[go: up one dir, main page]

Hamars historie

Wikipedia-artikkel om Hamars historie

Hamar er administrasjonssete i Innlandet fylke. Den er en av Norges fem middelalderbyer, men mistet sin posisjon som by i 1587. Dagens by ble grunnlagt i 1849.

Åker gård

rediger
 
Åker gård

Det har bodd folk i Hamarområdet i om lag 4000 år, og på 400-tallet var Åker gård et religiøst sentrum og et maktsentrum. Her var nemlig samlingsstedet for Heidenes stammeting – Eidsivatinget. Stedsnavn som Torshov, Vidarshov og Disen vitner om religiøs betydning.

Ved arkeologiske utgravinger har man gjort et spesielt rikt funn som stammer fra 500-tallet, det såkalte Åkerfunnet. Funnet tyder på at høvdingen på Åker var mektig og rik. Gjenstandene er sannsynligvis gaver som skulle sikre høvdingen allianser med andre maktpersoner innenfor høvdingdømmet. Høvdingen og hans familie hadde antageligvis kontroll over viktige ressurser i nærområdet, for eksempel jern og pelsverk. Handelen med disse varene skjedde enten i Oslo eller i Hamarområdet.

Hedemarken var en av de siste stedene kong Olav den hellige klarte å kristne. Han overrumplet fem småkonger under ledelse av kong Rørek, som hadde samlet seg på Ringsaker for å slåss. Dette regnes som en av helligkongens store bragder. I 1046 var Åker antagelig forliksstedet mellom kong Magnus den gode og Harald Hardråde, da sistnevnte hadde kommet hjem fra Bysants. Her ble Harald anerkjent som medkonge. Denne avtalen beskrives både i Heimskringla, Theodoricus Monachus' Norgeshistorie, Fagerskinna og Morkinskinna, men bare de to sistnevnte omtaler navnet på gården. Morkinskinna kaller gården Scialdaracre («Skjoldaker»),[1] mens den i Fagerskinna kalles Aker.[2] Det er imidlertid også mulig at forliksstedet kan ha vært Aker gård i Oslo. Dette grunnet sagaforfatternes beskrivelser av de geografiske forholdene i området, som får det til å høres ut som om gården lå ved havet og ikke ved Mjøsa.[3]

Hamarkaupangen

rediger

Åker fortsatte som maktsentrum til 1000-tallet, men midt på 1000-tallet vokste det frem en kaupang noen kilometer lenger ut mot Mjøsa, på en odde. Hamarkaupangen har fått navnet sitt fra det gamle norrøne ordet for en steinete ås: Hamarr. Det finnes indikasjoner på at Harald Hardråde flyttet makten til odden, fordi han selv hadde eiendom der. Han tok over kontrollen av de viktige ressursene og omsatte dem på kaupangen.[trenger referanse]

Det eldste sikre funnet som kan knyttes til Hamar, er et myntfunn fra Helgelandsmoen fra 1892. Mynten er datert til ca. 1050. På den ene siden står det Haraldr Rex (Harald Konge), og på den andre siden står det Olafr á Hamarkaupangr. Det var vanlig at myntene bar myntmesterens navn. Også tre mynter fra Ringerike (funnet i 1895) bærer denne inskripsjonen.

Bispedømmet

rediger
 
Hamar domkirke slik Olaf Nordhagen tror den så ut.

I 1152/53 ble Hamar bispedømme opprettet av den pavelige utsendingen Nicolaus Breakspere, som senere ble pave Hadrian IV. Bispedømmet omfattet Hedemarken og Oppland, som tidligere tilhørte Oslo bispedømme. Den første biskopen het Arnald, og var tidligere biskop av GarðarGrønland. Han satte i gang byggingen av domkirken, og med den kom også kloster, skole og rådstue. Dette åpnet for blomstrende kultur og handel i Hamar.

