Fønikisk alfabet

tegn	unicode	navn
	10900	aleph
	10901	beth
	10902	gimel
	10903	daleth
	10904	he
	10905	waw
	10906	zayin
	10907	heth
	10908	teth
	10909	yodh
	1090A	kaph
	1090B	lamedh
	1090C	mem
	1090D	nun
	1090E	samekh
	1090F	ayin
	10910	pe
	10911	sade
	10912	qoph
	10913	res
	10914	sin
	10915	taw

Fønikisk alfabet, også kalt for urkanaanittisk alfabet^{[trenger referanse]} for inskripsjoner som er eldre enn rundt 1050 f.Kr., var et ikke-piktografisk konsonantalfabet, eller abjad, det vil si en form for skriftsystem hvor hver bokstav står for en konsonant og at leseren må legge til vokalen selv. Det ble benyttet for skriving av fønikisk, et nordsemittisk språk som ble brukt av sivilisasjonen i Fønikia. Det har blitt klassifisert som et abjad ettersom det nedtegner kun konsonantlydene, og med tillegg av matres lectionis for en del vokaler.

Fønikisk ble et av de mest utstrakte skrivesystemene, spredt av fønikiske handelsmenn over hele verden rundt Middelhavet hvor det ble assimilert av mange andre kulturer og utviklet seg videre. Det arameiske alfabet, en modifisert utgave av det fønikiske, var utgangspunktet for moderne arabiske og hebraiske skriftsystemer. Det greske alfabetet (og ved dens forlengelse også det latinske, kyrillske og koptiske) var en direkte etterfølger av det fønikiske, skjønt bestemte bokstavverider ble endret for å representere bestemte vokaler.

Historie

Da det fønikiske alfabetet ble gjenoppdaget på 1800-tallet e.Kr. var dets opprinnelse ukjent. Forskere mente først at skriftsystemet var en direkte variasjon av egyptiske hieroglyfer. Denne oppfatningen ble spesielt populær grunnet nylige dechiffrering av hieroglyfer, men imidlertid kunne forskerne ikke finne noen forbindelse mellom de to skrivesystemene, noe som gjorde forbindelsen umulig. Hypotesen om tilknytningen til hieratisk skrift, en forenklet kursivform av gammalegyptisk hieroglyfskrift, ble fremmet, foruten også kileskrift og selv en uavhengig skapelse, kanskje inspirert av et annet skrivesystem. Teoriene om uavhengig skapelse strakk seg fra tanken om at en enkelt person kunne ha oppfunnet det, og til hyksosfolket, et antatt herrefolk i oldtidens Egypt, kan ha dannet det fra korrupt egyptisk.

Foreldreskifter

Ursinaittisk alfabet var i bruk fra rundt 1850 f.Kr. på Sinai av kanaanittiske talere. Det er sporadiske attesteringer av en meget kort ursinaittisk inskripsjon i Kanaan på slutten av midtre og sene bronsealder, men inskripsjonen var ikke i omfattende bruk før da de nye semittiske kongedømmene oppsto på 1200- og 1100-tallet f.Kr. Den eldste kjente inskripsjonen som går ved navnet fønikisk, er Ahiraminskriften, en tekststrofe som var inngravert på sarkofagen til kong Ahiram som ble gjort en gang rundt 1200 f.Kr.

Det har blitt en konvensjonell tradisjon å referere til skriften som «urkanaanittisk» fram til midten av 1000-tallet f.Kr. da det først ble dokumentert inngravert på en pilspiss av bronse, og som «fønikisk» kun etter 1050 f.Kr.

Spredningen av alfabetet og dets sosiale effekter

Fønikernes tilpasning av alfabetet var meget suksessfullt, og varianter ble tilegnet rundt hele Middelhavet hvor fønikerne drev handel fra 800-tallet f.Kr., særlig at det ga opphav til det greske, gammelitaliske, anatoliske og palohispaniske skriftsystemene. Alfabetets suksess hadde sin årsak delvis i dets fonetiske vesen; fønikerne var de første som benyttet et skrivesystem hvor en lyd var representert av et symbol. Dette enkle systemet sto i kontrast til andre skrivesystemer i bruk på samme tid, særlig kileskrift og egyptiske hieroglyfer som krevde mange komplekse tegn og var vanskelig å lære.

