Chiaroscuro

Chiaroscuro (italiensk chiaroscuro, sammensatt av chiaro, av latin clarus, «lys», og oscuro, av latin obscurus, «mørk») er en maleteknikk som vektlegger sterk kontrast mellom lys og mørke i et maleri, vanligvis dristige kontraster som påvirker en hel komposisjon. Det er også et teknisk begrep som brukes av kunstnere og kunsthistorikere for bruk av lyskontraster for å oppnå en følelse av masse ved modellering av tredimensjonale objekter og figurer. Det finnes lignende effekter i spillefilm, og svart-hvitt og lavmælt fotografering, som kalles også chiaroscuro. Tilsvarende begrep på fransk, clairobscur, «lys-dunkel» eller «kjellerlys».

Giovanni Baglione. Hellig og profan kjærlighet (1602–1603), viser dramatisk kompositorisk chiaroscuro

Georges de la Tour er kjent for lyskilder som bryter mørket i sine malerier. Maleriet «Den tålmodige Magdalena» fra 1625-1650 er et eksempel på dette.

Betegnelsen ble først benyttet i 1686, men teknikken skal ha vært utviklet av Leonardo da Vinci. Clairobscur, den franske bruken av betegnelsen, ble introdusert av kunstkritikeren Roger de Piles på 1700-tallet. Et av de første maleriene der chiaroscuro ble tatt i bruk under den italienske renessansen er Leonardos «De hellige tre kongers tilbedelse» fra 1481, som henger i Uffizi-galleriet i Firenze, men grunnet dette bildets tekniske tilstand er kanskje «Madonna i grotten» fra 1483–1486 mer velegnet som eksempel på maleteknikken.

Denne teknikken utvidet seg til mange flere medier, begrepet som ble brukt for å beskrive å skape tredimensjonalitet av figurer ved bruk av lysere og mørkere nyanser, og er akseptert som en av de kanoniske malemåtene i renessansen. Blant disse er blant annet chiaroscuro i fargede tresnitt trykket med forskjellige blokker, hver med forskjellige farger; og chiaroscuro-tegning for tegninger på farget papir i mørkt medium med hvit utheving.

Chiaroscuro har sin opprinnelse i renessansen, men er spesielt assosiert med kunsten under barokken. Chiaroscuro er en av de kanoniske malemåtene i renessansen (sammen med cangiante, sfumato og unione). Kunstnere som kjent for å bruke teknikken er blant annet Leonardo da Vinci, Caravaggio, Rembrandt, Vermeer, Goya, og Georges de La Tour.

Opprinnelse i chiaroscurotegning

Den hvilende Kristus, av Hans Holbein den yngre, 1519, en chiaroscuro-tegning med penn, blekk og pensel, vasker, hvit forhøyning, på okerfarget papir

Begrepet chiaroscuro oppsto under renessansen om tegning på farget papir, der kunstneren arbeidet fra papirets egenfargen mot lys mot lyset ved hjelp av hvit gouache, og mot mørk ved hjelp av blekk, kroppsfarge, gouache (opak/dekkende vannfarge) eller akvarell (transparent vannfarge). Disse hvilte igjen på tradisjoner i illuminerte manuskripter som går tilbake til senromersk keiserlige manuskripter på purpurfarget vellum. Slike verk kalles chiaroscurotegninger, men kan bare beskrives i moderne museumsterminologi med slike formler som «penn på forberedt papir, forsterket med hvit egenfargen». Chiaroscuro-tresnitt begynte som imitasjoner av denne teknikken. Begrepet blir enkelte ganger brukt i omtale av malte bilder i monokrome eller to farger, mer generelt kjent på engelsk fra den franskspråklige ekvivalenten, grisaille. Chiaroscuro ble snart en samlebetegnelse på sterke kontraster i framstillingen av lys og mørke i kunsten, som nå er den primære betydningen av begrepet.

Chiaroscuromodellering

Hjortejakten, et bilde gjort i mosaikk i Palla i Makedonia, slutten av 300-tallet f.Kr.

Detalj av La Fornarina (1518–19) av Rafael, viser delikat modellering chiaroscuro i kroppen til modellen, for eksempel i skulderen, brystet og armen til høyre.

