[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Haiti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Republikken Haiti
République d'Haïti

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
L’Union Fait La Force (fransk; «enhet gir styrke»)

Kart over Republikken Haiti

InnbyggernavnHaitier, haitianer, haitisk
Grunnlagt1. januar 1804
HovedstadPort-au-Prince
TidssoneUTC-5
Areal
 – Totalt
 – Vann
Rangert som nr. 147
27 750 km²[1]
0,7 %
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 88
10 981 229[2] (2017)
Bef.tetthet395,72 innb./km²
HDI0,535 (2021)
StyreformRepublikk
PresidentEdgard Leblanc Fils
StatsministerGarry Conille
Offisielle språkFransk, haitisk kreol
Uavhengighet fraFrankrike
1. januar 1804
ValutaHaitisk gourde (HTG)
Nasjonalsang«La Dessalinienne»
ISO 3166-kodeHT
Toppnivådomene.ht
Landskode for telefon+509
Landskode for mobilnett372

Kart over Haiti

Haiti (fransk: Haïti; haitisk kreol: Ayiti), offisielt Republikken Haiti (République d'Haïti; Repiblik Ayiti) er en selvstendig republikk som utgjør den vestlige tredjedelen av øya Hispaniola i Det karibiske hav, vest for Den dominikanske republikk og øst for Cuba. Øya er en del av De store Antiller. Den østlige og største delen av Hispaniola utgjøres av Haitis nabostat, Den dominikanske republikk. Haitis hovedstad og største by er Port-au-Prince.

Haiti var opprinnelig en fransk koloni, men etter et i utgangspunktet vellykket slaveopprør i kjølvannet av den franske revolusjonen i 1789, erklærte landet seg uavhengig fra Frankrike i 1804. Haiti var dermed blant de første koloniene som erklærte sin uavhengighet, og ble samtidig verdens første svarte republikk. Befolkningen er, til forskjell fra sine naboland, hovedsakelig av afrikansk opprinnelse.

Selv om Haiti har mange felles kulturelle trekk med sine hispanoamerikanske naboer, er landet likevel den eneste overveiende fransktalende nasjonen i Amerika, og det ene av to (sammen med Canada) med fransk som offisielt språk. I tillegg har også kreolspråket haitisk offisiell status.

Haiti er det fattigste landet på den vestlige halvkule. Viktige handelspartnere er USA, EU, Canada og Japan. Viktige importvarer er matvarer, levende dyr, råvarer og kjemikalier. Viktige eksportvarer er elektrisk utstyr, tekstiler, klær og kaffe.

Haiti er det mest fjellrike landet i Karibia. Den høyeste toppen er Pic la Selle (2680 m). Landet har tropisk havklima med stor nedbør på nordkysten, men tørrere i sør. Sterkt befolkningspress gir utpining av jorden og alvorlige erosjonsproblemer i landskapet. De fleste innbyggerne er småbønder som lever i stor fattigdom.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Haiti er både et sidestilt navn på øya Hispaniola og navnet på staten Haiti. Navnet er indiansk, og betyr «høyt land».

Naturgeografi

[rediger | rediger kilde]
Detaljert topografisk kart

Utdypende artikkel: Haitis geografi

Haiti er et fjellendt land og mer enn ¾ av terrenget ligger over 200 moh. Klimaet er tropisk og halvtørt. Frodige daler ligger mellom fjellrekkene og danner store kontraster mellom høydene i mange områder. Mellom landet (og Hispaniola) og Cuba ligger Windward Passage, et 80 km bredt sund mellom de to landene. Det laveste punktet i Haiti er av en kilde sagt å være havnivået (Det karibiske hav)[3]), og av en annen kilde under havnivå ved Gheskioklinikken i Port-au-Prince[4] eller i Gonaïves, på rundt en meter under havnivå.[5]). Det høyeste punktet i landet er Pic la Selle på 2 680 moh.

