Den gamle komedie

Den gamle komedie (gresk: archaia) er den første perioden av antikkens greske komedie, i henhold til den kanonske inndeling av de hellenistiske grammatikerne i Alexandria.^[1] Dens blomstringstid i Athen var i siste halvdel av 400-tallet og begynnelsen av 300-tallet f.Kr. Komedie har som tragedien ordet «sang» som siste ledd i ordet, og det første leddet, komos, var betegnelsen på det løsslupne, ekstatiske folkeopptoget som fulgte et drikkelag, særlig i forbindelsen med Dionysosfeiringen.^[2] I dette laget var vanlig bluferdighet og grensesetting midlertidig lagt til side. Den gamle komedie var preget av både seksuelle temaer, lystige grovheter og andre grenseovertredelser, som utfall mot bestemte personer, gjerne i form av en kappestrid, agon. Polemikken har en åpenbar plass i komedien i den såkalte parabasen.^[3]

Frodig og grov

Tegning av attisk rødfigurvase, 410-400 f.Kr., som forestiller Aristofanes' Gaia.

På 400-tallet f.Kr. var aktørene på scenen iført overdimensjonerte og fantastiske drakter. De var frodige og rå i kjeften, bedrev grovkornet spøk og var skamløst obskøne i det ene øyeblikket for i det neste bli alvorlige og lyriske. Det var flere levninger av ritualer, opptog og kultfester, men bare på overflaten, for i sitt vesen var den ikke religiøs. Det kunne være henvisning til gudene, som ble betraktet som en del av samfunnslivet, men komediens innhold var hentet fra hele samtidens mangfold; politikk, skikk og bruk, laster, moter, tradisjoner, hærførere og krigere, filosofer og slaver. Komedieforfatterne var ikke hemmet av de samme restriksjoner som tragedieforfatterne. De kunne ta i bruk en rekke stilistiske virkemidler for å sende en strøm med hån, spott og skjellsord over så vel enkeltpersoner som holdninger. De som måtte unngjelde var tidvis maskert, men for et velorientert publikum kunne man se igjennom sløret og le av den eller de som ble rammet. Andre ganger var hånen direkte, som mot Sokrates i Aristofanes' Skyene eller Evripides i Froskene.^[4]

Komediens vesen og opphav

Tidlig gresk vasemaleri, ikke skriftlige tekster, kan gi det beste utsyn over den dramatiske komedien i dens opphavelige stadier, i særdeleshet i avbildninger i hva som synes å være koret i komiske oppsetninger. Datert til midten av 500-tallet f.Kr. viser en del vaser komastai utkledd som hester, fugler og delfiner som går forut de antydende korene til den gamle komedie på sent på 400-tallet f.Kr. I den grad disse maleriene reflekterte tidlig komisk teater synes det som om korene spilte en viktig rolle i gresk komedie fra begynnelsen av.^[2]

I Aristofanes' eldre komedier er korpartiet parabasen inndelt i sju partier med vekslende metrikk og innhold. Parabase (gresk: παράβασις) er det punkt i skuespillet hvor alle skuespillerne forlater scenen og koret står igjen for å adressere direkte til publikum. Koret oppgir delvis eller helt sin dramatiske rolle for å snakke til publikum om et emne som kunne være helt irrelevant for stykkets emne.^[2] I de bevarte stykkene som har parabase utgjør den et mellomspill, men det er visse tegn som kan tyde på at parabasen tidligere kan ha innledet komedien. I løpet av Aristofanes' forfatterskap faller parabasens kunstferdige skjema mer og mer fra hverandre og forsvant til slutt helt. Det er mulig at parabasen er bindeleddet til tragedien, og først når den forsvinner at komedien er fullstendig en egen sjanger.^[5]

I en del av Aristofanes' komedier finnes en særegen ordduell, en såkalt agon. I stykket Skyene argumenterer og debatterer to abstrakte figurer, Rett og Urett, et problem som var løsrevet fra resten av handlingen: moderne oppdragelse kontra tradisjonell oppdragelse. I Froskene har de stridende ordsmedene til og med en ordstyrer. Komedien fikk ofte tittel etter korets rolle. Blant Aristofanes' bevarte stykker finnes eksempelvis Froskene, Fuglene, og Vepsene. Hva korene skulle forestille ble bare antydet av en symbolsk detalj. Vepsene ble eksempelvis utstyrt med en lang, slepende brodd. Skuespillerne var uformelig utstoppet foran og bak. Det er uklart om alle mannlige roller hadde en lang sammenrullet fallos av lær, eller om det var kun ved bestemte stykker. Hva som er sikkert at realisme var ikke noe som ble etterstrebet.^[6]

Aristofanes

Byste av Aristofanes.

