Knut Hamsun er en av Norges tre nobelprisvinnere i litteratur, og det er unison enighet om at han må regnes som en av Norges fremste forfattere til alle tider. Internasjonalt er det bare Henrik Ibsen som er bedre kjent.
Knud Pedersen kom fra små kår og flakket mye omkring før han 1890 fikk sitt litterære gjennombrudd med den skjellsettende romanen Sult – en av de første genuint moderne romaner i europeisk litteratur og en forløper for 1900-tallets modernisme. Hans forfatterskap kan deles i tre faser, en “ny-romantisk” og sterkt subjektiv (1890–98), en overgangsfase der han utprøver ulike holdninger, former og sjangere (1898–1912) og en siste sosialkritisk fase med satiriske samfunnsromaner.
Hamsun var en språklig fornyer og en stilist av høy rang. Han la vekt på det ubevisste sjeleliv og det motsetningsfylte nåtidsmennesket og foregrep mange av Freuds teorier. Som erotisk psykolog rager han høyt, og tragisk eros er et hovedmotiv. En gjennomgangsfigur i forfatterskapet er landstrykeren, som etter hvert blir stående i kontrast til den idealiserte bonden. Med årene fremstod Hamsun som en krass kritiker av kapitalismen og “den moderne tid” ut fra et antiliberalt, antidemokratisk og reaksjonært samfunnssyn, som i 1930-årene førte til at han fattet sympati for den nazistiske ideologi. Men tross den uenighet som har hersket i ettertid så vel om hans forhold til nazismen som om prosessen mot ham, er det ingen tvil om hans litterære storhet.
Garmotræet i Lom har lenge vært regnet som Hamsuns fødested, men nyere forskning tyder på at han er født på Skultbakken i Vågå. Faren kom fra små kår med mange omvandrende bygdehåndverkere i slekten. Mennene hadde ord på seg for å være rastløse, og Hamsun kan ha fått sitt “landstrykerblod” i arv fra farsslekten. Som faren kom også moren fra en gammel gudbrandsdalsætt, som tidligere hadde vært blant de rikeste og mektigste i dalen. I de siste generasjonene hadde det imidlertid gått tilbake med den. Slektsbevisstheten var likevel levende, og det var især morfaren som formidlet den videre til Knut Hamsun.
Da Hamsun ble født, drev faren et småbruk samtidig som han reiste omkring som skredder. Men økonomien var trang, og sommeren 1862 flyttet familien til Hamarøy i Salten, der faren overtok som forpakter av den lille gården Hamsund samtidig som han fortsatte som skredder. Eier av gården var morens storebror, Hans Olsen. Han bestyrte prestegården, drev handel, betjente det lokale postkontoret og stod for driften av biblioteket på det nærliggende Presteid. Da Hamsun begynte på skolen, bodde han i perioder hos morbroren, og fra 12-årsalderen av flyttet han dit for godt. Her ble han satt til forefallende arbeid av ulikt slag, bl.a. som kontorhjelp. Olsen var ungkar og barnløs, arbeidsom og gudfryktig og holdt nevøen strengt. Som voksen beskrev Hamsun ham som sin barndoms “onde ånd”, og så sent som 1945 hevdet han at onkelen sultet og tyranniserte ham. Flere har forsøkt å forklare trekk ved Hamsuns karakter, bl.a. hans sterke motvilje mot autoriteter, i lys av forholdet til morbroren. I senere tid er det blitt hevdet at hans følelse av å bli sviktet av foreldrene kan ha vært vel så viktig.
14 år gammel drog Hamsun alene tilbake til Lom, der han ble konfirmert og arbeidet som betjent i butikken hos sin fadder. Motivene for å vende tilbake er uklare, men sannsynligvis har han følt en uklar dragning mot sitt fødested. Senere hevdet han at han var “døl” av opprinnelse. Men størst betydning for hans forfatterskap og hans senere utvikling har utvilsomt barndomsårene i Nordland hatt. Han følte seg tiltrukket av havet og likte å ferdes omkring alene i skog og mark, og hans senere skildringer av nordnorsk natur og miljø vitner om en sterk kjærlighet til folk og landskap i Nordland. Det er derfor ikke uten grunn at folk nordpå regner ham som sin forfatter.
Etter oppholdet i Lom vendte Hamsun tilbake til Nordland og fikk stilling som handelsbetjent hos handelsmann Walsøe på Tranøy. Etter ett års tid ble han sagt opp fordi Walsøe fikk økonomiske problemer, og de følgende årene drev han med litt av hvert. I flere perioder reiste han omkring som kramkar, og vinteren 1876/77 var han skomakerlærling i Bodø. Høsten 1877 ble han tilsatt som lærer i Bø i Vesterålen, og ett år senere ble han lensmannsbetjent samme sted. Her ble han værende til sommeren 1879 da han, etter å ha henvendt seg til den rike handelsmann Zahl på Kjerringøy og mottatt et større pengebeløp fra ham, brøt opp og reiste sørover med planer om å gjøre karriere som forfatter. Da hadde han allerede utgitt tre bøker som han senere ikke ville vedkjenne seg, og som heller ikke har inngått i de ulike utgavene av hans samlede verker. Særlig litterær verdi har da heller ikke disse ungdomsskriftene, selv om man i ettertid kan se de første tegn på at et stort litterært talent ligger i kim.
Den Gaadefulde. En Kjærlighedshistorie fra Nordland, utgitt i Bodø 1877 under navnet Kn. Pedersen, er en forvekslingshistorie om husmannsgutten som viser seg å være rikmannssønn, og som når dette kommer for en dag, får storbondens datter – en fortelling skrevet over samme mønster som de skriftene Hamsun kolporterte som kramkar. Samme år kom det fortellende diktet Et gjensyn, en romantisk historie om en tysk eneboer som bor i en hule ved norskekysten, besatt av skyldfølelse ved tanken på at han har drept sin elskede. Langt den beste og mest interessante av Hamsuns tenåringsverker, kortromanen Bjørger, utkom i Tromsø året etter. Med et brødrepar i sentrum utfoldes allerede her noen av det voksne forfatterskapets gjennomgangsmotiver: den tragiske kjærligheten, outsidertilværelsen og naturen som trøst og tilflukt. Både stilen og oppbygningen er mer selvstendig enn i de to første tekstene. Senere er det funnet to andre utrykte tekster fra Hamsuns ungdomsår, diktet Lurtonen (utgitt 1995) og et kort romanfragment, utgitt med kommentarer under tittelen Romanen om Reban i 1997.
