[go: up one dir, main page]
Wikipedia

F.W. Murnau

tysk filmregissør (1888–1931)

Friedrich Wilhelm Murnau (født Friedrich Wilhelm Plumpe; 1888–1931) var en tysk filmregissør. Han var en av de mest innflytelsesrike, ekspresjonistiske, tyske stumfilmregissørene i 1920-årene. Murnau er mest kjent for filmen Nosferatu fra 1922, som var basert på Bram Stokers roman Dracula. Han emigrerte til Hollywood i 1926 og laget filmen Solopgang for filmselskapet Fox i 1927 som vant flere Oscar og senere har fått klassikerstatus.[9] Murnau omkom i en bilulykke i 1931 og er gravlagt på Südwestkirchhof Stahnsdorf.

F.W. Murnau
FødtFriedrich Wilhelm Plumpe
28. des. 1888[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bielefeld[5]
Død11. mars 1931[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (42 år)
Santa Barbara[6]
BeskjeftigelseFilmregissør, manusforfatter, filmprodusent, regissør Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Heidelberg
Hochschule für Schauspielkunst „Ernst Busch“ Berlin
Partner(e)Hans Ehrenbaum-Degele
FarHeinrich Plumpe
NasjonalitetTyskland[7]
GravlagtSüdwestkirchhof Stahnsdorf[8]
Aktive år1919–
IMDbIMDb
Signatur
F.W. Murnaus signatur
F.W. Murnau på Commons

I 2000 ble Murnau spilt av John Malkovich i filmen Shadow of the Vampire, som handlet om innspillingen av Nosferatu.

Biografi

rediger

Tyskland

rediger

Friedrich Wilhelm Plumpe ble født den 28. desember 1888 i Bielefeld og vokste opp i en velberget borgerfamilie. Faren (Heinrich Plumpe) var eier av en tekstilfabrikk i det nordvestre Tyskland og moren (Otilie Volbracht) var lærerinne. Etter gymnasutdannelse i Kassel, dit familien hadde flyttet i 1892, studerte han filologi of kunsthistorie i Berlin og Heidelberg. Han ble lagt merke til i samband med en studentoppsetning av den berømte regissøren Max Reinhardt, som vervet ham til sin skueespillerskole. Der ble Plumpe venn med Franz Marc, Else Lasker-Schüler og Hans Ehrenbaum-Degele. Han tok artistnavnet Murnau (etter småbyen Murnau am Staffelsee), noe som også innebar er klart brudd med foreldrene, som verken kunne akseptere hans åpent homoseksuelle livsstil eller hans skuespiller- og regissørsambisjoner.[10] Murnau var 210 cm lang og ble sagt å ha en kjølig, men myndig opptreden.[11]

Under første verdenskrig var Murnau kamppilot i det tyske flyvåpen, til han med hensikt eller på grunn av en navigasjonsfeil landet på nøytral sveitsisk grunn. Der ble han internert i Andermatt, der han vant en regissørspris for en oppsetning av det patriotiske stykket Marignano.

I år 1919 vendte Murnau tilbake til Berlin og begynte å arbeide som filmregissør. Hans første film, Der Knabe in Blau, inspirert av Thomas Gainsboroughs maleri med samme motiv, har i likhet med flere andre av Murnaus filmer gått tapt for ettertiden. Med filmen Der Bucklige und die Tänzerin innledet han et fruktbart samarbeide med manusforfatteren Carl Mayer, som skulle skrive manuset til ytterligere seks av Murnaus filmer. Hans mest berømte film fra denne tid er draculafilmatiseringen Nosferatu fra 1922, med Max Schreck i hovedrollen som vampyrgreven. På grunn av problemer med opphavsretten kunne filmen ikke benytte seg av Bram Stokers originaltittel. Murnau ble saksøkt av Stokers enke, tapte saken, og domstolen krevde at alle kopier av filmen skulle ødelegges. Piratversjoner av filmen overlevde imidlertid.

 
F.W. Murnau under en filminnspilling 1920.