Ifølge Hamarkrøniken nådde byen sitt klimaks å 1300-tallet, med domkirke, bispeborg og byen rundt. I byen var det handelsmenn, fiskere, håndverkere og et rikt marked. Hamar var kjent for sin eplehage og munkenes urtehager. Bispegården hadde en trekantet form og lå bak domkirken, der Hedmarksmuseet ligger i dag. Man kan se ruinene av den ved museet. I Hamar lå blant annet også St. Olufs kloster og en katedralskole.

Reformasjonen

rediger

Biskop Mogens var den siste biskopen i Hamar før reformasjonen. I 1537 ble han, tross motstand, tatt til fange av den danske hærføreren Truid Ulfstand og sendt til Antvorskov klosterSjælland i Danmark. Der ble han holdt fanget til sin død i 1542. Bispegården fikk navnet Hamarhus slott da den ble omgjort til residens for lensherren. Bispedømmet ble underlagt Oslo. Domkirken var enda i bruk, men ble ikke ivaretatt. I 1567, under den Nordiske 7-års krigen, ble Hamarhus slott beleiret av den svenske kong Eriks hærfører, Johan Siggeson, som sprengte den i lufta med krutt.

 
Ruinene fotografert av Axel Lindahl i 1890-årene.

Etter dette flyttet folk fra byen, og byen ble forlatt. Katedralskolen flyttet til Vang i 1584, og i 1608 flyttet den til Oslo, der den ble del av Oslo katedralskole. I 1587 ble markedet stengt etter kongelig forordning. Hamar mistet sin bystatus. Området ble brukt av Storhamar gård til jordbruk.

Grunnleggelsen av den moderne byen

rediger

Så tidlig som i 1755 uttrykket regjeringen i København et ønske om en handelsby ved Mjøsa. Biskop Frederik Julius Bech, en meget fremtredende mann i sin tid, foreslo å opprette en by nær Storhamar, ved foten av Furuberget.

I 1812 startet forhandlingene for alvor, da embetsmannen i Kristians amt foreslo å etablere et marked ved Mjøsa. En kommisjon bestående av fire mann, fikk den 26. juli 1814 i oppdrag å finne et passende sted for den nye byen langs Mjøsas bredder. Den 8. juni 1815 anbefalte de å opprette denne byen i Lillehammer.

Indredepartementet likte ikke idéen, og ba to professorer, Ludvig Stoud Platou og Gregers Fougner Lundh, overse området og komme opp med en alternativ anbefaling. Lundh la mye arbeid i dette oppdraget og i 1824 presenterte han rapporten sin for Stortinget, med kart, planer og det hele.

Lundhs forutsetning var den nasjonale økonomiens interesser. Han baserte derfor anbefalingen sin at den nye byen raskt skulle bli selvforsynende. Han foreslo at navnet på den nye byen skulle være Carlshammer og at den skulle ligge like nord for Storhamar og østover. Planene hans var detaljerte, og innebar blant annet tjue meter brede veier, rektangulære kvartaler med tolv bygninger i hver og to meters mellomrom mellom hver av bygningene. Dessuten foreslo han at nye innbyggere skulle få skattelette de første tjue årene, at staten ikke ga eiendomsskatt til fordel for byen og at byen skulle ha monopol på viss type handel. Han foreslo til og med at noen folkegrupper, særlig kvekere, skulle få lov til å etablere seg i området for å fremme handel.

Regjeringen godtok i prinsipp forslaget, men Stortingskomitéen var uenige i valget av plassering. Bestemmelsen av det endelige området falt på kongen, for å ikke utsette ting lenger enn nødvendig. I juni 1825 ble det opprettet enda en kommisjon, bestående av Herman Wedel Jarlsberg, professor Lundh og andre prominente nordmenn. Etter å ha undersøkt hele innsjøen la de frem en rapport som besto av elleve forskjellige steder, deriblant områder i nærheten av dagens Eidsvoll, Minnesund, Tangen, Åker, Storhamar, Brumunddal, Nes, Moelven, Lillehammer, Gjøvik og Toten. Alle ble argumentert for og imot. Kommisjonen var selv splittet mellom Storhamar og Lillehamar (Lillehammer). Stortinget vedtok at byen skulle legges til Lillehammer.

