Guinevere

Guinevere var den legendariske dronningen til kong Arthur, middelalderens mytologiske konge. Hun var mest kjent for sin famøse kjærlighetsaffære med Arthurs fremste ridder, sir Lancelot, en fortelling som først blir beskrevet av Chrétien de Troyes i hans gammelfranske dikt Lancelot, le Chevalier de la Charrette (Lancelot, ridder av stridsvognen), antagelig en gang fra 1170-tallet. Dette motivet ble plukket opp og videreført av andre forfattere innenfor den arthurianske litteraturen, og startet med Lancelot-gral-syklusen tidlig på 1200-tallet og ført videre med Post-Vulgate-syklusen og Thomas Malorys Le Morte d'Arthur. Guinevere og Lancelots forræderi mot Arthur førte til hans kongedømme gikk under.

Dronning Guineveres maifeiring, maleri av John Collier, 1900

Dronning Guinevere, framstilt i oljemaleri av William Morris.

Navnet

Den walisiske formen Gwenhwyfar kan bli oversatt som «Hvite fe/alv» eller «Hvite skygge/ånd» (urkeltisk *Uindā Seibrā, «hvite fantom» eller «hvite alv»; se også Ishara). I tillegg kan navnet også være avledet fra «Gwenhwy-fawr» = Gwenhwy den store, i kontrast til figuren «Gwenhwy-fach» = Gwenhwy den mindre; Gwenhwyfach opptrer i walisisk litteratur som en søster av Gwenhwyfar, men i hennes vitenskapelig utgave av de walisiske triader (Trioedd Ynys Prydein) antyder forskeren Rachel Bromwich at dette er en mindre sannsynlig etymologi. Geoffrey av Monmouth gjengir hennes navn som Guanhumara på latin. Navnet i moderne engelsk er stavet Jennifer.

Guineveres karakter

Det siste møtet til Lancelot og Guinevere ved kong Arthurs grav, akvarell av Dante Gabriel Rossetti, 1854.

I en del versjoner er Guinevere blitt til datteren av kong Leodegrance og er trolovet med kong Arthur tidlig i hans karriere mens han ennå samler støtte. Når Lancelot dukker opp senere blir hun øyeblikkelig forelsket i ham og de begår snart utroskap, noe som vil føre til Arthurs undergang. Arthur på sin side er lenge ikke oppmerksom på deres forhold eller utroskap, inntil et gjestebud da han oppdager at hverken Lancelot eller Guinevere er der. Deres affære blir gjort offentlig kjent av to av kong Lots sønner, Agravain og Mordred, og Lancelot må flykte for livet mens Arthur dømmer sin dronning til å bli brent levende ved pålen.

Siden Arthur vet at Lancelot og hans familie vil stoppe henrettelsen setter Arthur mange av sine riddere til å forsvare brenningen, men Gawain nekter å delta. Lancelot kommer og redder dronningen. I løpet av slaget blir Gawains brødre Gaheris og Gareth drept. Dette sender Gawain inn i et så kraftig raseri at han presser Arthur til å gå til krig mot Lancelot. Når Arthur drar til Frankrike for å kjempe mot Lancelot etterlater han Guinevere hos Mordred. Mordred har planer om å gifte seg med dronningen og ta Arthurs trone. I en del versjoner samtykker Guinevere til Mordreds forslag, men i andre skjuler hun seg i Tower of London og tar deretter tilflukt i et nonnekloster. Når Arthur hører om forræderiet drar han tilbake til Britannia og dreper Mordred ved Camlann. Hans egne sår er så store og alvorlige at han blir fraktet til øya Avalon. Guinevere møter Lancelot for en siste gang, og drar deretter tilbake til klosteret hvor hun blir resten av livet.

Lancelot redder Guinevere fra å bli brent ihjel, maleri av William Hatherell (1855-1928)

Guinevere kysser Lancelot, italiensk illustrasjon fra 1900-tallet.