Oppbruddet fra Bø er starten på et mangeårig landstrykerliv der Hamsun forsøkte seg i en rekke yrker uten noen gang å gi opp håpet om å bli dikter. Mens opplevelsene i ungdommen gav stoff til hans senere nordlandsromaner, er det erfaringer fra hans vagabonddager som ligger til grunn for de mange landstrykerfigurene, både i hans tidlige og senere bøker. I første omgang havnet han i Øystese i Hardanger på vei til København med den sterkt Bjørnson-inspirerte fortellingen Frida (manuskriptet er blitt borte), som han ønsket å overrekke personlig til Frederik Hegel i Gyldendal forlag i København. I Øystese skaffet han seg et noe tvilsomt ry da han skrev et avisinnlegg der han kritiserte kirkelydens måte å synge salmer på – det første av mange polemiske utfall som han gjennom årene skulle komme med.
Da Hamsun troppet opp i Gyldendal like før jul 1879, ble Frida prompte refusert, og han drog skuffet til Kristiania. Oppholdet der stod i sulten og fornedrelsens tegn og utgjør sammen med senere Kristiania-opphold det selvbiografiske grunnlaget for gjennombruddsromanen Sult. Bjørnstjerne Bjørnson var en av den unge Hamsuns store litterære forbilder, og han oppsøkte denne på Aulestad. Men Bjørnson viste liten tro på at Hamsun hadde noen litterær fremtid og skaffet ham en stilling som veiarbeider på Toten.
Her tilbrakte Hamsun de neste to årene, holdt sine første litterære foredrag og fikk publisert artikler i lokale aviser. Med pengestøtte fra bekjente drog han januar 1882 til Amerika. Etter et kort opphold i New York, som fascinerte ham dypt, reiste han videre til Wisconsin. Med et anbefalingsbrev fra Bjørnson oppsøkte han Rasmus B. Anderson, professor i skandinavisk ved universitetet i Madison. Han fremla planer om å holde litterære foredrag for sine utvandrede landsmenn, men Anderson syntes han var vel storsnutet og avviste ham. Derfra drog Hamsun til den nærliggende småbyen Elroy, dit en av hans eldre brødre hadde utvandret. Her arbeidet han i butikk og som landarbeider og holdt flere foredrag om litterære og religiøse emner som vakte betydelig oppsikt.
Etter et kort opphold i præriebyen Madelia, der han ble kjent med forfatteren og unitarpresten Kristofer Janson, flyttet han til Minneapolis og ble Jansons sekretær og medhjelper. Som ung var Hamsun opptatt av religiøse spørsmål, og han holdt også prekener i Jansons sted når denne var ute og reiste. Årene hos morbroren hadde vaksinert ham for godt mot pietismen. De liberalsinnede unitarene var mer etter hans hjerte. Som venstresympatisør engasjerte han seg også i de norskamerikanske venstretilhengernes innsamlingsaksjoner til støtte for venstreopposisjonen frem mot riksrettsaken 1884. Han skrev flittig under hele Amerika-oppholdet, men publiserte bare noen småstykker, bl.a. den Bjørnson-inspirerte fortellingen Fra Dalene. Viktig for hans litterære utvikling var det rikholdige biblioteket til Janson, som rommet alt fra de store russiske romanforfatterne til indisk og kinesisk filosofi, samt hele den amerikanske samtidslitteraturen. Etter å ha vært plaget av sykdom i flere måneder, vendte han hjem til Norge i august 1884. Han fryktet for at han skulle dø av “løpsk tæring”, men det viste seg at sykdommen bare var en hard bronkitt, og han drog til Aurdal i Valdres for å komme til hektene i den friske fjelluften.
I Valdres arbeidet han på det lokale postkontoret og gjenopptok skrivevirksomheten. Han fikk trykt novellen Et Livsfragment (“Af en ung, ukjendt Forfatter”) i Dagbladet desember 1884. Fra Valdres-tiden stammer også en “avhandling” om Seneca og Paulus, artikkelen Kristofer Janson i Amerika og artikkelserien Fra Amerika, som ble offentliggjort under pseudonymet Ego i Aftenposten, samt en lengre artikkel om Mark Twain under fullt navn i Ny illustreret Tidende og reportasjeartikkelen Fra en Indianerleir under merket Ego i Aftenposten. Spesielt den selvbiografiske skissen Paa Tourné, som gir en selvironisk skildring av en litterær foredragsturné (trykt i Dagbladet juni 1886), peker frem mot hans senere forfatterskap. Forut for dette hadde Hamsun reist omkring med et foredrag om Strindberg, med blandet suksess. I denne perioden oppholdt han seg også flere ganger i Kristiania, hvor han levde under kummerlige forhold. Som hans første Kristiania-opphold i 1880 kom også disse oppholdene til å tjene som bakgrunn for Sult.
Kort etter vendte Hamsun tilbake til Amerika og arbeidet de første månedene som trikkekonduktør i Chicago. I mai 1887 drog han til Minneapolis, der han oppsøkte Janson på nytt. Viktigere for hans litterære og idémessige utvikling ble imidlertid møtet med en krets litterært interesserte venstrefolk som var aktive i avholdsbevegelsen, og ikke minst møtet med den svenske journalisten Victor Nilson, som han diskuterte Balzac, Flaubert, Zola, Strindberg og J. P. Jacobsen med, og som må regnes som en av hans første litterære rådgivere. På dette tidspunkt var Hamsun positivt innstilt til realismen og naturalismen, og både før og senere skrev han tekster som bar preg av dette. Om sommeren arbeidet han som landarbeider, og erfaringene med dette nedfelte seg senere i novellene Zachæus og Paa Prærien. Tilbake i Minneapolis holdt han en rekke foredrag, men publiserte lite. Et interessant intermesso i hans idémessige utvikling er de anarkistsympatier han utviklet på denne tiden. Disse ble styrket da noen amerikanske anarkister, sannsynligvis uskyldig dømt, ble henrettet i Chicago. Med sørgebånd på jakkekraven til minne om denne hendelsen reiste Hamsun tilbake til Europa med den danske amerikabåten Thingvalla sommeren 1888.
Etter sitt andre Amerika-opphold drog Hamsun direkte til København, der han leide seg inn på et trangt kvistværelse. Han levde i ytterste fattigdom mens han skrev på det som senere skulle bli romanen Sult. Påskyndet av Edvard Brandes ble et første utdrag, det såkalte Sult-fragmentet, publisert anonymt i det danske tidsskriftet Ny Jords novemberhefte. Det vakte stor oppsikt, og det ble snart kjent hvem forfatteren var. I desember 1888 og januar 1889 holdt Hamsun to foredrag i Studentersamfundet i København, som han omarbeidet og utgav som bok på Philipsen forlag samme vår. Fra et kulturaristokratisk ståsted leverer han i Fra det moderne Amerikas Aandsliv en flengende kritikk av amerikansk kultur og politikk. Fremstillingen er ensidig, fordomsfull og sterkt subjektiv, med kraftige utfall mot så vel diktning som journalistikk og med en grunnleggende skepsis til moderne demokratiske ideer, slik de ble praktisert i Amerika.