Den viktigste jordbruksdalen i landet er Plaine de l’Artibonite, som ligger sør for Montagnes Noires. I denne regionen ligger den lengste elva i landet og på Hispaniola, Artiboniteelva. Den har et nedslagsfelt som starter i de vestlige områdene av Den dominikanske republikk og går gjennom det meste av det sentrale Haiti og munner ut i Gonâvebukta. Det er mulig å seile lektere et stykke opp i elva. De østlige og sentrale delene av øya domineres av et høyereliggende platå.

De nordlige områdene består av Massif du Nord (Nordmassivet) og Plaine du Nord (Nordsletta). Massif du Nord er en forlengelse av Cordillera Central i Den dominikanske republikk. Det starter ved østgrensen til Haiti, nord for Guayamoucelva og strekker seg nordvestover gjennom den nordlige halvøya. Plateau Central (Sentralplatået) strekker seg langs begge sider av Guayamoucelva, sør for Massif du Nord. Den renner fra sørøst til nordvest. Sørvest for Plateau Central ligger Montagnes Noires, og den nordvestligste delen av disse fjellene glir over i Massif du Nord.

De sørlige områdene består av Plaine du Cul-de-Sac (sørøst) og den fjellkledde, sørlige halvøya (Tiburonhalvøya). Plaine du Cul-de-Sac er en naturlig senking med flere saltsjøer, som Trou Caïman og den største innsjøen i Haiti, Lac Azuei (også kjent som Étang Saumâtre). Fjellkjeden Chaîne de la Selle er en forlengelse av den sørlige fjellkjeden i Den dominikanske republikken (Sierra dei Baoruco), og strekker seg fra Massif de la Selle i øst til Massif de la Hotte i vest. I denne fjellkjeden ligger Pic la Selle, det høyeste punktet i Haiti, med en høyde på 2 680 meter over havet.

Flere mindre øyer hører til Haiti. De mest kjente av disse er:

  1. Gonâveøya, den største øya utenfor kysten av Hispaniola. Den ligger vest-nordvest for Port-au-Prince i Gonâvebukta, som er den største bukta i Antillene. Øya har et areal på 743 km². Taíno-navnet var Guanabo. La Gonâve var en gang en sjørøverbase.
  2. Tortuga er den nest største øya utenfor Hispaniola, og ligger utenfor nordvestkysten av Hispaniola, i Det karibiske hav. Den har et areal på 180 km². Øya var et stort senter for sjørøveri i Karibia på 1600-tallet og er kjent fra mange bøker og filmer. Navnet betyr «skilpadde» og kommer av formen på øya.
  3. Île à Vache (Kuøya) er en liten, frodig øy like sørvest for Hispaniola med et areal på 52 km².
  4. Les Cayemites er en liten gruppe øyer i Gonâvebukta utenfor kysten av det sørvestlige Hispaniola. De har et samlet areal på 45 km².

Innsjøer

[rediger | rediger kilde]

Det ligger også flere innsjøer i Haiti. Den største er også den nest største innsjøen på Hispaniola og i Karibia, og heter Étang Saumâtre. Den ligger i Cul-de-Sac-senkingen og har et areal på 170 km². Det er en saltsjø og er saltere enn vanlig sjøvann. Her kan man finne dyr som spisskrokodille og flamingo.

En annen saltsjø er Trou Caïman med et areal på 16,2 km². Miragoânesjøen er en av de største naturlige ferskvannsinnsjøene i Karibia med et areal på 25 km².

Demografi

[rediger | rediger kilde]

Befolkning

[rediger | rediger kilde]
Befolkning fordelt på alder og kjønn. Basert på tall fra 2005.

Haiti har ikke gjennomført folketelling siden 1982, og da hadde landet rundt 5 millioner innbyggere. Nye overslag ble publisert i 2009[6], og ifølge disse var befolkningen da vokst til rundt 9,9 millioner innbyggere. 43% av befolkningen var på den tiden under 18 år. Fødselsraten er anslått til cirka 50 prosent over gjennomsnittet i verden[7], men antallet barn som hver kvinne i gjennomsnitt føder er synkende i forhold til i tidligere år. Haiti er likevel blant de land på den vestlige halvkule med høyest fødselsrate.

