Sem Sæland var professor i fysikk ved Norges tekniske høgskole (NTH) og senere ved universitetet i Kristiania/Oslo og en av de betydeligste institusjonsbyggere i norsk vitenskap i mellomkrigstiden.
Sæland vokste opp på slektsgården Sæland på Jæren, hvor han tidlig måtte delta i gårdsarbeidet. Han beholdt gjennom hele livet sans for norsk bondekultur, folkemusikken inkludert. Etter middelskole i Egersund og Ragna Nielsens skole i Kristiania tok han examen artium på reallinjen som privatist 1894. Deretter studerte han matematikk, fysikk, kjemi og astronomi ved universitetet og finansierte studiene som timelærer, blant annet et år som huslærer på Island (1897–98), med et studieopphold i Edinburgh om sommeren. Sæland deltok aktivt i Studentersamfundet, hvor han stod på det venstrenasjonale standpunkt. Etter en pipekonsert mot kong Oscar 2 1895 ble han irettesatt av Det akademiske kollegium og politianmeldt. Snart var han blant dem som ville heise det rene, norske flagg over Samfundet.
Kristian Birkeland var en inspirerende fysikkprofessor ved universitetet, og Sæland ble med ham til Finnmark 1899–1900 for å drive nordlysobservasjoner. 1900 ble Sæland amanuensis ved Fysisk institutt. Som forberedelse til en ny ekspedisjon studerte han jordmagnetisme ved observatoriet i Potsdam. Han videreførte dermed den norske tradisjon på dette felt, grunnlagt av Christopher Hansteen. Sommeren 1902 satte han opp nordlysstasjonen i Kåfjord og drog også på inspeksjon til en stasjon på Novaja Zemlja. 1902–03 ledet han en nordlysekspedisjon til Island; på grunn av en kneskade ble han for det meste liggende på sofaen og studerte sagaer og islandsk språk, mens en assistent utførte observasjonene. 1905 og 1906 gjorde han jordmagnetiske målinger i Nordland med stipend fra universitetet.
Sæland ble cand.real. 1906 og drog deretter med stipend for å studere eksperimentell fysikk hos Philip Lenard i Heidelberg 1907–09. Resultatet ble flere arbeider om elektriske effekter knyttet til fosfor.
Sommeren 1909 ble Sæland utnevnt til professor i fysikk ved NTH, som var under etablering i Trondheim. Straks etter ble han valgt til høyskolens første rektor (1910–14) og markerte seg som en dyktig administrator og instituttbygger. Han gikk inn for at NTH primært skulle gi ingeniørene en grundig teoretisk utdannelse, så fikk bedriftene selv gi den mer praktiske og spesialiserte videreopplæring til konkrete industrielle behov. Som tverrpolitisk forsvarsvenn lot han seg velge til Stortinget fra Trondheim for perioden 1916–18.
En studiereise til USA 1919 viste Sæland en universitetskultur som verken manglet penger eller selvtillit, og hvor et nært samarbeid mellom forskning og industri var en selvfølge. Han gikk nå inn for å opprette fonds og institusjoner for teknisk-industrielt samarbeid og forskning. Den dype økonomiske krisen i første del av 1920-årene gjorde imidlertid at det kom lite ut av satsingen. Fra 1923 var han professor i fysikk ved universitetet i Kristiania/Oslo. Sammen med Lars Vegard ble han den drivende kraft i å få reist det nye universitetsanlegget på Blindern, med Fysikkbygget som selve kunnskapsportalen kneisende på høyden ut mot hovedstaden og fjorden. Sæland var universitetets rektor fra 1928 til 1936.
Sem Sæland var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1926 (direksjonsmedlem 1913–22) og av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1911 (styremedlem 1929–32). Sæland var en fin taler, med et representativt ytre, og ble medlem av en mengde styrer og råd, bl.a. formann i programrådet for Norsk Rikskringkasting, formann i Rådet for anvendt Videnskap 1922–24, formann i Polyteknisk Forening 1933–36, generalsekretær i A/S Norsk Varekrigsforsikrings fond fra 1927 og nestformann i rådet for Chr. Michelsens Institutt fra 1931. Sæland ble tidlig avsporet fra en forskerkarriere, og hans vitenskapelige publikasjonsliste er derfor beskjeden. Hans livsverk ble å legge forholdene til rette for de andre, for studenter og forskere i norsk vitenskap. Han var også opptatt av formidling av faglig stoff til et bredere publikum og var medlem av hovedredaksjonen for 3. utgave av Aschehougs konversasjonsleksikon og av redaksjonskomiteen for 1. utgave av Norsk biografisk leksikon. Sæland ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1937 (ordenskansler fra 1938 til sin død) og var storridder av den islandske Falkeorden og kommandør av den italienske Kroneorden.