Etter utgivelsen arbeidet han videre med Sult, dels i Danmark, dels i Norge, samtidig som han skrev diverse artikler, bl.a. om Strindberg, hvis livs- og samfunnssyn han stilte seg positivt til, og om Fridtjof Nansen, hvis bragder han drev gjøn med. Høsten 1889 fikk han trykt 11 artikler der han hudflettet sin gamle erkefiende, pietistpresten og venstrepolitikeren Lars Oftedal. I desember samme år utgav Bergens-forleggeren Mons Litleré artiklene i bokform. I disse årene leste han også Dostojevskij, som han satte høyt. Han gjorde seg samtidig kjent med Schopenhauers og Nietzsches tanker, som fikk stor betydning for hans senere litterære utvikling. Schopenhauers pessimistiske livsfilosofi tiltalte ham kanskje mest, i alle fall i de senere år, og var den eneste filosof han leste gjennom hele livet. Hos Nietzsche var det især vitalismen, vekten på det irrasjonelle og ideen om “der grosse Einsame” han følte seg tiltrukket av. Hamsuns antidemokratiske ideer kan også føres tilbake til Nietzsche. Like før Hamsun kom til København, hadde Georg Brandes introdusert Nietzsche i et foredrag, og det var Brandes' bilde av Nietzsche Hamsun forholdt seg til. Brandes hørte for øvrig også til den unge Hamsuns store forbilder.
5. juni 1890 utkom Sult, som setter et skille ikke bare i norsk, men også i europeisk litteraturhistorie. Det er en av de første genuint moderne romaner, og både tematisk og fortellerteknisk foregriper den 1900-tallets modernisme. Sult er en sterkt subjektiv roman om en dikter-in-spe som går omkring i Kristiania og sulter. I en intens og dypt original stil skildres hovedpersonens kamp for å overleve fysisk og mentalt. Handlingen er innskrenket til noen korte måneder og er underordnet beskrivelsen av de indre, sjelelige tilstandene. Sult-motivet er ikke bestemt av noen sosial tendens, men tjener som foranledning til å skildre moderne fremmedgjøring og ubevisst sjeleliv. Sulten kan også oppfattes som et bilde på den mangeltilstand som oppstår når Gud er død og tilværelsen tømt for mening. Tilbake står “hin Enkelte” som i ubendig tross setter seg opp mot sin skjebne. Som dikter forsvarer hovedpersonen seg ved hjelp av sin språklige fantasi, sitt rollespill og ved å skjule sin elendighet bak en åndsaristokratisk maske. Romanen bygger bl.a. på inntrykk fra den gang Hamsun selv gikk omkring i Kristiania og sultet, men er helt løst fra det selvbiografiske. Boken kom på Philipsen forlag og ble en stor sensasjon, men kritikken var blandet, og Georg Brandes mente at den var “monoton”, noe som såret Hamsun. Samme år ble det trykt et utdrag av boken i et tysk tidsskrift.
Etter utgivelsen oppholdt Hamsun seg et halvt års tid i Lillesand. Her skrev han programartikkelen Fra det ubevidste Sjæleliv, som ble trykt i Samtiden, der han utdyper sine ideer om en moderne psykologisk diktning. Han avfeier realistenes type- og samfunnsdiktning, som han vil ha erstattet med skildringer av sjelelige tilstander og “individuelle Tilfælder”, bl.a. i den berømte formuleringen om “de hemmelige Bevægelser, som bedrives upaagtet paa de afsides Steder i Sjælen, den Fornemmelsernes uberegnelige Orden, det delikate Fantasiliv holdt under Luppen, disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa, skridtløse, sporløse Rejser med Hjærnen og Hjærtet, sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv”.
1891 reiste han på turné med tre litterære foredrag, der han utdypet sine synspunkter samtidig som han i sterkt polemiske vendinger angrep de etablerte dikterne og deres “samfunnsreformatoriske” litteratur. Verst gikk det utover Ibsen, som overvar et av foredragene i Kristiania, men også Lie og Kielland fikk unngjelde. Størst sans hadde Hamsun for Bjørnson, men mer for mennesket enn for dikteren. I romanen Mysterier fra 1892 satte han sine ideer ut i praksis. I skikkelse av Nagel, som kommer til en småby iført gul, avstikkende drakt og med en fiolinkasse med skittentøy, for deretter å sette byen på ende og til slutt begå selvmord, skildrer han det fremmedgjorte nåtidsmenneske, “Tilværelsens Udlending”, på en enda mer moderne måte enn i Sult. Etter foredragene ble Hamsun beskyldt for å være en sjarlatan, og portrettet av Nagel kan oppfattes som et svar på dette. Som bløffmaker går Nagel forfatteren en høy gang, og både de fiktive personene og leserne er i villrede om han virkelig mener det han hevder. Om seg selv sier han at han er en “levende Motsetning”, og romanen kan leses som et identitetsdrama, med dobbeltgjengermotiv og trekk fra både kriminal- og kjærlighetsromanen. I samtiden fikk boken blandet kritikk, sannsynligvis fordi den brøt for sterkt med tidens romanestetikk.
Mer tradisjonelle er de to realistiske tendensromanene Redaktør Lynge og Ny Jord. Den siste ble skrevet i Paris, dit Hamsun flyttet våren 1893 og bodde et par år. Her vanket han i skandinaviske kretser og møtte bl.a. Strindberg. Mot slutten av oppholdet begynte han på en nordlandsroman, men følte at han måtte hjem for å kunne skrive den ferdig. Han drog til Kristiansand og avsluttet arbeidet med Pan, som utkom 1894. Pan er et prosalyrisk mesterverk som Hamsun selv hevdet var skrevet i Rousseaus ånd. I samtiden ble den lest som et nyromantisk naturevangelium og en høysang til Kjærligheten og “Nordlandssommerens evige Dag”. Den handler om løytnant Glahn som slår seg ned i en hytte på kanten av en skog i et lite samfunn i Nordland, der han møter kjærligheten i skikkelse av ungpiken Edvarda, den stedlige handelsmatador Macks datter. Det blir hans skjebne, for Glahn elsker drømmen om kjærligheten høyere enn han elsker Edvarda, og av angst for å bli bundet flykter han på nytt – til India. I en epilog får vi vite at han provoserer en jaktkamerat til å skyte seg. Hamsun utnytter mye mytisk stoff i romanen, især fra sagnkretsen omkring skogguden Pan. I ham personifiseres det erotiske motivet der han sitter i toppen av et tre og ler av Glahn når han befinner seg i kjærlighetens vold. Med Pan fikk Hamsun sitt definitive gjennombrudd.