Selv om det i snitt bor 325 personer per kvadratkilometer i Haiti, er befolkningen konsentrert rundt tettstedene, kystslettene og dalene. 53 prosent av befolkningen bor i rurale strøk[6].

80–85 % av haitierne (avhengig av kilde) er av hovedsakelig afrikansk avstamming, og de resterende 15–20 % av befolkningen er hovedsakelig av blandet avstamming. Den lille prosentdelen som utgjør den ikke-svarte befolkningen er hovedsakelig kaukasiske folk og hvite haitiere, der de fleste er av arabisk,[8] vesteuropeisk (fransk, tysk, polsk, portugisisk, spansk) og jødisk opphav.[9][10]

Haitierne med blandet opphav bor hovedsakelig i de velstående forstedene, som Pétionville og Kenscoff. Mange av dem er født i de sørvestlige delene av Haiti, som Jacmel, Les Cayes og Cavaillon. I kolonitiden var det en høyere prosentdel europeere i dette området enn i den nordlige delen av landet, som var mer isolert, hadde færre byer og var dedikert til store plantasjer med afrikanske slaver. Noen av de hvite plantasjeeierne sørget for at sønnene (og noen ganger døtrene) fikk utdanning, og noen sendte de til og med til Frankrike. En del av befolkningen med blandet opphav greide derfor å bygge opp mer sosial kapital enn de som bodde i nord. I tillegg hadde de med blandet opphav flere borgerrettigheter enn de frie afrikanerne. Allerede før revolusjonen hadde mange utdannede menn med blandet opphav blitt del av ledersjiktet i landet.

Et av de to offisielle språkene i Haiti, er fransk, som er mest brukt i skriftlige, skolerelaterte og administrative sammenhenger. De fleste haitiere med utdanning kan det, og det er dominerende i næringslivet. Det andre språket er det nylig normerte kreolspråket haitisk,[11] som snakkes av så å si hele befolkningen i landet. Haitisk er franskbasert, men har også stor innflytelse fra afrikanske språk, og en mindre innflytelse fra spansk og taino. Det er i slekt med louisianakreolsk. En god del av befolkningen kan også spansk, men det er ikke offisielt språk i landet.

En voodooseremoni i Jacmel

Haiti er et hovedsakelig kristent land, der 80 % av innbyggerne vedkjenner seg den romersk-katolske lære. Rundt 16 % av befolkningen hører til protestantismen. Voodoo, en tro med opphav i den afrikanske diasporaen, og som er unik for landet, praktiseres av grovt regnet halvparten av befolkningen.[12] Religiøs aktivitet virker til dels samlende på Haiti og diasporaen, fordi de som er utflyttet ofte praktiserer religion med familien i Haiti.[13]

Haiti er en del av øya som ble oppdaget for Spania av Christofer Columbus i 1492 og kalt La Española, forvansket til Hispaniola. I forbindelse med den spanske koloniseringen ble de opprinnelige taino-indianerne utryddet, og slaver fra Afrika importert, særlig for dyrking av sukkerrør. Fransk innvandring, blant annet av pirater, såkalte buccaneerer i den vestlige tredjedelen av øya førte til at Spania måtte avstå Haiti til Frankrike 1697 (Rijswijktraktaten).

Et slaveopprør under den franske revolusjon var begynnelsen det langvarige uroligheter der blant annet den hvite befolkningen ble utryddet. En svart keiser (J.J. Dessalines) styrte mellom 1804—06. Hele øya var igjen forent og fri fra 1820 til 1843, da Den dominikanske republikk ble selvstendig. Siden har det hersket kaotiske forhold i Haiti som USA fra tid til annen har grepet inn i. Amerikanske marinetropper okkuperte landet 1915—34.