Den mer tekniske bruken av begrepet chiaroscuro er effekten å modellere lys i malerier, tegninger eller trykk, hvor tredimensjonalt volum er foreslått ved nyanseverdien av farge og den analytiske inndelingen av lyse og mørke former – gjerne kalt skyggelegging. Oppfinnelsen av disse effektene i vesten, skiagraphia (σκιαγραφία, bokstavelig «skyggemaleri»), for grekerne i antikken, var tradisjonelt tilskrevet den berømte athenske maleren Apollodoros Skiagrafos fra rundt år 480-tallet f.Kr. Selv om nesten ingen malerier fra den greske antikken har blitt bevart fram til i dag, kan forståelsen av effekten av modellering av lys fortsatt bli sett i en mosaikk som kalles Hjortejakten, og som er signert en ellers ukjent Gnosis. Det er på gulvet i hus i Pella i oldtidens Makedonia fra slutten av 300-tallet f.Kr.

Teknikken overlevde også i ganske grov standardisert form i bysantinsk kunst og ble raffinert igjen i middelalderen for å bli standard på begynnelsen av 1500-tallet innen maleri og illumerte manuskripter i Italia og Flandern, og spredte seg deretter til all vestlig kunst.

Ifølge teorien til kunsthistorikeren Marcia B. Hall, som har fått betydelig aksept, er chiaroscuro en av fire maleteknikker tilgjengelig for italienske malere under høyrenessansen, sammen med cangiante, sfumato og unione.

Maleriet La Fornarina av Rafael, her vist i detalj, har lys som kommer fra venstre, demonstrerer både delikat modellering chiaroscuro for å gi masse til modellens legeme, og sterk chiaroscuro i mer vanlige forstand, i kontrasten mellom den godt opplyste modellen og den svært mørke bakgrunnen av løvverk. For å komplisere saken ytterligere, ville den komposisjonelle chiaroscuroen i kontrasten mellom modell og bakgrunn sannsynligvis ikke blitt beskrevet ved å bruke dette begrepet, ettersom de to elementene er nesten fullstendig atskilt. Begrepet brukes mest for å beskrive komposisjoner der i det minste noen hovedelementer i hovedkomposisjonen viser overgangen mellom lys og mørke, som i Giovanni Baglione vist over og i maleriet til den nederlandske maleren Geertgen tot Sint Jans vist under.

Chiaroscuro-modellering er nå tatt for gitt for å modellere masse og form ved hjelp av lys og mærke, men det har også hatt noen motstandere; som den engelske portrettminiatyrmaleren Nicholas Hilliard advarte mot all bruk i sin avhandling om maleri, unntatt i miniatyrmaleri som i hans egne verker. Det gjenspeiler synspunktene til hans fremste beskytter, dronning Elizabeth I av England: «seeing that best to show oneself needeth no shadow of place but rather the open light... Her Majesty... chose her place to sit for that purpose in the open alley of a goodly garden, where no tree was near, nor any shadow at all...» Hvilket kan sammenfattes: for å vise hvordan man best kan framstå trenger man ingen skygge, annet det åpne lyset. For dette formål valgte hennes Majestet å sitte i en vakker hage der det ikke var noe tre i nærheten og således ingen skygge i det hele tatt.

Komposisjonell chiaroscuro til Caravaggio

Caravaggios «Matteus' kallelse» fra 1599-1600.
Et eksempel på chiaroscuro: lyset som kommer inn fra høyre og opplyser hovedpersonen i bildet.

Konverteringen av sankt Paulus, 1601

Illuminerte manuskripter var, som på mange områder, spesielt eksperimentell i forsøk på ambisiøse lyseffekter ettersom resultatene ikke var for offentlig visning. Utviklingen av kompositorisk chiaroscuro fikk en betydelig impuls i Nord-Europa fra visjonen om Jesu fødsel fra den hellige Birgitta av Vadstena, en veldig populær mystiker fra Sverige. Hun beskrev Jesusbarnet som sendte ut lys; og framstillingen av dette reduserte i økende grad alle andre lyskilder i scenen for å understreke denne effekten, og fødselen forble veldig ofte behandlet med chiaroscuro fram til barokken. Hugo van der Goes og hans tilhengere malte mange scener kun opplyst av stearinlys eller kun det guddommelige lyset fra spedbarnet Kristus. Som med noen senere malere, var effekten i deres hender av stillhet og ro framfor for ytre dramatikken som den fikk under barokken.

Sterk chiaroscuro ble en populær effekt i løpet av 1500-tallet innen manierismen og barokkkunst. Guddommelig lys fortsatte å belyse, ofte ganske utilstrekkelig, komposisjonene til Tintoretto, Veronese og deres mange tilhengere. Bruken av mørke motiver dramatisk opplyst av en lysstråle fra en enkelt innsnevret og ofte usett kilde, var et komposisjonsapparat utviklet av Ugo da Carpi (ca. 1455 – ca. 1523), Giovanni Baglione (1566–1643) og Caravaggio (1571–1610), hvorav den siste var avgjørende for å utvikle stilen til tenebrisme (fra tenebroso, «mørk, dyster, mystisk»), der dramatisk chiaroscuro blir et dominerende stilistisk virkemiddel. Et eksempel er Crocifissione di sant'Andrea («Korsfestelsen av sankt Andreas») av Caravaggio fra 1607.

