sammendrag

Dette sammendraget er basert på en oversettelse av Al. N. Oikonomides. Egennavnene er uendret fra oversettelsen. Den gjenspeiler oversetterens synspunkter og kan ignorere mer allment aksepterte teorier blant forskere.

Når verket begynner, «dette er rapporten til Hannos periplus, kongen av kartagerne, inn i de libyske områdene på jorden bortenfor Herkulessøylene som han innviet i helligdommen til Kronos.» Med 60 skip og 30 000 mennesker hadde Hanno til hensikt å grunnlegge byer langs den afrikanske kysten. Han grunnla først en by, seilte så et stykke og grunnla fem andre. Ved ankomsten til en elv, møter kartagerne Lixitae, en vennlig nomadisk stamme. De fikk vite om ’etiopierne’ i nærheten, og tar ombord flere lixitere og setter seil igjen. Ved den lille øya Kerne bygges en annen bosetning. Rundt innsjøen Chretes og en navngitt elv er det henholdsvis villmenn og store ville dyr. Flodhest og krokodiller er de to nevnte dyrene. Etter at de kom tilbake til Kerne, seilte de videre sørover nedover Afrika, og finner ’etiopiere’ hvis språk til og med lixite-tolkene ikke forstår.

Ved å seile videre fant Hanno en «enorm åpning av havet», hvorfra de observerte branner. Ved en bukt kalt «Vestens horn» gikk de land på en øy der det bodde mennesker. Kartagerne skyndte seg bort i frykt og nådde land der det er mange flammer. Det var et veldig høyt fjell der. Til slutt ankom de til en bukt, «Sydens Horn», der det var en øy med fiendtlige, hårete menn som kalles «gorillaer» (se Gorillai nedenfor). Tre av dem blir drept, og skinnene deres brakt hjem til Kartago. Etter å ha gått tom for proviant, seilte de ikke videre. Periplus slutter brått her uten å omtale reisen tilbake.

Tekstkritikk

Både antikke og moderne forfattere har kritisert teksten. De fleste forsøk på å lokalisere stedene beskrevet i periplus basert på rapporterte distanser de seilte og retninger har mislyktes. For å gjøre teksten mer nøyaktig har forskere prøvd tekstkritikk. Til syvende og sist redigerte trolig kartagerne selv den virkelige redegjørelsen for å beskytte deres handelen: andre land således ville ikke være i stand til å identifisere stedene som er beskrevet, mens kartagerne fortsatt kunne skryte av deres prestasjoner.

Oikonomides teoretiserer at det hypotetiske puniske manuskriptet som ble oversatt til gresk var ufullstendig i seg selv: det utelot de senere delene av den opprinnelige periplus. Slutten på fortellingen er brå, og det ville også vært logisk umulig for ekspedisjonen å avslutte som beskrevet. Derfor, hevder han, må de to siste linjene ha blitt satt inn for å kompensere for et ufullstendig manuskript.

Ekspedisjon

Kartago sendte Hanno i spissen for en flåte på 60 skip og 30 000 menn og kvinner for å utforske og kolonisere den nordvestlige kysten av Afrika. Han seilte gjennom Gibraltarstredet, grunnla eller befolket syv kolonier langs den afrikanske kysten av det som nå er Marokko, og utforsket betydelig lenger langs Atlanterhavskysten av kontinentet. Hanno møtte ulike innfødte folk på sin reise og møtte en rekke velkomster.

Gullhandelen var grunnlaget for det kartagiske riket siden 400-tallet f.Kr. Det kan ha vært den opprinnelige motivasjonen for kartaginsk utforskning av Afrika sør for Sahara. Hensikten med Hannos reise var å sikre gullruten til Vest-Afrika. Samt å opprette kolonier eller befolke handelsstasjoner langs kysten.

En rekke moderne lærde har kommentert Hannos reise. I mange tilfeller har analysen vært å foredle informasjon og tolkning av den opprinnelige beretningen. Det meget høye antallet skip og mennesker er mistenkelig og tvilsomt; en forsker har foreslått 5 000 som mer rimelig. R.C.C. Law har bemerket at «Det er en målestokk på problemets uklarhet at mens noen kommentatorer har hevdet at Hanno nådde området Gabon, har andre ikke tatt ham lenger enn til sørlige Marokko.» Likevel har Donald Harden rapporterte en konsensus om at ekspedisjonen nådde minst så langt som til Senegal. På grunn av vagheten til Periplus, varierer estimater for reisens avstand fra under 1100 km til minst 4800 km. Noen er enige om at han kunne ha nådd Gambia. Harden nevner imidlertid uenighet om den ytterste grensen for Hannos utforskninger: Sierra Leone, Kamerun eller Gabon. Han noterte seg beskrivelsen av Kamerunfjellet, en 4040 meter vulkan, samsvarer mer med Hannos beskrivelse enn Guineas Kakoulimafjellet på 890 meter. Warmington foretrekker Kakoulimafjellet ved at vurderer Kamerunfjellet for fjernt og langt unna.