Duvalier-familiens styre

[rediger | rediger kilde]

Mellom 1957 og 1971 styrte legen François Duvalier («Papa Doc») diktatorisk og brutalt; hans privatmilits Tonton Macoute (Omtrent:mannen med ljåen) ble beryktet. Makten gikk i 1971 over til hans 19 år gamle sønn, Jean-Claude («Baby Doc»), som fortsatte farens terrorregime i en noe avdempet form. Han ble avsatt av militæret i 1986.

1990-januar 2010

[rediger | rediger kilde]

Etter et nytt diktatorisk styre gjennom militære fra 1988 ble den venstreorienterte presten Jean-Bertrand Aristide i 1990 valgt til president med overveldende flertall. Allerede åtte måneder etter hans innsettelse, i september 1991 ble han styrtet gjennom et kupp fra hærledelsen med general Raoul Cédras i spissen. I 1993 innledet USA (etter at Bill Clinton overtok som president) og en rekke andre land en blokade av landet som ble støttet av FN på høsten samme året. Denne blokaden skulle tvinge militærregjeringen til å gå av. Etter forhandlinger med juntaen rykket amerikanske tropper inn i landet høsten 1994 for å administrere overgangen fra militært til sivilt styre og gjeninnsette Aristide. Cédras ble tvunget til å forlate landet.

Aristide ble avløst som president i 1996 av René Préval som hadde mandatet til 2001. I januar 2000 forlot de amerikanske intervensjonstroppene landet og fire måneder senere ble omstridte presidentvalg avholdt. I andre omgang i november 2000 vant Aristide med 91,8 % av stemmene. Den høye prosentandelen var et resultat av opposisjonens boikott, men sannsynligvis også av valgmanipulasjoner. Totalt sett hadde landet likevel en forholdsvis positiv utvikling under Préval og Aristide.

Den 1. januar 2004 var 200-årsjubileet for landets uavhengighet. Et attentatforsøk på Aristide (og besøkende president av Sør-Afrika Thabo Mbeki) på denne dagen utløste en bølge av uroligheter og protester mot regjeringen. Et velstyrt militært opprør brakte landet på randen av en borgerkrig. I slutten av februar ga Aristide etter for USAs trykk og gikk i eksil, samtidig kom FN-ledete tropper inn i landet. I mars samme år ble Boniface Alexandre overgangspresident og Gerard Latortue dannet en ny regjering.

Regjeringen var svært omstridt og måtte gi delvis etter for krav fra militærets side. Internasjonalt ble den ikke gjennomgående anerkjent og særlig det karibiske statsforbundet CARICOM anså fortsatt Aristide som landets president. Under omstridte omstendigheter ble endelig nye presidentvalg avholdt i februar 2006. I første valgomgang oppnådde René Préval 51,15% av stemmene og ble dermed president for andre gang etter 1996.

2010 jordskjelvet og deretter

[rediger | rediger kilde]

Et kraftig jordskjelv rammet Haiti 12. januar 2010. Skjelvets episenter lå noe utenfor hovedstaden Port-au-Prince, men byen ble svært hardt rammet. Offisielt antar man at omtrent 316.000 mennesker omkom i skjelvet og det er dermed en av de største enkeltkatastrofer i historien. Omtrent 1,2 millioner ble husløse og mange av dem har måttet bo i teltleir siden. En koleraepidemi i vinter 2010-2011 krevde ytterlige 3500 liv.

Et nytt presidentvalg var planlagt for januar 2010, men ble forskjøvet etter jordskjelvet. Første omgang ble avholdt 28. november 2010 (sammen med parlamentsvalg) og så Mirlande Manigat og Michel Martelly, to politikere fra høyresiden som kandidater for andre runde. Venstresidens hovedparti, Aristides Fanmi Lavalas var blitt ekskludert fra valget. Midt i dette valgte ex-diktator Baby Doc Duvalier å vende tilbake til Haiti 16. januar 2011 for å «hjelpe», men han ble arrestert og anklaget for tidligere korrupsjon allerede etter to dager. I tillegg returnerte Aristide fra sitt sørafrikanske eksil på 18. mars, to dager før valget. Andre omgang i presidentvalget ble så avholdt 20. mars 2011. Martelly vant valget og satt som president til 2016.

