[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Gulspurv

art i buskspurvfamilien

Gulspurv (Emberiza citrinella) er en forholdsvis stor og langstjertet spurvefugl i buskspurvfamilien (Emberizidae), der den er én av 44 arter i slekten Emberiza. Arten overlever som tre distinkte underarter, hvorav nominatformen både hekker og overvintrer i Norge. Gulspurven er livskraftig,[3] selv om den norske populasjonen regnes som sårbar VU.[2] Et foreløpig estimat av den globale populasjonen anslår at arten teller omkring 42–66 millioner voksne individer.[3] Norsk Ornitologisk Forening har valgt gulspurv til «Årets fugl 2021» i Norge.[4][5]

Gulspurv
«Årets fugl 2021»
Gulspurvsang
Nomenklatur
Emberiza citrinella
Linnaeus, 1758
Populærnavn
gulspurv[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieBuskspurvfamilien
SlektEmberiza
Miljøvern
Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

VU — Sårbar
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: åpne områder med noen busker og trær
Utbredelse: Eurasia

Gulspurv er utvilsomt en av de virkelige skjønnhetene blant de norske spurvefuglene. Også sangen er velkjent for mange, ikke minst fordi arten er kjent for å «telle til syv». Dessverre høres gulspurvens sang stadig sjeldnere, og artens tilbakegang er bakgrunnen for at den er valgt som Årets fugl i 2021.

Oddvar Heggøy/NOF, 04.01.2021[4]

Taksonomi

rediger
 
Hunnen er mer uanselig utfarget og mangler det gule hodet og brystet hannen har, men tegningene er ellers ganske like
Emberiza citrinella
 
Gulspurvrede med egg
 
E. citrinella egg

Gulspurv og hvithodespurv (E. leucocephalos) driver utstrakt hybridisering over en cirka 3 000 km lang strekning på den russiske taigaen og de skogkledde steppene, mellom elva Ural og Bajkalsjøen.[6] Hybridiseringen er trolig et resultat av at begge arter har hatt en kontinuerelig og stadig pågående ekspansjon av utbredelsen sin. Studier viser at sekvenser med cytokrom b er svært like, noe som indikerer sterkt at de to artene kan være søsterarter.[6] Det har også blitt antydet, at ssp. erythrogenys er et resultat av hybridisering med E. leucocephalos.[6]

Nominatformen hybridiserer med ssp. erythrogenys i en bred sone mellom Baltikum, europeisk Vest-Russland og det vestre Belarus sørover til det vestlige Ungarn, det østre og sørlige Balkan og Hellas.[6]

Biologi

rediger

Gulspurven blir cirka 16–16,5 cm lang og veier typisk omkring 20–36,5 g,[6] med et vingespenn på 23–30 cm. Hannen er gul på hodet, med mørkere olivengrønne innslag på kronen, kinnene og brystet. Buken er nesten helt gul. På ryggen og skuldrene er den gråaktig rødbrun med innslag av olivengrønne og svarte flekker. Nebbet er middels kraftig, svart og kort. Hunnen har dusere fjærdrakt med mindre gult i. Ungfuglene ligner hunnen.[6] Hannen av ssp. caliginosa er mørkere enn nominatformen og mer fargesterk med tydeligere kontraststreker, mens hannen av ssp. erythrogenys blekere med mindre tydelige kontraststreker og med mer grålige (heller enn olivengrønne) skuldre.[6]

Sangen består av kun noen korte strofer. Et kjennetegn er at man kan høre fuglene «telle til syv» (zi-zi-zi-zi-zi-zi-ziiiiiiiii), med trykk på siste note. Tellingen varierer imidlertid med utbredelsen og inngår i artens ulike dialekter.[6] Den består av 5–12 noter, alltid med trykk på den siste.[6]

Gulspurven trives i skogkanten og i åpent terreng med spredte trær og busker eller nær dyrket mark, men den unngår tett skog. Den er mest vanlig i høyder mellom 600–900 moh., men i sin sørlige utbredelse holder den til i klaringer i skogen opp mot 2 000 moh (spesielt i skråninger der det dyrkes korn). I Skandinavia regnes arten som en stand- og streiffugl, men enkelte individer trekker og overvintrer på kontinentet. I sin nordligste utbredelse, gjennom Russland og Sibir, er den en trekkfugl.[6] Fra 1862 til tidlig på 1870-tallet ble arten også introdusert på New Zealand, der den formerte seg villig og ble til plage. Den har også spredd seg til mange av øyene rundt.[6] Arten ernærer seg i hovedsak av frø, men den eter også insekter i hekkeperioden.[6]

Hekketiden begynner gjerne i april, eller gjerne litt senere på høye breddegrader. Hunnen bygger vanligvis redet på bakken eller i lave busker.[6] Hannen hjelper av og til med å hente byggematerialer.[6] Redet består mest av gress, strå, løv og mose, som ofte fôres innvendig med fint gress og dyrehår. Hun legger normalt 3–5 egg per kull, og det er ikke uvanlig med to årlige kull.[6]

Inndeling

rediger

Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til Rising & Bonan (2017).[7] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[8] Norske navn i parentes er ikke offentlige navn, men kun en foreløpig beskrivelse i påvente av at et offentlig norsk navn på arten. Arter som hekker i Norge er merket (N) bak navnet, arter som hekket her tidligere (og som nå regnes som regionalt utdødd i Norge) er merket med (H) bak, og arter som tidvis har besøkt Norge er merket med (B) bak.[9]

Treliste

Referanser

rediger
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 24. februar 2022. Besøkt 24. februar 2022. 
  2. ^ a b Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av gulspurv Emberiza citrinella som NT→VU for Norge» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023. 
  3. ^ a b BirdLife International 2016. Emberiza citrinella. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22720878A89289181. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22720878A89289181.en. Downloaded on 26 December 2019.
  4. ^ a b Oddvar Heggøy (2021) Årets fugl 2021 – gulspurv. Norsk Ornitologisk Forening, 04.01.2021. Besøkt 2021-01-05
  5. ^ Svein Dale (2020) Gulspurv – årets fugl 2021. Norsk Ornitologisk Forening, avd. Oslo og Akershus https://oa.birdlife.no/aktiviteter/1086
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Copete, J.L. (2019). Yellowhammer (Emberiza citrinella). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/61862 on 26 December 2019).
  7. ^ Rising, J. & Bonan, A. (2017). Old World Buntings (Emberizidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  8. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  9. ^ «NOF (2014) Norgeslisten». Norsk Ornitologisk Forening. Besøkt 9. august 2017. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gulspurv&oldid=23940702»