[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Gud smiler

roman av Olav Duun

Gud smiler er en roman av den norske forfatteren Olav Duun, utgitt i 1935.[1][2][3]

Gud smiler
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1935
ForlagOlaf Norlis Forlag

Romanen skildrer livene til, og etter hvert forholdet mellom Justin Buneset og Gudrun Olsen. Boka er bygget opp med to parallelle handlinger eller livsløp som møtes i den siste bolken av boka. Boka beskrives både som Duuns mest moderne roman,[4] med en særegen komposisjon, og som hans mest erotiske roman.[5]

Innhold

rediger

Romanen er bygget opp av to parallelle handlinger eller livsløp som møtes i den siste bolken av boka. Duun beskrev selv spøkefullt formen som en snøplog, i og med at den møtes kort og spisset til slutt.[6][7][5] De to første delene, som er omtrent like lange, forteller om de to hovedpersonenes livsløp hver for seg. I slutten av Gudruns historie blir det klart at hun er den kvinna som Justin hadde møtt. Deres historier føres sammen i et kort sluttkapittel. I førsteutgaven fra 1935 utgjør Justins historie, med tittelen «Stakars Per», sidene 5–137; Gudruns historie, med tittelen «Ei gjente heitte Gudrun», utgjør sidene 139–270, og sluttkapittelet «Men så brann låven» går over sidene 271–291.[1]

Sivert Fløttum har i sin bok om Olav Duun antydet at de siste 2/3 av romanen, som utspiller seg på gården/skyssstasjonen Sevaldstad, kan være lagt til i Levanger. Duun var kjent på Levanger fra sin tid på Levanger lærerskole.[8] Handlingen utspiller seg i 1920- og 1930-åra, med noen tilbakeblikk til årene under første verdenskrig.[7]

Justin er født ved århundreskiftet; han vokser opp på et småbruk, og blir farløs ti år gammel. Han er noe av et mobbeoffer i barndommen.[7][9] Han har gjennom oppveksten et ambivalent halvkjæreste-/søsken-forhold til tjenestejenta på plassen, Rebekka. Dette forholdet går som et tema gjennom hele hans historie. Han gifter seg med Solgerd, og blir enkemann etter ei tid. Han observerer både jobbetida og kommunepolitikk, men forholder seg reservert til begge deler.[7][10] Han legger ut på reise for å kjøpe hest, og kommer til gården Sevaldstad, hvor han både får overnatte og kjøpe hest. Den natta Justin er på Sevaldstad, brenner gården ned, og han blir kjent med Gudrun.

Gudrun har på samme måte hatt en vanskelig oppvekst og mange traumatiserende opplevelser gjennom livet. Søstra Asta blir gravid med en eldre mann, har selvmordstanker, og dør kort tid etter en barnefødsel. Gudrun selv redder ved en anledning et skambrent barn ut av et brennende hus, og i løpet av boka opplever hun at ektemannen Ola dør av kreft og sønnen Arn dør av difteri. I den avgjørende brannscenen opplever hun at den destruktive/kriminelle elskeren Vidar dør i brann.[5]

I bokas siste, korte del møtes de to igjen ei tid etter brannen. Justin oppsøker Gudrun der hun bor, og frir til henne før de har rukket å bli dus.

Tolkninger

rediger

Tittelen på boka blir oppfattet ulikt av de som kommenterer den. Den opptrer på bokas siste side, i en tanke hos Gudrun: «Ho tenkte, at sjøl veit kva han tenker no, men dette er ei rar stund, ei modig ferd, ein kunde ikkje lystigare drømme det. Der lyste ei sanning ned over henne, noko slikt som at Gud smiler når menneske smiler. Enda han smiler kanskje på mange vis, han?»[1] Rolv Thesen, som skrev den første omfattende presentasjonen av Duuns forfatterskap i 1942, mener at boka er både lystig og optimistisk, slik denne setningen legger opp til.[7] Lektor Kåre Gullvåg, som skrev ei bok om Duun under psevdonymet Eirik Gullveng,[11] tolker også tittelen som et uttrykk for optimisme, og mener at boka er «ei trudoms vedkjenning» fra Duun, om at han tror på det enkle og ekte i menneska.[12] Litteraturviteren Oda Vige Helle, som har skrevet etterordet i den nyeste utgaven av romanen, kommenterer også tittelen og setningen den inngår i. «[M]in tolkning [er] at dette ikke er et hjertelig smil, men et rampete, potensielt ondskapsfullt glis.»[13]