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]

Politisk system

[rediger | rediger kilde]

Haiti er en republikk, med en folkevalgt nasjonalforsamling og en folkevalgt president. Presidenten velges for en periode på fem år.

Nasjonalforsamlingen er todelt; deputertkammeret med 99 plasser og senatet med 30 plasser. Medlemmene i deputertkammeret velges for en fireårsperiode, mens senatsmedlemmene velges for en seksårsperiode, der en tredel av medlemmene velges annethvert år.

Statsministeren velges av det partiet som har flest plasser i nasjonalforsamlingen.

Administrativ inndeling

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Haitis provinser

Haiti er delt inn i ti provinser, såkalte departementer:

Provinser i Haiti
Provinser i Haiti
  1. L'Artibonite
  2. Centre
  3. Grand'Anse
  4. Nippes
  5. Nord
  6. Nord-Est
  7. Nord-Ouest
  8. Ouest
  9. Sud-Est
  10. Sud

Provinsene er videre inndelt i 41 arrondissementer og 133 kommuner. Provinsen Ouest, der hovedstaden Port-au-Prince ligger, er den mest folkerike, med 3,7 millioner innbyggere.

Næringsliv

[rediger | rediger kilde]

Haiti har den dårligste økonomi på den vestlige halvkule, og er et av verdens fattigste land. Sammenliknende sosiale og økonomiske indikatorer viser at Haiti henger stadig lenger etter andre utviklingsland med dårlig utviklet økonomi (spesielt land på den vestlige hemisfære) siden 1980-tallet. Haiti er nå rangert på 153.-plass på FNs Indeksen for menneskelig utvikling.

Rundt 80 prosent av befolkningen lever i ytterste fattigdom, noe som gjør landet til det nest fattigste i verden. Nesten 70 prosent av haitierne er avhengig av jordbrukssektoren, som består hovedsakelig av små gårdsbruk som beskjeftiger 2/3 av den yrkesaktive befolkningen. Landet har hatt liten tilvekst av arbeidsplasser etter at president René Préval kom til makten i februar 1996, selv om den uformelle økonomien er voksende.

Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP 5,0 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken) 1,98 % 2005, UNDP
Konsumpriser 19,5 % 2005, UNDP
Handelsbalanse -1,16 mrd US$ 2005, UNDP
Betalingsbalanse 0,05 mrd US$ 2005, UNDP
Utviklingshjelp 0,52 mrd US$ 2005, UNDP
Emigrantoverføringer 1,05 mrd US$ 21,0% 2006, IFAD / Inter-Amer Development Bank (NY Times 1.des 2007)
BNP per innb 455 US$ 2005, UNDP

Halvparten av alle barn i Haiti er uvaksinerte, og hele 60 % av befolkningen mangler tilgang til grunnleggende helsetjenester.[14] Nær halvparten av dødsfallene i landet skyldes ifølge Verdens helseorganisasjon hiv/aids, luftveisinfeksjoner, hjernehinnebetennelse og tarminfeksjoner som kolera og tyfoidfeber.[15] 90 % av barna i Haiti lider av vannbårne sykdommer og tarmparasitter.[16] Rundt 5 % av den voksne befolkningen i Haiti er hiv-smittet.[17] Det er mer enn ti ganger så mange tilfeller av tuberkulose i Haiti som i andre latinamerikanske land.[18] Om lag 30 000 smittes av malaria hvert år.[19]

Utdanning

[rediger | rediger kilde]
Bruk av en OLPC på en skole i Haiti

Utdanningssystemet i Haiti er basert på det franske. I alt er det rundt 15 200 grunnskoler i Haiti, der 90 % av dem er private, det vil si enten devet av lokalsamfunnene, religiøse organisasjoner eller ideelle organisasjoner.[20]

Offisielt er det obligatorisk med seks års skolegang, men bare 67 % begynner på grunnskolen, og færre enn 30 % når 6. klasse. Omtrent 20 % begynner på vidaregående skole. Veldedige organisasjoner som Food for the Poor og Haitian Health Foundation arbeider med å bygge skoler og gi ungene nødvendig utstyr.

