Ulrik Hendriksen var i en årrekke den ubestridte talsmann for billedkunstnerne i Norge, bl.a. som formann i Bildende Kunstneres Styre (BKS). Hans navn er uløselig knyttet til loven om avgift på omsetning av billedkunst (1948), en ordning som har tilført billedkunstnerne i Norge betydelige midler til fordeling i støtte og stipend.
Hendriksen vokste opp i den sørfynske småbyen Faaborg. 1909–11 gikk han på kunstakademiet i Berlin, hvor han bl.a. studerte restaureringsteknikk. Han drog også på studiereiser og deltok i restaureringsarbeider i Italia og Tyskland. Han flyttet til Norge 1914 og var 1915–16 assistent for Emanuel Vigeland. Deretter var han i noen år engasjert hos Riksantikvaren som konservator ved restaureringen av flere kirker. I tilknytning til dette skrev han en rekke artikler i aviser og blader, der han med faglig tyngde og entusiasme informerte om norsk kirke- og folkekunst.
Hendriksen debuterte 1919 på Høstutstillingen, hvor han senere deltok jevnlig. I 1920- og 1930-årene deltok han på en rekke utstillinger, bl.a. Unge Kunstneres Samfunds (UKS) mønstringer hos Blomqvist 1922–24, Vårutstillingen i Kristiania Kunstforening 1924, utstillingen Yngre norske malere på “Den frie” i København 1928, verdensutstillingen i Paris 1937 og en presentasjon av norske grafikere i Roma samme år. I disse årene hadde han også en rekke separatutstillinger. Fra 1924 hadde han stemmerett som billedkunstner (se nedenfor) og han fikk Statens stipend 1924, 1926 og 1934. Ved utgangen av 1920-årene var Ulrik Hendriksen veletablert som kunstner. Han var også som person svært synlig i miljøet, stor og røslig med kraftig stemmevolum og en særegen entusiasme og kraft i alt han foretok seg.
Unge Kunstneres Samfund ble stiftet 1921, med Ulrik Hendriksen som en av grunnleggerne. 1924–30 var han formann i UKS' fondskomité, hvor han nedla et betydelig arbeid, og han ble hedret med æresmedlemskap i UKS. Den faglige og kunstpolitiske makt lå i denne perioden i BKS – Bildende Kunstneres Styre. Det bestod av et styre på fem, valgt hvert tredje år av og blant de såkalte stemmeberettigede kunstnere. Hendriksen ble valgt til varamann i BKS for periodene 1931–33 og 1934–36, og 1937–39 var han fullt medlem. 1940 ble han valgt til formann og fungerte til 1942, for deretter å bli gjenvalgt 1945. Han var nå BKS' ubestridte leder og satt som formann til 1952 og igjen 1954–58.
Fra 1945 av arbeidet Hendriksen i hovedsak med kunstpolitikk og organisasjonsarbeid, først og fremst med å få brakt i havn den såkalte “3-prosent-loven” (lov av 4. november 1948 om avgift på omsetning av billedkunst). I egenskap av forretningsfører for Bildende Kunstneres Hjelpefond var han også den drivende kraft med å få loven gjennomført i praksis. Ved siden av dette var han ivrig engasjert – og også mangeårig formann – i Norges Kunstnerråd, og han deltok svært aktivt i Nordisk Kunstforbund, som i de første etterkrigsårene stod for en rekke store nordiske mønstringer.
1952 materialiserte Hendriksens gamle engasjement for norsk kirke- og folkekunst seg i en fotopresentasjon av 150 eksempler på norsk dekorativ malerkunst, så vel datidens store muralmalere som middelalderens og reformasjonens utsmykkingskunst. Utstillingen turnerte i en årrekke i Norge, Europa og Amerika. Dokumentasjon av prosjektet finnes i boken Norges dekorative malerkunst gjennom 1000 år.
Ulrik Hendriksen fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1954 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1959. Han var også innehaver av Oslo bys St. Hallvard-medalje og flere nordiske ordener.