Den unge, revolusjonære motdagisten Arne Ording ble en fremragende, strengt saklig-nøktern historiker og utenrikskronikør, mot slutten av 1930-årene også med utpreget nasjonal, demokratisk og antinazistisk forankring. Som nærmeste rådgiver for utenriksministrene Trygve Lie og Halvard Lange spilte han under og etter den annen verdenskrig en sentral rolle, fra 1947 kombinert med et professorat i historie.
Ording var sønn av den liberale og omstridte teologiprofessor Johannes Ording. Sønnen ble imidlertid ikke revet med av den religiøse ild, men av den radikale bølge som feide over Europa mot krigens og det borgerlige samfunns meningsløshet. Etter examen artium 1916 startet han studiene ved universitetet. 1921 ble han med i studentgruppen som Erling Falk samlet rundt seg og som begynte å utgi tidsskriftet Mot Dag. Det ble opptakten til eliteorganisasjonen av samme navn. Her var Ording, nest etter Falk, midtpunktet.
På tross av Mot Dags strenge aktivitetskrav fullførte Ording embetseksamen 1924 med historie hovedfag. Etter vedtak i organisasjonen fikk han også fortsette sine studier. 1926–27 oppholdt han seg i Paris, og 1930 tok han doktorgraden på en avhandling om Robespierre og terroren under den franske revolusjon. En annen frukt av utenlandsopphold og hans politiske orientering var det omfattende verket om Den første internasjonale, dens etablering, virksomhet og harde interne konflikter. 1936 gikk Mot Dag inn i Arbeiderpartiet. Sammen med Finn Moe redigerte Ording Arbeiderpartiets tidsskrift Det tyvende århundre; han begynte som utenriksredaktør i Norsk Rikskringkasting og redigerte sitt eget tidsskrift Internasjonal Politikk, som også ble tatt opp igjen etter krigen. Hans stil som forsker og kronikør var enkel og episk, med vekt på lange linjer og perspektiver.
Ording flyktet med regjeringen til London 1940. Kort etter at Trygve Lie overtok som utenriksminister etter Halvdan Koht, ble Ording konsulent i politisk historie og Lies nærmeste rådgiver og fortrolige i departementet. Ording, tidligere en varm forsvarer av nøytralitetspolitikken, var en av hovedarkitektene for en ny utenrikspolitisk linje – et omfattende og forpliktende samarbeid med atlanterhavsstatene under og etter krigen. Det gjaldt, skrev Ording i et brev til Martin Tranmæl, “å spikre de angelsaksiske makter fast til deres ansvar i Europa”. Fra London-tiden vil også mange huske hans innsiktsfulle og populære radiokronikker til lytterne i det okkuperte Norge.
Også Lies etterfølger fra 1946, Halvard Lange, beholdt Ording som nær rådgiver. Ording var bl.a. aktivt med da avgjørelsen ble tatt om å satse på De forente nasjoner og brobyggingspolitikk, senere også da Norge 1949 sluttet seg til Atlanterhavspakten. Historikeren Olav Riste har skrevet: “Han kom som ingen annan til å få innverknad på dei mange omskifte som prega norsk utanrikspolitikk i dei lagnadstunge 1940-åra.” Stort sett falt Ordings synspunkter sammen med den offisielle utenrikspolitikk. Han var imidlertid tilbøyelig til å legge mer vekt på hensynet til Sovjetunionen. Haakon Lies utpreget antikommunistiske holdning hadde han liten sans for. Han var også mer åpen enn regjeringsflertallet for en tysk samling på nøytralt grunnlag.
Ved et par anledninger, 1949 og 1953, tilbød Lange “den grå eminense” å bli statssekretær. Ording avslo. Han mente at han verken hadde de personlige eller faglige kvalifikasjonene som trengtes. “Dessuten har jeg ikke nerver til det,” skrev han i sin dagbok. En annen grunn var nok at han trivdes utmerket i hovedstillingen som forsker og veileder ved Universitetet i Oslo. 1947 fikk han et professorat i internasjonal historie som, ved siden av at han led av Alzheimers sykdom, tok mye av hans krefter frem til han gikk av 1959. Ording døde 1967.
Ording har etterlatt seg omfangsrike dagbøker som dekker perioden 1942–55. Første bind frem til juli 1945 er utgitt. I et brev til Trygve Lie 1957 skrev han at det ikke var tanken at dagbøkene skulle utgis – “aller minst i nåværende form”. Han viste til sjangerens problematiske sider; hans opptegnelser avtegnet “øyeblikkets stemninger og er et forsøk på å avreagere ... irritasjon”. Og selv som bakgrunnsstoff var dagbøkene “av liten verdi”.
Når det gjaldt den historiske verdien av opptegnelsene, tok Arne Ording grundig feil. Ved siden av å beskrive utenrikspolitiske aktører og prosesser gir dagboken interessant informasjon om universitetspolitikk og om Ordings familie, venner og kontakter. Selv om Ording for å avreagere kunne være hardtslående i omtale av enkelte personer, avtegner dagbøkene først og fremst bildet av et usedvanlig varmt, behagelig, uhøytidelig og tolerant menneske. Med sin kontaktskapende evne, lune humor, sine brede kunnskaper og balanserte oppfatninger vant han venner i alle politiske leirer og yrkesmiljøer. Som universitetslærer og foreleser for aspirantene i Utenriksdepartementet var han elsket.