Caravaggios nyskapning med chiaroscuro kom i samspill med hans gripende og barokke framstilling av sine motiver. Hans bilder med ikke-idealiserte, dristig og dramatiske opplyste, nesten teatralske lyssetting av figurer satt mot mørke, mystiske bakgrunner, var Caravaggios malerier kontroversielle, og samtidig populære og enormt innflytelsesrike på etterfølgende generasjoner av malere over hele Europa. Dette er særlig vist i hans Conversione di san Paolo («Konverteringen av sankt Paulus»), 1601, som først ble avvist grunnet dens dristige framstilling: Paulus liggende foran på ryggen, og hvor bakenden av hest leid av en eldre mann fyller det meste av motivet. Selv om motivet var nært opptil Bibelens beskrivelse var mange sjokkerte over det verdslige i framstillingen av det hellige, det vil si hestens framtredende rolle i stedet for den bibelske helten.

1600- og 1700-tallet

Ekteskapsmegler av Gerrit van Honthorst, 1625

«Et eksperiment med en fugl i en luftpumpe» (An Experiment on a Bird in an Air Pump, 1768) er et annet kjent chiaroscuro-maleri av Joseph Wright. Legg merke til hvordan lyskilden i midten lyser alene opp hele bildet, og hvordan lysstyrken avtar med avstanden til lyskilden.

Tenebrisme ble spesielt praktisert i Spania og det spanskstyrte kongedømmet Napoli, av José de Ribera (1591-1652) og hans tilhengere. Adam Elsheimer (1578–1610), en tysk kunstner bosatt i Roma, produserte flere nattscener opplyst hovedsakelig av ild, og noen ganger måneskinn. I motsetning til Caravaggio inneholdte hans mørke områder svært subtile detaljer. Påvirkningene fra Caravaggio og Elsheimer var sterke på nederlandske Peter Paul Rubens (1577-1640), som utnyttet deres respektive tilnærminger til mørke for dramatisk effekt i malerier som Kruisoprichting («Reisingen av korset»), 1610. Artemisia Gentileschi (1593–1656), en barokkkunstner som var en tilhenger av Caravaggio, var også en framragende eksponent for tenebrisme og chiaroscuro.

En særskilt sjanger som utviklet seg var den nattlige scenen opplyst av levende lys, som så tilbake til tidligere nordlige kunstnere som Geertgen tot Sint Jans og mer umiddelbart, til innovasjonene til Caravaggio og Elsheimer. Dette temaet spilte ut med mange kunstnere fra Nederlandene i de første tiårene av 1600-tallet, hvor det ble assosiert med «Utrecht Caravaggisti» som Gerrit van Honthorst (1592–1656) og Dirck van Baburen (1595–1624), og med flamske barokkmalere som Jacob Jordaens (1593–1678). I de tidlige verkene fra 1620-tallet tok også Rembrandt van Rijn (1606–1669) i bruk ett stearinlys som lyskilde. Den nattlige scenen med levende lys dukket opp igjen i Den nederlandske republikk på midten av 1600-tallet i mindre skala i verkene til fijnschilders, «finmalere, som Gerrit Dou (1613–1675) og Gottfried Schalken (1643–1706).

Rembrandts egen interesse for effekter av mørke endret seg i hans modne verk. Han stolte mindre på de skarpe kontrastene mellom lys og mørke som markerte den italienske påvirkningen fra den tidligere generasjonen, en faktor som ble funnet i etsningene hans fra midten av 1600-tallet. I det mediet delte han mange likheter med sin samtid i Italia, Giovanni Benedetto Castiglione (1609-1664), hvis arbeid innen grafisk trykk førte til at han oppfant monotrykk.

Utenfor Nederlandene fortsatte kunstnere som Georges de La Tour (1593–1652) og Trophime Bigot (1579–1650) i Frankrike og Joseph Wright of Derby (1734–1797) i England med en så sterk, men uteksaminert chiaroscuro med levende lys. Antoine Watteau (1684–1721) brukte en mild chiaroscuro i den løvrike bakgrunnen til hans fête galante (høviske, aristokratiske fester), og dette ble videreført i malerier av mange franske kunstnere, spesielt Jean-Honoré Fragonard (1732–1806). På slutten av århundret brukte Henry Fuseli (1741–1825) og andre en tyngre chiaroscuro for romantisk effekt, det samme gjorde Eugène Delacroix (1798–1863) og andre på 1800-tallet.