Duunforskeren Grethe Fatima Syéd peker i sin bok om Duuns forfatterskap på at de fleste som har skrevet om Gud smiler har brukt mest plass på drøfte Justin og hans valg, og at forholdet mellom Justin og Gudrun har blitt tolket fra mannens perspektiv.[5]

Begge hovedpersonene, og spesielt Justin, har blitt tolket ulikt av de som har skrevet om boka.[6] Justin har blitt oppfattet både som en positiv og en negativ figur.[13][14][15] De ulike tolkningene kan forklares med tvetydige signaler fra de ulike fortellerstemmene i boka; Sæteren ser ironi fra forfatterens side der Thesen ser idealer.[6]

Justin

rediger

Thesen oppfatter Justin som et positivt ideal; «han er ein klok kar, med sentrum og tyngdepunkt i seg sjølv; utan vid horisont, men med ein ukueleg livsvilje». Thesen oppfatter også Justin som en kontrast til fantastene i Duuns forfatterskap: Martin Brudalen i På Lyngsøya (1917) og hovedpersonen i Carolus Magnus (1928).[7] Gullveng går også langt i å tolke Justin som en positiv helt: «Justin er på mange vis noko av det idealet Duun såg fram og opp til. Justins meningar er svært ofte Duuns meiningar».[12] Litteraturprofessoren Daniel Haakonsen beskriver boka som et spill mellom den jordbundne og «virkelighetsnære» Justin og drømmepiken Gudrun.[16] Professor Bjarte Birkeland beskriver Justin som en enkel hverdagshelt som finner sin plass i livet, og som drar Gudrun med seg «bort frå falske draumar og inn i eit nytt og forpliktande tilhøve til livet.»[17] Lektor Lars Groven mener at «den enkle, men storfelte soga om småbonden Justin er ein vismanns verk» og beskriver det som en historie om to som finner berging hos hverandre.[10]

Litteraturhistorikeren Olav Dalgard oppfattet skildringa av Justin som en «mild satire over 'den vesle mannen'», og mener at Duun med årene var blitt mer forsonlig innstilt overfor typer han ikke likte.[18] Professor Willy Dahl beskriver Justin som en nøysom/gjerrig sosial klatrer. I sin litteraturhistorie skriver Dahl om tidligere omtale av boka slik: «I all tolkning har Justin vært en 'hverdagens helt'; det forutsetter en Duun med sterkt nedskrevne idealer.»[19] Skolemannen Asbjørn Sæteren, som skrev to bøker om Duun, beskriver Justin som en gjerrig og egoistisk «småmann i ordets egentligste forstand».[6][15] Helle beskriver Justin som «håpløst selvopptatt».[13] Heming Gujord, som har skrevet både doktorgrad og biografi om Duun, oppsummerer diskusjonen: «Duun-forskere strides om hvorvidt Justin er en idealskikkelse eller bare en simpel oppkomling. Det spiller forsåvidt ingen rolle. Først og fremst er han overfladisk og uinteressant.» Gujord mener at Gudruns historie er den interessante delen av boka.[4]

I sin bok om Duun mener forfatteren og psykologen Alv G. Schjelderup at både Justin og Gudrun har satt livet på vent, «til siden engang». Ingen av dem har våget å leve ut mulighetene som bys dem, før de møter hverandre.[20] Thesen mener at Justin finner en større livsoppgave i møte med Gunvor,[7] mens lektor Roar Eide peker at begge hovedpersonene finner noe nytt i den andre, som kan bringe dem videre.[14]