Etter Pan fullførte Hamsun en dramatisk trilogi – Ved Rigets Port, Livets Spil og Aftenrøde – med et sterkt individualistisk budskap og mye nietzschiansk tankegods. I samtiden ble skuespillene oppført både i inn- og utland, bl.a. i Moskva, men både denne trilogien og senere dramatiske arbeider som Munken Vendt, Dronning Tamara og Livet i vold vitner om at Hamsun ikke hadde sin styrke som dramatiker. Han la da også etter hvert skuespillkunsten for hat, og hans egne dramaer er i senere tid bare blitt oppført ved sjeldne anledninger. Fra samme periode som trilogien stammer også hans første novellesamling, Siesta, 1897. Både denne og de etterfølgende, Kratskog fra 1903 og Stridende liv fra 1905, rommer en blanding av nyskrevne og tidligere publiserte tekster som senere er omarbeidet. Den velkjente Hamsun-stilen utfoldes også i novellene, og flere av de beste er perler av glitrende skrivekunst og på nivå med hans mer kjente romaner.
Den høye produktiviteten til tross gav Hamsun i årene frem mot 1900 ofte uttrykk for en lede ved diktningen. “Litteratur glæder ikke (nej glæder ikke virkelig) nogen mer. Litteraturen det er bare bøger,” skrev han således i et privatbrev. Tilsvarende synspunkter fremla han også i foredraget Mod Overvurdering af Digtere og Digtning fra 1897. Fortsatt levde han et rastløs liv, med skiftende oppholdssteder, plaget av depresjoner, til dels også med alkoholproblemer, som en kort tid ble holdt i sjakk da han våren 1898 giftet seg med den unge, vakre og fraskilte Bergljot Goepfert, en overklassekvinne fra Trondheim. Fra den første tiden med henne stammer de berømte Feberdigte, som vitner om en mann som befinner seg i erotisk rus. I forlengelse av bryllupsreisen, som gikk til Valdres, skrev Hamsun ferdig Victoria, en av de sterkeste og vakreste kjærlighetsromaner i norsk litteratur, selv om den handler om en ung mann som velger drømmen og diktningen fremfor kjærligheten. Det er en roman om kjærlighet på tvers av klasseskiller, men Hamsun utnytter dette motivet fra skillingsvisene og triviallitteraturen på en original og mesterlig måte. Møllersønnen Johannes får aldri sin “prinsesse”. Hun gifter seg med en annen og dør, men før sin død får hun bekjent sin evige kjærlighet til Johannes. I Victoria fastholdes den uoppnåelige kjærligheten, og det er nettopp den som forløser hovedpersonen som dikter.
1898 mottok Hamsun sitt første stipend, og senhøstes samme år drog han sammen med sin hustru til Finland. De oppholdt seg i Helsingfors frem til september 1899 da de sammen begav seg ut på en reise gjennom Russland til Kaukasus og Tyrkia. Allerede under Finlandsoppholdet begynte ekteskapet å slå sprekker, noe som bl.a. viser seg gjennom Hamsuns noe syrlige omtale av hustruen som “sitt reisefølge” i reiseskildringen I Æventyrland, der han formidler inntrykk fra reisen. Alle forsøk på å redde ekteskapet var forgjeves – også datteren Victoria, som ble født 1903, og den nybygde villaen i Drøbak, som de flyttet inn i 1905. Hamsun var mye på farten og levde til tider et hektisk kaféliv med stort pengeforbruk og påfølgende økonomiske problemer. Ekteskapet ble offisielt oppløst 1908.
I reiseboken finner vi de første klare sporene som peker mot en nyorientering i Hamsuns liv og diktning. Her stiller han østlig mystikk og livsvisdom, et liv i nøysomhet og kontemplasjon, opp mot vestlig industrialisme og materialisme og en oppjaget bykultur. Han befinner seg “forunderlig vel tilmote” sammen med bøndene i Kaukasus, og de avsides landsbyene og synet av fjelltoppene minner ham om barndommens Nordland. Fantasi og myte spinnes sammen til en myte om en opprinnelig livsform der østerlendingene og de gamle nordlendingene fremstår som bærere av de dyder som har gått tapt i den vestlige sivilisasjonen. Tittelen henviser således til både Kaukasus og Nordland, og spenningen mellom rastløst byliv og landlig ro blir et bærende element i mye av det Hamsun senere skrev. På det personlige plan vekket møtet med Kaukasus til live et slumrende ønske om å slå seg til ro, bli bonde og vende tilbake til Nord-Norge. Etter hjemkomsten drog han for første gang tilbake til Hamarøy og oppholdt seg der noen måneder.
1904 gav Hamsun ut sin første og eneste diktsamling, Det vilde Kor, som rommer dikt av ulikt slag, natur- og kjærlighetslyrikk og dikt med folkelivsskildrende innhold. Med sine hatske angrep på tidsånden, på “kvinnesakshyl” og “arbeiderkrapyl”, skiller Himmelbrev til Byron seg ut. Noen av diktene er skrevet flere år tidligere, og mange har nordnorsk motiv. Som helhet har samlingen et nyromantisk preg samtidig som den peker frem mot lyrikere som Herman Wildenvey og Olaf Bull. Nordnorsk motiv har også den lystige romanen Sværmere fra samme år, et bestillingsverk der humoristen Hamsun slår seg løs i skildringen av en mangfoldig fantast og rundbrenner av folket som vinner datteren til den stedlige handelsmatador.
Forut for oppløsningen av unionen med Sverige engasjerte den nasjonalsinnede Hamsun seg sterkt i kampen for en selvstendig norsk stat og publiserte bl.a. dikt i politiske flygeblad. Ellers opptok den kommende alderdom ham sterkt. Av mange ble han oppfattet som ungdommens dikter, og selv var han skremt ved tanken på at han nærmet seg de femti. Hamsuns midtlivskrise kommer til uttrykk på ulikt vis, og den veves inn i hans forestillinger om å kurere sin rastløshet og nevrasteni ved å vende tilbake til naturen og en tilværelse som bofast jordbruker. I 1907 vakte han oppsikt med foredraget Ærer de unge i Studentersamfundet, der han tok avstand fra det fjerde bud og uttrykte forståelse for nomadestammer som etterlater seg gamle medlemmer når de ikke lenger kan gjøre nytte for seg. Det er de unge som skal hedres, hevdet Hamsun, for det er de som har fremtiden for seg.