Høyere utdanning finner sted på det eneste universitetet i landet, Statsuniversitetet i Haiti, og på de andre tolv offentlege og ti private institusjonene for høyere utdanning. Fransk har tradisjonelt vært enerådende som undervisingsspråk, men haitisk har etter hvert også fått innpass. Bare rundt 52 % av innbyggerne i Haiti kan lese og skrive.[12]

Landet har bare to dagsaviser, Le Nouvelliste (grunnlagt i 1898, opplag ca. 6 000), som kommer ut om kvelden, og Le Matin (grunnlagt i 1908, opplag ca. 5 000). Begge trykkes på fransk i Port-au-Prince. Andre aviser og blader trykkes også på engelsk, fransk, spansk og haitisk. Mediesituasjonen i landet endret seg i stor grad til det bedre etter at tiden med militærdiktatur (1991–1994) var over, og arbeidsforholdene for journalister ble etter dette mer normale.

Det er rundt 30 radiostasjoner i Haiti, der én av dem er statlig og resten private. Den statlige radiostasjonen (Radio Nationale d’Haïti) sender på fransk, engelsk, spansk og haitisk. Det statseide fjernsynsselskapet Télévision Nationale d’Haïti sender i fire kanaler, og da hovedsakelig kulturprogrammer. I tillegg finnes det 11 private fjernsynsstasjoner, der to av dem sender via kabel – den ene med tre kanaler, den andre med 33. Selv om det er mange private fjernsynsselskaper i landet, er det bare rundt 5 fjernsyn per 1000 innbyggere.

Samferdsel

[rediger | rediger kilde]

Kommunikasjonene utenfor hovedstaden Port-au-Prince er generelt dårlige. Landet mangler jernbaner, og veinettet er stort sett i dårlig stand. Ved hjelp av bistand fra utlandet har det blitt bygget nye hovedveier fra Port-au-Prince til Cap-Haïtien og Jacmel. Ved hovedstaden ligger det en internasjonal flyplass, der flytrafikken til utlandet blir tatt hånd om av utenlandske selskaper. Den viktigste havnebyen er Port-au-Prince, der 60 % av utenrikshandelen foregår. Andre havnebyer er Cap-Haïtien på nordkysten, og Les Cayes og Jacmel på sørkysten.

«Bigga Haitian» er en kjent musiker fra Haiti.

Ettersom den opprinnelige befolkningen ble systematisk utryddet forsvant også den førkolumbianske musikken, men en rituell ringdans, areyto, er blant det som har overlevd. Musikken i Haiti i dag har røtter til hovedsakelig Europa, grunnet koloniseringen, og Afrika, grunnet slavehandelen. Den europeiske påvirkningen har hovedsakelig kommet fra Frankrike og Spania, via Cuba og Den dominikanske republikk. Stiler som er særegne for Haiti har stort sett opprinnelser i voodootradisjonen. I tillegg kommer den svært populære musikksjangeren kompa. Populærmusikken har mange likhetstrekk med tilsvarende musikk på blant annet Guadeloupe og Martinique. Alan Lomax var den første som spilte inn haitisk musikk. Dette var i 1937, på oppdrag fra Library of Congress i USA.

Fra 1800-tallet utviklet det seg et offentlig musikkliv i Haiti. Innflytelsen fra Frankrike var sterk, ettersom mange av musikerne tok utdannelsen sin i Paris og de fleste musikkinstrumentene ble importert derifra. I 1860 ble det åpnet et statlig musikkonservatorium i landet. Til tross for dominans fra Europa er det musikk i mindre former som har blitt det mest populære, som salongstykker i form av valser og andre dansesatser, méringue og prosesjonsmusikk. Dessuten har militærorkester spilt en viktig rolle i musikkhistorien til landet. Justin Élie (1883–1931), som var en haitisk komponist, ble internasjonalt kjent som pianovirtuos.

