Laurents Hanssøn er kjent for sin sagaoversettelse, men arbeidet også med avskriving og oversettelse av gamle lovhåndskrifter.
I årene mellom 1548 og 1551 oversatte han første tredel av Heimskringla – fra Ynglingesaga til Håkon jarls død, omtrent midt i Olav Tryggvasons saga – til dansk. En sluttnote kan tyde på at det skulle følge en fortsettelse, men vi har ingen spor etter mer.
I et forord til oversettelsen gir oversetteren opplysninger om seg selv og bakgrunnen for arbeidet. Her fremgår det at han tidligere hadde vært i kong Frederik 1s tjeneste i Danmark, og at han i skrivende stund var bonde på kongens jord “Skough” (Skoge i nåværende Sund kommune vest for Bergen). Disse opplysningene suppleres av to kongebrev fra 1537, der han omtales som “Lauritz Normand” og “Lauridz Hansen, som kaldis Normand”, og der det ikke kan være tvil om at det er sagaoversetteren det dreier seg om. Av brevene fremgår det at han var født i Norge og tjente i kong Frederiks kanselli under “Canceller Mester Claus Giørdtze” og siden under Johan Rantzau på Krogen (Kronborg). 1530, mens han var på Kronborg, fikk han tilbud om en prestestilling på Sjælland – en stilling han ikke tiltrådte, men som han altså må ha vært kvalifisert for. Det fremgår også at kongen på Rantzaus anbefaling hadde forlent ham en gård. Det var ikke Skoge, der han bodde 1550/51, men Støle i Sunnhordland. Besitteren skulle være fri for skatter og avgifter, men forplikte seg til tjeneste for lensherren på Bergenhus. Laurents Hanssøn har sikkert flyttet til Norge 1537, men det er ukjent om han overtok Støle, som 1559 ble forlent til en annen.
En Laurents Hanssøn er omtalt i kildene som lagmann i Stavanger frem til 1557/58. En skriver med samme navn opptrer senere i Bergen, den samme eller en annen navnebror blir senere rådmann og borgermester i byen. Vi vet ikke om noen av disse kan være identisk med sagaoversetteren, men han som blir borgermester og dør 1596, kan det ikke være.
Det er påvist enkelte østnorske målmerker i Laurents Hanssøns språk. I håndskriftet som inneholder hans lovoversettelse, står navnet “Lau. Jo. Ostmand”, som kan vise til Laurents Hanssøn. Historikeren Nicolay Nicolaysen har gjettet på at han er identisk med en “Laurentius Johannis Nydrosiensis dioc.” som ble immatrikulert ved universitetet i Rostock 1520. Dette er grunnlaget for hypotesen at han skal være oppvokst i Nord-Østerdalen, som lå under Nidaros bispedømme.
Sagaoversettelsen må sees i sammenheng med den sterke interessen for historieskriving som fulgte med humanismen på 1500-tallet, og som nettopp i denne perioden hadde en blomstringstid i Bergen. Ifølge forordet ble Laurents oppfordret av Christian Morsing og Hans Svaning til å skrive oversettelsen. Han møtte de to danske lærde på Akershus i juli 1548, i forbindelse med hyllingen av kronprins Frederik. Svaning var kronprinsens lærer og ble senere kongelig historiograf.
Oversettelsen ble neppe kjent i samtiden. Den ble først utgitt 1899 av Gustav Storm, etter å ha blitt presentert av Nicolaysen i Norske Magasin 1858. Laurents Hanssøns egenhendige manuskript finnes i Den Arnamagnæanske Håndskriftsamling i København. Forelegget for oversettelsen er med stor sikkerhet identifisert som Codex Frisianus, men ifølge oversetterens eget forord har han brukt et annet håndskrift som supplement. Gustav Storm og Finnur Jónsson mente dette måtte ha vært den såkalte Kringla, et meget viktig Heimskringla-håndskrift som gikk tapt i bybrannen i København 1728, men dette er med tekstkritiske argumenter tilbakevist av Jakob Benediktsson. På et blad fra Kringla som på underlig vis er bevart, finnes det likevel marginalia som sannsynligvis er med Laurents' hånd, så om han ikke har brukt Kringla til oversettelsen, har han nok likevel benyttet den ved en annen anledning.
I tillegg har Laurents Hanssøn kjent og brukt flere andre sagahåndskrifter, og han har utstyrt oversettelsen med tilleggsopplysninger og kommentarer – noen nokså åpenbare, andre riktig skarpsindige. Særlig interessant er det at han i innledningen knytter teksten til Snorre Sturlason. Samme opplysning er å finne i Peder Claussøn Friis' skrifter og i utgaven av Peder Claussøns sagaoversettelser (1633). Disse to kildene har sammen utgjort hovedargumentet for at Snorre er Heimskringlas forfatter.
Laurents Hanssøn arbeidet også med avskriving og oversettelse av lover. Han skrev av erkebiskop Jon Raudes kristenrett etter et bevart manuskript, og han oversatte kristenretten med grunnlag i sin egen avskrift og et tapt håndskrift av Gulatings nyere kristenrett. Oversettelsen er bevart i Det kongelige Bibliotek i København.