Mest markant kommer alderstematikken til uttrykk i tre løst sammenhengende romaner som gjerne blir kalt Hamsuns første “vandrertrilogi” – Under Høststjærnen (1907), En Vandrer spiller med Sordin (1909) og Den sidste Glæde (1912). Alle er jeg-fortellinger med en gjennomgående hovedperson, Knud Pedersen, med samme navn som den unge Hamsun, et av flere tegn på at Hamsun bearbeider en personlig problematikk. Her finner vi trekk både fra Schopenhauer og buddhistisk livsfilosofi. I det første bindet flykter dikteren bort fra “byens larm og trængsel”. Han lengter tilbake til ungdommens sunne kroppsarbeid og lykkelige vandreliv. Landet og ensomheten kaller på ham, men han kan ikke kvitte seg med de sivilisasjonsmanerer han har tillagt seg. Han har lært å bli fin i kafeene og blir avslørt når han gir seg ut for å være en simpel gårdsarbeider. Han vikles inn i en kjærlighetshistorie selv om han har bestemt seg for “å slutte å sukke for damespersoner”. Som midtlivskriseroman er Under Høststjærnen tvetydig. Den uttrykker et ønske om å falle til ro og akseptere de grenser alderen setter, men samtidig viser den at hovedpersonen ikke er i stand til dette. Knud Pedersen ender på nytt i byen og havner på en “tyve dages rangel”, like rastløs og rotløs som ved handlingens start. Men selv om romanen har et vemodig preg, fornekter ikke humoristen og ironikeren Hamsun seg.
I En vandrer spiller med Sordin gjentas den samme reisen, men her trer jeg-personen klarere frem som betrakter til den kjærlighetshistorien han personlig er involvert i. Boken ender tragisk, ikke for Knut, men for den kvinnen han er forelsket i. Etter å ha bedratt sin ektemann tar hun sitt eget liv. Her møter vi en mer resignert forteller, som til slutt ser ut til å finne en slags ro. Denne gangen ender han ikke i byen, men slår seg ned i en hytte langt vekk fra folk. Han erklærer at han hører skogene og ensomheten til og sitter og hører på suset fra skogen: “Jeg blir svak av å sitte og lytte, erindringer veller opp i meg fra mitt liv, tusen gleder, musikk og øyne og blomster. Det er ingen herlighet til som suset i skogen, det er som å gynge, det er som galskap: Uganda, Tananarivo, Honolulu, Atacama, Venezuela ...”. Tydeligere enn i den første romanen i trilogien er også den samfunnskritiske tendensen, som er preget av sterk motvilje mot byliv, industri, penger og alt som hører det moderne liv til. Denne tendensen forsterkes ytterligere i Den sidste Glæde, der det drives harselas med alt som forbindes med det moderne liv – engelske turister, karriereprester, utdannelsessamfunnet, “frigjorte” kvinner m.m. Med denne innvarsles det sosialkritiske forfatterskapet, men boken mangler den forløsende humoren og den bredt anlagte miljøskildringen som preger de realistiske samfunnsromanene.
Både med hensyn til form, personskildring og tidsmessig og geografisk forankring innvarsles også det realistiske forfatterskapet med dobbeltromanen Benoni og Rosa fra 1908. I skikkelse av oppkomlingen BenoniHartvigsen tegner Hamsun her for første gang et portrett av en allmuens mann i full skikkelse, med ironisk distanse, men også med betydelig sympati. Handlingen er lagt til Macks Sirilund, der Mack fortsatt er den store herre selv om han økonomisk er på vei nedover. I det andre bindet dukker også Edvarda opp, og på og rundt handelsstedet møter vi en rekke originale skikkelser som er skildret med lun og underfundig humor. Typer som Edvarda og Munken Vendt har sine røtter i 1890-årsdiktningen, men som helhet skildrer romanen et overgangssamfunn, uten den kritiske brodd mot den nye tid som blir så typisk for Hamsuns senere forfatterskap. Med rette er derfor dobbeltromanen blitt betegnet som et overgangsverk.
Året før dobbeltromanen utkom, møtte Hamsun den 26 år gamle skuespillerinnen Marie Andersen i forbindelse med en nyoppsetning av Ved Rigets Port på Nationaltheatret. De ble forlovet etter kort tid og innledet et intenst kjærlighetsforhold som i høy grad var preget av den 22 år eldre forfatterens eiertrang og sjalusi. De ble gift hos byfogden i Kristiania 1909, og Hamsun tvang Marie til å oppgi skuespillerkarrieren og starte et nytt liv som bondekone. 1911 kjøpte de gården Skogheim på Hamarøy, hvor de sammen stod for driften frem til 1917. Både Marie og Knut engasjerte seg sterkt i gårdsdriften, men Hamsun var mye borte fordi han foretrakk å skrive andre steder, noe som førte til gnisninger i familien, som etter hvert ble utvidet med fire barn, Tore, Arild, Ellinor og Cecilia.
Fra 1910 skrev Hamsun en rekke polemiske artikler til forsvar for bondenæringen og med angrep på ulike moderne fenomener. I Teologen i Æventyrland (1910) talte han Nord-Norges sak og raljerte over prester som nærmest betraktet det som en landsforvisning å få et embete nordpå. I Et Ord til os (1910) henvendte han seg direkte til det norske folk og erklærte at “vi har noen røtter i vår jord, dem kapper vi ikke, det er de som gjør at vi står”. Han angrep turisme, utvandring og biltrafikk og hevdet at “vi er i ferd med å inngå et hotellekteskap med utlendinger”, og at bonden “bygger turisthoteller på jordene isteden for å dyrke dem”. Under den første verdenskrig deltok han i en lengre avisdebatt der han forsvarte Tyskland, som han mente “med naturnødvendighet” ville beseire Storbritannia. Med Barnet (1915) ble han herostratisk berømt for sitt rabiate angrep på liberaliseringen av straffeloven som etter hans mening medførte at “Barnemordersker” ble behandlet altfor lemfeldig. “Hæng begge Forældrene,” tordnet Hamsun, “rensk dem ut! Hæng det første Hundrede av dem, for de er haapløse. Det første Hundrede, det staar der Respekt av [...].” Han deltok også i språkdebatten med det polemiske skriftet Sproget i Fare (1918). Til sammen vitner disse innleggene om at Hamsun ønsket å tre inn i en ny rolle, som profet og samfunnsrefser, ved siden av diktergjerningen.
I den satiriske dobbeltromanen Børn af Tiden (1913) og Segelfoss By (1915) kombinerte han de to rollene. Her møter vi Hamsun på sitt mest reaksjonære – og perfide – samtidig som bøkene bobler av humor og velopplagt skrivekunst, med mange treffsikre skildringer av mennesker og miljø. Handlingen er lagt til et nordnorsk småsted i forfall – moralsk og eksistensielt. I starten presenteres vi for et velfungerende samfunn med store skiller mellom fattig og rik og en mektig godseier øverst i samfunnshierarkiet. Men hans tid er ved å være forbi. En utflytter vender tilbake og setter stedet på ende, med industri, pengeøkonomi og handel og vandel. Med den nye tid går uskylden og tilfredsheten tapt, og forfatteren svinger pisken over alle som representerer eller legger seg under for de nye verdiene. Verst går det ut over embetsmenn og innehavere av liberale yrker; de har “så syke hænder, de kunde sitte og ingenting gjøre med dem [...]”. Den nye arbeiderklassen får også gjennomgå – “de moderne arbeidsmennesker, de med cykler og vindjakker og dinglende klokkekjæder, de stålsatte [...] de visste sit værd, ja det var i grunden de som hadde værd, for de var de mange”.