Skuespill har lenge vært en populær sjanger i Haiti. Det ble for eksempel skrevet mange skuespill i forbindelser med løsrivingen fra Frankrike i perioden 1791–1804. Samme type patriotiske skuespill ble også skrevet da landet var okkupert av den amerikanske marinen i 1915–1934, for eksempel Le Forçat («Fangen», 1923) av Dominique Hippolytes.

Teaterstykker har også flere ganger blitt brukt til å vise at også haitisk-kreolsk er et fullverdig kulturspråk. I 1953 satte for eksempel dramatikaren Félix Morisseau-Leroy opp sitt eget skuespill, Antigone en créole («Antigone på kreolsk»). Frankétienne (Franck Étienne) har også vært viktig i dette arbeidet. Et annet grep som har vært brukt, er å hente inn katolske ritual og element fra den lokale voodoo-kulturen. Franck Fouché var en foregangsmann for dette, og en ser det også i skuespillet Kaselezo (1985) av Frankétienne, som handler om en blind voodoo-prestinne. Fra 1980-årene og fremover har Gérard Chenet vært den mest kjente dramtikeren i landet.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Det er først etter selvstendigheten i 1804 at det gir mening å snakke om en egen nasjonallitteratur i Haiti. Den franske litteraturen var en viktig inspirasjonskilde for denne, men hele tiden har den haitiske litteraturen også vært nært knyttet til det politiske livet i landet. Den første litteraturen var av patriotisk karakter, blant annet med kritikk mot de daværende raseteoriene. I den første delen av århundret er dette representert ved for eksempel Le Système colonial dévoilé (1814) av baron Pompée Valentin Vastey, mens en senere fikk viktige verker som L’Égalité des races (1884) av Louis-Joseph Janvier, De l’Égalité des races humaines (1885) av Anténor Firmin og De la Réhabilitation dere la race noire (1900) av Hannibal Price. Mot slutten av århundret utviklet det seg også en realistisk stil som tok opp lokale problemer, med forfattere som Alcibiade Fleury Battier, Frédérique Marcelin og Antoine Innocent.

Indigénisme («det innfødte») var en litterær retning som vokste frem på begynnelsen av 1900-tallet. Her søkte en å finne frem til en felles kulturell identitet, og viktige forfattere fra perioden er Jean Price-Mars og Jacques Roumain. Førstnevnte var opptatt av de folkelige tradisjonene, mens Roumain hadde et mer politisk siktemål. Etter 1950 ble litteraturen igjen sterkt politisk preget, grunnet Duvalier-diktaturet og kampen for politisk og kulturelt selvstendighet, og mange forfattere måtte i kortere eller lengre perioder leve i eksil. En fikk surrealistiske og avantgardistiske lyrikere som René Depestre, Magloire Saint-Aude og Villard Denis, og en fikk politisk og sosialt pregede forfattere som Anthony Phelps og Roger Dorsinville. I tillegg sto flere kvinnelige forfattere, som Marie Chauvet og Marie-Thérèse Colimon-Hall, frem. Men i årene etter 1980 har det litterære livet dabbet mye av, trolig grunnet de store krisene i politikken spesielt og samfunnet generelt. Lyonel Trouillot er likevel en kjent forfatter fra denne perioden som fremdeles er aktiv, med prosa og lyrikk på både haitisk og fransk.

