Povl Simonsen er internasjonalt kjent som pioner innenfor arktisk arkeologi. Hans fremste særtrekk var faglig bredde og evnen til å formidle sin og andres forskning.
Simonsen vokste opp i Danmark og tok studenteksamen 1939. Deretter studerte han arkeologi ved Københavns universitet og tok magistereksamen 1949. I studietiden og etter eksamen var han museumsassistent ved Nationalmuseet i København til 1951, da han flyttet til Norge for å tiltre en stilling som konservator i arkeologi ved Tromsø Museum, som skulle bli hans arbeidsplass for resten av livet. Simonsen ble førstekonservator 1959 og var 1970–75 direktør ved museet. Han bidrog sterkt til å skaffe denne institusjonen en sterk stilling som tverrvitenskapelig miljø for forskning, forvaltning og formidling.
Med utgangspunkt i Karlebotn i Unjárga/Nesseby i Varanger skulle studiet av steinalderen i Finnmark bli Simonsens hovedarena. I løpet av 1950- og 1960-årene gjennomførte han en rekke undersøkelser på sørsiden av Varangerfjorden, fra Pasvik i øst til innerst i fjorden. Han utvidet også med et annet studiefelt, Sállan/Sørøya i Vest-Finnmark.
I Varanger fulgte Simonsen opp arbeid som Anders Nummedal og Gutorm Gjessing hadde startet. Det åpne landskapet hadde synlige spor som mennesker hadde skapt i løpet av 10 000 år. Lokalitetene her er blitt klassiske, fordi Simonsen kunne føye dem inn i en tilsynelatende ubrutt tidsfølge gjennom hele steinalderen. Disse undersøkelsene kom til å bli grunnleggende for oppfatningen av nordnorsk steinalder.
Varangerfunnene gjorde det også åpenbart at Nordkalottens førhistorie hadde sammenhenger og fellestrekk som gikk på tvers av de senere etablerte nasjonsgrensene. Dette perspektivet åpnet også Simonsens øyne for den nære kontakten til Nordvest-Russland. Studiet av bergkunsten i nord (slipte og hugne ristninger samt hellemalinger) førte også til at han reiste vidt omkring på hele Nordkalotten.
Simonsen så at det gikk linjer fra steinalderen til dagens samiske befolkning. Dette kom til å oppta ham sterkt, og det førte til at han foretok mange undersøkelser av yngre boplasser, graver og andre kulturminner som hadde klarere tilknytning til samisk fortid. Han hadde ansvaret for de arkeologiske undersøkelsene i forbindelse med kraftutbyggingen i Alta 1981–87, og her møtte han dilemmaer mellom kulturminnevern, naturvern, storsamfunnets politikk, samisk politikk, stortingsvedtak og sivil ulydighet begrunnet med nødrett.
Et av Simonsens første arbeider i Norge, undersøkelsene av Kirkeværet på Sandøya lengst nordvest i Tromsø (1951–52), ble først publisert 1980. Dette var en pionerinnsats, fordi arkeologisk forskning på allmenn materiell kultur fra historisk tid var noe nytt og uprøvd. Arbeidet ble videreført da Simonsen 1973 sammen med kolleger fra andre fag tok initiativet til et stort tverrfaglig prosjekt, Helgøyprosjektet. Målet var å utrede hvordan norsk og samisk befolkning hadde forholdt seg til hverandre gjennom lange tidsrom.
Simonsen åpnet nye forskningsfelter som han inviterte andre til å overta. Fra 1962 ble det satt i gang systematiske utgravninger av de nordnorske gårdshaugene. Den første som fulgte opp Simonsens initiativ, var Gerd Stamsø Munch (Grunnfarnes på Senja). Etter det har mange andre tatt fatt i dette feltet, der utfordringene ligger i skjæringsfeltet mellom mange vitenskaper, særlig arkeologi, historie, zoologi og botanikk.
Svalbards arkeologi tok Simonsen fatt på 1955 sammen med sin svenske venn og kollega, Hans Christiansson. I løpet av de kommende tiår ble dette til en bred internasjonal forskningsvirksomhet og en gradvis fremvoksende statlig kulturminneforvaltning. På tross av at han ikke fikk bekreftet sine tidlige hypoteser om steinalder og tidlig norrøn aktivitet, fulgte Simonsen entusiastisk opp den forskning som yngre kolleger fikk gjennomført.
Simonsens grunnholdning var at forskning alltid måtte fullføres ved at forskeren meddelte sine resultater til samfunnet. I tillegg var han en særlig begavet popularisator. Han var pådriveren bak tidsskriftet Ottar (grunnlagt 1954), som har blitt et av landets ledende populærvitenskapelige tidsskrifter.
Simonsen ble 1972 utnevnt til professor i arkeologi ved Tromsø Museum og Universitetet i Tromsø. Da Tromsø Museum formelt ble en del av universitetet 1977, valgte han å bli ved museet, der han var bestyrer for den arkeologiske avdelingen til han gikk av med pensjon 1992. Han hadde i alle år et nært samarbeid med det arkeologiske instituttet som vokste frem ved Universitetet i Tromsø.
Povl Simonsen fikk Kongens fortjenstmedalje 1998 og mange andre hedersbevisninger som vitner om at hans lange faglige og samfunnsmessige innsats har satt spor etter seg.