I bonderomanen Markens Grøde fra 1917 stiller han opp alternativet til denne utviklingen. Den er en moderne pastorale om tilfredsheten ved å leve et (arbeids)liv i pakt med naturen og en lovsang til bonden, med et jorddyrkerevangelium fremført i bibelske vendinger. Bonden Isak opphøyes til en mytisk figur, han er den evige bonde, en gjenoppstanden fra fortiden og tidens mann. Sammen med Inger bygger han opp en stor gård i ødemarken. Underveis trues idyllen både av industribygging og av at Inger må sone en lang fengselsstraff etter å ha tatt livet av sitt eget barn, men romanen ender i full harmoni. Til tross for de harmoniserende tendensene er ikke romanen fri for spenninger. I den tvetydige lensmann Geisslers skikkelse bygger Hamsun motsetningene i sitt eget sinn inn i verket. Geissler hjelper Isak på mange vis, og det er også han som fremfører romanens budskap, men selv kan han ikke falle til ro, og hører på det viset hjemme i den store gruppen av landstrykerfigurer. Om seg selv sier han at han vet det rette, men gjør det ikke. Noe av det samme kunne Hamsun ha sagt om seg selv, for han prøvde så godt han kunne å tre inn i rollen som bonde, nektet å bli kalt dikter og rakket ned på diktningen. Men det var dikter og “landstryker” han var, og det var det som opptok ham mest av alt.
Tilblivelseshistorien viser også dette tydelig. Da han startet på romanen, var Hamsun i ferd med å gå trett av å bo i Nord-Norge, bl.a. fordi det var upraktisk å bo så langt vekk. Arbeidet med romanen gikk i stå, og det løsnet først da han solgte gården og drog sørover. Våren 1917 flyttet han med familien inn i en villa i Larvik, og i løpet av sommeren skrev han romanen ferdig. Den fikk strålende mottakelse og ble lest som et fredens evangelium i en krigstid. Også de sosialistiske avisene var begeistret, selv om Hamsuns motvilje mot den nye industriarbeiderklassen også kommer til syne her.
Hamsun begynte straks å lete etter en ny gård, og i november flyttet familien inn på Nørholm ved Grimstad, som ble hans tilholdssted resten av livet. Både jord og eiendom var i ferd med å forfalle, og Hamsun gikk straks i gang med nyrydding, utbygging og reparasjoner. Hovedtyngden av arbeidet ble utført av andre, men han deltok også selv når han hadde muligheter for det. 1920 mottok han Nobelprisen i litteratur for Markens grøde, en roman som svarte godt til kravet om at prisen skulle tilfalle et verk med “idealisk” innhold. En betydelig del av pengene ble brukt til restaureringen av Nørholm.
Fjorten dager før Hamsun drog til Stockholm for å motta prisen, utkom Konerne ved vandposten, det absolutte motstykket til prisromanen og et av hans mest misantropiske verk, men også et av hans mest ironiske og komplekse, med svart humor og mange betydningslag. Som bilde på samfunnet og menneskelivet går maurtuen igjen: “Å den lille maurtuve! Alle mennesker er optat med sit, de krysser hverandres veier, de puffer hverandre tilside, stundom går de over hverandre.” Romanens hovedperson, kastraten Oliver, blir også tillagt en symbolsk betydning: “Han er noget maroder, lidt ufuldkommen av sig, men hvad er fuldkomment. Livet i byen realiserer sit bilde med ham, det kravler, men det er like travelt for det.”
Et dystert bilde av livet og samfunnet gir også Siste Kapitel, som rommer mange av de samme satiriske utfallene mot tidsånden, samtidig som den bærer preg av forfatterens ubehag ved tanken på alderdommens forfall og angsten for døden. Den har likhetstrekk med Thomas Manns Trollfjellet, med handlingen lagt til et sanatorium som tjener som bilde på tidens sykelighet, og en rekke gjester som representerer eller er rammet av den moderne sivilisasjonens forbannelse. Hamsun feller sin dom over tiden ved å la sanatoriet brenne ned til grunnen med alle sine beboere unntatt en mann kalt Selvmorderen, som ligner en blek og forhutlet utgave av 1890-årsheltene. I kontrast til tilværelsen på sanatoriet stilles livet på en nærliggende seter, men bonden Daniel er bare en blek avskygning av idealfiguren Isak. Romanen tyder på at Hamsun har mistet troen på at det finnes noe bærekraftig alternativ til det foraktelige nåtidssamfunnet. Menneskene har for godt tapt sine røtter, slik det uttrykkes i de innledende setningene: “Ja, vi er landstrykere på jorden. Vi vandrer veier og ulænde, stundom kravler vi, stundom går vi opret og trår hverandre ned.”
1925 bidrog Hamsun, som den største aksjeeieren, sterkt til at Gyldendal Norsk Forlag ble opprettet som eget forlag gjennom det såkalte hjemkjøpet. I tilknytning til dette oppstod det et vennskapsforhold mellom Hamsun og forlagets maktfulle direktør Harald Grieg.
En tiltakende hørselssvekkelse og skjelvinger i høyre hånd tok til å plage Hamsun i disse årene. Han hadde lange depresjonsperioder hvor han isolerte seg fra omverdenen, til dels også fra sin egen familie. Han bygde seg en liten dikterstue på eiendommen, dit han gjerne trakk seg tilbake. Ellers holdt han fast på sin gamle skikk med opphold på hoteller og pensjonater for å få ro til forfatterskapet. Han deltok lite i samfunnsdebatten, tok ugjerne imot besøk og ble av mange oppfattet som en sær einstøing. Etter Siste kapitel fikk han også skrivehemninger, og med håp om at han skulle bli kurert for disse gikk han 1926 i analyse hos psykoanalytikeren Johannes Irgens Strømme. Som en av de første i Norge gjennomførte den dypt konservative Hamsun en analyse. Hvorvidt den gav resultater, er det vanskelig å si noe sikkert om, men 1927 løsnet det i alle fall for dikteren Hamsun igjen.
Landstrykere, det første bindet i trilogien om den mangfoldige vagabonden August, er en overskuddsbok, glitrende skrevet og med et vell av morsomme typer og underfundige karakteristikker. Satiren over “den nye tid” er like klar her som i de foregående romanene, men den er mindre skarp i tonen og balanseres av andre elementer. Som enkelte kritikere hevdet, kan det virke som om “dikteren” har seiret over “moralisten”. Romanen beretter om hvordan menneskene i et lite nordnorsk kystsamfunn, kalt Polden, lar seg forføre av Augusts fortellergaver og lokke og forderve av det oppsvinget han fører med seg. Budskapet er klart: Folk hadde det bedre og var mer tilfredse med sin lodd før de fikk penger mellom hendene. August blir kalt en utsending for den nye tid, men som skremmebilde er han altfor uskyldig og omskiftelig til å fremstå som en entydig skurk. Både som landstryker og gudbenådet forteller har han dessuten en rem av forfatterens egen hud. August klarer seg gjennom det meste. Verre går det med kameraten Edevart, som går til grunne på grunn av en ulykkelig kjærlighetshistorie.