Aristofanes er generelt vurdert som den viktigste dramatikeren i denne fasen, men det er preget av at flere av hans verker er bevart mens andre diktere, som Kratinos, er kun bevart i fragmenter, noe som gjør det vanskeligere å vurdere dem på samme vis. Aristofanes' verker, med deres skarpe og rammende politiske satire og rikelighet med seksuelle og skatologiske antydninger, er hva som har definert sjangeren. Aristofanes drev satire med de fremste personligheter og institusjoner i sin tid, hvilket kan bli sett i hans noe plumpe portrett over Sokrates i Skyene, og hans friske og vågale antikrigsfarse Lysistrata. Hans vidd og oppfinnsomhet var stor, hans ordforråd av bitende skjellsord enorm og han var uredd. Sju av hans ti første stykker ble skrevet under Peloponneskrigen. De var full av politisk brodd mot Perikles og andre ledere, og preget av en grovkornet humor som knapt ville ha blitt akseptert av dagens teaterrevyer.^[4]

Andre komedieforfattere

Aristofanes vant fire førstepriser, tre annenpriser, og en tredjepris i løpet av sin karriere, noe som ga ham en særegen posisjon innenfor den gamle komedie. Det er dog ingen grunn til å tro at Aristofanes var den mest populære komedieforfatteren, og han var imidlertid kun én i en rekke av komiske poeter som var virksomme i Athen på slutten av 400-tallet f.Kr. Den tidligste kjente athenske komedie, fra 480- til 440-tallet f.Kr. har helt og holdent gått tapt. Den viktigste poeten i denne perioden var Magnes. Hans verker, bortsett fra titlene, finnes kun i noen få fragmenter av tvilsom opphav. Hans nær samtidige, Kionides, som tok førsteprisen ved byfestivalen Dionysia, var antagelig virksom en gang rundt 450 f.Kr. Selv om det ikke finnes bevart stykke etter ham, er de kjent via hundrevis av fragmenter.

Blant Aristofanes' fremste samtidige og rivaler var blant annet Kratinos, Hermippos og Evpolis. Disse var ikke mindre syrlige og skarpe i tonen. Samtidens samfunnsånd har blitt påpekt som en forklaring på den burleske og sprudlende komedien i Athen: den store personlige friheten, selvstendigheten, vitaliteten og frodigheten, og ikke minst demos evne til å le av seg selv. Da Peloponneskrigen var slutt, var det også slutt med denne formen for komedie. Deretter ble komedien, også Aristofanes' sene skuespill, mildere i tonen, mindre krass og bitende, og langt mindre direkte i sitt politiske innhold.^[7]

Referanser

^ Mastromarco, Giuseppe (1994): Introduzione a Aristofane, s. 12
^ ^a ^b ^c Damen, Mark: II. The Origin of Greek Comedy, Early Greek Comedy, Utah State University
^ Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 344
^ ^a ^b Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur, Oslo: Universitetsforlaget, s. 86-87
^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 40
^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 40-41
^ Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur, Oslo: Universitetsforlaget, s. 88

Se også

Onomasti komodein

[1] Mastromarco, Giuseppe (1994): Introduzione a Aristofane, s. 12

[Damen-2] Damen, Mark: II. The Origin of Greek Comedy, Early Greek Comedy, Utah State University

[3] Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 344

[Finley86-87-4] Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur, Oslo: Universitetsforlaget, s. 86-87

[5] Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 40

[6] Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 40-41

[7] Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur, Oslo: Universitetsforlaget, s. 88

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]