Historikeren Raymond Mauny hevdet i en artikkel fra 1955 «La navigation sur les côtes du Sahara pendant l'antiquité», at antikke sjøfarere (Hanno, Euthymenes, Skylaks, og andre) ikke kunne ha seilt sørover i Atlanterhavet lenger enn til Kapp Bojador på kysten av Vest-Sahara. Han påpekte at antikkens geografer visste om Kanariøyene, men ingenting lenger sør. Skip med firkantede seil, uten akterror, kunne navigere sørover, men vinden og strømmen gjennom hele året ville hindre tilbaketuren fra Senegal til Marokko. Andre skip kan være i stand til å komme tilbake nordover, men bare med svært store vanskeligheter. Mauny antok at Hanno ikke kom lenger enn elven Wadi Draa i Marokko. Han tilskrev gjenstander funnet på Île de Mogador (Mogadorøya) til ekspedisjonen beskrevet i Periplus til Pseudo- Skylaks og bemerker at det ennå ikke er funnet noen bevis for handel med Middelhavet lenger sør. Forfatteren avslutter med å foreslå arkeologisk undersøkelse av øyene langs kysten, slik som Kapp Verde, eller Drageøya (île de Herné) nær Dakhla i Vest-Sahara hvor gamle eventyrere kan ha strandet og eventuelt ha oppholdt seg over en viss tid.

Gorillai

Slutten av periplus beskrev en øy befolket med hårete og ville mennesker. Et forsøk på å fange mennene mislyktes. Tre av kvinnene ble tatt, men de var så voldsomme at de også ble drept, skinnene deres ble brakt hjem til Kartago. Skinnene ble oppbevart i tempelet til Juno (= Tanit eller Astarte) da Hannos skip kom tilbake til Kartago, og ifølge Plinius den eldre overlevde skinnene den romerske ødeleggelsen av Kartago i 146 f.Kr., rundt 350 år etter Hannos ekspedisjon.

Hannos innfødte tolker fra en afrikansk stamme kalte dette folket for Gorillai (på gresk Γόριλλαι), angivelig et afrikansk ord. Da den amerikanske misjonæren Thomas Staughton Savage i 1836 mottok en skalle fra en primat ga han i 1847 arten det vitenskapelige navnet Troglodytes gorilla, som i dag kjennes som den vestlige lavlandsgorillaen. Savage kjente til Hannos sjøreise, og ga navnet etter Gorillai.

Antikke kommentarer

Teksten var kjent for romeren Plinius den eldre (ca. 23–79) og greske Arrianos (ca. 86–160).

Plinius den eldre

Mens makten til Kartago var på høyden, utga Hanno en beretning om en reise som han foretok fra Gades [dagens Cádiz] til det ytterste av Arabia; Himilco ble også sendt, omtrent på samme tid, for å utforske de avsidesliggende delene av Europa.
—  Plinius den eldre: Naturalis Historia 2.67

Plinius kan ha registrert tidspunktet vagt ettersom han var uvitende om den faktiske datoen. Hans påstand om at Hanno fullstendig seilte om Afrika og nådde Arabia, anses som urealistisk og feil av moderne vitenskap. Antikken skribenter var avhengige av sine kilder, som ofte var personer de intervjuet med og således var en kilde til både kunnskap og feil.

Arrianos

Arrianos nevner Hannos sjøreise på slutten av hans biografi over Aleksander den store, Ἀλεξάνδρου Ἀνάβασις, Alexándrou Anábasis:

Libyeren Hannon la ut fra Kartago med Libya på venstre side og seilte ut forbi Heraklessøylene og inn i det ytre hav, og fortsatte reisen i østlig retning i totalt trettifem dager. Men da han til slutt snudde sørover møtte han en rekke ødeleggende hindringer – mangel på vann, brennende varme, lavastrømmer som fosser ut i havet.
—  Arrianos: Anábasis, «Indica» 43.11–12

Herodotos

Den greske historikeren Herodotos, som skrev rundt 430 f.Kr., beskrev kartagisk handel på den marokkanske kysten (Historier (Ἱστορίαι) 4.196), selv om det er tvilsomt om han var klar over selve Hannos reise.

Arv

Moderne

Månekrateret «Hanno» er oppkalt etter Hanno sjøfareren.

Historiografi

På 1500-tallet førte sjøreisen til Hanno til økt vitenskapelig interesse fra europeere i en tid da europeisk utforskning og navigasjon blomstret. Allerede da ble omfanget av Hannos reise diskutert.