I fortsettelsen August gjør den nye tid for alvor sitt inntog i Polden – med August som pådriver for reising av posthus, bank og fabrikk. Når fisket og avlingene svikter, havner menneskene på sultegrensen. I romanen advares det mot å bygge et samfunn på industri og handel. Det gir ikke føde, for det er tre ting menneskene lever av: “Av kornet på marken, av fisken i sjøen og av dyr og fugl i skogen.” August blir stemplet som en representant for det golde og ufruktbare – “han holdt sit indtog med en skjøitelast gold mat, død mat, hermetikk”. Men selv om August til slutt sitter igjen på ruinene av det moderne samfunnet han ville skape, så er det de mange planene og påfunnene hans som gir romanen dens særegne dynamikk. I trilogiens siste bind, Men livet lever, møter vi igjen en aldrende August i Segelfoss. Fortsatt er han full av påfunn og gode historier, og i lange passasjer er romanen like velopplagt som de foregående. Historien om August ender med at en flokk sauer, hans siste prosjekt, driver ham utover en fjellside – og i døden.
Etter Markens grøde og Landstryker-trilogien var Hamsun blitt en av Norges mest folkekjære forfattere. Selv de som stod langt fra ham politisk, lot seg begeistre av den storartede fortellerkunsten og var rede til å se bort fra det reaksjonære innholdet. At han i 1920-årene var mer tilbakeholdende med å ytre seg politisk utenfor romanene, gjorde det kanskje lettere å akseptere ham så betingelsesløst som dikter. Men i 1930-årene gav han på nytt klarere uttrykk for sine politiske sympatier, noe som etter hvert ble et problem for hans beundrere på venstresiden. Han så med positive øyne på Hitler og utviklingen i Tyskland, trodde på en sterk leder og så for seg et germansk imperium som kunne tukte England og demme opp for kommunismen i øst. Han var glødende nasjonalist, og hans tenkning hadde et rasistisk islett. Ikke minst gjenfant han sine egne holdninger i nazistenes forherligelse av bonden.
1935 publiserte han en artikkel der han bakvasket den tyske pasifisten Ossietzky, som var kandidat til Nobels fredspris. Hamsun mente det ville være en hån mot både Tyskland og prisen å gi den til en “landsforræder”. Året etter støttet han Quisling i en valgappell i Fritt Folk: “Hadde jeg ti stemmer skulde han få dem. Hans faste karakter og ubøielige vilje er god å ha for os i denne tid.” Samme år gav han ut sin siste roman, Ringen sluttet, hvis idéinnhold synes å peke i en helt annen retning. Den inneholder tankegods både fra taoismen og fra Schopenhauers livsfilosofi. Handlingen er nok en gang lagt til et lilleputtsamfunn, og Hamsun gir en bitende ironisk skildring av livet som utfoldes der. I sentrum står på nytt en fremmedgjort outsiderfigur, denne gang helt blottet for oppdrift og ambisjoner, og romanen som helhet målbærer et resignert og desillusjonert menneskesyn. Mange av forfatterskapets hovedmotiver gjennomspilles her for siste gang, ikke minst motiver fra Sult, noe som tittelen i seg selv henspiller på. Slik kan romanen oppfattes som en negativ oppsummering av et helt livs diktning, sett med en gammel og dypt pessimistisk manns øyne.
I 1930-årene foretok Hamsun en rekke utenlandsreiser, bl.a. til Italia, Frankrike og Jugoslavia. Ekteskapet med Marie slo dype sprekker, og selv når han ikke var på reise, oppholdt han seg i lange perioder hjemmefra. Vinteren 1938/39 bodde han i flere måneder alene på et hotell i Oslo. Da tyskerne okkuperte Norge, uttrykte han hurtig sin støtte. 14. april fikk han trykt den første av et tjuetalls artikler. Her gikk han til angrep på C. J. Hambro og på britene, og i Et ord til os, trykt i Fritt Folk 4. mai 1940, gikk han inn for betingelsesløs kapitulasjon og oppfordret de norske soldatene til å kaste børsa og dra hjem: “Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni mot oss alle nøitrale.” Flere av innleggene virket sterkt provoserende på norske nazimotstandere, bl.a. en “syttendemai-hilsen” i Fritt Folk som inneholdt følgende passasje: “Jeg synes det går riktig godt nu: ubåtene arbeider jo nat og dag”, og ikke minst artikkelen Nu igjen!, der han skrev sarkastisk om tretten motstandskjempere som var dømt til døden.
Våren 1943 besøkte han den tyske propagandaministeren Joseph Goebbels, som var en stor Hamsun-beundrer. Beundringen var gjensidig, og Hamsun sendte ham et takkebrev med sin egen nobelprismedalje i og med følgende hilsen: “Jeg vet ingen som så utrettelig i år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, hr. Reichsminister.” Etter å ha deltatt på en forfatterkongress i Wien møtte han Hitler på hans feriested Berghof i Obersalzberg, men Hitler mistet tålmodigheten med den stedige og stokk døve forfatteren fordi han ble ved med å insistere på at Terboven burde avsettes som øverste sjef i Norge.
I ettertid har det vært ført mange diskusjoner om bakgrunnen for Hamsuns uttalelser og handlinger under krigen. Det kan ikke herske tvil om hans politiske sympatier, men det har vært uenighet om i hvor høy grad Hamsun kjente til de faktiske forhold. Han var døv, holdt seg for det meste for seg selv, hadde flere hjerneblødninger som svekket ham ytterligere, og fikk det meste av sine informasjoner fra Marie og den øvrige familien, som også var nazi-vennlige. Til hans unnskyldning er det også blitt fremført at han ved flere anledninger gjorde iherdige forsøk på å få frigitt nordmenn fra tyske fengsler.
Hamsun holdt fanen høyt til det siste. Etter D-dagen i juni 1944 erklærte han at han fortsatt var sikker på tysk seier, og dagen før den tyske kapitulasjonen i Norge rykket han på eget initiativ inn en nekrolog over Hitler i Aftenposten, der han kalte ham “en Kriger for Menneskeheden”, “en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner” og “en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang”.