Guinevere er barnløs i de fleste historier, men to unntak er Perlesvaus og Alliterative Morte Arthure. I det førstnevnte er figuren Loholt tilsynelatende hennes sønn; han opptrer som kong Arthurs sønn utenfor ekteskap i andre tekster. I det sistnevnte antydes at Guinevere frivillig blir Mordreds hustru og føder ham to sønner. Arthurs sønner blir nevnt i de walisiske triader, men hvem som er deres mor er ikke nevnt. Andre familierelasjoner er tilsvarende uklare; en halvsøster og en bror er hovedpersoner i henholdsvis Lancelot-gral-syklusen og i den tyske romansen Diu Crône, men ingen av dem er nevnt andre steder. Walisisk tradisjon husker dronningens søster Gwenhyvach og nedtegner fiendskapet mellom dem. Mens senere litteratur bortimot alltid navngir Leodegrance som Guineveres far, er hennes mor vanligvis ikke nevnt, skjønt hun blir tidvis nevnt som død. Som tilfellet er med den mellomengelske romansen Awntyrs off Arthure at the Terne Wathelyne (Arthurs eventyr ved Tarn Wadling) hvor ånden eller spøkelset av Guineveres opptrer for sin datter og Gawain i skogen Inglewood. Andre verker nevner kusiner, skjønt disse opptrer vanligvis ikke mer enn en gang.

Guinevere har blitt portrettert som alt fra en svak og opportunistisk forræder til en edel og dydig adelskvinne som gjør en fatal feil. I Chrétiens Yvain, løveridderen, er hun priset for sin klokskap, vennlighet og fornemhet, mens hun i Marie de Frances Lanval (og i Thomas Chestres mellomengelske versjon, Sir Launfal) er framstilt som en hevngjerrig ekteskapsbryter, mislikt av hovedpersonen og av alle andre riddere. De tidlige krønikene hadde en tendens til å avbilde henne på ugunstig vis eller knapt i det hele tatt, mens senere forfattere har benyttet seg av hennes gode og dårlige kvaliteter til å konstruere en dypere karakter som spiller en langt mer betydelig rolle. Verkene til Chrétien var de første som utviklet karakteren til noe mer enn kun å være kong Arthurs dronning. Dette har sannsynligvis sin grunn i hans publikum på denne tiden, hoffet til Marie de Champagne som besto av hoffdamer i de fremste sosiale posisjoner.

Bortførelse av Guinevere

Guinevere blir røvet av Lancelot, illustrasjon til en bok for unge lesere, The Boy's King Arthur, 1922.

Den tidligste gang Guinevere nevnes ved navn er i den walisiske fortellingen Culhwch ac Olwen hvor er hun kong Arthurs dronning, og lite annet sies om henne. Caradoc av Llancarfan, som skrev Livet til Gildas en gang før 1136, nedtegnet hvordan hun ble bortført av Melwas, konge av «Sommerlandet» («Aestiva Regio», kanskje i betydningen Somerset) og holdt fange i hans borg ved Glastonbury. Fortellingen hevder at Arthur tilbrakte et år på å lete etter henne, fant henne, og samlet en hær for å storme Melwas’ borg da sankt Gildas forhandlet fram en fredelig løsning og forente ektemann og hustru.

En mer idyllisk framstilling av Guinevere og Lancelot, Herbert James Draper (1863-1920).

Dette er den tidligste skriftlige fremstilling av Guineveres bortførelse, en av de tidligste og den vanligste episoden i legenden om kong Arthur. En tilsynelatende beslektet redegjørelse synes å være skåret inn i arkivolt til katedralen Duomo di Modena i Modena i Italia som antagelig går forut for Caradocs fortelling. Her nærmer «Artus de Bretania» og Isdernus seg et tårn mens «Mardoc» holder «Winlogee», mens på den andre siden kjemper Carrado (antagelig Carados) mot Galvagin (Gawain) og mens ridderne Galvariun og Che (Kay) nærmer seg. «Isdernus» er ganske sikkert en inkarnasjon av Yder, en keltisk helt hvis navn opptrer i Culhwch og Olwen, og som var Guineveres elsker i en nær glemt tradisjon som er nevnt i Culhwch ac Olwens Tristan-fortelling og reflektert i den senere Roman de Yder. Den walisiske poet Dafydd ap Gwilym henspiller på Guineveres bortførelse i to av sine dikt, og middelalderforskeren Roger Sherman Loomis antyder at denne fortellingen viser at «hun hadde arvet rollen til en keltisk Persephone».