Litteratur

• Baurian, Claude (2015). «Punic». The Oxford Handbook of the Literatures of the Roman Empire. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-969944-5. doi:10.1093/oxfordhb/9780199699445.013.26. 
• Bunbury, Edward Herbert (1883). A History of Ancient Geography Among the Greeks and Romans. 1 (2nd utg.). London: John Murray. OCLC 819670798. 
• Carpenter, Rhys (1966). Beyond the Pillars of Heracles: The Classical World Seen through the Eyes of its Discoverers. The Great Explorers. New York: Delacorte Press. OCLC 497693. 
• Cary, Max; Warmington, Eric Herbert (1929). The Ancient Explorers. London: Methuen & Co. 
• Dugan, Holly (2020). «Renaissance Gorillas». Criticism. Wayne State University Press. 62 (3): 387–410. doi:10.13110/criticism.62.3.0387. 
• Harden, Donald Benjamin (1963). The Phoenicians. Ancient Peoples and Places (2nd utg.). New York: Frederick A. Praeger. 
• Hoyos, Dexter (2010). The Carthaginians. Routledge. ISBN 978-0-415-43645-8. 
• Huss, Werner (1985). Geschichte der Karthager. Handbuch der Altertumswissenschaft (på tysk). Munich: C. H. Beck. ISBN 978-3-406-30654-9. 
• Kroupa, Sebestian (2019). «Humanists and Travellers, Gorgons and Gorillas: Hanno the Navigator's 'Periplus' and Early Modern Geography (1530–1630)». International History Review. Routledge. 41 (4): 793–820. doi:10.1080/07075332.2018.1464044. Mal:ProQuest – via ProQuest. 
• Law, R. C. C. (1978). «North Africa in the period of Phoenician and Greek colonization, c. 800 to 325 BC». The Cambridge History of Africa. 2. Cambridge University Press. s. 87–147. ISBN 978-0-521-21592-3. 
• Lendering, Jona (2020). «Hanno the Navigator». 
• Mauny, Raymond (1955). «La navigation sur les côtes du sahara pendant l'antiquité». Revue des Études Anciennes. Bordeaux Montaigne University. 57 (1): 92–101. doi:10.3406/rea.1955.3523. 
• Murray, Hugh (1844). An Encyclopædia of Geography (2nd utg.). London: Longman, Brown, Green, and Longmans. 
• Oikonomides, Al. N. (1977). «Introduction». I Oikonomides, Al. N. Periplus, or Circumnavigation (of Africa) (2nd utg.). Chicago: Ares Publishers. s. 9–21. ISBN 978-0-89005-217-4. OCLC 880515097. 
• Savage, Thomas Staughton; Wyman, Jeffries (desember 1847): «Notice of the External Characters and Habits of Troglodytes gorilla, a New Species of Orang from the Gaboon River», Boston Journal of Natural History. Boston Society of Natural History. 5(4), s. 417–442.
• Schmitz, Leonhard (1867). «Hanno». Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. 2. Boston: Little, Brown, and Company. s. 346–347. 
• Soren, David; ben Khader, Aicha ben Abed; Slim, Hedi (1991). Carthage. Touchstone Books. Simon & Schuster. ISBN 978-0-671-73289-9. 
• Thomson, James Oliver (2013). History of Ancient Geography. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-1-107-68992-3. 
• Warmington, Brian Herbert (1960). Carthage. New York: Frederick A. Praeger. 

Antikke

• Arrian (2013). Alexander the Great: The Anabasis and the Indica. Oxford World's Classics. ISBN 978-0-19-958724-7. 
• Hanno (1977). «Periplus». I Oikonomides, Al. N. Periplus, or Circumnavigation (of Africa) (2nd utg.). Chicago: Ares Publishers. s. 24–29. ISBN 978-0-89005-217-4. OCLC 880515097. 
• Herodotus (1920). The Histories. Cambridge, Mass.: Harvard University Press – via Perseus Digital Library. 
• Pliny the Elder (1855). The Natural History. London: Taylor and Francis – via Perseus Digital Library. 

Annen litteratur

• Cunliffe, Barry (2001): Facing the Ocean. The Atlantic and its Peoples, Oxford University Press, ISBN 0-19-285355-4; s. 88-90.
• Hyde, Walter Woodburn (1947): Ancient Greek Mariners. New York: Oxford University Press. OCLC 729151140.
• Kaeppel, Carl (1936): Off the Beaten Track in the Classics. New York: Melbourne University Press. OCLC 251153057.

Eksterne lenker

• «periplus», Wiktionary
• Άννωνος Περίπλους, Periplus til Hanno, gresk Wikisource
• Verker av eller om Hanno the Navigator hos LibriVox (lydbøker i offentlig eiendom)
• «The Voyage of Hanno» — en artikkel av klassisk forsker Livio Catullo Stecchini som analyserer deler av Hannos periplus