Slutten inneholder elementer som opptrer i flere andre Duun-bøker;[6] slik som en katastrofe som blir fulgt av en lykkelig slutt. Brannen på Sevaldstad gjør at både Justin og Gudrun blir løst fra bindingene til fortida, og de kan starte på nytt.[6] Teologen Einar Vannebo, som i 2016 tok doktorgrad på Duuns forfatterskap, mener at denne nøkterne omstarten etter katastrofen ikke samsvarer med en tolkning av Justin og Gudrun som idealfigurer.[6]

Gudrun

rediger

Forfatteren Barbra Ring skrev en anmeldelse av boka da den kom ut, hvor hun beskriver Gudrun som «den mest overraskende kvinneskikkelse Duun har skapt». Ring peker på at det er tre menn i Gudruns liv: en fyllefant, en tju og en gnier.[21] Både Jostein Fet, Asbjørn Sæteren og Roar Eide ser Gudrun som et eksempel på en type kvinner i Duuns forfatterskap som ofrer seg ved å vie sitt liv til den uverdige.[15][22][14] Gudrun mister ei søster, et barn, faren og en ektemann, men tar likevel omsorg og ansvar for både Vidar Holm og Justin.[13] Helle oppfatter Gudrun som tøff, men selvutslettende opptatt av å hjelpe andre.[13] Syéd peker på at Gudruns ektemann Ola «har en solid reim av destruktivitet i seg», og at Gudruns forhold til elskeren Vidar preges av hennes fascinasjon for det farlige, forbudte, forbryterske og overnaturlige.[5] Gujord mener at «Duuns virkelige bedrift i 'Gud smiler' er portrettet av Gudrun i samspill med storesøstera Asta, ektemannen Ola Lindsholm og til slutt Vidar Holm.»[4]

Når Syéd karakteriserer romanen som Duuns mest erotiske roman, er det ikke fordi det finnes eksplisitte skildringer her, men fordi romanen «slipper det farlige til».[5] Leseren kommer tett inn på Gudruns tanker og følelser, som framstår upyntede og kompromissløse. Hennes kjærlighet er «noe som overskrider, både moralen, viljen og anstendigheten.»[5] Syéd sammenligner Gudrun med to andre Duun-figurer, Frigg i Det gode samvitet og Gisken i Mennesket og maktene, og mener at alle tre fornedrer seg i kjærligheten. Hun skriver at «Duun beskriver en kjærlighet der kravene er uforenlige. Den er irrasjonell, og ser ut til å trives best i motstand.»[5] Vannebo peker på at både Justin og Gudrun er drevet av romantiske/erotiske motiver i sin kontakt med andre mennesker.[6]

Rebekka

rediger

Både Vannebo og Helle peker på at Rebekka oppfatter seg som Justins søster, og avviser hans tilnærmelser.[6][13] Helle peker på at Justins oppførsel overfor Rebekka kan oppfattes som MeToo-aktig og som furting over å være i vennesonen.[13] Romantiske trekanter er et gjennomgående tema i Duuns forfatterskap, og i denne boka opptrer det både i relasjonen mellom Justin-Solgerd-Rebekka, Gudrun-Ola-Vidar, Gudrun-Vidar-Gurina og Gudrun-Vidar-Justin.