Etter sine tidlige fremganger fikk Murnau en kontrakt med det store tyske filmkonsernet Universum Film (UFA). For UFAs regning regisserte han Den siste mann, der Emil Jannings spiller en hotellportier som ble degradert til toalettvakt. I denne filmen benyttet Murnau og hans kameramann Karl Freund seg av en slags flyvende kamerateknikk som muliggjorde nye typer av perspektiv (som for eksempel å følge røken fra en sigarett). Ved hva Murnau kalte subjektivt kamera kunne tilskueren følge hendelseforllpet med filmkarakterenes øyne. Murnaus evne til å fortelle med rent filmatiske midler kan illustreres med at Den siste mann på det nærmeste mangler tekstruter, noe som var svært uvanlig under stumfilmsepoken. Murnaus siste tyske filmer ble Tartüff (etter Molières stykke) og Faust med Gösta Ekman i hovedrollen, begge fra 1926.

Hollywood

rediger

Murnaus suksesser i Tyskland og den amerikanske versjon av Den siste mann hadde vakt oppmerksomhet i Hollywood. Han ble tilbudt filmkontrakt av den amerikanske produsenten William Fox og emigrerte til California i 1926. Hans første amerikanske film, Solopgang, vant tre Oscar-priser ved den aller første Oscar-gallaen i 1929. De kommersielle forventningene ble imidlertid ikke helt innfridde, og i og med at Fox fikk finansielle problemer og Hollywood gjennomgikk forandringer på grunn av lydfilmens gjennombrudd, måtte Murnau tåle stadige begrensninger av sin kunstneriske frihet i sine kommende filmer. Under innspillingen av City Girl ble han til og med erstattet av en ny regissør som uten Murnaus innvirkning gjorde en taleversjon av filmen.

Skuffet over Hollywoods krav avbrøt Murnau i 1929 kontrakten med Fox. Etter et mislykket forsøk på å gjenoppta samarbeidet med UFA i Berlin kjøpte han en seilyacht, fast besluttet på å spille inn sin neste film på sine egne vilkår, og dro til Tahiti for å regissere Tabu sammen med dokumentarfilmeren Robert J. Flaherty. Under innspillingen oppstod problemer med filmselskapet som finansierte prosjektet, og til slutt avsluttet Murnau samarbeidet med Flaherty for å sluttføre filmen med egne og lånte penger. Filmen, som ble innspilt på øya Bora Bora med utelukkende lokale amatørskuespillere, ble en stildannende blanding av dokumentar og melodrama. Paramount ble så imponert av filmen at de tilbød Murnau en tiårskontrakt.

Død

rediger
 
Minnestein i Grunewald i Berlin.

Ved premieren av Kärlekens ö den 18. mars 1931 levde ikke Murnau lenger. Den 11. mars mistet hans tjener, den 14-årige filippineren Garcia Stevenson, kontrollen over deres innleide Rolls Royce på kystveien fra Santa Monica og frontkolliderte med en stolpe. Murnau døde noen timer senere av sina skader på et sykehus i Santa Barbara[12]. Bare elleve personer var på plass for å ta avskjed av ham på begravelsen den 19. mars, dwriblanr Greta Garbo, Robert Flaherty, Emil Jannings, og Fritz Lang, som holdt begravelsestalen. Garbo lot dessutet lage en dødsmaske av Murnau, som hun hadde på sitt skrivebord under sine år i Hollywood.[13]

Filmografi

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 123271, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Friedrich Wilhelm Murnau, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0045011[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID 5e59e59709994b85afc6715f2286dce3, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ LIBRIS, Libris-URI 75kmqg0r1x27vr9, utgitt 29. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.berlin.de[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ 1001 filmer du må se før du dør. Oslo: Orion. 2004. s. 64. ISBN 8245806498. 
  10. ^ «F.W. Murnau». TCM. 
  11. ^ F.W. Murnau. Eisner, Lotte H. (1964). Le Terrain Vague. ASIN: B0029LAF1M
  12. ^ «F. W. Murnau Killed in Coast Auto Crash.». New York Times. 12. mars 1931. Besøkt 7. august 2012. 
  13. ^ Murnau. University of California Press. 1973. s. 222. ISBN 978-0-520-02425-0. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=F.W._Murnau&oldid=23701620»