Da dampbåter ble introdusert på innsjøen, fattet eliten i byene interesse for Hamars historie, og i 1841 begynte redaktører å kjempe for gjenopprettelsen av en by nær Storhamar. På denne tiden hadde begrensningene ved Lillehammers beliggenhet også kommet til syne, særlig når det gjaldt den grunne havnen. Etter noen år med diskusjoner og forhandlinger både regionalt og nasjonalt, la stortingsrepresentant Frederik Stang frem mulighetene for en by i eller nær Storhamar. Fredrik Heidmann, amtmann for Hedemarkens amt, presenterte en grundig overveielse av muligheter for spesifikke beliggenheter, og foreslo til slutt det nåværende stedet, i Gammelhusbukten.

Den 26. april 1848 signerte kongen resolusjonen om gjenopprettelsen av Hamar kjøpstad på eiendommen til Storhamar og Holset gårder. I resolusjonen heter det: «… saaledes er da Hamar kjøpstad gjenoprettet paa den østlige og længst inde i Akersviken værende del av den gamle, i aaret 1567 ødelagte, i sin tid blomstrende stad av samme navn.» Det sto også at byen ville være grunnlagt den datoen grensene dens var bestemt. Det ble den 21. mars 1849. Den nye byen skulle ha en handelssone innenfor en radius av fem kilometer.

Byggingen av en by

rediger
 
Kart over Hamar by i 1848. Tegnet av ingeniør Røyen.

Den nye byen hadde et areal på 400 mål, og en ingeniør fra hæren, Christian Severin Balle Røyem, tegnet den nye gateplanen. Det skulle være tre hovedveier: Strandgata, Torggata og Grønnegata, og et rutenett av veier på tvers av dem. Røyem satte av arealer til tre parker, et torg og en kirke i utkanten av byen.

Det var noen som kritiserte planen, og pekte på at terrenget var altfor kupert og ikke passet med det planlagte rutenettet. Noen tilpasninger ble gjort, men planen ble stort sett akseptert, og er tydelig i dagens by. Det vakte også bekymring med tanke på byens sårbarhet når det gjaldt oversvømmelse.

Allerede våren 1849 startet byggingen. De første husene liknet mer på skur, men entusiasmen var stor, og innen året var omme var det sikret ti bygninger i den nye byen. Ingen av disse står i dag, de siste to var tilstøtende bygninger i Skappelsgate. Innen 1850 var det 31 sikrede hus, i 1852 var det 42 og i 1853 var det 56. Så ble det stille en stund, før byggingen startet igjen i 1858. Innen slutten 1860 var det 100 sikrede hus i Hamar. Eiendommene mot Mjøsa ble pålagt å ha hager.

Den første passasjerterminalen i Hamar var faktisk en klippe ut i sjøen, som man ble rodd inn fra. I 1850 ble en annen brygge bygd med en toetasjes terminalbygning, men alt ble komplisert på grunn av det forandrende vannivået. I 1857 ble det bygget en kanal omkring et havnebasseng som gjorde at frakteskip kunne nå det store lagerhuset. Enda kanalen ikke var dyp nok til at dampskip med passasjerer kunne få plass, ble området et av de travleste i byen, og utgangspunktet for videreutviklingen av havnen.

En promenade oppsto fra havneområdet, forbi hagene langs sjøkanten og nord mot den gamle byen.