Utvalgte bilder

• 
  Portrett av Juan de Pareja, ca. 1650 av Diego Velázquez, bruker subtile høylys og skygger i ansiktet og klærne
• 
  «Melkepiken» c. 1658, av Johannes Vermeer, bruken av lys til å modellere er usedvanlig kompleks og delikat
• 
  Peter Paul Rubenss Nedtagelsen fra korset (1610–1611) er modellert med dynamisk chiaroscuro.
• 
  Fødsel om natten av Geertgen tot Sint Jans, ca. 1490, lyskilder er Jesusbarnet, hyrdenes ild bak, og engelen.
• 
  Korsfestelsen av sankt Peter av Caravaggio, 1600
• 
  Sankt Peter i fengsel av Rembrandt, 1631

Kino og foto

Chiaroscuro brukes i kinematografi for ekstrem lmørke farger og høy kontrast i belysning for å skape distinkte områder med lys og mørke i filmer, spesielt i svart-hvitt-filmer. Klassiske eksempler er Caligaris kabinett (1920), Nosferatu (1922), Metropolis (1927) Ringeren i Notre Dame (1939), Du kan ikke kjøpe alt for penger (1941), og de svart-hvite scenene i Andrej Tarkovskijs Stalker (1979).

For eksempel, i Metropolis, skaper chiaroscuro-belysning kontrast mellom lys og mørk mise en scène og figurer. Effekten framhever forskjellene mellom den kapitalistiske eliten og arbeiderne.

I fotografering kan chiaroscuro oppnås ved å bruke «Rembrandt-belysning». I mer høyt utviklede fotografiske prosesser kan teknikken kalles «omgivende/naturlig belysning», selv om når det gjøres det for effekten, er utseendet kunstig og ikke generelt dokumentarisk. Spesielt kan Bill Henson sammen med andre, som W. Eugene Smith, Josef Koudelka, Lothar Wolleh, Annie Leibovitz, Floria Sigismondi og Ralph Gibson betraktes som noen av de moderne mestrene innen chiaroscuro innen dokumentarfotografi.

Den kanskje mest direkte bruken av chiaroscuro i filmskaping er Stanley Kubricks film Barry Lyndon fra 1975. Da Kubrick ble informert om at ingen linse hadde tilstrekkelig bred blenderåpning til å filme et kostymedrama satt i store palasser med kun levende lys, kjøpte og ettermonterte Kubrick et spesialobjektiv for formålet: et modifisert Mitchell BNC-kamera og et Zeiss-objektiv produsert for astrofotografi, med en maksimal blenderåpning på f/0,7. Den naturlige, uforsterkede belysningen av settene i filmen eksemplifiserte den naturlig belysning i filmarbeid på sitt mest ekstreme, utenfor den østeuropeiske/sovjetiske filmskapertradisjonen (i seg selv eksemplifisert av den røffe belysningsstilen brukt av den sovjetiske filmskaperen Sergej Eisenstein).

Sven Nykvist, den mangeårige samarbeidspartneren til Ingmar Bergman, informerte også mye om fotograferingen sin med chiaroscuro-realisme, det samme gjorde Gregg Toland, som påvirket slike kinematografer som László Kovács, Vilmos Zsigmond og Vittorio Storaro med sin bruk av dypt og selektivt fokus forsterket med sterk nøkkelbelysning på horisontnivå som trenger inn gjennom vinduer og døråpninger. Mye av den berømte film noir-tradisjonen var avhengig av teknikker knyttet til chiaroscuro som Toland perfeksjonerte på begynnelsen av 1930-tallet (selv om kunstig belysning, scenebelysning, frontal belysning og andre film noir-effekter er ispedd på måter som reduserer chiaroscuro-påstanden).

Grisaille

Malemåten må ikke forveksles med grisaille som er en variant med gråtoner i stedet for farger. I noen av chiaroscurobildene er motivet først lagt som grisaille, og deretter fargelagt med lasering.

Litteratur

• Landau, David & Parshall, Peter (1996): The Renaissance Print, Yale, ISBN 0-300-06883-2; s. 179–202; 273-281 & passim

Eksterne lenker

• (en) Chiaroscuro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Chiaroscuro Woodcut from the Metropolitan Museum of Art Timeline of Art History
• Chiaroscuro woodcut fra Spencer Museum of Art, Kansas
• (Modelling) chiaroscuro fra Evansville University Arkivert 12. desember 2008 hos Wayback Machine.