14. juni 1945 ble Hamsun hentet av norsk politi og brakt til et hospital i Grimstad, og en uke senere avgav han den første forklaringen om sine handlinger under krigen. 2. september ble han overført til et aldershjem i Landvik. De norske myndighetene var i tvil om hvordan de skulle håndtere saken mot Hamsun. Etter en tids overveielser besluttet riksadvokaten at han skulle underlegges en rettspsykiatrisk observasjon, og 14. oktober ble han brakt til Vinderen psykiatriske klinikk i Oslo. Under det 119 dager lange oppholdet her hadde overlegen, professor Gabriel Langfeldt, mange og lange samtaler med Hamsun, og på grunnlag av disse utferdiget han sammen med overlege Ørnulv Ødegård en 83 sider lang erklæring med den i ettertid herostratisk berømte konklusjon at Hamsun led av varig svekkede sjelsevner, men at det ikke forelå noen fare for gjentakelse av de straffbare handlingene. Om den behandling Hamsun fikk på Vinderen, og om Langfeldts evner til å sette seg inn i Hamsuns særlige psyke, har det også vært mye strid. Selv opplevde Hamsun oppholdet som tortur og la Langfeldt for hat.
Etter å ha mottatt rapporten frafalt riksadvokaten den planlagte straffesaken mot Hamsun på grunn av hans høye alder. Isteden besluttet påtalemyndighetene å reise sivilt søksmål under henvisning til hans angivelige medlemskap i NS, med krav om erstatning for hans medvirkning til de skader partiet hadde forvoldt landet. Under rettssaken 1948 gjorde Hamsun ingen forsøk på å bortforklare sine handlinger, men benektet at han hadde kjent til rekkevidden av nazistenes ugjerninger. Han la heller ikke skjul på at han sympatiserte med Quisling, men hevdet at han aldri hadde vært medlem av NS. Retten fant likevel skjellig grunn til å dømme ham for medvirkning, ettersom han hadde oppvist en vilje til medlemskap som han måtte trekkes til ansvar for. Etter rettens kjennelse ble Hamsun dømt til å betale den norske stat 425 000 kroner i erstatning. Avgjørelsen ble anket til Høyesterett, som stadfestet dommen året etter, men reduserte erstatningssummen til 325 000 kroner. I ettertid har det stått stor strid både om denne rettsavgjørelsen og om hele prosessen mot ham.
Under oppholdet på Landvik gikk Hamsun i gang med å føre en rudimentær dagbok som han i hemmelighet skrev videre på under observasjonen på Vinderen. På grunnlag av notatene utarbeidet han boken På gjengrodde stier, et forsvarsskrift som også gir innblikk i andre sider ved hans liv som gammel. Her holder han på sitt, men viser et betydelig skarpsinn i sine vurderinger av påtalemyndighetenes overveielser. Ikke minst utfolder han et stilistisk mesterskap som er på høyde med hans tidligere verker, noe som etter manges syn satte konklusjonen på den rettspsykiatriske erklæringen i et underlig lys. I første omgang nektet forlaget å utgi boken hvis ikke Hamsun fjernet Langfeldts navn, men Hamsun gav seg ikke, og boken utkom 28. september 1949 i et opplag på 5000.
Etter at Marie i en samtale med Langfeldt hadde fremkommet med noe som Hamsun oppfattet som delikate opplysninger om deres samliv, kom det til et brudd mellom ektefellene, men våren 1950 ble de gjenforent på Nørholm etter at Hamsun hadde bedt henne om å komme hjem. På dette tidspunkt var Hamsun alvorlig svekket, men fortsatt oppegående. Ved midnatt 19. februar 1952 døde han etter å ha ligget i koma i 48 timer.
Hamsuns handlinger under krigen skuffet det norske folk dypt, og interessen for forfatterskapet ble kraftig svekket. Også hans tidligere venn og redaktør Harald Grieg vendte ham ryggen. Men allerede kort tid etter krigen var det flere som forsvarte dikteren Hamsun og fastholdt at hans politiske feiltakelser ikke måtte skygge for storheten i hans diktning. Allerede 1951 kom det en ny utgave av hans samlede verker, og etter hvert som krigen kom på avstand, gjenvant han sin stilling som en av våre aller mest leste forfattere. Med jevne mellomrom har det imidlertid blusset opp en “Hamsun-debatt”, bl.a. i forbindelse med 100-årsjubileet 1959, utgivelsen av Thorkild Hansens Prosessen mot Hamsun 1978 og filmatiseringen av denne 1995. Hans forhold til nazismen har vært et hovedtema i disse debattene, og ikke minst har man diskutert i hvor høy grad hans reaksjonære holdninger har infisert diktningen. Alle negative vurderinger til tross har interessen for Hamsuns forfatterskap vært stadig økende fra midten av 1960-årene og utover, også internasjonalt, og det er blitt publisert et stort antall artikler og mange bøker om Hamsun. 1981 ble det stiftet et Hamsun-Selskap, som har nedlagt en betydelig innsats for å utbre kjennskapet til Hamsun. Stadig kommer nyoversettelser av Hamsuns bøker til andre språk, og hans posisjon i den internasjonale litterære verden er sannsynligvis sterkere enn noensinne.
Det har vært arbeidet meget for å få reist et eget Hamsun-museum, og et Hamsun-senter står nå (2001) klar til å bygges på Hamarøy. Man har også fra myndighetenes side ønsket å bevare og eventuelt omgjøre Nørholm til et besøkelsessted for Hamsun-interesserte. Det har foreløpig vist seg vanskelig, da deler av familien har motsatt seg planene. Det er imidlertid bevilget penger, som er brukt til nødvendige restaureringsarbeider på eiendommen.
Flere av Hamsuns romaner er blitt dramatisert for scenen, og enda flere er blitt filmatisert. Den første norske filmatiseringen er basert på Markens grøde, 1921. Året etter ble Pan filmatisert, senere også 1937 (i Tyskland), 1962 (skandinavisk co-produksjon i regi av Bjarne Henning-Jensen) og 1995 (skandinavisk co-produksjon i regi av Henning Carlsen). Sværmere er også blitt filmatisert to ganger, senest under tittelen Telegrafisten 1993, i regi av Erik Gustavson. Også Victoria, Siste Kapitel, Mysterier og Landstrykere er blitt filmatisert, den siste 1989 i regi av Ola Solum. Som den beste og mest kongeniale filmatiseringen av et Hamsun-verk regnes dansken Henning Carlsens filmatisering av Sult fra 1966, der den svenske karakterskuespilleren Per Oscarsson tolket rollen som den anonyme jeg-personen på en fremragende måte. Stor suksess hadde også Fjernsynsteatret i 1970-årene med en fjernsynsserie basert på Benoni og Rosa. Jan Troells film Hamsun (1995), etter et manus av Per Olov Enquist, fritt bearbeidet etter Thorkild Hansens bok, vakte stor oppsikt, og Ghita Nørby og Max von Sydow fikk strålende kritikker for rolleprestasjonene som Marie og Knut. Bentein Baardsons film og fjernsynsserie Gåten Knut Hamsun (1996), basert på R. Fergusons biografi, ble derimot lunkent mottatt og kritisert for å blande fakta og fiksjon på en uheldig måte.