Flere har pekt på at Duun kan ha vært inspirert av nyere amerikansk litteratur mens han arbeidet med Gud smiler. Thesen nevner Thornton Wilders Broen San Luis Rey som kom på norsk i 1929, og framhever spesielt komposisjonen der med mange synsvinkler.[7] Eide nevner Thomas Wolfes Finn veien, engel som kom på norsk i 1933.[14]

Romanens etterliv

rediger

Gudrun og Justin opptrer som bipersoner i Duuns neste roman Samtid (1936). De er gift og bor på Buneset. Her blir Justin ikke positivt framstilt.[6]

Romanen er oversatt til tsjekkisk som Bůh se usmívá (1938), tysk som Gott lächelt (1939) og slovakisk som Justín a Gudrun (1973).[2][23][24]

Boka har blitt dramatisert av Otto Homlung og oppført på Turnéteatret i Trøndelag i 2019.[25][26]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Olav Duun (1935). Gud smiler. Oslo: Norli. 
  2. ^ a b Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 25. 
  3. ^ Gud smiler; aschehoug.no
  4. ^ a b c Heming Gujord (2007). Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug. s. 408-412. ISBN 9788203190759. 
  5. ^ a b c d e f g h Grethe Fatima Syéd (2015). Olav Duun : kunsten, døden og kjærlighetens dikter. Vidarforlaget. s. 108–119, 140–147. ISBN 9788279902980. 
  6. ^ a b c d e f g h i j Einar Vannebo (1997). «Etterord». Olav Duun: Skrifter i samling. Bind 11 : Gud smiler ; Samtid. Aschehoug. s. 343-354. ISBN 8203174957. 
  7. ^ a b c d e f g h Rolv Thesen (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Norli. s. 303–308. 
  8. ^ Sivert Fløttum (2003). Olav Duun : dikteren på Rambergfjellet : en biografi. Decennium. s. 254. ISBN 8299665205. 
  9. ^ Jostein Holmen (2019). Dagar til å leva, og dagar til å døy : med "doktorblikk" på helse og sjukdom i Olav Duuns diktning. Oslo: The Norwegian Medical Society. s. 67. ISBN 9788292871829. 
  10. ^ a b Lars Groven (1998). «Det er både lang og kort veg mellom Juvika og Bunese». På sporet av Olav Duun. Tapir. s. 162-170. ISBN 8251913136.  Først trykt i Syn og Segn nr 1, 1997
  11. ^ Studentene fra 1937. Bokkomiteen. 1962. s. 175. 
  12. ^ a b Gullveng, Eirek (1947). Olav Duuns dikting : ei innføring. Norsk skoletidende. s. 101–109. 
  13. ^ a b c d e f g Oda Vige Helle (2019). «Etterord: Med kvar sin jammerdal i auga». Olav Duun: Gud smiler. Oslo: Vidarforlaget. s. 245–252. ISBN 9788279904717. 
  14. ^ a b c d Roar Eide (1968). «Menneskenes rike : livssyn og livsholdning i Olav Duuns siste verker». Edda. s. 39–69. 
  15. ^ a b c Asbjørn Sæteren (1956). Mennesket og samfunnet : en motivundersøkelse innenfor Olav Duuns diktning. Norli. s. 137–149. 
  16. ^ Daniel Haakonsen (1987). Tolkning og teori. Aschehoug. s. 145. ISBN 8203154905. 
  17. ^ Bjarte Birkeland m.fl. (1975). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 521. ISBN 8202154790. 
  18. ^ Olav Dalgard (1976). «Menneske-typar som Olav Duun ikkje likte». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Noregs boklag. s. 133–143. ISBN 8252201369. 
  19. ^ Willy Dahl (1984). Norges litteratur. Bind 2 : Tid og tekst 1884-1935. Oslo: Aschehoug. s. 390. ISBN 8203105718. 
  20. ^ Alv G. Schjelderup (1945). Dikteren Olav Duun. Norli. s. 50–51. 
  21. ^ Barbra Ring (1935). «De nye bøker». Urd. s. 1389. 
  22. ^ Jostein Fet (1966). «Sjølvsviket – eit motiv i Olav Duuns dikting». Syn og segn. Samlaget. s. 305–317. 
  23. ^ Olav Duun; databazeknih.cz
  24. ^ Gud smiler; Oria.no
  25. ^ Gud smiler; turneteatret.no
  26. ^ «Innherred; 2019.02.23». 2019. s. 17. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gud_smiler&oldid=24100200»