Otto Blehr var en norsk jurist og politiker fra Venstre. Han var statsminister i periodene 1902–1903 og 1921–1923. I tillegg var han norsk statsminister i Stockholm i periodene 1891–1893 og 1898–1902.
Blehr var ett av de sentrale navnene i norsk politikk gjennom mer enn 40 år. Som stortingsrepresentant, som embetsmann og som statsminister i fire perioder bidro han til å forme utviklingen av det moderne Norge i flere avgjørende faser før og etter unionsoppløsningen i 1905.
Han møtte som vararepresentant på Stortinget i perioden 1880 til 1882, men ble fast ved valget i 1882. På Stortinget ble han plassert i protokollkomiteen. I 1883 ble han valgt til en av tre aktorer i statsrådssaken mot regjeringen Christian Selmer i 1884, som endte med innføringen av parlamentarisme i Norge. Det var også han som førte ordet under den viktigste delen av prosedyren, og han utformet det punktet i påtalen som omhandlet kongens veto. Han hevdet at folkesuvereniteten måtte stå over både kongen og grunnloven.
Som statsminister i Stockholm tok Blehr til orde for egen norsk utenriksminister, og han ble fra 1892 en av pådriverne for opprettelse av et eget norsk konsulatvesen (se konsulatsaken).
Blehr spilte en framstående rolle under gjennomføringen av flere venstrereformer, blant annet juryloven og den nye straffeloven.
Han var gift med kvinnesakskvinnen Randi Marie Blehr.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.