Dalmatiner
Dalmatiner (FCI #153) er en stor hunderase som flere mener kan stamme fra provinsen Dalmatia i Kroatia, men en slik opprinnelse er omdiskutert, selv om den aksepteres av FCI. Dalmatiner har kort hvit pels som er besatt med karakteristiske sorte eller mørk brune flekker. I Norge forvaltes rasen av Norsk Dalmatiner Klubb, som også formidler valper fra godkjente kull.[1]
| Dalmatiner | |||
|---|---|---|---|
| dalmatinac | |||
 | |||
| Hundetype | drivende hund | ||
| Opprinnelse | Kroatia | ||
| Egenskaper | familiehund, jakthund | ||
| Livsløp | 10-13[trenger referanse] | ||
| Størrelse | stor (24-40[trenger referanse] kg) | ||
| Passer for | aktive | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Gr. 6 Sek. 3 (FCI #153) | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Opprinnelse
rediger
Dalmatinerens opprinnelse har vært omdiskutert. Den synes imidlertid å være en gammel rase. En av teoriene omkring dalmatinerens opprinnelse har vært at den ble ført til vesten med romanifolket, i sammenheng med dette folkets utvandring fra Asia. Indiske forskere og kynologer har også lansert en teori om at Dalmatiner og Rajapalayamhund er nært beslektet. Disse teoriene har manglet vitenskapelig forankring.
Nylig er det imidlertid oppdaget at dalmatiner har en sjelden glucose-fosfat-isomerase allel B (GPI-B), som foruten hos afrikanske pariahunder (bush- og senjihunder) og mynderasene azawakh og sloughi og en håndfull sjeldne asiatiske hunderaser (for det meste japanske) bare opptrer hos afrikanske rever, sjakaler og italienske ulver. Tilstedeværelsen av GPI-B antyder en urgammel differensiering av dalmatiner fra andre populasjoner av hunder nær opprinnelsen av hundens familietre (der ulv og hund skiller lag).[2] Oppdagelsen støtter dermed et ikke-europeisk opphav.
Dalmatineren kom til Frankrike og England på midten av 1700-tallet, og ble et fast tilbehør for datidens hesteekvipasjer, derav navnet «coach dog». Til å begynne med var de vakthunder som passet på hester og eierens eiendeler på reiser, men senere ble også denne spesielle hunden en slags dekorasjon for fintfolks kjøretøyer. Behovet for vognhunder har forlengst forsvunnet, men det hevdes at dalmatineren har bevart sin «kjærlighet» til hester.
Beskrivelse
redigerVelbalansert, tydelig flekket, sterk, muskuløs og livlig hund. Velproporsjonert, ikke grov eller tung. Skal kunne bevege seg raskt med stor utholdenhet. Dalmatineren er åpen og vennlig, ikke sky eller tilbakeholdende, og uten nervøsitet og aggressivitet.
Flat skalle som er ganske bred mellom ørene, velformet ved tinningene. Lett pannefure. Helt rynkefri. Moderat, men tydelig stopp. Sort nesebrusk hos den sortflekkete variant, brun hos den brunflekkete. Kraftige kjever. Jevne og hvite tenner. Saksebitt.
Moderat innbyrdes avstand mellom øynene som er middels store, runde, klare og funklende med et intelligent og våkent uttrykk. Mørk brune øyne hos den sortflekkete variant, mellombrun til ravfarget hos den brunflekkete. Høyt ansatte ører, middels store og temmelig brede ved basis. Ligger inntil hodet. Smalner gradvis til en avrundet spiss. Tynne og myke, tegningene godt oppbrutt, foretrekkes godt flekket.
Helt rette forben, med kraftig og rund benstamme helt til potene. Kraftige, muskuløse og tørre bakben. Sett bakfra er bakbena rette og parallelle. Godt vinklede. Runde og faste poter med godt hvelvede tær (kattepoter).
Rett og kraftig rygg. Meget lett fallende kryss. Godt markert forbryst sett i profil.Godt opptrukket underlinje mot lenden. Halen rekker omtrent til hasene. Kraftig ved ansatsen og gradvis tynnere mot spissen, aldri grov. Ansatt verken for lavt eller for høyt. I hvile bæres hengende og svakt oppoverbuet i nederste tredjedel. Under bevegelse bæres litt høyere enn rygglinjen, men aldri rett opp eller ringlet. Flekker ønskelig.
Helt frie, jevne, kraftfulle og rytmiske bevegelser med stor skrittlengde og godt driv bak. Parallelle bevegelser sett bakfra, bakbena settes i sporet av forbena.
Pelsen til en dalmatiner skal være kort, hard, tett, glatt og glansfull. Grunnfargen er ren hvit. Dypt sorte flekker hos sortflekkete hunder, leverbrune hos brunflekkete. Flekkene skal ikke flyte sammen, men være runde, klart avgrensede og godt fordelt. De skal være 2 – 3 cm i diameter, men mindre på hodet, halen og lemmene. Tegningene på ørene godt oppbrutt, foretrekkes godt flekket.[3]
Mankehøyde: Hannhunder: 56-61 cm., tisper: 54-59 cm
Bruksområder
rediger
Dalmatiner er nært beslektet med støvere og regnes som en hund med drivende jaktegenskaper. Luktesansen er godt utviklet og rasen har gode egenskaper som søkshund. Den regnes også som en god familiehund og vakthund. Den har dessuten egenskaper som både kjerrehund og kløvhund, men den er tynnpelset og tåler ikke godt kulde. Om vinteren kan den derfor trenge tildekking mot kulden.
Atferd
redigerDalmatiner er en aktiv hunderase som passer for aktive mennesker som har erfaring med hund fra før. Rasen er flokkorientert og trenger en tydelig lederstil for å bli harmonisk som familiehund. Den er normalt kjælen, tilpasningsdyktig og dressurvennlig. Rasen trenger utfordringer og daglige utløp for sin energi, uten at den derved er spesielt mosjonskrevende. Hundetypen er hurtig og utholdende. Siden pelsen ikke har underull trenger denne hunden varmedekken når det blir kaldt. Rasen regnes som en god hund for barnefamilier, men eventuelle barn bør ikke være for små.
Annet
redigerRasen regnes som sunn. Hofteleddsdysplasi og en mange andre arvelige sykdommer forekommer sjelden hos dalmatiner. Av hudsykdommer og allergier er forekomsten som gjennomsnitt hos andre raser. Arvelig døvhet, som finnes hos dalmatiner, har blitt mindre vanlig med årene. IDalmatinere har en arvelig genfeil som gjør at leveren kan få problemer med nedbryting av urinsyre. Problemene viser seg vanligvis først når hunden blir eldre. Mange av disse hundene trenger spesialfôr for å unngå urinsteiner. Blå øyne og/eller patch er ikke godkjent på utstilling eller i avl, det samme gjelder hvis hunden er tricolor og såkalte lemondspots (gule flekker).
Referanser
rediger- ^ «- Norsk Dalmatiner Klubb». Norsk Dalmatiner Klubb. Besøkt 15. februar 2017.
- ^ Scherer, K. and Kluge, K. (1993) Biochemical variation of blood proteins in racehounds. Journal of Veterinary Medicine (Series A) 40, 169–177.
- ^ «Dalmantiner» (på norsk). 12. desember 2014. Arkivert fra originalen 18. desember 2014. Besøkt 22. desember 2014.