En annen årsak for dets suksess var den maritime handelskulturen til de fønikiske handelsfolkene, som bidro til å spre alfabetet til et antall steder i Nord-Afrika og Europa. Fønikiske inskripsjoner har blitt funnet på arkeologiske steder i et antall tidligere fønikiske byer og kolonier rundt Middelhavet, blant annet Byblos (i dagens Libanon) og Kartago (i dagens Tunisia). Senere funn i Egypt indikerer tidligere bruk av skrivesystemet enn først antatt.

Fønikisk hadde en langvarig effekt på de sosiale strukturene til de sivilisasjonene som de kom i kontakt med. Som nevnt over var skrivesystemet det første utstrakte fonetiske alfabetet. Dets enkelhet ikke bare tillot at det ble brukt i flerfoldige språk, men det gjorde det også mulig for folk flest å lære seg å skrive. Det skaket opp den langvarige statusen til skrivesystemene som eksempelvis egyptiske hieroglyfer som kun ble lært til og benyttet av medlemmer av de kongelige og religiøse hierarkier i samfunnet som benyttet skrivesystemet som et kontrollinstrument over informasjonen overfor resten av befolkningen. Fønikisk skrift forvitret mange av disse klasseinndelingene, skjønt mange kongedømmer i Midtøsten fortsatte å bruke kileskift for juridiske og liturgiske emner til langt inn i historisk tid. Fønikisk alfabet ble oppfunnet og utviklet av et praktisk handelsfolk som trengte et greit skrivesystem for å føre regnskaper og føre kartotek over innbo og handelsvarer. Nettopp av den grunn ble det oppfunnet, ikke av juridiske, religiøse eller kulturelle behov. Fønikerne benyttet ikke skivesystemet til å nedskrive diktning, det var først antikkens grekere som utvidet alfabets virkemåter.

Bokstavnavn

Fønikisk benyttet et system av akrofoni for bokstavnavn, det vil si at et bokstavtegn ved det ord som begynner med den lyd som bokstaven uttrykker. Navnene på bokstavene er i all vesentlighet den samme som i de skrifter som alfabet er utgått fra, som igjen er avledet fra bokstavverdiene til de opprinnelige hieroglyfer for hver enkelt bokstav. Det opprinnelige ordet var oversatt fra egyptisk til dets tilsvarende form i det semittiske språket, og deretter ble den begynnende lyd av det oversatte ordet bokstavens verdi.

De fønikiske bokstavformene som er vist her er idealiserte — faktiske fønikiske skrifttegn som er avdekket var langt mer grovere og mer variable i sin opptreden. Det var også betydelige variasjoner i fønikisk bokstavformer fra område og region.

Da skriving med alfabet begynte i antikkens Hellas var bokstavene like, men ikke identiske med de fønikiske og vokalene ble lagt til ettersom det fønikiske alfabetet ikke inneholdt vokaler. Det var også to særskilte forskjeller i skrivesystemene i ulike deler av Hellas, hovedsakelig hvordan fønikiske bokstaver som ikke trengte å være nøyaktig lik til de greske lydene som ble benyttet. En av disse lokale greske alfabetene utviklet seg til det standardiserte greske alfabetet, og et annet til det latinske alfabetet, noe som er årsaken til mange av forskjellene mellom disse to. Tidvis benyttet fønikerne en kort strek eller en prikk som symbol for å skille ordene.

Litteratur

• Thiollet, Jean-Pierre (2005): Je m'appelle Byblos, H & D, Paris. ISBN 2 914 266 04 9
• Aubet, Maria Eugenia (2001): The Phoenicians and the West, 2. utg., Cambridge University Press, London.
• Daniels, Peter T., et al. (1996): The World's Writing Systems Oxford.
• Jensen, Hans (1969): Sign, Symbol, and Script, G.P. Putman's Sons, New York.
• Coulmas, Florian (1989): Writing Systems of the World, Blackwell Publishers Ltd, Oxford.
• Hock, Hans H. & Joseph, Brian D. (1996): Language History, Language Change, and Language Relationship, Mouton de Gruyter, New York.
• Fischer, Steven R. (2003): A History of Writing, Reaktion Books.
• Markoe, Glenn E. (2000): Phoenicians. University of California Press. ISBN 0-520-22613-5 (innb)
• Ancient Hebrew and Aramaic on Coins, reading and transliterating Proto-Hebrew, utgave på Internett som PDF. (Judaea Coin Archive)

Eksterne lenker

• (en) Phoenician script – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Phoenician alphabet – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Ancient Scripts.com (Phoenician)
• Omniglot.com (Phoenician alphabet)
• official Unicode standards document, for fønikisk (PDF)
• Free-Libre GPL2, lisensfrie fønikiske fonter (Unicode)