Organiseringen av byen

rediger
 
Hamar ca. 1890

Den første fullmektigen i Hamar var Johannes Bay som ankom i oktober 1849 for å lede valget av et utvalg bestående av inspektører og representanter. Byens kongelige kjøpstadsrettigheter krevde at det skulle velges tre inspektører og syv representanter, og valget ble kunngjort i avisen eller ved opplesning. Av de ti berettigede borgerne ble det valgt tre inspektører, og de andre seks ble frivillig vagt til representanter, hvilket resulterte i at de var tre for få i utvalget. Hamars første ordfører var Christian Borchgrevink.

Den første oppgaven var tildelingen av alkohollisens og den øvre grensen for alkohol som kunne selges innenfor byens grenser. Utvalget bestemte seg fort for å tildele lisens til begge søknadene, og sette den øvre grensen til 12 000 potter, en mengde som til ethvert formål ville være grenseløst.

Antallet berettigede steg i 1849 til 26, og inkluderte handelsmenn og visse håndverkere. Dermed ble de tomme postene i utvalget ble fylt i november. Deltidspolitimenn ble ansatt, og byen begynte å sette skatter og lage budsjett ved slutten av 1849. I 1850 ble det holdt gjenvalg av utvalget.

Maleren Jakobsen hadde tidlig tilbudt sitt hus for offentlige møter og samlinger, og ved å kjøpe et par solide låser ble kjelleren hans byens fengsel. En handelsmann fikk oppgaven som byens brannmann og fikk to bøtter med utstyr og senere en vannslange. Hamar hadde dessuten en skrupuløst tvunget ordning mot å røyke pipe uten lokk i offentlighet eller privat.

Branner, oversvømmelser og drap

rediger

I 1878, da den unge byens brannberedskap var forbedret, startet en brann i et bakeri. Den ble slukket før den fikk gjort stor skade. I februar 1879, klokken to på natten, starten en annen brann som tok med seg en hel bygning full av gjenstander fra byens historie. Dette ble fulgt av en rekke branner som la hele kvartaler i aske, men som stoppet opp i 1881, da et profesjonelt brannvesen ble opprettet.

I 1860 kom våren sent og plutselig, og forårsaket dermed en oversvømmelse som var på sitt høyeste omkring 24. juni, da førsteetasjen i husene ved Mjøsa ble fylt med vann. Dette var den verste oversvømmelsen siden 1789. Innen 9. juli hadde vannet trekket seg tilbake, men det var ikke slutten på katastrofen. I august førte stor nedbør til enda en oversvømmelse, som satte flere gater under vann. Dette ble fulgt av uvanlig kalt vær, hvilket gjorde at potetene frøs og gjorde det ubekvemt for Hamars bosettere. Så ble været mildt igjen og snø og is smeltet. Dette forårsaket enda en oversvømmelse. Da en særlig kald og snøfull vinter satte inn, var beboerne lettet over et mer stabilt vær.

I 1876 ble byen skandalisert av pågripelsen av Kristoffer Svartbækken. Han ble arrestert for det kaldblodige mordet på Even Tryssil. Svartbækken ble dømt for mordet og henrettet det påfølgende året i nabokommunen Løten, og var den siste som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Begivenheten må ha vært litt av et syn, da det møtte opp et publikum bestående av 3000 lokalfolk; nesten hele Hamars befolkning på denne tiden.

Historiske Innbyggertall

rediger
 
Østre torg i Hamar sommeren 1948

Umiddelbart etter bystatus: 25

År Innbyggertall
1855 1025
1865 1868
1875 2050
1885 3773
1895 4777
1900 6043
1950 11 507
1960 13 489
1970 15 417
1975 16 261
1980 15 917
1990 16 129
1992* 26 000
2000 26 545
2005 27 439 (ca. 29 000 i tettstedet)

(* Etter sammenslåingen med Vang kommune)

Referanser

rediger
  1. ^ Morkinskinna, s. 19-20
  2. ^ Fagerskinna s. 252 (kap. 52)
  3. ^ Frans Arne Stylegar (2011): http://arkeologi.blogspot.no/2011/01/aker-eller-aker.html

Se også

rediger

Litteratur

rediger
Autoritetsdata