Billedkunst

[rediger | rediger kilde]

Malerkunsten i Haiti var som litteraturen lenge preget av europeiske forbilder, og da hovedsakelig av fransk og italiensk barokk og fransk og britisk romantikk. Motivene var ofte historiske og heroiske. Mye av den historiske kunsten fra Haiti gikk tapt da Palais National, hvor den nasjonale samlingen av maleri var plassert, ble ødelagt i 1912. Indigénisme, som i utgangspunktet var en litterær nyskaping, banet også veien for en egen haitisk kunst fra 1890-årene. Senere, i 1920-årene, vokste interessen for haitisk kultur mye. Et kjent maleri fra denne tiden er Den korsfestede opprøreren Charlemagne Perrault (1920) av Edouard Goldman. Philomé Obin malte senere det samme motivet som en visualisering av den haitiske historien.

Centre d’Art i Port-au-Prince, som ble grunnlagt i 1945, innledet en viktig periode for haitisk kunst. Fra vesentlig selvlærte malere som Rigaud Benoit, Hector Hyppolite og Wilson Bigaud fikk en naivistiske og fantasifulle malerier. I skulpturkunsten tok en i bruk skrapmetall: Georges Liautaud, og mange med ham, begynte å klippe figurer i jern. En annen gruppe valgte å fjerne seg fra folkekunsten, for isteden å arbeide i en mer internasjonal stil. Den mest kjente nålevende kunstneren fra Haiti er nok Hervé Télémaque, som i dag er bosatt i Frankrike.

Oppføring på UNESCOs lister

[rediger | rediger kilde]

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www.cia.gov/the-world-factbook/countries/haiti/summaries/#geography.
  2. ^ https://data.worldbank.org/indicator/SP.POP.TOTL; World Bank Open Data; besøksdato: 8. april 2019.
  3. ^ CIA factbook
  4. ^ Wall Street Journal, 20.–21. februar 2010
  5. ^ Flere kilder, som https://web.archive.org/web/20080919004012/http://www.france24.com/en/20080911-disaster-aftermath-hurrican-ike-hanna-gonaives-haiti
  6. ^ a b Tall fra 2009, kilde: Institut Haïtien de Statistique et d’Informatique, Haïti; Population totale, population de 18 ans et plus menages et densites estimes en 2009 (pdf-fil) Arkivert 24. november 2014 hos Wayback Machine. Besøkt 10. oktober 2010.
  7. ^ CIA factbook: Total fertility rate Arkivert 28. oktober 2009 hos Wayback Machine., besøkt 25. februar 2011
  8. ^ «The Upper Class» hos Library of Congress Country Studies.
  9. ^ «Aimaq, Firozkohi of Afghanistan Ethnic People Profile» hos Joshua Project.
  10. ^ «The Virtual Jewish History Tour: Haiti» på Jewishvirtuallibrary.org.
  11. ^ «Creole: The National Language of Haiti Arkivert 13. juli 2015 hos Wayback Machine.» av Albert Valdmann på Indiana.edu.
  12. ^ a b «Haiti på CIA factbook». Arkivert fra originalen 31. januar 2016. Besøkt 25. februar 2011. 
  13. ^ «The Madonna of 115th St. Revisited: Vodou and Haitian Catholicism in the Age of Transnationalism.» av Elizabeth McAlister i S. Warner [red.]: Gatherings in Diaspora (Philadelphia i USA: Temple Univ. Press, 1998).
  14. ^ «At a glance: Haiti» hos UNICEF.
  15. ^ «Haiti earthquake could trigger possible medical 'perfect storm'» av Madison Park på CNN.com (13.01.2010).
  16. ^ «ENVIRONMENT: Haiti Can't Face More Defeats Arkivert 15. januar 2012 hos Wayback Machine.» av Stephen Leahy på Ipsnews.net (13.11.2008).
  17. ^ «Haiti's Aids and voodoo challenge» av Nick Caistor, BBC News (20.11.2003).
  18. ^ «Haiti Introduction» på Globalsecurity.org.
  19. ^ «Haiti and Dominican Republic Look to Eradicate Malaria Arkivert 18. november 2011 hos Wayback Machine.» på FOXNews.com (09.10.2009).
  20. ^ «Education: Overview Arkivert 17. oktober 2007 hos Wayback Machine. fra United States Agency for International Development, besøkt 21. mars 2010.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]