Geoffrey av Monmouth forteller en ganske annerledes versjon av Guineveres bortførelse og legger til at hun nedstammet fra edel romersk familie og var myndling av Cador, hertug av Cornwall. Kong Arthur etterlater henne i forvaring hos sin nevø Mordred mens han krysser Den engelske kanal til Europa for å gå til krig mot den (fiktive) romerske procurator Lucius Hiberius. Mens han er borte forfører Mordred den etterlatte dronning Guinevere, erklærer seg selv som konge og tar henne som sin egen dronning; som en konsekvens kommer Arthur tilbake til Britannia og slåss mot Mordred i det fatale slaget ved Camlann.

Chrétien de Troyes forteller ytterligere en forskjellig versjon av bortførelsen, denne gangen ved Meleagant (navnet er muligens avledet fra Melwas) i Lancelot, le Chevalier de la Charrette. Bortførelsen er en sekvens som er hovedsakelig en omarbeidelse av hva som er nedtegnet i Caradocs verk, men her er ikke den som redder dronningen Arthur (eller Yder), men Lancelot, hvis utroskap med Guinevere med dronningen er behandlet for første gang. Det har blitt foreslått at Chrétien diktet opp utroskapen for å gi Guinevere en høvisk utenomekteskapelig elsker. Mordred kunne ikke bli benyttet da hans dårlig omdømme ikke sto til å bli forbedret, og Yder hadde allerede blitt glemt.

Guineveres dødsleie, 1922.

I den tyske fortellingen Diu Crône er det Guineveres bror Gotegrim som bortfører henne og med den hensikt å drepe henne for at hun nekter å gifte seg med Gasozein som hevder å være hennes rette ektemann. I Ulrich von Zatzikhovens Lanzelet er det Valerin, konge av den flokete skog, som hevder å ha retten til å gifte seg med henne og han fører henne av sted til sin borg i kampen for makten, noe som minner om hennes forutvitende tilknytning til Britannias fruktbarhet og overherredømme. Arthurs selskap redder henne, men Valerin bortfører henne på nytt og plasserer henne i en magisk søvn på innsiden av et hus omgitt av slanger hvor kun den mektige trollmannen Malduc kan redde henne. Alle disse lignende fortellingene om bortførelser av en annen maktsøker – og denne allegorien inkluderer Lancelot som stjeler henne fra straffen å bli brent til døde for sin utroskap – er demonstrert av det gjentagende antikke teamet Hades-stjeler-Persefone, anbringer Guinevere som en oververdens brud Étaín som blir røvet av sted av Midir, konge av underverden, fra hennes jordiske liv etter at hun har glemt sin fortid.

En versjon av bortførelsen av Guinevere er assosiert med stedet Meigle i Skottland, kjent for sin utskårne piktiske steinmonumenter. En av steinene, i dag på Meigles muesuem steinskulptur, skal etter sigende avbilde Vanora, det lokale navnet for Guinevere. . Denne steinen var den ene av to som opprinnelig sto i nærheten av en gravhaug som er identifisert som Vanoras grav.

Litteratur

• Rachel Bromwich (1963): Trioedd Ynys Prydein: The Triads of the Island of Britain, University Of Wales Press. ISBN 0-7083-1386-8
• Ronan Coghlan (1991): Encyclopaedia of Arthurian Legends, Element Books.
• Andrea Hopkins (1996): The Book of Guinevere: Legendary Queen of Camelot, Saraband. ISBN 1-887354-04-2
• Noble, Peter: «The Character of Guinevere in the Arthurian Romances of Chrétien De Troyes». The Modern Language Review 67.3 (1972): 524-535.

Eksterne lenker

• Guinevere hos nettstedet Camelot Project
• Timeless Myths – Arthurian Women Arkivert 10. oktober 2004 hos Wayback Machine., Tidløse myter – arthurianske kvinner
• Warrior queens and blind critics, Krigerdronninger og blinde kritikere, fra Canadian Broadcasting Corporation