Christen Munk var en energisk og dyktig representant for det danske adelsveldet i Norge, myndig og behendig som lensherre og resolutt i både forsvar og angrep under sjuårskrigen 1563–70.
Munk startet sin karriere ved hoffet hos Christian 3. 1549–56 var han forlent med Hamar len og bodde på Hamarhus (nå Storhamar). Der bygde han et tårn som svenskene rev under sjuårskrigen. Under en gjennomgang 1553 av de katolske biskopers etterlatte bøker og brev skal Hamarkrøniken ha blitt oppdaget. 1556–72 var Munk forlent med Akershus len, til 1565 sammen med Tønsberg len. 1558 fikk han dessuten Sunnmøre uten å betale avgift for det, 1559 hadde han Bratsberg len med Gimsøy kloster, og 1561–67 igjen Hamar len. Kongen var så tilfreds med hans iver i tjenesten at han 1561 gav ham løfte om å beholde Sunnmøre avgiftsfritt i 20 år til, og av samme grunn fikk han 1571 tillagt Verne kloster, Ingedal, Eidsberg og Rakkestad len i Østfold.
Munk satte varige spor etter seg ved å ta stein fra de forfalne kirkene i Oslo og bygge “Munketårnet“ på Akershus. Han flyttet inngangsporten vestover og la brygge der. Han satte i stand murene, bygde flere rondeller, skaffet skyts og anla dammer og hager utenfor borgen. Munk var også en nidkjær utøver av kongemaktens finanspolitikk. I første omgang skar han ned på personalet, men senere økte han det igjen og hadde et helt lite hoff av unge adelsmenn som gjorde pasjetjeneste, arbeidet på hans kontor og fulgte ham på hans reiser. På hans initiativ ble det 1558 lagt utførselstoll på laks, kjøtt og andre varer, samtidig som han begrenset tollkrevernes utbytte for å øke kongens andel av tollen. Munk håndhevet aktivt kongens myndighet til å kreve av skipperne at de først kjøpte kongens trelast til høy pris før de fikk lov til å kjøpe av andre trelastselgere. Han begynte på egen hånd å kreve inn en tilleggstoll på trelast ca. 1560. Nederlenderne klaget, kongen støttet ham 1562 og prøvde å innarbeide trelasttollen ved å markedsføre den som et gunstig alternativ til perioder med utførselsforbud, men under nederlandsk press ble tollen satt ned igjen på slutten av sjuårskrigen.
Munk synes for det meste å ha klart balansen mellom å presse befolkningen til større skatteytelser og jenke seg og forhandle når det oppstod misnøye. Enkelte ganger talte han bøndenes sak overfor kongen, men vi kjenner også et tilfelle der kongen irettesatte ham for å blande seg inn i skatteoppkrevingen i en annen manns len og formante ham til ikke å plage befolkningen ut over det rimelige.
Under sjuårskrigen svarte Munk på et svensk innfall i hans len 1564 med et angrep inn i Dalsland. 1567 invaderte svenskene store deler av Østlandet. Munk lot da Oslo brenne for at fienden ikke skulle sette seg fast der. Han tilkalte hjelp fra Vestlandet og Danmark; de danske troppene ble slått, men vestlendingene jaget svenskene på flukt. Året etter hevnet Munk seg med et plyndringstog i Värmland, Dalsland og Västergötland. Munk lanserte under krigen planen om å flytte Oslo over Bjørvika inn under Akershus, en plan som ble virkeliggjort av Christian 4 etter bybrannen 1624.
1572 fikk Christen Munk byttet Akershus med Åkjær len på Jylland og flyttet dit. Sammen med andre danske adelsmenn deltok han 1578 som kongens kommissær på herredagene i Oslo, Bergen og Trondheim.